Hallo kjære dere, holder der fatningen og roen der ute i den skumle verdenen?
Her hjemme har vi hatt bursdagsfeiring, for unge meg. Kremt, det blir vel egentlig helt feil å kalle meg ung, føler det er lenge siden jeg har følt meg som det. Det hender derimot ofte at mine barnslige sider trenger seg på. Særlig i går, når Bjørn Erik overrasket meg med råkul bursdagspresang.
Jeg fikk altså en fuskepels onepiece, som jeg har ønsket meg i over to år. Den har vært utsolgt mesteparten av tiden, men i januar fikk altså han hunken min tak i den. Den har i mellomtiden ligget trygt plassert på kontoret hans, men i går fikk den altså de dagens lys.
Jeg skreik mine gledeshyl ut i hele nabolaget, trodde ikke mine egne øyne, og ikke lenge etterpå var den på og klar for å luftes. Jeg synes altså den er så fin, selv om de få forbipasserende vi møtte på turen ikke turde å se meg i øynene. For jeg kan jo forstå at den ser litt latterlig ut, venninnene mine kaller meg “Bigfoot” og “Chewbacca”, men den er altså så deilig å ha på seg. Det som også er litt kult med den, er at det følger med ti patcher med forskjellige vinterbyer på. Med sin borrelås kan de enkelt byttes ut på den ene armen, thihiii.
Nei, nå skal jeg faktisk sette med godt til rette og se gjennom alle bursdagshilsningene mine, og takke hver enkelt av dere for oppmerksomheten. Folk kan si hva de vil, men det å ha bursdag på sosiale medier er faktisk ganske så koselig ❤️
PS! Han fine mannen min har laget en film med meg og den nye kosedressen min i bunnen her. Filmingen foregår få meter fra huset vårt, på et sted som kalles “Utsikten”, og dere skjønner nok hvorfor.
“I disse spesielle tider”, er en setning som brukes ofte nå. Det er som om vi alle holder litt pusten og har ekstra høye skuldre, i påvente av en bedre og lysere hverdag. Den ene dagen snakkes det varmt om den gode dugnadsånden, for så å bli irri irri rattata over at noen ikke oppfører seg helt etter boka.
Jeg skulle ønske jeg kunne skrevet at her hjemme går livet sin vante gang, men det gjør jo ikke det. Bjørn Erik jobber mye mer enn før. Jeg hører mobilen gå varm der oppe i andre etasjen og at det skrives iherdig på tastaturet i ett sett. Det er mange som er redde for jobbene sine nå, så som fagforeningsmann er det derfor viktig å ha tunga rett i munn og veilede veien videre riktig.
Mille har det stort sett veldig bra. Det hjalp å få komme ut i frisk luft, til hesten sin Sol. Hun får derimot ikke lov å ri inne i hallen, heller ikke omgås de andre, for hun vet at hun overhodet ikke må bli smittet. For når hun ikke klarer å ri av seg en liten tarminfeksjon eller forkjølelse uten legehjelp, tar vi ingen sjanser.
Selv om vi som alle andre lever med begrenset frihet, så føler vi allikevel at vi er noen av de heldigste på jord. Hvis det å redde verden betyr å holde seg hjemme, med kjøleskapet og godteriskapet fullt, så er dette den enkleste oppgaven vi har fått. Venner og familie er kun en telefonsamtale unna, bedre kan man faktisk ikke få det.
I går ble forresten mellomstemannen vår Pelle 23 år. Jeg var først litt usikker på om vi kunne møtes, men han har sittet hjemme på vakt fra barnehagejobben sin siden vi gikk i karantene. Barnehagen er fortsatt i drift for et fåtalls barn, men for å begrense smittefaren, jobber det faste voksne i sammen hver dag. Pelle har hatt fri, men fra mandag av er det hans tur til å ta en ukes økt.
Det ble altså en liten feiring i går, med favorittene finnbiff med potetstappe og marsipankake til dessert. Det var helt herlig å få henge litt sammen med den fine Pelle-gutten vår igjen. Den alvorlige skøyeren vår har helt klart blitt voksen. Han biter ikke lenger på terginga fra lille søstera, kanskje han rett og slett har savna det litt?
Jeg ønsker dere alle en fortsatt finfin lørdag. Ta vare på deg selv og dine og hold dere friske ❤️
Da var karantenetiden over og vi i familien Thorsen derfor nødt til å begi oss ut i den skumle verden. Jeg må faktisk innrømme at det har vært godt å faktisk kun være her hjemme. Vi har på ingen måte tøyd strikken og bevegd oss ute blant folk. For selv om vi faktisk har lov å gå på butikken med visse forskriftsregler, har vi droppet det. For det handler ikke om hva som er lov, heller om hva som er smart.
Jeg var superstressa når jeg satte meg i Twisyen for første gang på 5 uker. Planen var å kjøpe gulrøtter til Sol, rett inn i butikken og ut igjen, for deretter å dra i stallen. Så da dere, tok frøken på seg blå engangshansker og det gusjegrønne selvlysende bufftørkle fra lokalpuben i byen. Svetten piplet når jeg kom inn på Kiwién. Det var nesten ikke folk der, fire-fem stykker, og joda alle holdt avstand. Jeg lempa gulrøttene raskt i kurven og formelig løp til kasse. Jeg må si jeg følte meg litt dum der jeg stod, det så jo ut som jeg skulle rane hele kassa, but who cares? Ute av butikken gikk hanskene rett i søpla og jeg følte stor lettelse av å være ferdig med ukas handling, 10 poser gulrøtter. Jeg følte allikevel på uro i magen etterpå. Særlig når jeg fikk Snap fra en som syntes jeg burde hatt briller på meg også. Hmmm, holder det med vanlige lesebriller mon tro? Ulempen ved å gå med brillene mine er jo at jeg da føler meg dritas. Brillene er ikke laget for det, men det er uansett eneste alternativet, eller kanskje Bjørn Erik har noen vernebriller? Neste gang, jeg lover.
Det var godt å se gjengen i stallen igjen. Det var ikke like mange der som før, men det skal det jo heller ikke være. Kun eiere og hestepassere har lov, resten må holde seg hjemme. Jeg var veldig tydelig på at Mille skulle holde god avstand til alle, og hun fikk kun ta på våre egne ting. Vi er heldig sånn, har vår egen trillebåre og møkkagreip, og for sikkerhetens skyld, tok Mille med seg Sol ut i paddock for å stelle henne. Gjensynsgleden var forresten stor. Det er ikke vanskelig å se at Sol gjenkjenner Mille. Hun er rask med å snu seg når hun roper, og kommer løpende for kos (les gulrøtter) med en gang.
Selv om karantenen er over for vår del, kommer vi til å fortsette å leve som om vi fortsatt er i det. Vel, forutenom det at vi handler selv så klart, med hansker, buff og briller. Vi skal også forsøke å begrense antall butikkbesøk ved å handle varer for to uker av gangen. Jeg har også funnet ut at vi kan få det meste levert på døra. Jeg jubla faktisk når jeg skjønte at det gikk an bestille reseptbelagte varer fra Apoteket levert på døra. Er det en plass jeg ikke har lyst til å ferdes på i disse dager, så er det der.
Jeg synes det er ganske så uproblematisk at alle mer eller mindre går hjemme. Bjørn Erik ser vi ikke før i kvellinga, han har laget seg eget kontor oppe, og Mille har to økter med hjemmeskole, for deretter å ta en kort økt i stallen. Selv er jeg vant til å pusle rundt her hjemme aleine. Jeg trives godt i mitt eget selskap, og har plenty av prosjekter å holde på med. I tillegg så har jeg tre vennegrupper jeg chatter med hver dag, i tillegg til å Facetime med Falk. Det oppfordrer jeg faktisk alle til å gjøre. Lag en gruppechat med noen du liker, hold kontakten. Det er ikke så viktig hvilket innhold man deler, kan være fjas og tull, men innimellom er det faktisk godt å lufte det man går å grubler på.
Der er altså så fine i sammen.
Dette bilde sendte jeg til gruppechatten med jentene, med spørsmålet:”Hva gjør dere akkurat nå?”
Endelig et bevis på at jeg IKKE kan bake. Venninnene mine Simone og Vibecke lovet å lære meg det før jeg var 50, men har nå lovet å forsøkte å lære meg det før jeg blir 60.
Så genialt! Om få dager blir medisinene mine og diverse apotekvarer levert direkte på døra mi. Gjøres på Farmasiet.no.
Lite visste jeg at Mille hadde spurt om oppskriften på en salat en venninne av meg la ut på Snap her forleden, før hun stod på døra med restene av den til henne.
Kontoret til Bjørn Erik i byen er helt stengt disse dager, alle jobber hjemmefra. Det første han derimot måtte gjøre når karantene tiden var over var å hente skjermene sine, for han har plenty å gjøre. I dag skal han også inn for å hente stolen sin, så Mille kan få tilbake sin spesiallagde.
Mille i samtale med læreren sin.Det går utrolig bra med de to skoleøktene hun må gjennom hver dag. Hun begynner klokken ni om morgenen og er ferdig halv to.
Tenk at vi holdt på å miste en hel dag på favoritt stedet vårt Isla Holbox fordi min kjære mann hadde glemt å stille tilbake datoen på klokka!
Vi trodde det var vår aller siste kveld dagen i forveien, så den ble derfor tilbragt loffende rundt på stranda langt etter solnedgang. Vi ville utnytte hvert bidige minutt, så vi skiftet ikke til middag, men ble ute og koste oss til det var på tide å dra tilbake på hotellet for å pakke. Veldig vemodig, for innerst inne var vi på langt nær ferdig med dette paradiset. Seks dager ble så alt for lite på denne perlen.
På avreisedagen stod vi tidlig opp og ordnet oss, fikk på joggesko for første gang på lenge og dro for en siste frokost på det gjestfrie hotellet. Bjørn Erik hadde for en uke siden bestilt henting av oss på andre siden av ferjeleiet, og sendte en melding til sjåføren for å forsikre seg om at han for lengst hadde begynt å kjøre fra Cancun for å møte oss. Det hadde han ikke. Bjørn Erik ringte han derfor opp, og fortalte fortvilende at vi nå var på vei til ferjen og at vi synes det var fryktelig dumt å måtte stå i over to timer å vente på han. Sjåføren forklarte da igjen at vi ikke hadde bestilt henting før dagen etter. Dagen etter? Nei, avtalen var at vi skulle hentes denne dagen her, det stod jo på mailen også. Sjåføren stod på sitt og var helt enig i datoen, men hallo, det er ikke før i morgen, mente han. Bjørn Erik ser på mobilen sin, og forstår ingenting, helt til det går opp et lys for han. Han spilte Candy Crush Saga kvelden i forveien, gått tom for liv, og stilt datoen frem et døgn for å jukse til seg fem nye liv. Han hadde derimot glemt å stille klokka tilbake igjen. Djiiiisus, så flaut! Vi hadde altså gjort oss klare for avreise en dag for tidlig!
Vi lo så vi grein der vi satt og ble selvsagt også kjempeletta. Tenk at vi skulle få lov å være her en hel dag til. Vi savna nemlig allerede alle hundene på Refugio Animal Holbox og hadde heller ikke fått gjennomført padleturen vi hadde hatt lyst til pga for mye vind, så vi formelig jubla der vi satt.
Det ble et herlig gjensyn med hundene igjen. Denne gangen gikk vi ikke tur med noen av dem, det var for varmt, men satt et par timer bare å koste med dem etter tur. Snakket med de frivillige, som vi forøvrig fikk vite var hele seks stykker i tillegg til to veterinærer. Det var en veldig spent stemning blant dem i dag, for det skulle avgjøres om en av hundene, Ciricote, skulle få lov å reise til sine ny eier i Finland. Jeg tror faktisk det gikk i orden, for jeg følger Instastoryen refugio_animal_holbox hver dag, og har ikke sett den hunden der på lenge 🐾
Dere kan tro kameraet gikk varmt når vi tuslet rundt i gatene på Holbox.
Et varmt og etterlengta gjensyn.
Han her hadde antagelig hatt en diagnose hvis han hadde vært et menneske. Han klarte nemlig ikke å slappe av, var nødt til å bli kasta ball for i ett sett.
Og der kom tårene…igjen. For hun dama her, kom innom hver bidige dag i ferien sin og hentet den skada hunden her. Trillet henne ned til sjøen og la henne på et teppe der så hun fikk kjenne på vinden og se på livet der.
Det var ikke uvanlig å se malte portretter på husene. En hyllest til tildligere familiemedlemmer, han her var tidligere en telegraf.
Tenk at vi for kun to uker siden fortsatt var i Mexico. Vi skulle på Wrestling (les gjerne her) og gledet oss som små unger. Lite visste vi hva som ventet oss og resten av verden der hjemme.
Det går ikke en dag uten at vi fortsatt lengter tilbake til det stedet vi hadde det aller fineste på under turen vår. Isla Holbox har blitt vårt nye paradis, og vi er overbevist om at vi innen tre år er tilbake igjen.
Vi elsker å være på sjøen, så når Bjørn Erik fikk tak i en kar som kunne ta oss med på tur helt alene, var vi ikke seine med å takke ja. Vi hadde som mål å få se et par eksotiske fugler, men ut over det så vi bare frem til å få litt vind i håret.
Jeg har alltid elsket å være i båt, vel for uten om de fellesferiene jeg ble bundet fast i masta på seilbåten vår som liten når det var uvær, men på tur den dagen her var alt perfekt.
Første stopp var en liten øy med en utkikkspost ned på en strandtupp full av forskjellige fuglearter. Gjett hva jeg fikk øye på da dere? En enslig flamingo! Jeg visste på forhånd at flamingoene ikke var her ennå, de kommer alle tilbake i april, så dette var litt av en overraskelse. Min første ville flamingo, og jeg var i ekstase.
Deretter gikk turen videre til en annen liten øy, også en slags turistattraksjon, så her støtte vi på en hel del andre båter også. Ble forresten litt irri irri rattata der. Vi fikk nemlig beskjed om at vi alle måtte dusje av oss parfyme og solkrem hvis vi ville bade i den dyrebare og livsviktige lille ferskvannskilden der, men det ga folk blaffen i. Så forbanna trist, for dette var et helt unikt sted, som antagelig blir ødelagt pga oss mennesker. Det er litt rart det der, men vi mennesker elsker å feriere på urørte magiske steder, men vil ikke være med å bevare de, som her, hvor det eneste man ble bedt om var å ta seg en dusj først.
Jaja, Nina-mor fikk nå himla med øya mot en del av de som lata som de ikke så dusjen, og så gikk turen videre til nok et fugleparadis. Her var det tydelige grenser på hvor vi fikk lov å gå i land og ikke. Sperringer i vannet gjorde at båtene måtte holde seg langt unna land der fuglene hadde hekke- og spiseplassene sine. Vi fikk derimot gå i land på motsatt side, hvor trioen ene og alene opplevde noe av de råeste på hele turen. I det vi stod og speida utover hele øya oppi i et høyt utkikkstårn, landet det en gedigen ørn (les hauk) men en nyfanga sprellende fisk i klørne. Den stod altså få meter fra oss i alt sin prakt og storkoste seg med dagens fangst. Wow!
Se, en flamingo!
Jeg klarer ikke helt å skape den magien vi følte av å stå helt alene å iaktta alle disse forskjellige fugleartene, men jeg kan love dere at vi formelig holdt pusten, det var nemlig så flott.
Her skulle vi altså få bade i en forfriskende ferksvannskilde, og denne plakaten prøvde altså å få folk til å forstå hvor dyrbart dette stedet er. Det var det veldig få som tok hensyn til dessverre.
En som koser seg og nyter øyeblikket.
Hit, men ikke lengre! Det ekstremt store fuglelivet med hele 150 fuglearter må bevares.
Ser dere storken passer på redet sitt?
Et av feriens største høydepunkt var å få med seg at denne gigantiske ørnen (les fortsatt hauken) landet.
Jeg noterer meg karantenedag nummer 8, og trekker et lettelsens sukk. Alle tre er nemlig helt symptomfrie, noe som gjør at jeg endelig tør å tror på at vi kommer gjennom denne første runden uten å bli syke. Vi kommer selvsagt uansett til å fortsette å holde oss inne, forholde oss til karantenereglene, for uten om et par natt turer med Pippi, og tenker vel egentlig at vi vi kommer til å leve ganske så likt selv etter at de 14 dagene er over.
Mille er endelig skikkelig i gang med hjemmeskolen via “Google Hangouts”, hvor hele fem av bestevenninnene i dag var online i sammen og hjalp hverandre. I tillegg så har vi en del nye huslige sysler som også tilegnes minsten. Det er hennes oppgave å lage lunsj i huset hver dag, og samtidig skal hun denne uken her, lære seg å vaske tøy. Jeg er nemlig litt redd jeg feilet med det når det kommer til de to voksne guttene våre, men Mille slipper ikke unna.
Det fine med Mille, er at hun i utgangspunktet elsker å ha frie tøyler på kjøkkenet. Særlig når hun får trumfet i gjennom at det blir vafler til lunsj. De ble forresten mye bedre enn mine som alltid smaker sprøe kjeks, så fra nå av må hun gjerne ta over den oppgaven der. Når det kommer til klesvasken, så likte hun faktisk det også. Jeg hadde på forhånd teipet forklarende lapper på vaskemaskinen på hvilke vaskeprogrammer vi bruker mest, i hvilke hull såpen og skyllemiddelet skal og i tillegg til hvordan hun velger kort, langt eller økonomisk program. Det var i følge henne kjempekjekt å begynne på dette læreprosjektet, så nå ser jeg gjerne for meg litt avlastning på det også, jippi!
Som avslutning vil jeg gjerne få gjengi noen ord jeg leste tidligere i dag, som igjen fikk meg til å tenke på situasjonen vi alle dessverre er i for tiden:
Tankene dine påvirker humøret ditt. Humøret ditt påvirker nervesystemet ditt. Et overaktivt nervesystem kan faktisk påvirke immunforsvaret ditt. Tankene dine er med andre ord like viktige som det du spiser.
Jeg synes virkelig det var på tide at både Bjørn Erik og Mille så musikalen “The sound of music”.
Deilig quesadilla på gang.
Sjekk ut hjelpeteksten jeg har teipet på. Fatter ikke hvorfor jeg ikke har tenkt på dette før når gutta bodde hjemme.
Før vi dro på ferie, var det så vidt litt snakk om koronaviruset. Bjørn Erik og jeg diskuterte det, blant annet om vi hadde en backup plan hvis dette skulle eskalere, men vi følte vi kunne dra avgårde i god tro om at dette vill gå bra. Vi følte oss nokså trygge på den andre siden av verden, hvor viruset ikke var påvist, men det lå allikevel å gnagde i bakhodet hele tiden. Hvordan ville dette utvikle seg? Hvordan ville dette påvirke vår hverdag?
Allerede på hjemturen i fra Mexico, begynte bekymringene å eskalere. Vi hadde til da bli skånet for det meste, men på flyplassen i Istanbul ble vi skannet av varmekamera og så selvfølgelig folk med munnbind overalt. I tillegg fikk vi mail fra læreren til Mille om at skremselspropagandaen hadde tatt helt av i klasserommet, noe Mille også dessverre fikk erfare. Hun fikk “tullemeldinger” som: “Har du koronaviruset, Mille? Dør du? Burde vi ha på gassmaske når du kommer? Ment som en barnslig spøk, men det gikk hverken hjem hos fortvila Mille eller oss sinna foreldre. Det ble derimot ordna med en gang, det var ikke vondt ment, så dette endte godt.
Vi kommer altså hjem, og blir mer eller mindre satt i karantene med en gang. Regelen var ennå ikke kommet på banen, men Bjørn Erik så det komme så han kom hjem fra jobb og vi holdt Mille hjemme fra skolen. Først følte det som en forlengelse av ferien vår. Vi trives godt i sammen, vi har stort sette alltid en fin tone oss i mellom, vi liker å omgås rundt hverandre. For to dager siden kom derimot reaksjonen fra minsten, Mille sine tårer ville ingen ende ta. Hun var helt utrøstelig. Fikk dødsangst, var kjemperedd og det var helt forferdelig for oss foreldre å oppleve henne så sårbar.
Vi tok selvfølgelig grep med en gang. Snakket og snakket om alt, og forvisset henne om at vi tross alt er veldig heldige. Ingen av oss er syke, ingen vi kjenner er syke, og vi har ingenting å klage på her hjemme hvor vi absolutt har alt vi trenger. Det vi derimot fikk spørsmål om, var hennes bekymring rundt all aggresjonen på sosiale medier. Hvorfor var så mange stygge i mot hverandre? Hun klarte rett og slett ikke å ta innover seg den aggressive ordbruken til folk. De formelig lynsjet hverandre. Noen har fått det for seg at det er deres oppgave og fortelle oss andre hvor dumme noen er. Det brukes ord som, fuck dem, dumme i hodet og hjernedøde folk, og for ei 14 år gammel jente som gjerne ser opp til disse menneskene, kan det bli litt mye. I hvert fall oppe på alt det andre som også blir repostet fra nyhetsbildet med knyttneve og flere utropstegn bak.
Det ble i alle fall i overkant mye for vår lille fining. Hun klarte ikke å sortere tankene, og finne fornuften og håpet oppi all hatet. Som jeg har nevnt tidligere, så blir vi oppfordret til å holde hodet kaldt og hjertet varmt, men noen har i redselen for det som skjer nå, satt på seg rustning og valgt å skyte uhumskheter fra hofta. Jeg fatter ikke at noen har trua på at det ganger fellesskapet, pekefinger utover fungerer vel egentlig aldri.
Mille har kommet seg noe ovenpå igjen, og i dag har vi satt på alarmen til 10:25, for da skal Erna Solberg holde egen pressekonferanse til alle barna. Kanskje noen voksne også burde få den med seg, for å få med seg hvordan vi skal oppføre oss ovenfor våre medmennesker i en vanskelig tid for oss alle ❤️
Vi kan ikke bare sitte å glane på tittekassa, spille på mobilen eller vaske, så her i karantenehuset forsøker vi å finne på noe vi ikke har gjort i sammen på en evighet. Jeg husker faktisk ikke sist gang vi spilte noe brettspill, foruten om backgammon da som gjøres ganske ofte, men denne gangen kom de gode gamle slagerne frem.
Det er så lenge siden vi konkurrerte rundt Villkatten. Ganske stressende spill egentlig, alle sanser må skjerpes, men vi kom nå oss i gjennom det et par ganger i tradisjonell Thorsen stil. Det vil si med et enormt konkurranseinnstinkt. Jeg tapte, noe jeg egentlig aldri har gjort så ofte ovenfor minsten Mille, men hun lever opp til resten av familien, tar det dønn seriøst nå som hun har blitt eldre. Kjemper, er enormt skjerpa og vinner derfor til slutt. Jeg tapte i Klossmajor også, til stormende jubel, så da fant jeg ut at det var slutt på spillinga for i dag.
Eller så driver han far på med å lage buttons og nøkkelringer med Turbojugend logoen vår på. Han elsker det dilldallet der, og det er jo egentlig en helt genial syssel når han allikevel må holde seg inne.
Nå er det visstnok baking på gang. Storebror Pelle har fått i oppdrag å kjøpe vaniljeis til oss og sette det utenfor døra vår, så da ville Mille lage brownies.
De fleste har sikkert for lengst fått med seg at vi i familien Thorsen har vært på feire i 2,5 uke nå. Mexico er ikke registrert som et risikoområdet, men siden vi har vært på diverse flyplasser, er vi nå i karantene.
Vi så det komme, så vi holdt Mille hjemme fra skolen fra og med i går av, og når det endelige vedtaket fra helsemydighetene kom, tok det ikke lange tiden før de rause venninnene mine og naboer tilbød seg å handle for oss. Naboen har faktisk opprettet en egen “Sjarkveien Vellag” gruppe på Facebook, hvor de oppfordrer alle til å tilby hjelp til de av naboene som trenger det. Et helt fantastisk tilbud, som trygger oss alle og som i alle fall vi “innflyttere” som ikke har familie her i byen, setter enormt stor pris på.
Vi blir alle oppfordret til å holde “hodet kaldt, og hjertet varmt”, og jeg ser mange på sosiale medier har litt vanskeligheter med det. Jeg er som de aller fleste selvsagt veldig bekymra, jeg kjenner også på en viss redsel, men har faktisk tillit til at mydighetene gjør det som trengs for å trygge oss. Jeg er ikke så bekymra for meg selv eller ungene mine, mer for de eldre og syke, så jeg er glad mamma i Oslo ikke er aleine. Hun som til vanlig er ganske så aktiv på reisefronten har avbestilt alle turene sine, og benka seg godt til rette med sin kjære Morten langt oppi skogen på Grefsen.
Før jeg våkna i dag hadde assistenten til Mille lagt bøkene hennes utenfor døra vår, og læreren som er tilgjengelig på nett for alle ungene, har laget en hjemmeskoleplan. Så vår kjære snuppeline, skal på ingen måte kjede seg de neste dagene. Bjørn Erik er også aktiv. Han har gjort rommet til Mille om til kontor og jeg hører han er ganske så ofte på telefonen der oppe. Det er ikke bare kunder som er bekymra for arbeidsplassen og økonomien sin, venner og bekjente har også en del tanker rundt rettighetene sine, så han prøver så godt han kan å være til hjelp der det trengs.
Ønsker dere alle en fortsatt virusfri dag, husk å hold hodet kaldt og hjertet varmt ❤️
Handlelappen ble noe lengre enn vanlig når man skal holde seg hjemme og inne i 14 dager.
Vi er ennå i Mexico, Cancun, og igjen dristet vi oss en tur ned til den gigantiske hotellsonen, nærmere bestemt “La Isla” som byr på mange restauranter og shoppingmuligheter. Vi går der en stund hånd i hånd alle tre, ser på livet og etterhvert finner vi oss et sted å spise. Et typisk amerikansk sted med burgermeny, Johnny Rockets. Hvis vi lukker øynene og hører på lydene rundt oss, så er det som å være på et travelt shoppingsenter i staten, og det blir altså så feil.
Vi diskuterer litt frem og tilbake på hvordan denne ferien har vært. Hva som har vært finest, spennende, uvanlig, nytt, og til slutt også hva vi kanskje ikke bør gjøre igjen. Vi skal helt klart ikke tilbake til Cancun. Store “all inclusive” hoteller er ikke noe for oss. Tro det eller ei, men vi liker faktisk ro rundt oss, og å bo såpass lite og koselig at man kjenner hverandre igjen til frokost, hilser på hverandre. Hvor vi etterhvert utveksler noen ord, og kanskje gir hverandre råd og tips, deler erfaringer.
Isla Holbox, er helt klart drømmeplassen vår. Selv om folkene der også ymter innpå at de synes det begynner å bli folksomt også der og veldig turistifisert. Det har kommet opp noen få neonskilt og blinkende julelys her og der for å lokke turistene til seg, men ennå er de fleste gatene små juveler. Da tenker jeg først og fremst på alle nisjebutikkene som ligger spredt rundt omkring, ikke med suvenirer eller “junk” med med flotte håndverk.
På Isla Holbox får man gå i fred. Det er ingen som roper eller drar i deg, som vil ha deg til å kjøpe opplevelsesturer, få deg til å ta taxi, eller på dø og liv vil ha deg til å spise på sin restaurant. Man trenger heller ikke å pynte seg til middag, eller dusje for den saks skyld. De tre siste dagene vår på øya, somla vi sånn når vi fikk med oss solnedgangen, at vi liksågodt spiste middag på hjemveien. Fortsatt med bikinien på under strandkjolen, fortsatt med sand mellom tærne, akkurat som jeg og resten av flokken min foretrekker det ☀️
Vårt lille rede, vår dør. Vi har tatt bilde av dørskiltet vårt, så vi kanskje kan få legge inn ønske om samme rom neste gang vi kommer på besøk.
Hotellet er som et eget lite samfunn, med sine små nisjebutikker, beautysalong, kaffesjappe, restaurant og bar.
De fastboende på Isla Holbox elsker å dekorere husene sine.
Vill og vakker natur med et rikt dyreliv.
Ja, hvorfor ikke lage seg en bar ut av båten sin?
“Roots”, beste pizza opplevelse.
Fullt av folk, men mor og datter fra Hawaii, nå bosatt California, ville gjerne dele hummerpizzaopplevelsen med oss.
