Før vi dro på ferie, var det så vidt litt snakk om koronaviruset. Bjørn Erik og jeg diskuterte det, blant annet om vi hadde en backup plan hvis dette skulle eskalere, men vi følte vi kunne dra avgårde i god tro om at dette vill gå bra. Vi følte oss nokså trygge på den andre siden av verden, hvor viruset ikke var påvist, men det lå allikevel å gnagde i bakhodet hele tiden. Hvordan ville dette utvikle seg? Hvordan ville dette påvirke vår hverdag?

Allerede på hjemturen i fra Mexico, begynte bekymringene å eskalere. Vi hadde til da bli skånet for det meste, men på flyplassen i Istanbul ble vi skannet av varmekamera og så selvfølgelig folk med munnbind overalt. I tillegg fikk vi mail fra læreren til Mille om at skremselspropagandaen hadde tatt helt av i klasserommet, noe Mille også dessverre fikk erfare. Hun fikk “tullemeldinger” som: “Har du koronaviruset, Mille? Dør du? Burde vi ha på gassmaske når du kommer? Ment som en barnslig spøk, men det gikk hverken hjem hos fortvila Mille eller oss sinna foreldre. Det ble derimot ordna med en gang, det var ikke vondt ment, så dette endte godt.

Vi kommer altså hjem, og blir mer eller mindre satt i karantene med en gang. Regelen var ennå ikke kommet på banen, men Bjørn Erik så det komme så han kom hjem fra jobb og vi holdt Mille hjemme fra skolen. Først følte det som en forlengelse av ferien vår. Vi trives godt i sammen, vi har stort sette alltid en fin tone oss i mellom, vi liker å omgås rundt hverandre. For to dager siden kom derimot reaksjonen fra minsten, Mille sine tårer ville ingen ende ta. Hun var helt utrøstelig. Fikk dødsangst, var kjemperedd og det var helt forferdelig for oss foreldre å oppleve henne så sårbar.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Vi tok selvfølgelig grep med en gang. Snakket og snakket om alt, og forvisset henne om at vi tross alt er veldig heldige. Ingen av oss er syke, ingen vi kjenner er syke, og vi har ingenting å klage på her hjemme hvor vi absolutt har alt vi trenger. Det vi derimot fikk spørsmål om, var hennes bekymring rundt all aggresjonen på sosiale medier. Hvorfor var så mange stygge i mot hverandre? Hun klarte rett og slett ikke å ta innover seg den aggressive ordbruken til folk. De formelig lynsjet hverandre. Noen har fått det for seg at det er deres oppgave og fortelle oss andre hvor dumme noen er. Det brukes ord som, fuck dem, dumme i hodet og hjernedøde folk, og for ei 14 år gammel jente som gjerne ser opp til disse menneskene, kan det bli litt mye. I hvert fall oppe på alt det andre som også blir repostet fra nyhetsbildet med knyttneve og flere utropstegn bak. 

Det ble i alle fall i overkant mye for vår lille fining. Hun klarte ikke å sortere tankene, og finne fornuften og håpet oppi all hatet. Som jeg har nevnt tidligere, så blir vi oppfordret til å holde hodet kaldt og hjertet varmt, men noen har i redselen for det som skjer nå, satt på seg rustning og valgt å skyte uhumskheter fra hofta. Jeg fatter ikke at noen har trua på at det ganger fellesskapet, pekefinger utover fungerer vel egentlig aldri.

Mille har kommet seg noe ovenpå igjen, og i dag har vi satt på alarmen til 10:25, for da skal Erna Solberg holde egen pressekonferanse til alle barna. Kanskje noen voksne også burde få den med seg, for å få med seg hvordan vi skal oppføre oss ovenfor våre medmennesker i en vanskelig tid for oss alle ❤️ 

#koronaviruset #barn