Årets siste…

God morgen 

Hele huset sover, unntatt meg. Vi har nok snudd døgnet de to siste ukene. Gjør ikke ting helt etter boka, tar alt som det kommer, tar det helt med ro. 

Jeg sitter her og reflekterer tilbake på nok et travelt år, ganske så fint egentlig. Litt opp og litt ned, litt humpete, men det er jo livet. I sammen har vi klart det, vi får det til, og det beste av alt, det begynner virkelig å gå opp for meg at ingenting er umulig.

Det er nå allikevel litt godt å skulle ønske det nye året velkommen, for makan til spennende tider i vente, kunne jeg vel egentlig bare drømt om. Når jeg trekker pusten godt inn og kjenner etter på sommerfuglene i magen, kiler det. Snart…

Jeg vet jeg snakker i gåter nå, men av og til er det lurt å ikke buse ut med alt. For de av dere som kjenner meg, så trenger ting å modnes før jeg klarer å sette de riktige ordene på det. Klokskap? Ja, eller kanskje forsiktighet?

Jeg er vel egentlig ikke så god på å gjennomføre nyttårsforsettene jeg har satt meg tidligere, så jeg tror jeg lar være å sette noen for året som kommer også. Det viktigste blir å holde hjulet i gang, akkurat som før, samtidig som det er lov å hoppa av når det trengs. Ta vare på de gode støttespillerne, være raus og av og til klare å holde hånden for øynene og se gjennom fingrene med ting. Ikke alltid like lett, men hvem sa vel at livet skulle være enkelt?

Da er det bare å takke for det gamle og ønske alle kjente, kjære og dere fantastiske lesere et riktig godt nytt år 

#nyttår

 

Dette fikk jeg av nissen i år 🎅🏼

God kveld, kjære dere.

Nå går Bjørn Erik og jeg rundt her og smiler, for i kveld ble minsten Mille-mor bedt bort til ei av de nye jentene i klassen sin, til filmkveld. Det er faktisk andre gangen denne måneden, hun var nemlig hjemme hos ei i stallen for litt siden også, og det varmer et mamma og pappa hjerte. Det er på ingen måte hverdagskost, så kanskje ting er på vei til å snu? Det er i alle fall lov å håpe.

Ellers så nyter vi fortsatt julen her hjemme. Det var blant annet helt herlig å våkne opp i morges og fortsatt ha besøk av eldstemannen Dennis. Dagen kunne ikke ha startet bedre med frokost i sammen før stallbesøket. Jeg nyter at alle i huset har satt ned tempoet og tar seg god tid til hverandre.

Det har helt klart vært en finfin jul her hjemme i år. Noe av det aller beste har vært at Bjørn Erik har hatt fri fra jobben hele tiden. Jeg har sett at han gradvis har kvikna til for hver dag som har gått. Det er nemlig ingen hemmelighet at han har vært sliten i det siste. Det har vært mye, både på jobb og her hjemme, men nå har han fått sovet ut hver bidige dag, og jeg ser energien hos han strømmer på.

Bjørn Erik og jeg er forresten enig hver bidige jul om at vi ikke skal kjøpe presanger til hverandre, for vi har alt vi trenger, og jula er tross alt kostbar nok som han er. Vi greier derimot ikke å holde løftene våre, så i år som alle de andre årene, snikshopper vi bak ryggen på hverandre. Det blir selvsagt mye tull og fjas, og ofte kjøper jeg nyttige ting jeg mener “vi” trenger, og han blir like oppgitt hver bidige gang. I år fikk han blant annet digitalt litermål, noe han selvsagt ikke ønsket seg, men det er utrolig morsomt for oss som sitter rundt og ser han pakker opp i spenning.

De skikkelige fjasetingene og en del av de andre tingene jeg selv fikk, må jeg få lov å vise dere når de er i bruk. I mellomtiden, mens vi venter på aksjon fra Mr. Poppe og meg selv, kan dere få se noe av de andre fine tingene jeg fikk.

Den fine flamingo dobørsten har herved måttet vike for Mr. Donald Trump.

Denne snedige lille saken var helt genial. Lader opp hele fem enheter samtidig, så nå har han far bestilt korte kabler til alle mann. Plutselig så ikke ladekroken vår på kjøkkenet så rotete ut lenger.

Jeg elsker å få ansiktsprodukter (anti-aldringsprodukter) og…

…diverse hårprodukter. Heldige meg har venninner som jobber i bransjen, så dette er primaballerina flotte ting å få.

I tillegg til at min kjære mamma strikker til meg året rundt, så har mammaene til venninnene mine også fått det med seg at jeg konstant fryser på beina. Uansett årstid har jeg alltid på meg “raggisser”, så de slites ut over en lav sko.

Jeg fikk meg et par store overraskelser i år, blant annet tur til London og “Mamma Mia” billetter. Tenk at jeg på tredje året får lov å dra bortover dit igjen, og det beste av alt, er at Mille-mor skal være med.

Noen venninner kjenner meg så alt for godt. Denne vannflasken formelig roper det “Nina” av.

Jeg har i årevis hatt dårlig samvittighet over dørskiltet vi har hatt hengende ved utgangsdøra. Det kom opp etter at Dennis flyttet ut for åtte år siden, og da ble navnet hans utelatt. Nå derimot, er ingen utelukket.

Det “spises” badehåndkler i heimen her for tiden. Jeg tror noen glemmer dem igjen på gymmen eller henger de opp på døra si på rommet sitt og hvor mora nekter å leite etter dem. Derfor stod nye badehåndkler høyt oppe på ønskelista i år.

Kjenner dere til filmene “Guardians of the galaxy”? Lille “Groot”, er jo bare til å spise opp, herregud så skjønn.

Flamingoer er fortsatt “tingen”.

Dette var altså noen av pakkene som lå under treet i år, og jeg må si at jeg synes nissen var ekstra snill mot meg i år. I tillegg fikk jeg som sagt en del ting som må vises når jeg bruker dem, og sist men ikke minst fikk jeg gavekort, som skal få kjørt seg skikkelig den 3. januar når salget begynner. Vel, jeg trenger egentlig ingen verdens ting lenger, men tenker lille snuppeline skal få seg litt nytt i garderobeskapet. Fikk dere noe fint til jul da?

Ønsker dere alle en fortsatt finfin kveld, klem Nina

 

#julegaver #julen

Heile hurven er samla…

God lørdagskveld, kjære dere.

Det jeg opplever som mamma akkurat nå, er sjeldent. Lite visste jeg hva dagen skulle bringe. Nemlig, at alle de tre ungene våre, skulle tilbringe lørdagskvelden hjemme i sammen med oss. Det er nesten så jeg må klype meg i armen, for jeg kan ikke huske sist gang det skjedde.

Planen i dag var egentlig å ta med Mille-mor til hestebutikken på Forus, handle litt, og deretter skulle vi alle dra til byen og myse litt rundt. Shoppe for gavekortene våre, med andre ord, bare gå rundt å kose oss.

Jeg ble derimot noe overraska underveis, for det viste seg at Mille var kjempesliten. Det var så vidt hun holdt ut i første butikk, så der og da ombestemte vi oss og satte heller nesen mot byen igjen, og gikk på kino. 

Kinovalget var enstemmig, vi var alle supergira på å se premierefilmen “Aquaman”, med superkjekke Jason Momoa. Djiiisus for en mann, dere! Nå tror jeg tror jeg faktisk at han Brad Pitt for aller første gang har møtt sin overmann og blitt dumpa. Altså fra min “kjekkeste uoppnåelige mann” liste. Han er og blir verdens råeste hunk på to bein, og var nok litt av grunnen til at filmen ikke var kjedelig et eneste sekund, thihiii…

Jeg tviler på at jeg får lov å nærme meg far og sønner i sofaen nå med kameraet, for alle har funnet hvert sitt Snug-Rug Deluxe fleece pledd. Dere vet, sånt stort pledd med armer og lomme foran til mobilen. De er så søte der de ligger, i hvert sitt hjørne ser de fortballkamp inni disse pleddene, og diskusjonene er livlige og lattermilde. Så akkurat nå dere, føler jeg meg ekstra rik. Ydmyk rik på tre unike fine mennesker, som jeg stolt kan kalle “mine” ❤️

Ha en fortsatt god lørdag, klem Nina

 

 

#jul #julepynt #julelandsby

 

 

Årets juleball ble en suksess

God morgen.

Det er helt klart alt for seint å si “god morgen”, men her i huset sov vi altså til over elleve i dag. Mille og jeg har nemlig begynt å se den magiske HBO serien “My Brilliant Friend”, som det til tider er helt umulig å legge fra seg, så vi var ikke i seng før nærmere tre i natt. Har forresten noen av dere begynt å se den? Historien om vennskapet mellom to jenter på 50-tallet i Italia? Den er altså så levende og fin, og man får jo med seg hver minste lille ting også, siden man må følge ekstra med hele tiden, for språket er tross alt på italiensk. Det er en del voksenting jeg må forklare for Mille underveis, men den kan virkelig anbefales på det sterkeste.

I dag vil jeg gjerne få skru tiden litt tilbake, til siste uka før juleferien på skolen for Mille. Da var det nemlig juleball, og selv om minsten storgledet seg, var vi foreldre som vanlig litt engstelige. For jeg husker så godt min egen ungdomstid, når vi en sjeldent gang skulle på noe ekstra kjekt på kveldstid med hele klassen. Da samlet vi venninnene oss i forkant og hjalp hverandre med både antrekk, hår og litt sminke. Forventningene var skyhøye, og vi hørtes ut som en hønsegård der inne på pikerommet i alle forberedelsene.

Slike gode opplevelser får dessverre ikke vår jentunge oppleve, så da må Bjørn Erik og jeg steppe inn, legge all godvilje til og forsøke så godt vi kan å fylle det tomrommet. Først dro vi på antrekksjakt, noe som i seg selv var en utfordring, for hun snuppa vår er på ingen måte en ballerina kjolejente. Ikke pokker om hun skulle ha på seg lang kjole, heller ikke kort for den saks skyld, nei her i gården var ønsket en jumpsuit, med andre ord en onepiece akkurat som de mora sverger til. Hmmm,  jaja, jeg forstår godt valget, jeg har tross alt skapet fullt, men det å finne en med litt klasse og stil, var jeg redd ville bli litt i vanskeligste laget. Overraskelsen var derfor stor da hun fant hele to stykker hun ville prøve etter kort tid.

Årets antrekk på ballet falt til slutt på en mørkeblå buksedress, eller jumpsuit som Mille helst vil kalle det, med diskré glitter “all over”. Den hadde dyp utringning både foran og bak, noe som vi foreldre synes var litt “too much”, men det kom ikke på tale å skuffe jentungen vår nå som hun tross alt hadde funnet noe hun elsket, noe hun formelig danset med i prøverommet av glede.

Etterhvert fant jeg frem sminken min, og i sammen ble vi enige om en lett aften variant. Vel, nå må jeg få lov å nevne at Mille aldri bruker sminke. Det hender hun tar på seg litt maskara i ny og ne, men jeg er så streng på at alt skal av hver bidige kveld, og slikt “mas” orker hun rett og slett ikke. Det var med andre ord veldig lite sminke som måtte til for å få til den ørlille forandringen, men håret derimot brukte vi litt mer tid på. For aller første gang krøllet jeg det slik jeg selv pleier å gjøre det en sjeldent gang når jeg skal ut å lufte meg, og da skulle dere sett smilet hennes. Hun smilte hun fra øre til øre, mens pappaen derimot, han tørket tårene. Ikke nødvendigvis fordi han var overrasket eller gledet seg over forvandlingen, men rett og slett fordi han så hvor mye dette betydde for den lille prinsessa vår å føle seg fin ❤️

Takk min datter!
I ditt vesen, strømmer munterhetens kilde.
                                                                  Andre Bjerké

 

 

 

#juleball #tenåring #barn

Det mye omdiskuterte juletreet 🎄

Hei igjen 🌟

Uff, nå driver mamma og Morten og pakker til hjemreisen, de drar med natttoget i kveld tilbake til Oslo igjen. Jeg kan ikke forstå hvor det har blitt av tiden denne uken. Den har rett og slett flydd av gårde så alt for fort, og det skal bli rart å plutselig kun være oss tre igjen.

Vi har derimot plenty av ting vi skal gjøre de kommende dagene. Vi skal selvsagt være en del i stallen, deretter skal vi på kino og se Mary Poppins og så må jeg til pærs til byen med Mille så hun får brukt alle gavekortene hun har fått. Det gruer jeg meg selvsagt litt til, for det frister lite å tråkke i flere butikker i år, men vi får legge inn noen kafébesøk underveis så vi får opp blodsukkeret.

Vi har forresten ikke tenkt å pakke bort jula her riktig ennå. Det mye omdiskuterte juletreet må i alle fall få stå litt til, for jeg måtte tross alt kjempe hardt for at det skulle få overleve. Jeg var livredd der et øyeblikk for at Bjørn Erik ville kaste det på hue og ræva ut på verandaen her for så å brenne det opp, med andre ord, han likte det ikke.

Det å skaffe oss juletre har alltid vært min jobb, og den oppgaven tar jeg dønn seriøst. I år derimot, tok jeg meg vann over hodet for det var helt klart litt i største laget. Jeg kjøper tre hvert år av samme mann, og han har nok for lengst forstått at den gale dama med det grønne håret bruker lang tid på å velge ut akkurat DET treet. Så når jeg for en gangs skyld stoppet og falt for det gedigne nydelige Disney treet, kun etter få minutter, var han ikke sein med å tilby seg å kjøre det hjem for meg. Når sant skal sies, så tror jeg han også øynet en mulighet for å kvitte seg med det også, for det var ikke bare bare å håndtere denne galskapen.

Treet var ikke for langt, men alt for bredt for verandadørene her og også umulig å få til å stå uten å velte i juletrefoten. Jeg var nesten på gråten da husbonden høylydt sa at dette var en umulighet og fikse, vel, så sant han ikke festet det med tau til en krok i taket. Jippi, det var akkurat det jeg trengte å høre, og jeg hang på Bjørn Erik som et slips den kvelden, helt til han gjorde alvor av å forsøke å få det til.

Treet kom opp til slutt, festet til et tau og hengt opp i en krok i taket. Den store greinen som knakk inn dørene her, ble møysommelig stripset på plass igjen også, og da var det bare for undertegnede å begynne pynte med alt stæsje vi har karra til oss de to siste tiåra. Glorete minner fra opplevelser og reiser, og sist men ikke minst gaver som det har skreket “Nina” på i all sin prakt🎄

Canada, Toronto.

De fjonge fruene er meg kjære.

Jeg elsker det nye toget, derfor har jeg bestilt stort til å ha under også.

Fra årets jentetur.

San Diego.

San Francisco, Castro.

Las Vegas

“Bessen”, en stjerne på himmelen.

De gode gamle Disney-figurene.

Flamingo Hotel, Las Vegas, gave fra Kristin og Dennis.

De neste fine er årets julegaver.

Det er selvsagt ikke helt optimalt å binde treet fast til krok i taket, men det fungerte.

Du grønne, glitrende tre, god dag!
Velkommen, du som vi ser så gjerne,
med julelys og med norske flagg
og høyt i toppen den blanke stjerne!
Ja, den må skinne, for den skal minne
|: oss om vår Gud! 😐

🎄

 

 

#jul #juletre #julepynt

Team Thorsen i aksjon!

God 2. juledag, dere 🌟

Akkurat nå så føler jeg at juleferien har startet for fult her hjemme hos familien Thorsen. Fôringsvaktene i stallen er unnagjort, og vi skal også ha et par dager hestefri. Nå må dere ikke tro at det å være i stallen er et ork, for det er det overhodet ikke, men det er nå allikevel litt deilig å ha muligheten til å gjøre helt andre ting også.

Jeg er egentlig ikke så gira på å reise til byen å shoppe i morgen, men lille frøken fryd, Mille altså, har en bunke med gavekort som brenner i lommeboka hennes nå. Hun fikk nemlig en hel del til bursdagen sin i tillegg til de på julaften, og jeg har vært striks på at hun må vente med å bruke dem alle til salget har startet, og det er vel fra i morgen av, er det ikke?

Dagen i dag har vi altså tilbragt i stallen, og nå er det MANU kamp på TV´n mens vi gomler i oss restene fra pinnekjøttet. Vi er egentlig ikke så gira på engelsk fotball, for vi er som sagt Enga fan langt inn i hjerterota, men nå som Ole Gunnar Solkjær er i ilden, må vi jo selvsagt følge med litt ekstra. For som de fleste andre blir vi jo patrioter til tusen med en gang en nordmann er i vinden og gjør det bra…

“Gi meg litt til da vel?”

Snuppeline med den nye strikkegenseren hun fikk i julegave av mommo.

Ha en fortsatt god jul dere, pass på hverandre og nyt tiden i sammen 🎅

 

#hesterbest #familie #barn

 

 

Julemagi 🌟

God kveld, kjære dere ❤️

Nå har Bjørn Erik, Mille og jeg akkurat kommet hjem fra kveldsfôringen i stallen. Det er sjeldent vi har ansvaret for denne viktige oppgaven ene og alene, men det er fint å kunne bidra, så de som står på stort sett hver bidige dag får seg en velfortjent ferie. Koselig er det også, der vi blir møtt av de kjærkomne gode kneggelydene. De vet alle at det er mat på gang, og den ene etter den andre er ivrige etter å få den så fort som mulig inn i boksen sin. Før vi slukker lyset og tar farvel, sjekkes de nøye en etter en. Er grimen og beinbeleggene tatt av? Er dørene i boksene forsvarlig låst? Ser det ut som om de er ved god helse, har de det bra? Jeg synes det er viktig at vi påtar denne oppgaven nøye, for det fortjener de. De flotte skapningene som gir oss mennesker så mye glede i hverdagen vår.

I går var det som sagt julaften, og for en gledens feiring det ble dere. Tenk at jeg igjen var så heldig å få ha alle mine “små” rundt meg. Det er på ingen måte en selvfølge når de for lengst har flyttet ut av redet og begynt å skape seg egne voksenliv, med kjærester og det som hører til. Det å få de veltende inn dørene her, lystige og glade, er vel noe av det beste med hele julefeiringen. De er så til grader med på å skape den riktige stemningen og julemagien. Jeg aner ikke hvor mange ganger de fikk oss alle til å gapskratte av alle ablegøyene de fant på. Det ble med andre ord aldri et kjedelig øyeblikk, det var latter og humor fra begynnelse og slutt, og det dere, varmer et ydmykt mammahjerte ❤️

Den nye slagplanen min om å utsette middagen et par timer var vel og bra, for vi var alle skrubbsultne for en gang skyld når vi satte oss til bords. Men når klokka passerte midnatt, og vi ennå ikke var ferdig med å åpne alle pakkene, så veit jeg jammen ikke om det var så lurt allikevel. For selv om vi har begynt å dele ut alle pakkene på forhånd, for å spare tid, de blir med andre ord lagt i en haug hos hver enkelt, så brukte vi bortimot fire timer på galskapen. For vi elsker alle å finne på overraskelser, vi elsker å gi, og vi gjetter og fabulerer, skrøner og tuller, samtidig som teipen og innpakningsbåndene blir vanskeligere og vanskeligere å fjerne. På rundtur pakkes det opp en og en pakke, spenningen er til å ta og føle på, og uansett hva gaven er, blir den mottatt med stormene jubel. Donald Trump dobørsten var like spektakulær å få som Mamma Mia konserten i London, og lattertårene trillet mang en gang fra hele flokken.

Det var godt å få være i sammen, godt å skape gode minner, ta vare på hverandre og stunden 🌟

Tenk at snille Mari Hult, Vegetarbloggen, igjen lagde denne nydelige nøttesteken til meg.

Flinke og ikke minst tøffe Mille stod for kveldens underholdning under middagen. Hun sang “En stjerne skinner i natt”, og da fikk na´mor selvsagt litt rusk i øyekroken.

🎄 Nina 🎄

 

 

#jul #julaften #familie #nøttestek

 

Aldri et år uten…

Julaften jo!

Endelig er dagen her, og jeg er allerede i gang med kveldens forberedelser. Her i huset skal det serveres den tradisjonelle Jæren ribben, medisterkaker, medisterpølser, pinnekjøtt og nøttestek. Det høres kanskje litt mye ut, men alt er jo ferdig tilberedt, så hvis vi klarer å planlegge tiden litt, med hva som må lages når, så gjør jo stekeovnen egentlig hele jobben.

I år blir vi hele åtte mann til bords. Mamma har kommet fra Oslo med sin Morten og det har Kristin og Dennis også, og så er det firerbanden oss, Mille, Pelle Bjørn Erik og meg. En fin liten gjeng. Vi har alle blitt enig om et par utradisjonelle forandringer i år, og jeg forstår ikke hvorfor jeg var engstelig for hvordan det ville bli mottatt, for det ble et ruvende “ja” til dem begge. For det første så synes jeg det er fryktelig tidlig å starte julemiddagen kl. 17, som vi alltid har gjort, så den blir et par timer seinere, og for det andre så blir ikke maten servert på bordet, den må hentes rykende varm på komfyren. For når vi velger å servere alle manns sine favoritter, med alt av tilbehør og forskjellige sauser, så synes jeg denne løsningen var bedre, og som sagt, folket var helt enig.

Siden middagen blir servert seinere enn vanlig, har vi i dag tatt oss god tid til en stor fellesfrokost, og tro det eller ei dere, det har vi aldri gjort før. Det er jo så koselig med disse stundene rundt bordet, så det var jammen meg på tide å få dette til. Nå skal vi la maten synke litt, før vi begynner på kveldens matforberedelsene, og så skal jeg selvsagt ta frem juleduken og begynne å pynte bordet. Bjørn Erik og Mille har tatt med seg restene fra kakefatet i går og dratt utover til hesten vår Sol, og når de kommer hjem igjen skal de to finingene gå i kirken. Med andre ord, her i huset gjør man akkurat hva man vil. Noen velger å tusle rundt i pysjamasen til man inviteres til bords, andre koser seg i senga med julestrømpen nissen fylte i natt samtidig som de ser julefilmer og noen er som sagt i stallen.

Så da dere, er det på tide å ønske dere alle en god og glad jul, med årets julekort. Uansett om ungene flytter ut, så håper og tror jeg at vi beholder denne gode gamle juletradisjonen. Det blir aldri et år uten å sende hverandre julekort. Sammen er det beste stedet å være, og julen er en nydelig anledning for det. Ta vare på stundene og hverandre, kos dere 🌟


🌟 Nina🌟

 

#jul #julekort #høytid

Den ufrivillige bloggpausen er herved over!

God morgen🌟

Tenk det da dere, nå har det gått drøye tre uker siden sist jeg var på nett. Dere kan tro jeg ble overraska når jeg plutselig en morning ikke klarte å logge meg inn på min egen blogg, passordet fungerte ikke, og panikken kom snikende. Det hadde lenge ligget i kortene at store forandringer ville skje i “blogg.no”-verdenen, men jeg så ikke “fallet” komme så fort og drastisk.

Jeg har ikke satt meg så grundig inn i hva som egentlig skjedde, men jeg har forstått såpass at vi som blogger på blogg.no har blitt flyttet over til noe som heter WordPress. WordPress er kort fortalt et publiseringsverktøy, og for meg ble dette noe helt nytt og uforståelig.

Frøken “dings” meg, har nemlig for lengst bestemt seg for å ikke være særlig teknisk anlagt. Jeg har med andre ord ikke arvet det av min mor, som var den første i gata som enkelt skjønte hvordan man forhåndsinnstilte den splitter nye og revolusjonerende videomaskinen til å ta opp en rekke TV-programmer når vi dro på ferie. I dag får jeg med andre ord fullstendig panikk over alt som er nytt. Hjernen blokkeres, den nekter å samarbeide og jeg er lynrask med å snakke meg ned:”Dette klarer jeg ikke, jeg skjønner ingen verdens ting”. Så når bloggen så dagens lys for fem år siden var jeg snar med å engasjere en designer til å ivareta bloggsiden min. Flinke Silje var reine kuppet, og hun har alltid stått på for meg. Det var hun som designet den opprinnelige fargeglade siden min, og ikke minst sørget for at den var skreddersydd for meg og mitt formål på alle mulige måter.

Da blogg.no gikk over til å bruke publiseringsverktøyet WordPress, forsvant mine syv sider med programmering, altså koding, og når jeg i tillegg ikke kom inn på siden min, så det lenge svart ut. Jeg kontaktet selvsagt Silje, og etterhvert fikk hun vite at alle rettighetene våre til å gjøre personlige endringer med utseende på bloggen var fjernet. Jeg hadde med andre ord ingen rettigheter lenger til å gjøre noe med standardoppsettet jeg hadde fått, og da kom klikkolini-Nina frem i meg. For ikke pokker om jeg ville ha et standard oppsett sånn som “alle andre”, uten egen header, altså bilde. Så da dere, trakk jeg meg stille tilbake for en stund, og furtet. Var dette slutten for fem års blogging? Var det rett og slett punktum finale?

Jeg må innrømme at jeg gikk skikkelig i tenkeboksen og funderte mye frem og tilbake om jeg nå var kommet til verdens ende med denne hverdagssysselen. For det er ingen hemmelighet at det å blogge tar tid og krever en viss form for selvdisiplin, og jeg har mang en gang følt presset om å ikke strekke til. Etter et par dager følte jeg derimot et stort savn etter å ha dette presset på meg. Jeg savnet å fotografere, det å skrive og sist men ikke minst så savnet jeg dere lesere. For etter fem år på tastaturet, har jeg for lengst opparbeidet meg et forhold til dere der ute, og herregud som jeg har savnet det!

Det ble som sagt viktigere og viktigere for meg å få siden min opp å gå igjen, og jeg takker skaperen for at “sinna-Nina” ikke tok overhånd og skjelte ut alle på sin vei på support-linjen den dagen alt forandret seg. Jeg tok derimot frem “jeg hadde satt stor pris på å få hjelp”-Nina, var ydmyk og beende, og krysset alt av fingre og tær for at det på en eller annen måte skulle ordne seg.

Tataradaaa, tenk, det ordnet seg på et vis. Jeg fikk et behjelpelig supporter-team i tale, og de skjønte med en gang frustrasjonen min. Så i samarbeid med dem og designeren min, ordnet de en ny header til meg, i hvert fall en midlertidig en. Det er selvsagt trist å gi slipp på den fargeglade blomstersignaturen min, og kun ha et bilde av seg selv i front, men det er uansett mye bedre enn ingenting. Jeg har også funnet ut at jeg faktisk har vært mye heldigere enn mange andre bloggere på blogg.no. Jeg var nemlig med i den første puljen som ble flyttet over, fordi jeg ligger på Toppblogg-listen. Jeg har rett og slett blitt prioritert, det er et ønske om at jeg skal fortsette, noe jeg selvsagt ikke skjønte da, men som jeg er takknemlig over nå.

Jaja, dere, da var jeg altså her igjen, og jeg håper noen har savna meg litt, kanskje microsmåttbittelitt. Logoen min, headeren, har som dere ser blitt veeeldig blå-turkis, og vi får nå se hvor lenge den blir værene , men det er i alle fall ingen tvil om at dette er meg, og enn så lenge har jeg kommet for å bli. Det blir spennende å se hvor mange lesere som har falt av i denne ufrivillige pausen, men jeg håper og tror at de fleste henger seg på igjen ❤️

Too blue?

Det er selvsagt full rulle jul her hjemme nå, og dere kan tro jeg gleder meg til å dele dette med dere, men jeg måtte bare få forklart dere hvorfor jeg har vært borte så lenge.

Vi skrives kanskje igjen allerede seinere i dag, hvis ikke, så i alle fall i morgen.

Klemmer sendes i fleng, Nina

 

 

#nyttdesign