Drømmehelg!

“Nå kan du godt komme hjem, mamma, for nå har du fått nullstilt deg”!

Med disse ordene fra minsten Mille, satte jeg nesa hjemover igjen fra Sørlandet og vakre Søgne. At jeg hadde fått “nullstilt meg”, eller i alle fall ladet batteriene, var helt sant. Etter dager med strålende vær i naturskjønne omgivelser, var jeg så absolutt klar for en ny uke igjen.

Jeg må innrømme at jeg faktisk hadde litt sommerfugler i magen i forkant av denne helgen. Jeg var nemlig invitert med av bestis Tonje, og kjente hverken de som eide dette paradiset eller flesteparten av de andre som også var så heldige å bli invitert. Ikke misforstå meg, jeg er sjeldent redd for å møte nye mennesker, men å skulle bo sammen døgnet rundt uten å ha muligheten til å trekke seg tilbake, er uvant. Jeg hadde derimot ikke trengt å uro meg, for dette var virkelige reale folk. Imøtekommende og inkluderende mennesker, som jeg antagelig kommer til å ha stor glede av å bli bedre kjent med i fremtiden.

Kort oppsummert, helgen ble magisk. Det var velvære døgnet rundt med masse god mat og drikke, bading og båtturer langs kystens sørlandsperle. Latter og gode historier, samt dansing inn i den lyse natten er kjære minner jeg kommer til å ta med meg videre livet. Dette var virkelig kjærkomment og jeg er dypt takknemlig.

Hormonspiral, gamlebyen og date med hunken

God kveld, kjære dere.

Det er ingen ting som er kjedeligere enn å snakke om været, men hallo dere, dette er virkelig sjelden kost, særlig for oss i Stavanger. Jeg kan ikke huske sist gang jeg virkelig nøyt å være ute slik som nå, det er rett og slett magisk.

I dag har jeg vært i byen. Hormonspiralen skulle ut for aller siste gang, og som vanlig grudde meg noe skikkelig. Først og fremst fordi jeg synes prosessen i seg selv er ekstremt ubehagelig, men også for å møte en helt ny gynekolog. Jeg går nemlig ikke til fastlegen med understellet. Ikke misforstå meg, hun jeg har hatt i årevis nå er helt fantastisk, men fordi jeg foretrekker å gå til noen som har alt av utstyr, som blant annet ultralyd, velger jeg å skaffe meg henvisning så jeg kan gå til en spesialist. Min gode gamle gynekolog har derimot siden sist pensjonert seg, så derfor måtte jeg altså gå til en annen.

Det er fem år siden spiralen ble satt inn, så i dag skulle den altså ut. Vel, det var i alle fall planen, men det skjedde altså ikke. Den nye gynekologen, som forresten var en veldig likanes person, synes nemlig jeg burde fortsette å ha den inne i tre år til. Det er nemlig fullt mulig for sånne “gæmlisser” som meg å la den sitte i mye lenger, så da gjorde jeg det. Jeg har nemlig ingen blødninger lenger, aner ikke når i måneden jeg har tia mi, men kunne risikere å få tilbake hele sulamitten hvis jeg tok den ut nå.

Spiralen fikk altså bli, men siden jeg nå først lå der med beina i været, tok jeg en skikkelig ultralydundersøkelse samt en celleprøve. Så da er jeg altså “good to go” i tre år til før spiralen skal ut for aller siste gang. 

Selv om Stavanger sentrum kun ligger en fem minutters kjøretur fra øya vår, er det sjeldent jeg tar meg en skikkelig rusletur i den. I dag ble jeg derimot bedt på lunsjdate av hunken min, og da var jeg selvsagt ikke vanskelig å be. Endelig fikk vi skikkelig kvalitetstid i sammen, uten mobil og andre forstyrrelser til stedet ❤️

Sankthansfeiring på nydelig perle

Vet dere hva jeg gleder meg til? Til den planlagte sommerferien i år, som selvsagt finner sted i vakre Norge. For i går samlet vi oss til sankthansfeiring med gode venner, og det er faktisk den samme flokken vi skal feriere med, vel i tillegg til en rekke andre finfine folk også.

Jeg har lenge hatt lyst til å få reise på ferie med venninnene mine og deres familie. Høyest oppe på ønskelista mi står det skrevet ” Kanalbåt ferie i England”, men den drømmen må vi nok vente med. Det vi derimot ser frem i mot nå, er en hel uke i Topcamp Hallingdal Feriepark. Der skal vi henge sammen som erteris fra morran til kveld, og jeg kan faktisk ikke se for meg noe som blir mer koselig enn akkurat det.

I går var vi derimot samlet hos svigerforeldrene til en venninne av meg. De eier vestlandets nydeligste perle ute på Vestre Åmøy, kun en liten kjøretur fra Stavanger sentrum. Åmøy Fjordferie er et paradis for både store og små, og jeg er jammen meg ikke vanskelig å be dit når det inviteres til koselig fest. 

Vi har hatt mang en sankthansfeiring i sammen her før, men jeg kan ikke huske å ha opplevd at værgudene har vært så snille mot oss som nå. Det at ungene kan ta seg et kveldsbad og etterpå varme seg rundt et bål i fjæringen uten å blåse vekk, er sjeldent kost. Det var altså så god stemning, skikkelig idyllisk, så ingen ville bryte opp når det etterhvert var sengetid

Åmøy Fjordferie er rett og slett en unik perle.

“Kom an, Mille-mor! Under med deg, så jeg får skaffet meg et bildebevis på at du faktisk har badet i sjøen”.

Potet- og sekkeløp på gang.

Så klart alle pappaene også måtte stille til start.

Sååå sliten!

 

 

 

 

Takk for et fintfint år!

For en morning, og for en fantastisk start på dagen ☀️

Jeg kan ikke huske sist gang Mille hadde en så knallfin avslutning på skoleåret sitt. Hun formelig strålte av lykke der hun klemte meg farvel etter å ha kjørt henne til dagens møtested, et sommerparadis et par øyer utenfor der vi bor. Humøret hennes smitter selvsagt lett over på meg. Jeg er så glad på hennes vegne, og jeg har lenge følt meg helt trygg på at jentungen vår har det bra.

Tenk, nå kan vi altså huka av enda et år på skolen. Niende klasse på Lunde skole har vært et godt år for minsten. Hun har trivdes og hengt med i timene, og det beste av alt er at hun har knyttet enda sterke bånd til den fine lille gjengen sin. De er en 5-6 stykker som stadig holder kontakten. De har bygd opp stor tillit til hverandre, de støtter og heier på hverandre. 

Det var egentlig ikke meningen at Mille skulle ha med seg Poppy på skoleavslutningen, men hun ville selvsagt vise henne frem. Gleden var derimot stor når Poppy fikk bli. Jeg fikk akkurat tilsendt et bilde som viser dem begge godt planta på en benk under en gedigen parasoll med gode venner rundt seg.

Livet smiler  💕

☀️ ☀️ ☀️

Kattungene Helsinki, Rio og Nairobi har flyttet inn i telt

God mandags morgen, kjære dere ☀️

Da har kattungene Helsinki, Rio og Nairobi (oppkalt etter serien “Papirhuset”), rukket å bli hele 6 uker gamle. Det betyr at de er halvveis i oppholdet og starten på livet hos oss, og jeg kjenner tiden flyr så alt for fort. De er på ingen måte de små hjelpeløse nurkene som sov mesteparten av døgnet for litt siden. Nå er det mye lek på gang, regelrett brutal herjing søsknene i mellom.

Kattungene har som sagt vært planlagt lenge, så kontrollfriken meg hadde selvsagt for lengst fått i hus den nye boplassen de skulle flytte inn i når pappesken ble for liten. De har allerede bodd i teltet sitt i over en uke nå, og stortrives med å klarte rundt på både vegger og tak. Jeg er sjeleglad for at det faktisk går an å lukke igjen takåpningen også, for i går klarte Helsinki, den oransje hannkatten, å knekke koden ved å komme seg ut i det fri. Det er selvsagt helt greit på dagen, men om natta vil jeg fortsatt ha kontroll på hvor de befinner seg til enhver tid.

De to store guttene har forresten begynt å spise tørrfôr og drikke vann, mens minstejenta Nairobi fortsatt får noen omganger med flaske hver dag. Alle ligger også ved puppen til Mia, men ikke like ofte og lenge som før 💕

💛💛💛

Endelig var jentene i armene mine igjen❤️

God lørdag, kjære dere!

Tenk, i går fikk jeg endelig møte venninnene mine igjen. Jeg har ikke sett dem siden februar, så dere kan tro gjensynsgleden var stor.

Egentlig var planen å møtes over en lunsj i byen, men det gikk jo selvsagt ikke med kattunger, valp og det beste av alt, vesle Falk på besøk. Valpen har dessuten ennå ikke vært aleine, og det var hverken tid eller sted å plutselig starte på den læringsprosessen.

Jentene var uansett ikke vanskelige å be hjem i hagen. Værgudene viste seg fra sin beste side, og da fristet det lite å sitte inne på en café. Frokosten ble etterhvert både til lunsj og middag, og siste gjest gikk faktisk ikke før klokka to i natt.

Vi ble etterhvert fem stykker, fineste venninnene mine som jeg setter så stor pris på og er så glad i ❤️

Igjen blir det klem fra prinsen ❤️

Da jeg fikk nyheten om at eldstemannen Dennis og hans kjære Kristin allikevel hadde bestemt seg for å få småtroll, eller i alle fall plutselig stod ovenfor valget, ble jeg overlykkelig. Jeg trodde faktisk ikke på dem der og da, og synes det var verdens dårligste spøk å lire ut av seg, men så viste det seg altså å være sant. Jeg skulle bli farmor, jeg var i lykkerus.

I begynnelsen var jeg usikker på om jeg kom til å klare å treffe småen så ofte, for det er tross alt 60 mil mellom oss, men i dag kan jeg se tilbake på mang en gode stunder. Det er ingen tvil om at vi har fått god kontakt allerede, og jeg må innrømme at jeg er hodestups forelska.

Om få strakser venter jeg faktisk på å få høre et “hallo farmor” i døren her, for i dag kommer den lille trioen på besøk igjen. Det er bare en uke siden sist vi klemte, og i dag får jeg altså muligheten til stjele til meg mange igjen ❤️

 

Aldri vært stoltere!

For en støttemarkering, dere! Aldri noensinne har jeg opplevd større engasjement her i Stavanger by, og jeg kunne ikke vært stoltere.

Det er derimot ikke til å stikke under en stol at flesteparten av de som møtte opp var av den yngre garde. Så det finnes med andre ord lys i tunnelen. Jeg tror på den kommende generasjonen, de er ekstremt reflekterte.

Den systematiske rasismen har nådd sitt bristepunkt, det er på tide å agere. Det foregår masseprotester i hele verden, og vi i lille Stavanger kan også si i fra.

Den fredelige støttemarkeringen i solidaritet med politidrepte George Floyd i Byparken i dag, var helt nødvendig. “Black Lives Matter” 

Ord blir fattige, jeg lar heller bildene tale for seg selv.

Over 8 minutter i stillhet sittende på kne…

Poppy fikk møte bessen ❤️

Tenk at det faktisk er hele 5 år siden vi mistet bessen. Det kjennes fortsatt ut som om det var i går, men livet går som sagt videre…i en rasende fart.

Jeg forsøker å besøke grava så ofte jeg kan. Tar først turen til bessen på Grefsen, og så drar jeg som regel videre til Ullevål der mine besteforeldre ligger. Jeg liker det. Får en indre ro hver bidige gang, og det gjør godt. Godt å få luftet luftet alt man har på hjertet. Fortelle om hva som skjer med meg og alle mine, og om verdensbildet generelt. 

Mille synes det er vanskelig, men jeg får henne allikevel med. Denne gangen synes hun faktisk det var litt koselig for en gangs skyld også. For hun hadde som sagt en overraskelse hun ville fortelle om.

“Mommo har gitt meg en nydelig valp i konfirmasjonsgave. Tenk at jeg har fått akkurat den samme fine gaven som mamma fikk den gangen hun konfirmerte seg. Ei nydelig Bolognese jente, og i dag er hun akkurat 8 uker. Jeg er så lykkelig, og klarer nesten ikke å fatte dette fine som skjer med meg” 

Ok dere, der kom tårene mine, samtidig som tårene til Mille også rant, og Poppy, jo hun ville bare leke i den nye jorden og blomstene vi hadde plantet. Blomstene som vi forsøkte å lage en slags hjerteformasjon ut av. Rosa hjerte og etterhvert kommer den blå kantlobeliaen også til å spire.

Det er sårt, det er vondt, men det stikker ikke like dypt som forrige gang vi var der. Minnene vokser, mens smertene avtar. For alle vi som fortsatt har livet så kjært, har det bra. Til tross for at verden rundt oss gråter, så kjenner vi på en takknemlighet av vi tross alt er heldige. Livet smiler ❤️

 

❤️ ❤️ ❤️