Tenk at det faktisk er hele 5 år siden vi mistet bessen. Det kjennes fortsatt ut som om det var i går, men livet går som sagt videre…i en rasende fart.
Jeg forsøker å besøke grava så ofte jeg kan. Tar først turen til bessen på Grefsen, og så drar jeg som regel videre til Ullevål der mine besteforeldre ligger. Jeg liker det. Får en indre ro hver bidige gang, og det gjør godt. Godt å få luftet luftet alt man har på hjertet. Fortelle om hva som skjer med meg og alle mine, og om verdensbildet generelt.
Mille synes det er vanskelig, men jeg får henne allikevel med. Denne gangen synes hun faktisk det var litt koselig for en gangs skyld også. For hun hadde som sagt en overraskelse hun ville fortelle om.
“Mommo har gitt meg en nydelig valp i konfirmasjonsgave. Tenk at jeg har fått akkurat den samme fine gaven som mamma fikk den gangen hun konfirmerte seg. Ei nydelig Bolognese jente, og i dag er hun akkurat 8 uker. Jeg er så lykkelig, og klarer nesten ikke å fatte dette fine som skjer med meg”
Ok dere, der kom tårene mine, samtidig som tårene til Mille også rant, og Poppy, jo hun ville bare leke i den nye jorden og blomstene vi hadde plantet. Blomstene som vi forsøkte å lage en slags hjerteformasjon ut av. Rosa hjerte og etterhvert kommer den blå kantlobeliaen også til å spire.
Det er sårt, det er vondt, men det stikker ikke like dypt som forrige gang vi var der. Minnene vokser, mens smertene avtar. For alle vi som fortsatt har livet så kjært, har det bra. Til tross for at verden rundt oss gråter, så kjenner vi på en takknemlighet av vi tross alt er heldige. Livet smiler ❤️
❤️ ❤️ ❤️