Fra kritthvite strender til kritthvite Åmøy 🤍

Heihei igjen, kjære dere.

Det er litt snodig å tenke på at vi for en drøy uke siden nøt late dager langs Mexico sine streder, og nå har måttet finne frem alt av vintertøyet her hjemme i Stavanger. Særlig når det faktisk spirer og gror allerede i bedene, krokusene er på vei, men det var nok litt i tidligste laget.

Det er sjeldent vi får snø i denne delen av landet, og i hvert fall på denne tiden av året, så når kong vinter først viser seg, må det nytes. Særlig når vi nå har fått barnebarnet Falk på besøk, da blir en dag ute i friskt vintervær ekstra koselig.

Heldige oss ble plutselig bedt på nybakte boller av snilleste venninne Vibecke, og da var vi jammen meg ikke seine med å hive oss rundt. Både to-, tre- og firbeinte dro avsted til Åmøy, og der tilbragte vi resten av dagen ute i det fri.

Det er ikke så enkelt å grille vegtar pølser, men idéen med å kutte den opp og putte bitene inn i pinnebrødet sammen med litt ost, ble primaballerina.

Vakre Isla Holbox slutter aldri å overraske 🇲🇽

Et døgn hjemme, og energien rundt oss bærer fortsatt preg av å ha hatt rolige fargerike dager langt, langt borte vekk. En ting som slo meg i går når jeg så gjennom kamerarullen, var hvor mye egentid vi alle har hatt denne gangen. Mille har forsvunnet hver gang vi har vært på hotellet for å facetime med vennene sine hjemme, Bjørn Erik har begravd seg ned i den ene boka etter den andre, og selv så har jeg vært rundt omkring på øya på egenhånd, gått mange lange turer. Alle har fått gjøre sitt, i eget tempo, og det var nok det denne familien trengte akkurat nå.

Jeg føler meg egentlig ikke så trygg på egenhånd når jeg er utenlands. Jeg er nok litt bortskjemt som har en mann som liker å tilrette det meste for meg, og det har faktisk gjort meg litt utrygg. Så det å plutselig være på langturer på kryss og tvers, på en øy i selveste Mexico, var først litt rart, men ettersom dagene gikk og jeg ble litt tøffere, føltes det befriende, faktisk helt herlig. Bjørn Erik ble selvsagt til tider litt engstelig etterhvert som turene mine ble lengre og lengre, for vi hadde tross alt ikke nettverk å nå hverandre på, men det gikk jo bra. På en måte var det litt spennende også, og jeg tok jo forhåndsregler…eller nei nå lyver jeg, jeg bare gikk og gikk uten mening og mål, bort fra folk, og det var rett og slett deilig. 

Vakre Isla Holbox, får jeg se deg igjen, eller er det på tide å utforske nye plasser med mindre folk? Holbox er uansett fortsatt et sted man kan finne sjelefred. Nå kjenner jeg også øya litt bedre, og jeg veit akkurat hvor jeg skal gå for å finne roen. Ingen mennesker, ingen musikk, bare hvite strender og blått hav så langt øyet kan se…