For tiden er jeg veldig oppslukt i hunden Tinka. Den snart 2 år gamle nydelige Australske Cobberdogén skal være her en drøy uke, så nå bærer det ut på langtur hver dag uansett vær.
Høsten har som sagt gjort sitt inntog for lengst og med den har jeg tatt avgjørelsen om at denne plasseringen blir den siste for i år. Det har til nå vært enkelt å komme seg ut på tur, men vet at det fremover nå ikke er like forlokkende, så da kaster jeg inn håndkle for resten av året.
Jeg har ovenfor kundene mine og Hjemmekennel.no lovet å holde meg til en del løfter, blant annet om at en av turene mine hver dag er på 2 timer, men jo surere og kaldere det blir nå fremover, jo mindre frister det. Så når Tinka drar hjem igjen på søndag, blir det ingen ekstra turkamerat på meg før utpå nyåret igjen.
Dette er selvsagt litt vemodig, og helt sikkert ikke det lureste ovenfor faste kunder, men jeg satser på at det går greit. Jeg kommer sterkere tilbake etterhvert 🐾
I går var Bjørn Erik og jeg en liten svipptur over brua, nærmere sagt på konsert på Tou Scene. Vi var lenge usikker på om vi skulle gå, for vi hadde ikke barnevakt, men så tok jeg avgjørelsen om at Mille kunne få være aleine på kvelden for aller første gang.
Bjørn Erik var veldig skeptisk. Joda jeg er jo enig om at jeg tvilte litt selv også, men etter å ha snakka mange ganger med Mille om hva hun fikk lov til og ikke, så tok vi sjansen. I tillegg var vi enige om at vi skulle tekste underveis, og jeg hadde også en avtale med mamma om at hun skulle være tilgjengelig på mobil hvis Mille ble ensom eller lurte på noe.
Det er rart det der, hvor skummelt alle disse “første gang aleine opplevelsene” skal være med minstejenta vår. Bjørn Erik og jeg har blitt noen skikkelig reddharer, noen kaller det kanskje å være overbeskyttende, men det får så være. Jeg aner ikke hvor mange ganger vi gikk igjennom “du får ikke lov” setningene. Det viktigste var å ikke nevne for en sjel at hun var hjemme alene for hun fikk ikke på noe tidspunkt lov å ha besøk.
Vi drøyde avreisen så lenge som mulig, dro ikke før ti. Da var Mille godt planta i sofaen, med en hund i hver favn. Hun hadde begynte å se “Skal vi danse” fra start av over en time senere enn det begynte. Victor Sotberg er hennes største favoritt, og hun var mer opptatt av hvordan det skulle gå med han enn at vi skulle gå. Det gikk med andre ord helt knirkefritt.
Det ble altså konsert, og etterhvert også en liten bytur. Vi tekstet som avtalt hjem et par ganger, og hun klagde ikke. Hun var fortsatt opptatt med å se på TV og hadde også skypet en stund med trioen i Oslo, lille Falke-mann.
Når vi kom hjem med bussen rett før to, så hadde hun for lengst sovnet med begge hundene på rommet sitt. Jeg spurte henne i dag om hun syntes det hele var gått greit, og da innrømmet hun at hun hadde syntes det var litt skummelt å legge seg. Hun trodde nemlig hun hadde hørt noen lyder hun ikke helt visste hva var, men slo det egentlig fort fra seg. I bunn og grunn så var det ikke så ille.
Jaja, da har vi prøvd det også. Jeg kjenner jeg har ambivalente følelser rundt dette. Synes nok egentlig fortsatt hun er litt ung, selv om hun fyller 14 år om en måned. Jeg tenker vi kommer til å fortette å spørre mellomstemann Pelle og Hege-mor om hjelp. Det er helt klart fortsatt det tryggeste.
Fredag jo, og jeg og Pippi har akkurat vært ute og tatt den nye dingsen Bjørn Erik har putta på Twisyen nærmere i øyesyn. Herregud så latterlig morsomt. Han har altså kjøpt verdens minste spoiler – BRØL!
Definisjonen på en “spoiler”: “En spoiler er en innretning ofte liknende en vinge som skal endre de aerodynamiske egenskapene til et fremkomstmiddel. For å oppnå effekt, er spoilere avhengig av fart, ettersom det er fartsvinden som gjør at spoileren, og dermed også fremkomstmiddelet, blir trykt mot flaten man beveger seg på.”
Så crazy, så morsomt, og jeg elsker det. Var derfor nødt å gå rett inn i boden og hente fuskepelsen til rattet også. Bjørn Erik stresser litt med å ha den på, for han ser ikke speedometeret da. Hmmm, han blir kanskje enda mer på tuppa nå, for med spoileren på kommer det til å gå endå fortere, vi kommer til å miste hele kontrollen, thihiii.
De av dere som følger meg på Instagram og Snap, fikk helt sikkert med dere at det ble fullstendig bråstopp på meg i går. Jeg kom meg ikke opp av senga, og når jeg først fikk det til, var det kun for å flytte liggested ned til sofaen. Det er på sånne dager Bjørn Erik viser seg fra sin aller beste side. Ikke misforstå, han er alltid omsorgsfull, men da tar han ekstra hensyn, han insisterer på å ta over hele bøtteballetten. Jeg trenger ikke å tenke på en ting, kun sørge for å hente meg inn igjen.
Så i dag har jeg fungert igjen. Jeg hadde ingen avtaler annet enn å komme meg opp med Mille, siden hun trengte litt hjelp med seg selv til den planlagte skolefotograferingen. Hun ville ha litt sminke på og hun er noe uerfaren, så da må man trå til. Vel, nå er ikke jeg den aller beste på sminke, har ingen erfaring, men to hoder arbeider uansett best i sammen.
Det er veldig uvant å se Mille med sminke. Det hender hun tar på seg litt maskara, men hun angrer alltid siden den stort sett blir gnidd utover under ridetimene seinere på dagen. Ikke liker hun å ta den av heller, men der er jeg streng, alt må av igjen om kvelden. Veldig masete synes Mille, derfor dropper hun det så sant det ikke skjer noe helt spesielt.
Pippi er forresten ferdig med antibiotikaen hun måtte gå på etter all tanntrekkingen. Det har vært noen trøblete to uker for henne morning og kveld, vi har krangla mye, men nå er det endelig over. Nå har hun ikke vondt en plass, for hun spiser all maten hun kommer over. Tidligere kunne maten hennes ligge urørt et helt døgn, men nå slukes det, så for aller første gang må jeg porsjonere måltidene hennes.
Torsdagen har med andre ord vært god mot oss alle her, og jeg håper den har vært det hos dere også 💕
Pippi har ikke lenger helt kontroll på tunga si. Den henger som regel ut på venstre side, siden hun ikke lenger har tenner som støtter den inne i munnen.
Tenk om dere alle hadde vært flue på veggen her på fredag før Mille skulle reise bort på overnatting, på konfirmasjonshelg. Hun gruet seg altså noe inni hampen mye, og remset opp det ene og andre som var galt. Værst gikk det utover regelen om at de ikke fikk lov til å ha mobil denne helgen. De fikk heller ikke lov til å ha mat å drikke i bussen, og da mente Mille at hun garantert kom til å sulte ihjel underveis. Alt var med andre ord galt, og det ble jo ikke noe bedre når Bjørn Erik og jeg bare stod å lo av det hele.
Jeg var forresten veldig glad for at Bjørn Erik valgte å bli med. Var som sagt usikker på om Mille ville like det, men det var uansett ikke opp til henne å få bestemme. Vi visste det var mange ukjente med, de var tross alt to fulle busser med tenåringer, og tenkte det var lurest at en av oss var med og hadde overoppsynet.
Jeg hadde ikke tenkt å bekymre meg hverken for det ene eller andre. Mille følte seg mye tryggere med det å ha med seg pappaen sin, og mobilen savnet hun ikke et sekund. Hun var heldig å få ligge på rom med alle sine nærmeste venninner fra klassen sin, de var fem til sammen, og hadde visstnok storkost seg fra begynnelse til slutt. Programmet var tett fra morran til kveld, de holdt faktisk på til over midnatt, så det fantes ikke tid til å kjede seg, og det meste var jo rett og slett bare gøy. Hun hadde også klart å ta opp kontakten med noen hun hadde mistet tråden med det siste året, og var altså så fornøyd over at hun valgte å konfirmere seg allikevel. Hun har nemlig vært usikker lenge, har ikke helt sett vitsen, men nå har pipa fått en annen lyd. Hun gleder seg til torsdagene fremover i kirken, selv om hun fortsatt ikke er helt sikker på om hun er så veldig kristen. Selv så synes jeg det er så fint å sitte tilbakelent å høre på alt hun har å fortelle. Hva hun mener og tror, deilig med engasjert ungdom.
Som sagt er jeg glad for at Bjørn Erik ble med, som nattevakt fra 03-07 i to netter. Han er ikke den ivrigste til å ta bilder, men jeg fikk nå tilsendt noen. En ting er i alle fall sikkert, det er utrolig vakkert på Åpta i Farsund.
Jøss, hva er det som skjer? Vi har altså oppimot tyve grader og strålende sol her i Stavanger for tiden, og det er altså så nydelig og oppkvikkende. Det er rett og slett en fryd å stå opp om morran.
Jeg har allerede vaska to maskiner med klær etter konfirmasjonsgjengen og lufta Pippi og Mia, og om litt skal jeg ut og støvsuge inngangspartiet…ute. Jeg har nemlig lite lyst å spyle vekk alle de flyvende stankelbeina som har satt seg fast og dødd i alle kriker og kroker. Jeg vil ikke at alt skal bli så vått, så da drar jeg liksågodt sentralstøvsugeren med meg ut dørene her.
I går avsluttet jeg helgen på deilige Åmøy. Venninnen min som bor der ute har to døtre, og i løpet av samme uke fyller de år. Da stiller vi jentene selvsagt opp, for mamma Vibecke er vel den av oss som stiller mest opp for oss alle. I tillegg til energifylt samvær, veit vi jo også at det vanker velsmakende kaker med is, så jeg er i alle fall aldri vanskelig å be.
Når vi ankom, flytta vi stort som smått ut i den enorme deilige bakhagen, og der satt vi omtrent helt til sola gikk ned. Det er bare en ting å si om denne dagen og måneden:” Jeg elsker deg” 💕
Tenk, jeg er tilbake i salen igjen. Jeg tror faktisk det er første gang i år, så nå kunne jeg rett og slett ikke utsette det lenger. For jeg må innrømme at det å ri har blitt skummelt med åra. Jeg får fullstendig panikk med tanke på å falle av, og den redselen tar til tider alt for mye plass i hodet mitt. Jeg kan derimot ikke forestille meg et liv uten å kunne ri, så nå var det bare å bite tenna i samme å få det ridd.
I går var det meldt 17 grader og strålende sol, og når jeg i tillegg fikk laget en avtale med “lille Helle”, var det ingen vei tilbake. Ut på tur skulle jeg, opp i salen igjen, okke som. Helle er forresten langt fra den ni år gamle lille jenta vi møtte første gangen vi besøkte stallen Leikvoll. Hun var derimot ei av dem som tok Mille og meg i mot med åpne armer, hun gjorde alt det nye og skumle mye enklere. Hun ble derimot kalt “lille Helle” fordi den supre ridelæreren vår heter det samme, og vi har rett og slett fortsatt å kalle henne det. Nå går hun derimot på videregående og er i ferd med å bli voksen, men for oss vil hun alltid være “lille Helle”.
Med Pippi trygt plassert i saltaska dro vi etterhvert avgårde, og det tok jo ikke lange tiden før skuldrene sank flere hakk. Før jeg fortsetter, så må jeg forresten få skryte litt av minsten Mille og forrytteren vår Maren. De har nemlig gjort en fabelaktig jobb med Sol det siste året, gjort henne til verdens beste turhest. Jeg var nemlig nødt til å ri et godt stykke alene før vi traff Helle, og før kunne bøllet hun på egenhånd, vegret litt hvis hun ikke hadde med seg andre hester på tur. Denne gange gikk hun beine veien uten nøling og det var en fryd.
Gårsdagen ble altså en finfin opplevelse hvor vi traff på både rådyr og ekorn underveis. Det var koselig å treffe Helle igjen og Sol elsket å gjøre seg til for hesten “Knerten”. Så i dag skal jeg faktisk tilbake til stallen og ri igjen, men først skal jeg i dobbel bursdag. Tenk, det er meldt hele 19 grader, så denne dagen må jo bli bra ☀️
Jeg har selvsagt tatt en masse snapper. Sorry smattingen i begynnelsen der, må ha vært fordi lipglossen var så klissete…kremt.
Fredag igjen, jo dere, og jeg skal være hjemme helt aleine med alle dyra. Skikkelig ego-tripp delux, og jeg må innrømme at jeg gleder meg.
Om litt reiser Bjørn Erik og Mille på konfirmasjonshelg til Åpta, og da drar jeg inn til byen for å møte en venninne. Vi skal se elskede Downtown Abby, og ja, jeg veit jeg skriver det feil. Jeg har alltid sagt “Downtown” istendenfor “Downton”, og tenker å forsette med det for å irritere Bjørn Erik, thihiii. Jeg har forresten en rekke ord jeg har lært meg feil. Det er alltid like morsomt å se hvor oppgitt han gubben min blir.
Jeg har forresten fått meg ny jumpsuit til. En skikkelig baggy en, vid og god, men jeg skal få mamsen til å gjøre beina nede litt trangere. “Klovne-bukse”, i følge Mille, jaja, jeg ser den.
Igjen så har snuppeline klart å bli frisk igjen uten legehjelp, og jeg elsker denne nye vendingen. Hun var selvsagt litt sliten etter skoleslutt, men hadde allikevel nok futt i kroppen til å komme seg raskt i stallklærne for å få flest mulig timer i sammen med Sol.
Den tykke strikkagenseren fra mommo er funnet frem i sammen med ullsokker og skjerf, for i hele helgen reiser Mille på konfirmasjonssamling, og da skal hun på ingen måte ha tilbakefall. Hun er derimot heldig som skal ha med pappa Bjørn Erik, så jeg regner med at han holder et lite øye med henne. Jeg var faktisk litt redd for at hun skulle ta det ille opp at pappaen har valgt å være med, men der tok jeg feil. Det er mange ny mennesker å forholde seg til der, så det var visst helt ok å ha papsen i nærheten, og som hun nevnte, det er kiosk der de skal så fint å ha med seg en “lommebok”. Dønn ærlig, som vanlig.
I dag har jeg lyst til å heie frem ei helt spesiell dame. Nemlig den fargerike Belinda Jakobsen. Jeg følger henne hver bidige dag på Instagram og må innrømme at jeg rett og slett ikke kan få nok å av storyene hennes. Hun er likefrem, morsom og full av selvironi, og best av alt, dere, hun inspirerer.
Jeg eier ikke “grønne fingre”. Jeg har nok brukt mer penger på plastplanter enn ekte, men det siste året har jeg forsøkt å bytte ut all plasten. Det klarte jeg dessverre ikke helt å lykkes med, vel helt til Belinda kom skikkelig inn på banen med sin inspirasjon for alt som spirer og gror.
Jeg kan fortsatt fint lite om grønne planter. Skjønner egentlig ingen verdens ting annet enn at de må ha vann og til en viss grad en del lys. Hvis ikke så dør de, og det gjør de altså her. Dør hver bidige gang, og jeg kjøper nye, vel i alle fall helt til nå. Belinda har nemlig inspirert meg til å potte om, hun er helt rå på det, og i tillegg så har jeg skjønt at det er lurt å forandre plassen og klimaet til planten hvis den “sliter”.
Så da vet dere hva jeg har holdt på med i dag. Laget svinesti her hjemme. Bjørn Erik hadde klikka hvis han hadde vært flue på veggen. Det var jord og lecakuler overalt, helt klart en utejobb, men det regner, så det kommer ikke på tale. De “døende” er nå potta om og plassert på nye steder, så nå er det bare å krysse fingrene: “Har Nina-mor litt grønne fingre allikevel?” Fortsettelse følger…
Hver bidige dag dukket det opp fler og fler brune blader. For lite sol mon tro?
Denne stakkaren er snart gjennomsiktig. Fått lysegrønne og gule blader overalt. For mye sol?
Det er helt klart en utejobb det her, men når en føler seg inspirert så må man slå til med en gang!
Da har “babyene” mine fått nye potter, ny jord og sist men ikke minst en ny plass å stå på.
Stakkaren her har blitt strippa for dårlige blader, tynna ut og fått ny jord, potte og plass.
