Hei, hei, kjære dere. Tenk at jeg har latt det gå flere uker siden jeg sist blogget. Helt uforståelige, for det å blogge i bilder er jo noe jeg alltid har elsket. Vel, en ting er i alle fall sikkert, jeg har nok en gang storkost meg, så lover nok en gang at dette ikke blir siste gangen bloggen ser dagens lys.
Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at denne festivalen er noe av det kjekkeste jeg noensinne har opplevd. Festivalområdet var perfekt, været på vår side, artistene helt rå og det å skape slike minner med minsten Mille, helt magisk.
Jeg er av den oppfatningen at hvis en festival hoster opp med to-tre artister jeg er megafan av, da er den så absolutt verdt å få med seg. Jeg elsker Kygo, storkoser meg alltid med Bjørn Eidsvåg og er blodfan av Gabrielle. Noe mer trenger egentlig ikke jeg, men må få nevne at jeg ble overrasket og digget mitt første møte med Roc Boyz og Bausa. De må jeg helt klart få til å oppleve igjen.
En annen ting jeg også må få nevne, er det geniale med “Silent Disco”. Beliggenheten er trolsk innunder høye trær pyntet med discokuler og fargeglade girlandere. Tre DJ’er sloss iherdig om oppmerksomheten din. Man får utdelt headsett med rødt, blått og grønt lys, og man switcher enkelt mellom de tre forskjellige låtvalgene. Dere kan tro jeg fikk meg en liten wakeupcall, når alle rundt meg hylskreik og insisterte på at låta på grønt måtte høres. Da kan dere tro det ble allsang, til (hold dere fast) Marcus og Martinus og sangen “Elektrisk”. Folkemengden var i ekstase, og da snakker vi om en låt som kom ut i 2015 og hvor ungene som elsket den var 9-10 år. En tankevekker, men jeg elsket det som skjedde der og da, jeg storkoste meg.
En fantastisk helg, med nydelige Mille ble altså tilbakelagt, og billetter til Utopia 2025 er allerede i boks. Nå tenker jeg bildene under kan snakke mer for seg selv, for en helg ❤️
Jeg har sitti her i svarte natta på morgenkvisten og mimret. Kost meg med bilder fra feiringen av den fine jentungen vår. Tenk det dere, nå er hun blitt 18 år.
Lite visste Mille hva Bjørn Erik og jeg hadde planlagt. Hun vet av erfaring at det gjerne skjer noe på disse spesielle dagene, men denne gangen dro vi det lengre enn vi pleier, hun skulle nemlig få våkne opp i London på selve dagen sin. Derfor ba vi venner og familie hjem på bursdagsfeiring to dager i forkant. Vi unnskyldte det med at hun helt sikkert ville ut å feire myndighetsdagen sin på byen her i Stavanger med gode venner, hun skulle få slippe å sitte å holde oss i hånda den dagen, men realiteten som sagt var noe helt annerledes.
Med 31 gjester i hus, ble det som vanlig servert taco i kjent stil. Etterhvert ble kveldens midtpunkt bedt om å åpne pakker. Etter å ha åpnet den ene fine overraskelsen etter den andre, kom stunden der vi skulle fortelle henne hva som skulle skje de neste timene. Dere kan tro jubelen stod i taket da hun så hun skulle på ABBA konsert i selveste London. Vi hadde avtalt fri fra både skole og hest, så det var bare å sette i gang å pakke. London, og nærmere bestemt vakre Kingston, lå og ventet på oss.
Det er sikkert mange som lurer på hvorfor vi nesten alltid velger å bo i Kingston i stedet for i selveste London sentrum. Det er rett og slett fordi jeg foretrekker stillhet og ro mellom alle de travle aktivitetene. Det må også nevnes at jeg elsker Shoreditch, kunstnerområde med de kuleste spisestedene og vintagebutikkene, men Kingston har helt klart vunnet hjerte mitt. Det er gjerne litt grått og kaldt der på denne tiden av året, men får man muligheten til å besøke byen på våren eller sommeren, så er det helt klart en vakker perle man fort knytter seg til.
Vesle Mille-mor, som helt klart ikke er så lita lenger, våknet altså opp på 18-års dagen sin i Kingston, og lite visste hun hva som skulle skje den dagen utenom ABBA konserten. Tante Silvia hadde sendt med rosa bobler, som selvsagt måtte sprettes. Jeg vet ikke helt om det falt i smak når man ikke er vant til alkohol, men vi fikk nå alle ned et lite glass. Ikledd finstasen gikk veien videre til togstasjonen, for det var på tide å komme seg inn til sentrum at London.
Afternoon tea på flotte Sketch er og blir en magisk opplevelse. Allerede når man blir møtt av dørvakten utenfor og geleidet inne i den vakre gangen, blir man litt lavmælt og stum av beundring. Deretter blir man henvist til bordet sitt i den nydelige spisesalen, man får egen servitør, og så er det bare å nyte øyeblikket. Rosa bobler ble altså helt i de fineste krystallglass, og den ene småretten etter den andre blir nøye presentert, og da dere, var feiringen endelig i gang. På tampen her så må jeg også nevne at toalettene er en opplevelse uten sidestykke. De som vet, vet.
Gode og mette ruslet vi etterhvert inn lekebutikken Hamleys og deretter gikk turen videre til fargeglade Caranby street. Vi måtte nemlig slå ihjel litt tid før den store konsertopplevelsen med Abba. Mille og jeg er storfan av ABBA, og jammen tror jeg BE også har blitt frelst. Folkens, hvis dere noen gang for muligheten til å se ABBA Voyage, grip sjansen. Showet er en nyskapende greie, hvor du på en måte er på konsert med artistene. Det var hverken lov å filme eller ta bilde av begivenheten, men jeg kan skrive under på at dette ble en uforglemmelig kveld.
Tilbake i vakre Kingston dagen derpå, ble det shopping, pubkos og livekonsert på rockestedet “The Fighting Cocks”. Bandet “Man The Lifeboats”, arbeiderklasseband, engelsk folkemusikk, slo virkelig an, og det var altså så kjekt å vise minsten denne siden av engelsk kultur også.
De neste dagene ble tilbragt litt her og der. Vi fikk oss en liten tur på Camden market, Kingston market, mer juleshopping, tur langs Themsen og besøk på lokalpuben “Druids Head”. Vi lå med andre ord ikke på latsiden. Det var helt klart en skikkelig godt fornøyd jentunge som satte nesa hjemover til Stavanger igjen fire dager etterpå. I kofferten hadde hun julepresanger til kjæresten, og minner om en feiring jeg tenker hun vil huske til evig tid ❤️
Det er sikkert mange som lurer på hvordan Kingston ser ut om sommeren, så helt på slutten av bloggen legger jeg ved ved minner da vi som familie tok en snartur innom byen på vei til Thailand i 2010. Er det ikke vakkert?
For en begivenhet, for en kveld og ikke minst for en kjekk julegave å få.
Tusen takk Andrea for tidenes påfunn og ikke minst tusen takk kunstner Kjersti for varm velkomst og ikke minst store dose tålmodighet. Det var nok ikke bare bare å holde styr på 14 kvinns som etterhvert gikk på en liten snurr. Jeg kan i alle fall skrive under på at jeg var ganske så fin i farta da jeg som skikkelig blidfis ramla inn dørene hjemme. Rak i ryggen og med selvtilliten til topps, slentret jeg inn med “verdens fineste gave” under armen…nemlig mitt aller første maleri.
La oss ta det litt fra begynnelsen dere. La meg få ta dere med helt tilbake til julekvelden hjemme i stua mi. Der og da fikk jeg nemlig tidenes store overraskelse i presang, “Paint and Sip i Fargegaten”. Jeg på malerkurs? Har det klikka for deg, Andrea?! Denne dama her kan hverken tegne eller male. Barnebarnet mitt på 4 år, som har rimelig god fantasi, ser hverken om farmor har tegnet en hund eller hest, så dette lovet ikke godt. Ja, ja, tanken var i alle fall god. Så med null forventning troppet jeg opp i finstasen og med god vin i håndveska.
Tenk det dere, vi fikk lov å ha med egen drikke og all tvil rundt kveldens begivenhet forsvant på sekundet da jeg planta rompa mi ned på stolen. For de andre deltagerne var så herlige. Sprudlende til tusen, og overhodet ikke høytidelige. En god blanding ukjente kvinner i skjønn forening rundt tidenes rareste tema, maling av bjørkeskog.
Vi er jo litt snodige vi kvinner noen ganger. Snakker oss selv ned når det kommer til artisten i oss. Kjersti derimot, var overbevist at dette skulle vi alle få til. Steg for steg tok hun oss gjennom bit for bit av maleriet. Tipset om fargevalg, pensel størrelse og ikke minst bruk av vannmenge. Hun var altså så til stor hjelp, og etterhvert som tiden gikk strømmet selvsikkerheten på. For det å male dere, det ble vi bare bedre og bedre på. Det kan også hende at skuldrene senka seg noen hakk etterhvert som vinen fikk bein å gå på. Stemningen steg i takt med de gode resultatene, og til vill jubel og god lagånd, ble et og et bilde vist frem i plenum.
Dette dere, må jeg helt klart sørge for å oppleve igjen. Det var helt magisk, og hvem vet, kanskje er det et “Paint and Sip” arrangement i nærheten av deg også. Det er lov å håpe 🧡
Det har vært SpillExpo Stavanger Comic con, og da styres og stelles det iherdig oppe i andre etasjen her hjemme. Kostymer skal testes, parykker ordnes, og siden det er strenge regler rundt det å bringe med seg våpenkopier, hender det frøkna må legge seg i selen og lage et eller annet av doruller og gaffateip.
Dette er høydepunktene i året, og Mille går ikke glipp av et minutt. Hun fyker av gårde i egen bil tidlig om morgenen og kommer hjem høy som en skyskraper på opplevelser og historier. Vennskap blir sterke samtidig som nye knyttes. Det er en spennende tid, og jeg sitter bare på sidelinjen og koser meg, nyter og heier.
Jeg har sagt det før, og sier det igen:”Du er helt rå, Mille!”
Bare det å komme seg ut på veien igjen, det å være på tur, gjorde godt. Være trygge på at andre tar seg av våre kjære to-, tre- og firbeinte føltes befriende. Skuldrene har virkelig fått senket seg, mor og far har fått lekt seg.
Det er rart det der, men når man har blitt godt voksen sånn som meg, så har man mer enn nok med å ta godt vare på de vennene man allerede har. Jeg forsøker selvsagt å ta vel i mot nye bekjentskap som kommer min vei, føler på takknemlighet og spenning, men det må allikevel ikke gå på bekostningen av de fine vennene jeg allerede har. Bjørn Erik er likedan, han er egentlig ikke så gira alltid på å være så sosial han heller. Men med en gang det planlegges turer med Turbojugend, da våkner han, da blir det liv. For det er som han sier, i blant disse folka er det meste uproblematisk. Det går i råkkenråll og øl fra morran til kveld, og enklere enn det blir det jo ikke.
Denne gangen gikk turen til Turbojugend Kolding, i Danmark. Vi har aldri vært der før, men gla’gjengen som bor der, har vi møtt flere ganger. Det var duket for tre dagers moro, SliceTown MeltDown, med et tett program, og ikke minst skulle vi feire 40 års dagen til en av frontfiguren i TJ Kolding, Mr. Deppe. Med andre ord, det var bare å brette opp ermene og hoppe inn i galskapen. Håpe man klarte å få med seg det meste.
Jeg tenker bildene under kan tale for seg selv, og ha i bakhodet dere, øllen på puben kostet tyve kroner og min favoritt i butikken ti kroner…ikke rart man går litt bananas når man er nordmann i Danmark da…
⚓️ ❤️ ⚓️
Tusen, tusen takk for denne gang, vi sees i Hamburg 🇩🇪
Vi jentene har igjen vært ute på vift, og denne gangen har Mille fått oppleve en av mine store favorittartister, som for lengst også har blitt et av Mille sine forbilder.
Sondre er for oss mannen med en av de vakreste sjelene vi veit om. Vel, vi kjenner han jo ikke personlig, men vi er overbeviste om at han er og blir fin, for tekstene han skriver treffer oss midt i hjertet. Mor og datter hadde derfor store forventninger til kveldens konsert, og vi ble på ingen måte skuffet. Sondre tok oss med på en skikkelig karusell, på hele følelsesregisteret vårt. Vi danset og sang for full hals, og selvsagt ble det felt noen tårer også.
“Riv i hjertet” (2015), var en vekker, så da var virkelig på tiden å finne ut hvem denne artisten var. “Ikke som de andre” (2018), fikk meg til å stortute, og jeg var helfrelst, og pushet hardt på for at flere i familien skulle ta seg tid til å lytte til han. Mille var ikke sein med å føle det jeg gjorde, og når han kom ut med låta “Kjærlighet” i fjor, var hun helfrelst. Bjørn Erik ble faktisk også tydelig rørt tidligere år når Sondre og kjæresten Peder, uventet dukket opp og sang “Befri mæ” i sammen i Oslo Spektrum. Hvis du har lyst å se noe utrolig vakker, så søk det opp på nett, du vil ikke angre.
Disse spesielle opplevelsen med Mille, er store. Hun holder ikke noe tilbake, hun gir av hele seg selv. Den gangen vi fikk et innblikk i hvordan hennes fremtid og verden antagelig ville fortone seg, hadde vi som foreldre et klart mål. Vi skulle hive oss på alt som kom vår vei av spennende ting. Når ungene i klassen til Mille kom tilbake fra en helg med gode vennehistorier, forsøkte vi som foreldre å fylle på med moro for at hun ikke skulle føle seg utenfor. Vi har brukt ledsagerbeviset (et kort som gir personer med nedsatt funksjonsevne, muligheten til å ha med seg en assistent gratis på en rekke begivenheter) flittig. Mille sin minnebok skulle også fylles opp med ekstra fine stunder. Det har blitt mange konserter, teaterforestillinger og musikaler, og flere skal det bli ❤️
Se på hun her da dere, se som hun skinner og stråler ❤️
Mille har fra hun var tre år gammel elsket å kle seg ut. Hun har alltid vært tiltrukket av teater, dans og sang, og i motsetning til sine eldre storebrødre er hun helt klart ekstrovert. Hun liker og by på seg selv, hun er sjeldent sjenert, og de siste ukene har hun blomstret.
Den fargerike jentungen vår har i tillegg arvet Bjørn Erik og min interesse for film og serier. Det er ikke en ting hun ikke får med seg, og hun som oss kan dykke inn i filmens eventyrlige verden og drømme seg bort. Parallelt med denne interessen har Mille i sammen med ei jente hun ble venninne med under første trinnet på videregående, blitt introdusert for “Comic-con” miljøet. Noen mener det er der nerder blir til superhelter (jeg personlig elsker den setningen), det er der de finner likesinnede med samme interesse for tegneserie- og filmkarakterer.
I trygge omgivelser blomstrer disse fine folka, og det beste av alt, de heier høylydt på hverandre. Her er det lov å være akkurat hvem man vil, drømmer blir på en måte til virkelighet, og midt i dette deilige fargerike kaoset, finner dere altså vår unike Mille-mor. Kostymer, parykker, fargelinser og sminke står på ønskelisten både til bursdag og jul, og jubelen står i taket hvis vi foreldre klarer å innfri. Billetter til arrangementer blir hanket inn, og en intens nedtelling til begivenheten starter, og plutselig er dagen endelig her.
Det har nylig vært “Fandomatic Con” på Sola Kulturhus. Forberedelsene har vært mange og forventningene store. Mille gikk ikke glipp av et sekund av denne helgen, og Bjørn Erik var faktisk på vei ut av bilen for å “ta noen” når han skulle hente en gråtende Mille den dagen det hele var over. Lite visste han at det ville bli vanskelig å ta farvel med hverandre etter en slik en finfin helg med så begivenhetsrike opplevelser. Det er vanskelig å nullstille seg, vanskelig å finne tilbake til den normale hverdagen, men allerede helgen etter fant syv av de sammen igjen, og i kveld to uker etter det igjen, har de tilbragt hele dagen i sammen.
Livet smiler for jentungen vår, og da dere, har mammahjertet det ganske så bra det også ❤️
Harley Quinn
Wednesday Addams
Hvis ønskelig kan man opptre i karakteren sin, og Mille er ikke vanskelig å be.
Det er nesten ikke til å tro, men plutselig var hun altså 17 år ❤️
Vår rause og gode Mille fyller år, og vi som foreldre fatter ikke hvor alle disse årene har blitt av. Vi bor ikke lenger meg en tenåring som trenger hjelp til hver minste lille ting og som må mases på for å få tingene gjort, “vesla” har blitt en selvstendig og behjelpelig ung frøken.
“Dette skal bli mitt år”, sa hun når skolen startet opp igjen etter endt sommerferie. Etter et litt trøblete tilbakelagt første år på videregående, snudde plutselig vinden til hennes fordel. Borte var de som gjerne ikke ville henne vel, borte var usikkerheten og tilbake var troen på en bedre hverdag og fortsettelsen på gode relasjoner, trygge venner.
Papsen var ikke særlig begeistra når jeg la fram idéen om at Mille skulle få begynne å ta lappen på mopedbil, men det tok ikke mange timene bak rattet på egen bil (jeg fikk trumfet gjennom det også) før han ble overbevist om dette kom til å gå bra. Mopedlappen er like om hjørnet, og snuppeline er heltent på tanken om å kjøre selv mellom hjemmet, skolen, stallen og venner akkurat når hun vil. Det finnes som sagt ingen problemer, bare utfordringer, og de tar hun på strak arm…gang på gang ❤️
“Kjære Mille-mor. Tusen takk for at du er du. Du beriker livene våre og de fleste du treffer på din vei med latteren og smilet som aldri er langt unna. Du har et klokt hode, et varmt hjerte og en genuin drivkraft til å klare akkurat hva du vil. Gratulerer så mye med dagen, tenk 17 år allerede. Vi gleder oss til å feire deg igjen i morgen. Klem fra stolt mamma og pappa ❤️”
Stavanger på Skeiva, Stavanger Pride, herrefred så god du var i år!
Bjørn Erik og jeg med gode venner var selvsagt på plass og feiret i år også. Dette er nok et av våre hovedbegivenheter i året og aldri har det vel denne markeringen vært viktigere. Nytt for i år var å få laget eget Turbojugend flagg. Det er nemlig fint å fremme noen av klubbens verdier som “familie”, nemlig respekt og likeverd for alle, så det var med stor stolthet jakkene ble tatt på den dagen her.
Det ble en lang og fargerik dag på oss alle. I år hadde vi derimot ikke fast plass i paraden som vi pleier, men “Stavanger Roller Derby Klubb” lot oss snike oss med dem. Vel snike og snike fru Blom, når man har et 18 meter langt flagg med tilhørende bærere “all over”, så er vi ikke akkurat få, men det gjorde gudskjelov ingen verdens ting. Det ble parade på oss i år også, og som vanlig storkoste vi oss med stor ståhei.
Paraden ble etterfulgt av festligheter til langt på natt kun avbrutt av en liten tur hjem for å skifte klær. Vi danset og sang oss gjennom dagen med finfine venner, og nå synes jeg faktisk jeg skal slutte å skrive noe mer, for bildene kan heller få tale for seg. Gjett om jeg gleder meg allerede til neste år dere? Pridefeiringen har kommet for å bli, og vi stiller selvsagt opp igjen og igjen 🏳️🌈
Vi som familie står midt oppi en vondt tid akkurat nå, men som så mye annet gjennom åra, så skal vi helt klart klare å landa på begge beina denne gangen også. Bjørn Erik har vært mye på jobb, mens vi jentene har holdt fortet her hjemme med venner, familie og ikke minst alle de to- tre og firbeinte.
Snuppeline og jeg har også funnet på sprell på egenhånd. Det er jo nemlig ferie i dobbel forstand for henne nå som hesten Sol står ute på beite døgnet rundt. Vi har vært turister i egen by, og hvem hadde vel trodd at man i midten av hjerte av byen, nærmere bestemt i Tårngalleriet, finner man verdens fineste lille minigolf.
Er det noe vi i familien Thorsen liker, så er det å konkurrere. Dere må overhodet ikke tro at Bjørn Erik og jeg noensinne har gjort det enkelt for ungene våre. Nei, så absolutt ikke. Alle konkurrerer på samme nivå og det er skjerpings fra første sekund. Vi trenger kanskje ikke å nevne høyt hvem som vant, men av bildene lenger nede så kan dere jo kikke etter ei som forsøker å knekke golfkøllen sin i vrede. Sinnet varte derimot ikke lenge. Smilet var raskt tilbake over en nydelig frozen yoghurt rett etterpå.
Vårt første møte med “Stavanger Camping” (litt merkelig navn siden det kun dreier seg om minigolf), blir så absolutt ikke siste. Vi vil nok ikke komme tilbake på “nakengolf” (joda, det tilbys visst det også), men vi elsker jo minigolf. Jeg må også få testet ut om jeg fortsatt klarer å slå Bjørn Erik, som irriterer seg grønn over at jeg stort sett er bedre enn han. For han har jo tross alt vært golfspiller i mange år, men her knuser jeg han. Vel, ikke akkurat knuser, det er som regel snakk om et par skarve poeng, men det holder lenge for meg.
God helg dere, nyt ❤️
PS! Tusen takk til alle dere som deltok i “En ukes kjole challenge”. Det har vært en fryd å motta alle bildene av dere, smilende i den ene fine kjolen etter den andre. Dere strålte jo ❤️
Litt morsomt å tenke på at dette er Mille sitt første møte med en fotoboks.
