Skeivå Rogaland Pride på sitt aller beste!

I skrivende stund sitter jeg og koser meg på toget som skal ta meg til Drammen, og friskt i minnet har jeg fortsatt helgens fine feiring av Skeivå Rogaland Pride. Det er ikke første gangen jeg er med å markerer denne viktige uken, så når vi endelig fikk lov å tørke støv av sminke og glam igjen, var jeg jammen meg ikke sein med å skaffe meg billetter til en helaften i teltet på Tou hvor programmet i år var helt etter min smak.

Dørene åpnet allerede klokken to på dagen, og jeg takker skaperen for at vi kom oss på plass nokså tidlig. Hvis ikke hadde jeg gått glipp av Stavanger gruppa “Kriminell Kunst”, og det hadde faktisk vært en skikkelig nedtur. For dere aner ikke hvor mange ganger jeg har forsøkt å få billetter til dem tidligere uten hell, men denne gangen var jeg altså en av de heldige.

Dessverre så var ikke alle det. For på grunn av koronarestriksjonene, var det ikke all verdens billetter å få tak. Teltet var delt opp i to soner, og alle var nødt til å holde seg i sin sone og sitte med sin gjeng. Det var ikke lov å svinse rundt eller danse, og det var selvsagt en utfordring for noen. Nå er jeg i utgangspunktet veldig glad i å klistre meg til en plass hele kvelden, så for min del gjorde det ingen verdens ting. Fikk i tillegg bestilte alt av drikke og snacks via mobilen og fikk det servert, så dette var prima ballerina opplegg for meg.

Åhhh, denne festen trengte vi nå dere, og ikke minst så trengte byen vår det. For vi må aldri glemme at det fortsatt lever folk rundt oss som ikke våger å stå frem om sin legning. Det er ikke alle som føler på friheten til å elske hvem de vil, og det skremmer meg. Jeg blir til tider skrekkslagen og etterhvert eltrande forbanna over all hatkriminalitet som fortsatt finnes, så det er jammen meg ikke rart at folk er redde og kvier seg. 

Pride er fortsatt viktig, og det var en fryd å få lov å være med å feire dette mangfoldet, og til tross for dansenekt, rompedanset vi på stolene og sang oss gladelig gjennom hele dagen med stor entusiasme og fryd. Det ble til og med nachspiel på oss etterhvert med full oppvartning og mer synging, for ingen hadde lyst å skilles fra hverandre. Jeg gleder meg allerede til å treffe gjengen igjen, håper virkelig ikke det blir lenge til. 

Hipp, hipp hurra for kjærligheten, uansett hvilken form den kommer i ❤️

Bjørn Erik var så heldig, han ble nemlig lagt an(d) på….

 

 

Nei, nei, nei ingen bading på den divaen her!

God søndag, kjære dere.

Her hjemme har vi i skrivende stund slapper vi av og har beina på bordet mens vi humrer og ler av Amazon Prime serien “Clarkson´s Farm” som har fått hele 8,8 score på IMDB. Den handler om den tidligere Top Gear programlederen Jeremy, som blir bonde. Utfordringene står i kø, og han er altså så klønete og uvitende. Det høres kanskje ikke så morsomt ut, men vi ler i alle fall godt.

Ellers så må jeg jo nevne at vårt vesle barnebarn Falk er på besøk igjen, og nå skal vi få være besteforeldre i en hel uke. Mamsen og pappsen skal på jobb, og det er altså så stas å endelig skulle få ha han helt for oss selv. Huset er gjort om til en gigantisk stor lekegrind, uteplassene også, og nå høster vi fruktene av at han far har laget hekk bak med to nye porter. Falk får lov å løpe inn og ut som han vil, og har allerede blitt en flittig liten kokk i lekehuset der han lager de deiligste retter til farmor og farfar. Eller rettere sagt, vi får en plastikk banan eller en drue.

På fredag var det derimot duket for litt aleinetid for hu farmor. Fineste Simone har nemlig fått seg et gigantisk basseng i hagen og hun inviterte altså til en aldri så liten dukkert. Jeg var selvsagt ikke sein med å takke “ja”, særlig når det skulle drikkes bobler i tillegg. 

Det er rett og slett magisk å kunne møtes på den her måten. Så avslappende og ukomplisert. Skravla går i hundre og latteren sitter løst, og det spises snaddermat på inn- og utpust. Prikken over i-en var selvsagt å få plaske i bassenget, men jeg må innrømme at jeg ikke dyppet stortåa en gang. Jeg hadde nemlig akkurat teipet på plass puppene igjen, og stod derfor over denne gangen. Jeg var også livredd for å fryse etterpå, pyse som jeg er, så da stod jeg heller for skravlinga på sidelinja i stedet.

Fredagen kom og gikk, og det fine med det hele var at vi alle kom hjem tidlig så vi kunne stupe fornøyd til sengs i normal tid. For dagen etter var nøye planlagt, da var det duket for nok en koselig “Falk og farmor dag”, og i et forsøk på å sette ord på hvor mye jeg gledet meg, så lå jeg altså våken i to timer og ventet på at han skulle våkne så jeg kunne ile inn for å hente han. Det gjør jeg faktisk nå også, venter og venter på at hvilen hans snart er over, så vi igjen kan finne på noe sprell. Det er forresten ekstra kjekt i dag, for han farfar er også med leken ❤️

Vi har alltid tid til litt Facetiming i all moroa.

 

Ja vi elsker 🔥

Hadde dere en fin feiring i går? Jeg kan faktisk ikke huske en eneste sommer uten en eller annen form for sankthansfest, og gårsdagen var intet unntak. Jeg hadde faktisk booka meg inn på samme strand med tre forskjellige venninner i forskjellig vennekrets, og jammen var vi heldige og fikk sitte sånn noenlunde samlet på stranden sin aller beste plass med den fineste utsikten. Vel, det var kanskje ikke så rart, for når jeg leste arrangørens opplegg dagen i forveien, om restriksjoner om antall deltagere, var jeg jammen meg ikke sein med å være en av de aller første oppmøtte.

Med den gode gamle blomstrete trillebaggen fyllt opp til randen av mat, drikke og snacks rigget to-, tre- og firbeinte seg godt til rette, og etterhvert kom den ene fine flokken etter den andre seg på plass. Mannfolka stod for grillingen og serveringen, mens vi kvinnsa gjorde det vi kan aller best, nemlig å skravle høl i huene på hverandre. Ungene gjorde akkurat hva de ville, og jeg må innrømme at det er nokså deilig å endelig kunne slippe de løs. Jeg husker mang en sankthans ute på Viste med ei ung grinete Mille-mor som ikke fikk bade på akkurat den dagen her. For hun var konstant snørrete og ofte full av feber, og temperaturen i vannet gjorde ikke akkurat formen noe bedre. Tiden med sjuk unge er for lengst forbi, gårsdagen vitnet om helt andre tider, og godt er det.

Litt morsomt at Mille som i utgangspunktet helst ville vært hjemme i går, nektet å dra hjem når det gigantiske bålet omsider var brent ut. Forstår henne godt jeg, der hun skinte om kapp med solen i godt venninnelag, spiste is og pølser og attpåtil ble intervjuet av lokal avisen. Den perfekte sommerkvelden måtte derimot etterhvert ta slutt, for hjemme ventet nok en spennende fotballkamp, og vi må jo ikke glemme at sommeren tross alt akkurat har begynt. Vi får satse på flere slike finfine kvelder, jeg gleder meg allerede ☀️

Og vips, så var hun i avisen igjen ❤️

 

For en overraskelse!

Den fine mannen min har klart det igjen. Klart å holde spenningen oppe over flere dager, ved å ha en hemmelig overraskelse for meg i helgen. Det eneste jeg fikk beskjed om på forhånd, var at jeg ikke måtte legge planer midt på dagen på lørdag. Åhhh, jeg var altså så spent, og forsøkte å fritte ut av han og venninne mine hva det kunne være, men denne gangen visste faktisk ikke jentene noe, og Bjørn Erik var stum.

Dagen kom og vi stod opp og ordnet oss som vi pleier. Bjørn Erik sa fortsatt ingen verdens ting, og til min store overraskelse tok han på seg helt vanlige klær og gikk ut for å klippe gresset. Hmmm, det var helt merkelig, for ingenting skjedde, og han bare trakk på skuldrene når jeg spurte. Klokken tolv fikk jeg derimot beskjed om å pynte meg litt. På en skal fra 1 til 10, hvor onepiece var 1 og brudekjole 10, ba han meg ikle meg noe på skala 7. Så da ble den gamle Isle Jacobsen kjolen igjen tørket støv av, og selvsagt begynte forventningene å stige igjen.

Jeg forstod selvsagt etterhvert at vi skulle ut på byen, for jeg fikk litt jodlevann å kose meg med rett før vi dro. Med Twisyen vel parkert i byen, begynte vi å rusle, men denne gangen i helt motsatt retning enn det vi pleier når vi f.eks. skal ut å spise. Da han derimot førte meg videre mot motsatt side av byen, forstod jeg plutselig hva som var i gjære. Jaaa, vi skulle på takterassen “Tom and Lello”!

For de av dere som kjenner meg, så vet dere at jeg elsker musikken til dj Doc Lello. Han mikser stort sett god gammalsdags disco, og jeg er megafan. Uansett hvor han spiller så blir det stor fest, og jeg har hatt gleden av å oppleve det opptil flere ganger. Denne gangen hadde altså han fine hunken min bestilt stedets aller beste bord til oss, med masse bobler og god mat, og jeg kunne altså ikke vært mer happy. En slik overraskelser var så absolutt en innertier, og med tanke på musikksmaken til Bjørn Erik, ihuga rocker som han er, synes jeg han er umettelig raus.

I hele ti timer ble jeg oppvartet den dagen, og jeg hadde altså “the time of my life”. Tusen, tusen takk fineste Bjørn Erik for nok en minnerik dag, du er virkelig den beste ❤️

 

 

 

 

Ja, jeg elsker!

Rekk opp hånda alle dere som er lei å høre på hva folk ikke liker? Moralpolitiet, som prikker deg på skulderen for å minne deg på hva du ikke burde gjøre. Dere vet, de som alltid må ha en mening om alt og alle? Det er rart det der, men voksne veileder og råder barna sine til kun å ytre seg når de har noe fint å si om noen eller noe, men hvor ofte ser man ikke at de samme moralistene selv faller for fristelsen til å rakke ned. Det er jammen meg ikke rart at ungdommen flykter fra Facebook, og at plattformen snart kun er aktiv med de på 40++. Surpompene og sjuklingene.

Jeg går selvsagt ikke rundt og er superfornøyd hele tiden jeg heller. Jeg er engasjert til tusen, følger med på det meste og har så absolutt lyst til å skrike ut min vrede i ny og ne, men hvem gagner det? Absolutt ingen. I tillegg så kjenner jeg meg så godt selv nå at det som oftes koster mer enn det smaker å hive seg inn i den ene diskusjonen etter den andre. Hodet går i spinn, og det mislikes over en lav sko, og det trenger jeg ikke i hverdagen min, og kanskje ikke du trenger det i din heller?

Men fra det ene til det andre dere, la oss gå over til det viktigste her, hva vi elsker. Jeg eeelsket European Song Contest 2021 på lørdag. Jeg er storfan av Melodi Grand Prix, og koste meg altså fra begynnelse til slutt. Jeg ønsket selvsagt at Norge og artige Tix skulle klatre helt til topps, men når jeg skjønte at det ikke ville skje, gjorde jeg som jeg pleier, skiftet taktikk i en fei. Da var det å heie på Island, har nemlig veldig lyst å oppleve vakre Island, og sangen var jo skamkul, men det gikk jo heller ikke veien. Thrilleren stod i taket under folkets avstemming, og da jeg øynet en mulighet for at Italia kunne dra det hele i land, krysset jeg alt jeg kunne av armer og bein og ba til høyere makter for at det skulle skje. For er det et land jeg unner litt positivitet nå, så er det folka i vakre Italia. For mens vi har korona på første klasse, har de kjempet en dødskamp fra dag en. Så gjett om jeg jublet, hoppet og danset, da seieren var en realitet?! For som dere skjønner, MGP er ikke bare en vanlig sangkonkurranse for meg, det er så mye mye mer. Alt og alle bærer med seg en historie, og det gjør det hele så interessant.

MGP er og blir en festdag, da går flagget til topps. Ungene er flaska opp på det, og selv om jeg til tider ser litt oppgitthet fra gubben, så tror jeg han liker det litt også. Han stiller nå i alle fall opp og heier med, selv om han kanskje føler all glammen ødelegger litt av det barske ytre hans, thihiii ❤️

En feiring utenom det vanlige

God fredagskveld, kjære dere.

Min kjære ville gjerne se ishockey i kveld, så da fant jeg liksågodt frem macén og tenkte å dele noen ord med dere. Jeg tenker de fleste med meg hadde en annerledes 17 mai feiring i år også. Planen var egentlig å se minstemannen Mille ikle seg den nye bunaden sin og stolt danse seg gjennom barnetoget for aller siste gang. Slik ble det hverken for oss eller noen andre heller for den saks skyld, og for å være helt ærlig, så hadde jeg nok uansett måtte kaste inn håndkle. Jeg gikk nemlig fortsatt på medisiner etter allergisjokket på sykehuset, så etter en bitteliten luftetur ned på brygga her, så holdt jeg rett og slett på å gjøre på meg. Jeg fikk altså akutt diaré, og rakk med et nødskrik de få meterne hjem igjen. Da var det bare å slenga av seg kjolen og komme seg på do, og etterpå ble det senga.

Bjørn Erik og jeg koste oss derimot igjen seinere på kvelden. Vi tok en telefonrunde med hele familien og etterhvert kom Mille hjem også. Hun bodde hos Hege-mor hele helgen, og ble hoppende glad når hun ble invitert med i Kongeparken. Pelle var også innom en tur, så med tanke på at vi tross alt fortsatt må forholde oss til en pandemi, så ble ikke dagen så verst allikevel. 

Kvelden ble avsluttet med grillings og Netflix sin helt fantastiske nye tegnefilm “The Mitchells vs. The Machines. Den anbefales på det sterkeste, jeg har faktisk ikke sett Bjørn Erik le så mye på lenge.

Jeg var så glad over å endelig få ikle meg den nye kjolen min, men kinnet var fortsatt veldig betent, så jeg kunne ikke være så lenge ute av gangen.

 

Boble lørdag ute i friluft

Hei igjen, fininger.

Nå snakker vi venninnene oss i mellom om at vi er på oppløpssiden. Da mener vi at vi kun har sjarmørettappen igjen av denne grusomme koronaperioden. Vi er selvsagt ikke helt sikre, men velger i alle fall å tro på det. Hver bidige dag tar familie og venner vaksinen nå, og det dere, er rein musikk i ørene mine.

Det er derimot ikke til å stikke under en stol, at vi savner å henge med hverandre. Tidligere fikk vi til både en og to lunsjer i måneden, men nå har det vært sjeldnere. Vi har derimot klart å holde god kontakt på messenger, vi snakkes hver bidige dag, og det har jammen vært gull verdt.

For et par dager siden fikk jeg en plutselig trang til å gjøre noe. Jeg trengte å få luftet hodet litt, hadde mye på hjertet (det har jeg alltid) og til min store glede så jeg at sola skulle skinne gjennom hele helgen. Da øynet jeg et håp om at vi kunne treffes, og frekk som jeg er, ba jeg meg selv med to flasker bobler under armen til treff i hagen til ei av oss. Jubelen stod gudskjelov i taket. Jeg var så absolutt ikke aleine om å ønske å drikke bobler i finværet, så sånn ble det.

Alllerede kl. 13 i går møttes vi. Boblene ble lagt på is og ost og kjeks kom på bordet. Skravla gikk i hundre, og latteren lå løst. Etterhvert kom en annen venninne på besøk også, og når hun dro kom de fine mennene våre. Egentlig for å hente oss jentene hjem til Kompani Lauritzen og snopeskåla, men de ble nå allikevel litt frista til å sette seg ned å slå av en prat de også.

Noe tipsy i hodet og med bobler i både armer og bein kom vi oss etterhvert hjem til TV-kos og sulten unge. Med et smil om munnene kapret jeg sofahjørnet med det største Pepsi Max glasset i huset, og var enig med jentene som etter hvert tikket inn at dagen var blitt akkurat å god som vi hadde håpet på. Så etterlengtet og viktig ❤️

Håper helgen har vært god mot dere ❤️

Endelig fikk strutteskjørtet luftet seg!

Bjørn Erik er og blir en romantisk sjel. Han elsker overraskelser og ingenting er overlatt til tilfeldighetene når det nærmer seg merkedager. Han tar med andre ord godt vare på flokken sin, og denne helgen var intet unntak.

Når jeg stod opp på søndag, var hele spisebordet dekket med roseblader. På den ene siden lå det fint kort, snop og gave til Mille og den andre siden like fine oppmerksomheter til meg. Sukkerspinn (superfavoritt, noen husker kanskje galskapen jeg opplevde i Miami, les gjerne her), sjokolade, kjærlighet på pinne, hettegenser, og olivenolje var påfunnene i år, og sist men ikke minst ble jeg bedt om å stille i finstasen presis kl. 19 samme kveld.

Jeg må jo innrømme at jeg er og blir litt av en skrulle også da, for samtidig som jeg hoppet i taket av glede over å få meg en luftetur, endelig få bruke byen vår for det den er verdt, fikk jeg angst over å måtte bytte ut kosedressen og sofaen med kjole og hvite duker. Det er søren meg helt klin kokos så bedagelig anlagt man blir etter å ha levd som i karantene i lang tid, kun ikledd slabbedask klær og BH-løs. Noe skummelt å bli så knytta til sin egen stue, så det var med andre ord virkelig på tide å bevege på seg ut av dørene her etter mørkets frembrudd.

En ekstrem stor henslengt kleshaug foran senga mi vitner fortsatt om at jeg gikk mange runder på søndag for å finne ut hva jeg skulle ha på meg. Den ene kjolen etter den andre ble skrinlagt, men jeg endte til slutt med megastort tyllskjørt med matchende bluse til. Humøret steg flere hakk da vi festklare satte nesa mot byen, og smilet ville ingen ende ta når jeg fant ut hvilken restaurant vi skulle på og at et par av mine fineste venninner med deres menn også skulle tilbringe kvelden sammen med oss. Gutta hadde for lengst planlagt dette for oss jentene, og det var helt klart mye koseligere og mer minnerikt å dele denne kvelden med flere. 

Jeg er ganske glad for i å overraske han far jeg også, men i år ble det hverken go´lukt til skjegget eller hjertesjokolade, det ble rett og slett diverse snåle ølvarianter.

 

Konfirmasjonsfesten – minner for livet

Familie + venner + fest = minner for livet ❤️

Det lå lenge i lufta at konfirmasjonen måtte avlyses nok en gang, men plutselig var koronasmitten under kontroll, i hvert fall her i Stavanger. Vi fikk endelig grønt lys, konfirmasjonen kunne gjennomføres og det var duket for fest.

Før jeg går videre, så må jeg nok en gang få takke alle som stod på for at denne dagens skulle bli helt perfekt. Jeg synes det er vanskelig å be om hjelp, og jeg er heller ikke så flink til å takke ja når folk spør om de kan gjøre noe for meg, men gudskjelov så har jeg venner og familie som tar seg til rette og trår til der det trengs uten at jeg trenger å si noe. For å si det sånn, jeg har takknemlighetsgjeld til alle nå, for makan til stå på vilje på gjengen min skal man leite lenge etter. De ordnet lokale, bar bord og stoler, pyntet, lagde mat, bakte og serverte, og jeg er altså så himla lykkelige over å ha slike fine folk rundt meg. Så et tips til dere alle som nå står ovenfor en konfirmasjon: Takk “ja” når du blir tilbudt hjelp og hvis mulig, inviterer hele vennegjengen til festen. Det er nemlig godt å ha de du til daglig har med deg i hverdagen rundt deg på en så viktig dag. De skaper en lekende god stemning rundt den store dagen og det er også kjekt for en gangs skyld å la familie og venner få møtes.

Mille var i ekstase. Hun så frem til alt som skulle skje. Gledet seg til å ta på seg den nye bunaden, kirke seremonien, ta i mot gjestene, maten og til og med å holde tale. Mille er som sagt en fest i seg selv, og hun storkoste seg i rollen som vertinne. Midtpunkt for en dag, hun var virkelig i sitt ess ❤️ 

Det var forresten viktig for meg å være til stedet hele tiden denne dagen, så jeg tok ikke mer enn et par hundre bilder selv, men jeg hadde hyrt inn Malin i stallen som fotograf for anledningen, hun er nemlig dyktig, og i tillegg tok Kristin og Terje plenty av bilder. Jeg hadde derfor nærmere tusen bilder å gå igjennom, så derfor har dette tatt tid. Jeg har derimot storkost meg, virkelig mimret og ledd. Så bær over med meg dere, dette ble litt av et bildebonzana, skikkelig bildedryss.   

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Aldri en jul uten!

God kveld, kjære dere 🌟

Like sikkert som at det hvert eneste år blir jul, like sikkert blir det show på Sola kulturhus også. Hvis Mille hadde fått lov å velge, så er jeg overbevist om at hun kunne gått å sett disse forestillingene hver bidige dag i hele desember. De unike karakterene i alle svartnisse-dramaene er heltene hennes, og etterhvert som årene har gått og vi har fått lov å komme backstage og møte dem alle in “real life” også, har hun blitt enda mere fan. Hver bidige jul kjøper hun cd-en av fjorårets forestilling, og de spilles av titt og ofte hele året.

Det er ikke bare datteren i huset som ser frem til disse kveldene, mora er ganske så gira hun også. Humoren er nemlig så “up to date” og til tider så på kanten gal, at jeg omtrent mister pusten. Jeg ler så jeg griner og til tider blir jeg helt satt ut. Jeg rett og slett elsker disse forestillingene, det blir rett og slett aldri en jul uten.

Bjørn Erik har mang en gang spurt om han kan bli med oss, men dette er helt klart en mor/datter greie. I tillegg så er dette eneste gangen i året vi går på McDonalds, så i følge Mille så er denne dagen perfekt på så mange måter. Vi går nemlig alltid med venninnene mine og deres barn, en kjempefin tradisjon jeg etterhvert har tenkt å ta med Falk på også ❤️