Klart jeg også kan!

Helluuu, dere!

Me:”Er det noen hjemme?!” Mille:”Jaaa!” Me:”Kan du være fotograf for meg?” Mille etter lang pause:”Oki…”

Heseblesende kom jeg inn dørene her for noen få minutter siden, og siden vi skal på farta igjen om en liten time, trengte jeg noe raskt “stoff” til dagens innlegg. Det ligger litt langt inne å gjøre som de profilerte motebloggerne å fronte “Dagens Outfit”, jeg er nemlig alt for urutinert på de greiene der og finner meg ikke helt til rette foran kameraet. Jeg har ingen “clue” på hva som er trendy eller ei, og eier på ingen måte “min egen stil”, men jeg veit jo hva jeg foretrekker…i alle fall sånn nogenlunde.

Regel nummer en, er “komfort”. Alt bør helst være lett og ledig, stort og gjerne baggy. Til tider ser jeg jo at det er lite flatterende, men jeg kan ikke fordra å ha tettsittende klær. Vel, en kjole med utringning kan jeg til nød fjonge meg opp i en gang i blant, men da kreves det push ups og hold-in til tusen. Ofte blir jeg da gåen i skuldre og rygg før jeg i det hele tatt har starta på kvelden festligheter, og angrer gang på gang det “distrige” valget.

Når jeg derimot kommer over akkurat “DET” plagget, kan ingenting stoppe meg. Da ber jeg til høyere makter om at prislappen er innafor normalen, så jeg kan nyte det i fulle drag. Jeg kan nemlig ikke fordra når klær koster skjorta, og det bør så absolutt ikke krype oppunder tusenlappen, for da hender det at samvittigheten gnager så inni hampen mye, at jeg etterhvert misliker hele sulamitten.

Jaja, så blir dette altså et sånt “Dagens Outfit” innlegg allikevel. Jeg må derimot skuffe dere når det kommer til både bakgrunn og positurer, men plagget derimot, er helt rått. Med en gang jeg så at min kjære kommende svigerdatter Kristin lanserte lekkerbisken i butikken sin, heiv jeg meg på nettet, for herligheten måtte bli min. Leopard “hettegenserkjolen”, falt jeg altså bokstavelig pladask for. Jeg er egentlig litt måteholden til dyremønstre, du finner ikke så veldig mye av det i skapet mitt, men denne var helt “stonning”. “Kjempedigg”, står den beskrevet som, og det dere, kan jeg garantere er helt sant!

Til neste år er jeg halvveis til de 100, men tror neppe det vil endre klesvalgene mine med det føste…

 

Leopard Sweat Dress by StyleConnection

Nå skal jeg derimot kle meg om til dagens stallbesøk og deretter kjøre Mille til en av stalljentene vi ikke har truffet på lenge. Hun skadet seg i kneet for flere måneder siden, og vi savner den fine jenta som har vært så uheldig i det siste. Så mens jeg tar dagens økt med Sol, drar Mille på besøk, og på hjemveien plukker jeg henne opp igjen. Tipper de små tuppene har mye å ta igjen, for de har ikke sett hverandre siden i November.

Klem Nina

 

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Tror neppe jeg er klar for å lage filmblogg ved det første…

God kveld, kjære dere!

Når værmeldingen endelig kunne bekrefte sol og finfint vær for i dag, la jeg alle planer til side og konsentrerte meg kun om en ting: nemlig å få skrotten i tålig god form så det viktigste i dag kun skulle dreie som om: “Pippi, Sol og Nina på tur”. Det er en stund siden sist nå, og som sagt noe av det som gir meg mest “life is life” følelse. Da legges alt av tanker til side, vel jeg har egentlig ikke noe valg, for da må jeg være skjerpa til tusen. For en veit aldri helt hva hun frøkna vår finner på. Hun er verdens snilleste, men til tider veldig ivrig på å snu underveis på tur, for å komme seg fortest mulig hjem igjen. Det kan være en stor utfordring til tider, men i dag gikk det ganske så bra.

Men dere? I steden for at jeg forteller dere om dette egentlig gikk, kan ikke dere heller sjekke ut den lille videosnutten jeg har laget? Kameraet mitt gikk nemlig tomt for batteri før jeg i det hele tatt hadde kommet meg opp i salen, og det å blogge med bilder tatt med mobilen, er rett og slett for dårlig. Må også få nevne det at min kjære fine mamma ikke får til å laste opp Snapchat appén på sin mobil, så derfor laster jeg ned historikken min der innimellom og sender den videre til henne, sånn som det her…

 

 

Vel, jeg tror neppe jeg kommer til å satse på å bli noe videoblogger med det første, og det blir jo en forferdelig dårlig kvalitet å kun laste ned det jeg stykkvis filmet via Snapchat. Det var imidlertid litt morsomt å gjøre noe litt annerledes enn det jeg pleier, så innimellom kan det hende jeg velger å dele litt på denne måten også.

 

Jaja, det var i alle fall helt himmelsk å komme seg ut etter siste dagers rabalder her hjemme. Godt å få luftet vettet, som det så fint heter.

Håper dere har hatt en fin start på uken!

Klem Nina

 

 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Når barnet ditt på 11 år kun blir bedt i bursdag to ganger i året, jobbes det iherdig med å gjøre hennes egen merkedag magisk ❤

Kjære dere.

Noen synes kanskje det er merkelig av meg å vente så lenge med å dele den store 11-års dagen til Mille, men alt har en mening. De som har fulgt meg en stund nå, vet at jeg ofte lar vanskelig ting ligge en stund, før jeg manner meg opp til å “ta til ordet”. For når følelsene slår ut lufta av meg, når hodet bare er kaos og ting er sårt, kan det ofte være lurt å la ting ligge å modne.

Det finnes dessverre utallige historier om barn som faller utenfor, som ofte aldri blir sett eller hørt. De trenger så absolutt ikke ha en diagnose som vår kjære Mille har, men av en eller trist grunn blir noen oversett og puttet i en “passer ikke inn” boks. Det er ansvarsfraskrivelse på høyt plan, og burde vært straffbart, men hvem har hovedansvaret her? Vi foreldre? Ja, sa absolutt, men det er nok mange som burde ta seg en kikk i speilet og spørre seg selv om:”Gjør du alltid nok, for å bidra til den ene lille gode forskjellen?”

Året 2016 kom og gikk mot slutten og en måned før jul skulle jentungen vår endelig ut med invitasjonene til egen bursdagfeiring. Jeg hadde som vanlig tenkt å be alle jentene i klassen, men begynte plutselig å stusse på “hvorfor”? For i løpet året var Mille selv kun bedt i en eneste en. Skulle vi åpne hjemmet vårt for en haug ivrige overnattingsgjester, når vår egen jentunge aldri fikk en eneste invitasjon til å komme innafor deres dører?

Åhhh for et forbaska dilemma! Våre bursdagsferieinger har nemlig alltid stått høyt i kurs. Vi som foreldre har alltid levert nøye planlagte hjemmefester, hvor ungene omtrent har klort seg fast til dørkarmene her fordi de ikke vil hjem etterpå. Så etter en fem-timers god gammaldags feiring for noen år siden, valgte vi å la hele bunten overnatte, og det ble en suksess som alle ville gjenta i mange år  fremover.

Jeg gikk noen dager i tenkeboksen, og klarte etterhvert å bestemme meg for hva vi skulle gjøre etter å ha klart å få en av de få gode klassevenninnen til Mille i tale om akkurat dette emne. Uten å gi henne dårlig samvittighet, klarte jeg å “lure” ut av henne, at noen, men ikke alle, nå hadde begynt å sortere ut hvem som fikk komme. Egentlig ganske så forståelig, for i denne alderen begynner de jo ” å klikke” og å danne mindre grupperinger på alvor, men allikevel var dette hardt å ta innover seg som mor. 

Så hva kunne vi gjøre? Hvordan skulle vi igjen klare å oppfylle å gi datteren vår den magiske feiringen hun så absolutt fortjente? Jo, vi var rett og slett ærlig ovenfor henne, og fortalte at vi nå synes det bare var viktigere og viktigere å bruke energi på de hun virkelig fikk noe godt igjen fra. Hun skulle selvfølgelig fortsette som før, og være grei og snill med alle hun møtte på sin vei, men at vi akkurat i disse festforberedelser, nøye tenkte i gjennom hvordan akkurat “hun” ville ha det. 

Det ble mye frem og tilbake, og mang en vanskelig samtale jeg hadde håpt vi kunne ha sluppet, eller i alle fall utsatt noen år til, men vi kom nå frem til en god løsning til slutt. En liten herlig gjeng fra stallen og de nærmeste jentene i klassen fikk invitasjon, og til min store glede takket alle sammen “ja”. Vi klarte å holde eventen under radaren til de fleste og Snapchat og andre sosiale medier, var strengt forbudt under hele den 28 timers feiringen.

Om dette var riktig måte å håndtere situasjonen på, vet jeg ikke. Det å derimot bruke energi på de som ikke lenger “ser” Mille, som ikke lenger tar seg sitt ansvar bevisst og skjønner hvor viktig det er for vår noe spesielle jentungen å fortsatt føle tilhørighet til felleskapet, ble vanskelig. Hardt og brutalt, men dessverre en realitet…

Bursdagfeiring ble det, og som dere ser her, ble den magisk 

 


 

Vanskelig emne å belyse det her, men håper det er en tankevekker for dere som har barn i hus, som jevnlig får besøk av venner, hvorpå dere hører glad barnelatter hjemme til en hver tid…

– Nina –

 

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Etter regn kommer “Sol”…

God lørdagskveld, kjære dere.

Gårsdagen var trist, det var mye følelser som måtte bearbeides, men vi kunne ikke la sorgen ta overhånd. Vi var nødt å finne på noe, og det var godt å komme seg ut av huset som føltes tomt. Det fine var at venninnen til Mille kom, Kaja, og hun viste seg som vanlig å være en god trøst og støtte. Sammen dro vi jentene i stallen, og selv om tankene til tider vandret, fikk hestene stell og kos så det monnet. 

I dag stod vi tidlig opp alle mann, selv til en lørdag og være, og det var ekstra koselige at papsen også ville henge med oss ut til Leikvoll. Den travle hunken min, som egentlig hadde fortjent å slippe å våkne opp til vekkerklokka på en fridag, hadde nemlig en overraskelse til favoritt jenta si. Han mente det var helt innafor å selv legge opp til en treningstime på utebanen, hvor de to tuppene kunne prøve seg et steg videre. Mille har både hoppet hindre og trent bommer med vår tidligere forhest Vilja før, men med Sol er hun helt i startfasen. 

Endelig fikk hun brukt de nye leggbeskyttelsene sine hun fikk i julepresang fra mommo, og selvfølgelig klarte duoen denne oppgaven også. For med god tålmodighet og mange repetisjoner, føyk de etterhvert over bommene uten å være borti. Med jubelrop fra oss på sidelinja, kom smilet som forsvant dagen før tilbake igjen. “Etter regn kommer alltid sol”, og det er jammen meg godt, dere ❤

 

 

Sjekk det smilet!

Nå har bestis Tonje kommet på besøk, og vi skal i god gammaldags lørdagsånd krølle oss sammen i sofaen og snurre film. Vel, Bjørn Erik gruer seg litt som vanlig, for sist gang vi så film tok det hele fire timer å komme i gjennom den på grunn av alle snakkepausene underveis….

Håper alle dere finingene der ute får en superduper lørdagskveld!

Klem Nina

 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Farvel Paddy…

Det ble det dessverre ingen fremtid med Paddy og familien Thorsen. Det ble fullstendig skivebom mellom eier og meg i går, og da ville jeg at forholdet skulle avsluttes så fort som mulig. Paddy blir hentet nå, og selv om vi bare har hatt han en uke, er dette utrolig trist.

Jeg vil egentlig ikke henge ut oppdretter her, for jeg har ingen erfaring med hva det vil si å ha slik en omfattende jobb, men jeg må si det er med tung hjerte at Paddy må tilbake dit han ikke lenger føler seg trygg. Han ble nemlig utallig ganger angrepet av en annen hannhund, som stod høyere han i rang, og selv om han ikke agerte tilbake, fikk han altså gjennomgå.

Jeg visste på forhånd at oppdretter satte som kriterie, at han en gang til var nødt til å prestere som avlshund, men for oss ble det plutselig helt feil. Tanken på at han skulle bo på hotell kun for dette formålet, var motstridende, og når eieren hørte dette, ble det knute på tråden ganske så kjapt.

Jeg har stor respekt og forståelse for at det ligger mye hard jobbing bak det å avle frem gode gener, og ikke minst at det er enorme summer å tjene på denne rasene, men når han ble akutt plassert hos oss, synes jeg vi gjorde de en stor tjeneste og ikke omvendt. Når vi mottok han, fikk vi tydelig beskjed om at hunden trivdes best i bur, at han var tryggest der, og bare det i seg selv fikk meg til å undre. Bur er helt innafor å bruke under frakt, men at hunder skal stenges inne for sin egen sikkerhet, byr meg sterkt i mot. 

Det tok oss to dagers jobbing å bli kvitt buret, jeg sov faktisk i stua for at han ikke skulle føle seg alene, og det var en fryd å se han legge seg godt til rette ved beina våre og etterhvert også se han slå seg til ro i sofaen ved siden av Pippi. Stressnivået hans ble også mindre og mindre for hver dag som gikk, sikkert fordi han fort skjønte at her i huset er det alltid folk rundt han. Her trengte han ikke å være aleine og heller ikke å hevde seg ovenfor noen andre.

For meg så er det alltid viktigst at dyra har det best, at mine behov blir satt til side. Det er trist at eier ikke deler denne filosofien, men håper og tror hun holder ord om at hun har kvittet seg med den andre hunden som angrep han, så han kan få fred og ro rundt seg. Paddy er nemlig en utrolig flott hund, og fortjener derfor det aller beste…

 

Fine Mille vet ennå ikke at Paddy har forlatt oss, men vi satte av god tid i morges til å kose mye med han. Hun nevnte derimot at hun synes det var dumt at jeg ikke var helt enig med eieren i går, at hun hørte på stemmen min at jeg var “bittelitt” sint. Hun var redd for at vi ikke lenger skulle beholde han. Jeg kommer uansett til å forklare bruddet dithen at eieren savnet han noe helt forferdelig, og at han helt sikkert kommer til å få det like fint der som hos oss…

Det ble en trist start på helgen det her, har egentlig ikke så mye mer å komme med, så vi får heller skrives mer i morgen.

God helg dere, og ikke glem at jeg setter veldig stor pris på dere, klem Nina

 

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Drømmen blir igjen en realitet!

Da var vi i gang med planlegginga, dere. Tenk, vi skal tilbake til Bali igjen i sommer!

Det var helt uimotståelig for Bjørn Erik å ikke slå til når flybilletter til Bali for oss tre, plutselig var tilgjengelig for kun 14.000,-. Vel, det er ikke småpenger, men med tanke på at i var nødt å punge ut 13.000,- for Hellasturen i fjor, får vi denne gangen mye mer igjen for pengene. Det å slå til allerede nå, er søren meg ikke dumt, så når Bjørn Erik sine feriepenger kom denne uken, var det bare å få det shoppa inn asap.

Så da dere, blir det altså tre ukers drømmetur til et av de vakreste stedene jeg veit om. Godt å vite at vi skal være der litt lengre denne gangen, for dere kjenner jo han far, planene er alltid mange, og jeg hører han er i gang allerede. Har derimot satt foten litt ned, kremt bare litt, for vi kan ikke ha så høyt aktivitetsnivå denne gangen også. Jeg må få føle vi er på ferie og ikke ekstremsportsveker, men litt skal jeg selvfølgelig gå med på.

Den første uka skal vi tilbringe rundt Kuta-område til alles store skrekk, men vi i team Thorsen trives godt der. For han kjekke hunken min fikk blod på tann, se gjerne her, og skal faktisk starte hele oppholdet vårt med å lære seg enda mer om surfing. Helt herlig, for da kan vi tuppene bo under hver vår store parasoll med nesene langt nede noen gode krimbøker. Han kan sporte, mens vi heller tar oss av den rolige biten.

Etterhvert som Bjørn Erik har fått metta si på brettet, pakker vi ryggsekkene (joda det blir sekker på hele gjengen i år også), og så fyker vi ut med båt til Gili-øyene. På Gili Trawagan starter ferien for alvor, i alle fall for meg, for der finnes det hverken biler eller motoriserte kjøretøy. Det blir å laffe rundt i slaffasklær og begi seg ut på turer rundt øya på sykkel, og jeg kjenner jeg gleder meg stort allerede.

Utfordringer blir som vanlig å blogge underveis på grunn av det dårlige nettet, men jeg lover selvfølgelig å gjøre mitt beste. Det ble en del jobbing nattestider sist gang, men jeg fikk nå hosta opp 33 innlegg, titt gjerne innom her, og kan love dere enda flere denne gangen  ❤

 * Bildedryss fra eventyret vårt til Bali 2015 *

Når Bjørn Erik slapp bomben for Mille nå, spurte hun selvfølgelig om vi denne gangen også skulle begi oss ut på noen sprelske rideturer igjen, men der sa jeg blankt “nei”. Kroppen skal få hvile maksimalt, så det blir ingen farefulle ferder på skvetne hester, Amen!

Det er altså så deilig å ha slike drømmer i horisonten å strekke seg etter. Nå må det derimot spares penger. Vi må være forsiktig, så vi kan slå på stortromma når 30 juli viser seg på kalender…

Har dere noen reiseplaner i sikte ennå? Jeg vet det ennå er lenge til sommeren, men husk at det er nå det er mulig å hanke inn noen skikkelig gode tilbud.

Håper dere har hatt en supernice dag, klem Nina

 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Permanent hårfjerning, i god tid før sommeren!

Reklame | Avea Klinikken

God morgen, fine dere!

Jeg fant ut ved en tilfeldighet at innlegget jeg skrev i forrige uke vedrørende permanent fjerning av uønsket hår, dessverre ikke kunne leses via mobilen. Ikke greit i det hele tatt, så da forsøker jeg rett og slett på nytt å tipset dere om dette. Temaet er nemlig brennhett for meg, ikke på grunn av forfengelighet, men fordi denne behandlingen har gjort hverdagen min fri for betennelse, noe jeg først ikke trodde var mulig.

Tidligere var som sagt bikinilinjen et “hekkan” for meg, da jeg gang på gang måtte ri av meg den ene betennelsen etter den andre på grunn av inngrodde hår. Det var vondt og også til tider utrolig stressende, særlig sommerstid. Jeg valgte den gangen å gå med badedrakt med skjørt på, noe jeg faktisk synes er nokså flatterende å gå med i dag også, men den gangen var det av helt andre grunner. Jeg så ikke ut, og av en eller annen grunn trodde jeg dette var noe jeg måtte leve med livet ut. I tillegg, tro det eller ei, var overbevist om at jeg var helt aleine om dette.

I dag er jeg egentlig ganske flink til å snakke om alt mellom himmel og jord, men den gangen skammet jeg meg. Helt til en venninne av meg havnet på sykehuset. Betennelsen hadde kapslet seg inn, og det hadde gått så langt at hun faktisk måtte under kniven. Helt tragisk, men samtidig godt å endelig kunne åpne seg med noen om dette. For det var ikke bare jeg som satt med nål og pirket ut betente hår, neida, mange rundt meg sleit med akkurat det samme.

På den tiden gikk jeg allerede jevnlig til behandling på Avea Klinikken, for problemhuden min i ansiktet. Når jeg etterhvert ble bedre kjent med de flinke damene der, og turde å legge ut om både det ene og andre, fortalte de om laserbehadlingen de kunne tilby, som enkelt etter 5-6 ganger fjernet alt av uønsket hår permanent. Det ble faktisk min redning, og jeg angrer ikke et sekund på at jeg satte av tid på dette, for sånn ser jeg ut i dag…

Det er her gudskjelov historie…

Jeg ser virkelig frem til hårløse legger til sommeren…

Grip dagen, klem Nina

 

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Akkurat sånn passe skeptisk…

God morgen.

I går var vi spente. Mille og jeg tok med oss Paddy i stallen for aller første gang, for det er jo viktig at han liker å oppholde seg der hvor flokken hans tilbringer mest tid. Men først en liten digreson: Den nye hunden vår heter egentlig ikke Paddy, men “Daddy Cool of Bregadoon”. Daddy er en meget god avlshund, har premieringer i fleng og er derfor pappa til flere kull. Jeg skjønner at han har fått et “hipt” navn som klinger godt på stamtavlen, men vi vurderer altså på å kalle han noe annet. Paddy og Daddy er omtrent helt likt, og når jeg kaller på Pippi og Paddy samtidig, klinger det altså veldig bra i mine ører. Hva synes dere?

Fine lille nysgjerrige Paddy, var uansett med oss i stallen, og det gikk forbausende bra. Jeg valgte selvfølgelig først å ha han i bånd, så jeg hadde full kontroll, men når alle de andre var gått for kvelden, fikk han prøve seg litt på egenhånd. Han var akkurat så skeptisk som jeg håpet han ville være. Trakk seg tilbake hver gang en hest kom litt for nærme, men forholdt seg allikevel helt rolig. Jeg setter også veldig stor pris på at han har innskrenket radiusen sin rundt meg når han er løs. Han har ikke lengre noe behov for å kave og mase avgårde, men foretrekker å være trygt i nærheten.

Jeg valgte med vilje å la Pippi være hjemme. Paddy trengte litt alenetid med oppdage det her helt nye, synes jeg. Han diltet i alle fall med overalt, så det lover godt å ta han med igjen. Dere kan tro han er sliten i dag. Det tar på å “jobbe” rundt på nytt sted i tre timer for deretter å måtte dusjes og tørkes. Jeg fyrte i peisen i kvellinga, og han som ellers alltid følger nøye med på hvor jeg er til en hver tid, enset meg ikke der han lå og sov tungt. Jeg er overbevist om at stall-livet er godt både for to-, tre- og firbeinte… 
 

Ehhh, skeptisk…

Åhhh, gulrøtter, det beste jeg veit om…

Slipp meg ned!

Litt tøffere…

Premien er å få komme hjem igjen, å dusje og tørke foran ovnen…


 

Nå skal hundene få være hjemme alene et par timer, mens jeg drar og steller Sol. Mille er på museum med klassen, og ringte akkurat nå med den nye GPS klokken sin, og spurte om hun kunne få være med en klassevenninne hjem etterpå. Folk kan si hva de vil om overvåking eller ikke når det kommer til disse klokkene, men for oss som familie har denne blitt helt uunnværlig. Nå kan jeg i fred og ro ringe Halvard, og avbestille drosjekjøringen hennes hjem, og Mille og jeg kan snakke i sammen underveis. Jeg trenger ikke å uroe meg for at hun legger fra seg duppeditten (det gjør hun aldri), og batteritiden varer til langt ut på dagen i morgen. Helt genialt!

Ønsker dere alle en finfin tirsdag. Det er nitrist her ute i Stavanger, grått og fuktig i lufta, men det er jo liten vits å klage på det man ikke får gjort noe med…

Smask, Nina

 

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Igjen kom Kaja oss til unnsetning ❤

I am back!

Tenk, jeg har hatt to dagers bloggpause, og det dere, har faktisk aldri skjedd siden jeg startet opp for aller første gang i august 2013. Det er ingen spesiell grunn for dette “gappet”, for notatblokka mi er full av temaer som snart må ned på papiret og ut til dere, men jeg lot meg altså rive med, og dulla meg inn med det å bare være kjæreste.

Vi hadde som sagt både barne- og hestefri denne helgen, samtidig som vi for en gang skyld ikke hadde lovet oss bort på noe. Så uvanlig og rart, men etterhvert også ganske så nice. Forutenom en liten shoppingrunde med Pelle på lørdag, og selvfølgelig noen gode turer med hundene, handlet dagen kun om Bjørn Erik og meg, god mat, masse snop, Pepsi Max og en haug spennende filmer.

Lørdagen kom og gikk, og plutselig var det søndag og Mille var hjemme igjen. Hun var derimot veldig opptatt av “den store snakkissen” de siste dagene, nemlig premieren på filmen “Sammen om drømmen” med Marcus og Martinus. “Alle andre” skulle se den denne helgen, og for å være helt ærlig så kjente jeg litt på at hun ikke ble bedt med for å se den. Igjen er jeg sjeleglad for at hun ikke ennå har fått lov å ha Snapchat, for historikken viste faktisk at “alle andre” var i byen og så filmen. Derfor tok Bjørn Erik og jeg raskt valget om å gå å se den med henne. Kanskje ikke så kult å oppleve dette med mamma og pappa, men det var nå bedre det, enn å komme på skolen uten å kunne henge med på all snakkingen.

Vi ble derimot belønnet med et besøk av nabojente vår, Kaja igjen. Hun kom oss til unnsetning, og reddet hele situasjonen. Pappaen fikk være hjemme, og venninnene gledet seg vilt til bybesøket. Planen min , var å ta meg en blund under selve filmen, for jeg må innrømme at jeg har lite til over for dette hysteriet, men der tok jeg skammelig feil. Filmen var gullgod. Varm og fin, og hele tre ganger rant tårene over av følelser for det som skjedde på lerret. Fikk både ører og øyne opp den fine lille familien, og jeg gleder meg masse til å gå på konsert med gutta i mars. Marcus og Martinus smeltet hjertet mitt totalt, og pappaen…wow for en herlig mann…

Nå gikk Bjørn Erik akkurat ut dørene her, han skal offshore et par dager, og vi jentene tenkte vi skulle introdusere den nye hunden vår for Sol i stallen. Pippi blir hjemme for en gangs skyld med Pelle, og jeg tenker det skal bli litt godt, for det er helt klart uvant å dele meg med en annen. Det tar på å krangle om fanget, selv om jeg gang på gang “sier” til dem at det er mer enn nok plass til begge.

Håper dere alle har hatt en fin start på uken, og at helgen var god mot dere. Kanskje dere også synes det var litt godt å ha en pause fra hun derre “Sprell Levende”?

Ønsker dere i alle fall en riktig god middag, skrives mer i morgen, klem Nina
 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

En helg i møte kun med oss to, hva skal vi finne på?!

Fredag jo!

Ehhh, nå tror dere kanskje at Fru Sprell Levende er på vei ut dørene her, klar for “lots of fun”, men der tar dere feil. Jeg har akkurat kommet hjem fra stallen, og det er jo helt bak mål å bruke over fem timer på å stelle en hest, særlig med tanke på at vi har ungefri, og at jeg har vært der ene og alene og sulla og dulla. Koser meg glugg ihjel, og den hesten kan altså ikke få det fint nok.

Vel hjemme, fant jeg han fine hunken min godt planta i sofaen, med en hund på hver sin side og popkornskåla godt planta i fanget. I tillegg hadde han slått til som storsjarmør igjen, og kjøpt nydelige blomster til meg. Jeg blir altså so happy av blomster, det er en gledesfaktor som tar meg til topps, så de fikk plass midt på stuebordet. Han har visst shoppa litt fra Kina igjen også, så nå dere, henger det flotte ledlyslenker, som ser ut som vanlige gammeldagse lyspærer i bjørkeskogen min. Bjørn Erik synes nemlig det ble så mørkt og trist i stua vår når all julepynten forsvant, og kom altså på idéen om å pimpe opp tilværelsen med disse lyspærelenkene. Helt genialt, eller hva synes dere?

 

Nå er det film på gang dere. Tom Cruise har blitt en raring på sine gamle dager, men han er fortsatt en av favorittskuespillerne mine. Har sett han som Jack Reacher før, og gleder meg til å se den nye “Never go back”.

Håper uken har vært snill mot dere, og at helgen blir bra!

Klem Nina

 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell