Akkurat nå sitter jeg i spenning og venter på at live-sendingen skal startet fra Vixen awards igjen, og jeg krysser alt av fingre og tær for at vår kjære Kristin skal vinne. Hun har jo vunnet i hauger og lass før, blant annet “folkets favoritt” les gjerne her, og med tanke på engasjementet hennes det siste året, håper jeg virkelig hun blir hørt ved å bli hedret igjen.
Her hjemme blir det veldig mye hund og hest for tiden, men jeg har ennå til gode å la de møtes. Jeg synes nemlig at den nye hunden skal bli skikkelig kjent med oss her hjemme først og ikke minst få gå runder her i nabolaget før vi utvider horisonten hans, så det blir en del pendling frem og tilbake til stallen. Men vi “jobber”på skift for at han aldri skal være alene, og det er fint å se at den nyankomne setter stor pris på hele den nye flokken sin.
Jeg er fortsatt veldig usikker på hva han kan fra før av, men han er lytter øre og viser stor interesse av å høre på meg. I dag har vi gått en lengre tur, og han liker seg godt i front med en trippende Pippi hakk i hæl. Jeg er veldig påpasselig over å holde han i nærheten av meg hele tiden, for jeg vil gjerne være der for han og beskytte han for det som eventuelt kommer traskende rundt neste sving, så i dag ble det mye terping på innkalling igjen. Det viktigste for meg er å ha gulla mine i rundt meg “all the time”, så de aldri kommer utfor noe skummelt. Pippi kan allerede kommandoen “vent”, og jeg har troen på at mr. “løpe raskt av sted” også lærer dette med tiden.
Det å gå på tur er i alle fall megagøy, og til tider også utmattende. Det ser i alle fall sånn ut, når jeg skuer bort på slakta nå som ligger i sofaen og sover tungt på hver sin side av Pelle-mann…
Nå er live-sendingen i gang igjen, følg gjerne med her, så dere får hjelpe meg å krysse litt fingre. Heia Kristin!
Se her da dere, fem husdyr har nå blitt til seks ❤
Vi har lenge lekt med tanken om å skaffe oss en Yorkshire Terrier til, men med to fugler, katt, hest og Yorken Pippi, har planen blitt utsatt gang på gang. Når jeg derimot ble kontaktet i helgen, og spurt om jeg kunne vurdere å overta en hannhund som snarest trengte et nytt hjem, var jeg ikke sein med å nyskjerrig undersøke saken nærmere.
Tre dager seinere, er han altså her. Nydelig til tusen, og så snill som dagen er lang. Mye roligere enn vår noe nervøse Pippi, og jeg føler allerede etter en dag, at han trygger henne. For ute på tur er han i motsatt til snella vår, våken og på hugget, veldig opptatt med å få med seg alt rundt omkring. Pippi har alltid vært mer opptatt av hvor jeg er og hva jeg gjør, egentlig en ganske god egenskap for jeg har oppmerksomheten hennes hele tiden, men hun er alltid litt engstelig og ikke minst livredd for andre hunder. Nå tar hun noen spretthopp ved siden av han på tur, vel og merke litt på avstand, og halen er oppe for en gang skyld. Dette lover godt ❤
Vi øver mye på innkalling nå. Starter fra scratch for å lære hverandre mer å kjenne…
Det er ganske stor forskjell på dem i størrelse, men han er nok mer normal enn den lille superstjerna vår. Det skal bli spennende å se hvor gode “søsken” de blir etterhvert, og om vi kan få gjort skikkelig stallhund av han også.
Juhuuu, dette er kjekt, og for en gangs skyld har jeg hele team Thorsen med meg på laget. Alle har lagt sin elsk på den nye sjarmøren, så mye at jeg til tider må redde han, så han kan få litt ro.
Dette er kosemoseoverdose, dere!
Håper dere har alle har hatt gullgod dag, klem Nina
Jada, jada, jada, jeg veit jeg er skrekkelig seint ute igjen, men sånn er det bare. Var grytidlig oppe for å være i stallen tidlig for å få vår kjære Sol skodd, og etterpå gikk det bare slag i slag. Lista var lang som et vondt år med tur til Ortopediteknikk, syerske, Felleskjøpet, hestebutikken og en rekke små andre smågreier, men jeg kom nå i mål til slutt. I tillegg holder jeg på med en stor overraskelse, som trer i kraft i morgen, og jeg er altså nesten kvalm av spenning.
I går derimot, møttes vi en liten gjeng på Cafe Sting, vår favorittplass. Der møtte vi snille Ove Storland (Rocketroll), som hadde signering av den råe barneboken sin med CD, og hvor han i tillegg har fått blåst opp og brent alle illustrasjonene i boken over på aluminiumsplater. Hele tyve fargeglade bilder hang rundt om på veggene i den hjemmekoselige kafeen, og det beste dere, er hensikten og godheten bak hele opplegget.
Artisten Ove, alle barnas store helt her i område (vår 25 år gamle Dennis er også vokst opp med han). har nemlig et stort bankende hjerte for barna i Burma/Mayanmar. Inntektene fra bok- og bildesalg går til fysisk/psykisk utviklingshemmede og hjemløse, noe jeg synes er helt fantastisk, og selvfølgelig er vi alle med på å støtte det. Elsker slikt initiativ ❤
Nå må jeg gå å legge meg dere, for dagen i morgen, blir like lang. Tenk, hvis det faktisk går i orden, det jeg har som plan i morgen…gled dere ❤
Gårsdagens fest sitter ennå godt i kroppen, og det kan kanskje ha noe med at herr og fru “sprell” ikke gikk å la seg før klokken seks i morges. Ærre mulig?!
Vi var altså på bursdagsfest, en koselig sammenkomst med en haug av gode venner, men jeg må nok dessverre skuffe dere over bildetagingen. For er dere egentlig klar over hvor vanskelig det er å ta gode bilder på fest? Det er nesten umulig, særlig når man har en rundt 35 gjester som alle holder på med sitt. Det drikkes, danses og diskuteres over en lav sko, og jeg kan love dere at det alltid er en eller annen som “ødelegger” selve bilde. En lukker øya, en annen tar seg en gedigen jafs av et eller annet spiselig og noen har noen diskusjonsmemikker i ansiket, som rett og slett ikke egner seg for offentligheten. I tillegg så liker jeg lite å fronte kong alkohol, jeg tar faktisk veldig sjelden bilder av folk som drikker, så da dere, må dere altså ta til takke med “me and my hunk”…og bestis Tonje så klart ❤
Jeg burde jo vært mer på hugget, og svinsa litt rundt og i alle fall forsøkt å knipse litt, men når det kommer førti folk til fest og det kun er sitteplasser til halvparten, så limer denne dama her seg til første og beste stol. Jeg rikka meg ikke av flekken forutenom et par dobesøk i løpet av kvelden, for jeg er fryktelig dårlig på å stå i så mange timer. Så ikke fikk jeg foreviget galskapen hjemme hos venninnen min Silvia, som reddet en vippeløs Nina fra å se helt sminkeløs ut. Heller ikke fikk dere se alle de flotte damene med de utrolig korte sexy kjolene (så absolutt ikke meg) og heller ikke bursdagsbarnet selv. En skam så til de grader, men sånn er det bare.
Bjørn Erik og jeg hadde det i alle fall toppen, og det er veldig sjeldent dere finner oss i siste pulje som forlater festen. Denne gangen dro vi det derimot ut i det lengste, og glade og fornøyde spaserte vi hjemover i knakende friskt vintervær, skravlende som om vi var på vår aller første date. Vi fikk nemlig ikke så mye tid til hverandre under selve kalaset, så vi hadde tross alt litt å ta igjen. Det ble både klining og fjåsing, så alt i alt ble dette en innertier kveld ❤
Hvis dere derimot tror vi lata oss i morges, så må dere tro om igjen. Vi hadde en avtale allerede klokken to i dag, hvor vi møtte en flokke venner av oss på Café Sting for å overvære en kunstutstilling Mille gjerne ville gå på. Først var vi derimot nødt å hente henne i stallen og kle henne om, så denne dagen har vært ganske så turbo den også.
Det skal bli nydelig å crashlande i senga nå, kjenner jeg, så vi får heller skrives mer i morgen.
Jeg elsker snø, og dessverre har vi måttet ventet helt til nå med å få de aller første centimeterne. Det er ikke rare greiene, men jeg kjenner jeg med en gang får lyst til å komme meg ut fort som svint.
Siden nyttar har hele familien vært påpasselig med alt vi gafler i oss, ja kall det gjerne et “forsett”. Det er nok Bjørn Erik som satser hardest, han skal tross alt prestere på fotballbanen snart, mens vi andre, vi har kun kutta at snop og brus. Lørdag derimot er fråtsedag. Guuuuuud så deilig!
Akkurat nå sitter jeg og koser meg med mørk Toblerone, som faktisk har ligget i skapet siden midten av desember, for en bragd, ikke sant? Den er altså så nydelig og ikke minst mektig, så det tas kun en liten bit av gangen. Jeg nyter i lange drag, samtidig som jeg hører til Cindy Lauper sin gamle skive “She´s So Unusual”. For i kveld skal vi faktisk på god gammaldags fest. Stakkars Kjetil, han trodde nok kanskje ikke i utgangspunktet alle kunne komme, men akkurat nå har 39 stykker meldt sin ankomst. Det kommer til å bli trangt om plassen, men det speler ingen rolle. Vi får rompedanse i sofaen, så sant Kjetil spiller opp til dans som han pleier når han jobber. Til vanlig er han å finne som DJ på hurramegrundt puben Beverly, der vår Dennis også jobbet en gang, så det er kanskje en stor sjangs for at dette blir årets “hæla i taket” hjemme alene fest.
Jeg gleder meg i alle fall noe enormt til å ikle meg den nye lange kjolen min jeg fikk av Bjørn Erik til jul, og flakse avgårde med hanekammen og flettene mine…
Pelle skal også ut i kveld, så heldige Mille skal sove over hos nabobestis Kaja. De er allerede godt i gang i stallen, sammen med Kaja sin snille mamma, og jeg må innrømme at jeg nyter å ha en fridag her hjemme. Det er også godt å vite at jentene har en voksen rundt seg som passer litt på, for de kan til tider være nokså oppfinnsomme og finne på alt mellom himmel og jord. Vel, de gjør aldri noe galt, men har det med å svinse seg litt bort fra det de egentlig er der for å gjøre. Men, men, kose seg gjør de i alle fall, og Mille har allerede sendt meg bilder på at de er i rute. Først må de nemlig gjøre de kjedelige tingene, som å møkke og lage i stand høyposer, men etterpå kan de altså hanke inn premien med å stelle og ri. Det er mye å lære, masse ansvar, men gud så flinke de er!
Skal dere på noe sprell i dag da, eller skal dere nye lørdag og lade batteriene? Jeg ønsker dere alle uansett en fin lørdag, og vit at jeg setter utrolig stor pris på dere.
Nå har jeg to lekende småjenter her ved siden av meg, snart klare for en gladhelg i sammen med hestene. Mille og Kaja spiller yndlingsspillet sitt Skipbo, og jeg må si jeg elsker å se de gjør det her, fremfor å ha nesa nede i mobilen. Det lager altså et lurveleven uten sidestykke, når de setter i gang med Musical.ly. Da mimes den samme sangsnurten om og om igjen til den sitter klistra, og da snakker vi kanskje sånn15-20 ganger med repetisjoner.
Jeg våkna opp ganske så hoven i ansiktet etter å ha tatt Pulslys (kommer eget innlegg om dette) i går, men det stopper meg ikke for å vise meg blant folk. Det hadde uansett ikke fungert i dag, for avtaleboka har vært fullstappa. Allerede klokka ni var jeg på vei ut dørene her hvor det ventet frokost på Kulturhuset med finingene Tonje og Vibecke, så var det MR av bakparten min i Sandnes, hårfjerning på Avea Klinikken, helge handling og til slutt kos hos venninnen min Andrea. Snille henne fresha meg opp med kule fletter igjen, så nå kan altså helgen bare komme.
Nå banker helgen snart på døra vår igjen, og jeg må si disse første ukene i året har vært nokså travle. Det kan nok selvfølgelig kanskje ha noe med at vi aldri lenger har ettermiddag- eller kveldsfri, at hjertet vårt banker så hardt for vår kjære Sol, og det dere, er faktisk helt ok.
I kveld dro vi faktisk fra stallen allerede klokken halv seks, men siden morgendagen starter friskt med frokost med venninner, så MR av ryggen og deretter hårfjerning med laser på Avea Klinikken, var Mille og jeg nødt til å ordne en masse ting i kveld før stallbesøket igjen i morgen ettermiddag. Plutselig ble klokka åtte, og da kom Bjørn Erik hjem fra trening, og han hadde veeeldig lyst til å begynne å planlegge sommerferien. Han ramset opp et ti-talls steder, og spurte:”Hva frister mest?” Først falt valget på New York, men jeg er fryktelig dårlig på å ikke få slappe av mellom slaga, og Bjørn Erik ble vettskremt av at jeg ville snuse på et avbrekk på The Hamptons. Han så budsjettet totalsprenge på kort tid, og klarte altså å få tankene mine over på Bali igjen. Der er jeg ikke vanskelig, for som dere vet, elsket jeg turen vår dit for for to år siden, se gjerne her.
Ja, hvorfor ikke allerede nå begynne å planlegge sommeren? Det er jo så himla kjekt, og jeg må si det frister å reise med ryggsekk igjen. Tror nok Bjørn Erik også kunne tenkt seg det, for da trigges ikke shopping-genet mitt. For som sagt så har vi en deal på at jeg bærer alt mitt selv, vel unntatt håndkle mitt for det er så stort og tungt, og jeg liker å holde meg til en sekk på maks 12-15 kg. Jaja, nok om det, det er godt vi har god tid til å komme til enighet om endelig mål, men jeg regner med at flybillettene blir prioritert og kjøpt inn i slutten av måneden.
Tilbake til hovedteksten på dagen innlegg, nemlig våre koselig sysler sist helg. Det er tre steder man kan ha hesten sin oppstallet på Leikvoll. Vår Sol har vi valgt å ha i skolestallen, altså med hestene som brukes i rideskolen mandag til torsdag, rett og slett fordi det er her alle barna er. I tillegg har vi “nystallen”, en stor lys flott en, og så er det en koselig litt mindre stall i samme låve som skolestallen, over oss i andre etasje. Har man derimot hest, så forplikter man å bidra til fellesskapet, og en av oppgavene er å ha ansvar for all foring en helg i ny og ned. Vi har hatt Sol et halvt år nå, og nå var det altså vår tur. Frokost før klokken ni om morningen, og kveldsmaten bør serveres etter klokken seks på kvelden en gang. Hestene får et tredje måltidet også, middag, men det ordnes av eier selv.
En skulle kanskje tro det er et ork å sette på vekkerklokka i helgen, for deretter å kjøre de 20 minuttene det tar å komme til Leikvoll, men neida. Vi lot Mille sove, og dro på morgendate alene. Det å slå på lyset i en sovende stall og bli møtt av knegg og godlyder fra hele gjengen, er altså helt ubeskrivelig magisk. Til og med han hunken min smelta totalt, og det trodde jeg satt langt inne å innrømme. Det å “please” så store majestetiske dyr, og få betalt med en slik varme, gjorde hele opplevelsen faktisk litt romantisk. I tillegg fikk vi jo skravla masse, fikk egentid så det holdt, og det har jammen meg ikke vært hverdagskost den siste tiden. Så denne oppgaven tar vi gjerne igjen ❤
Det er godt de firbeinte ikke bryr seg om mote…
Bjørn Erik nyter roen og lyden av at alle tygger og er fornøyde…
Jeg måtte selvfølgelig bruke litt ekstra tid på hun her vakre…
Da var det altså svarte natta…igjen. Har et sterkt ønske om å få innleggene ut om morningen, men det ser ikke ut til å fungere for tiden. Får forsøke å jobbe meg fram til en slik løsning etterhvert.
Håper dere alle har hatt en finfin dag, og at dere gleder dere til den kommende helgen.
Det ble altså seine kvelden i dag også dere, men det er fordi jeg ventet på at Bjørn Erik skulle komme hjem fra jobb, så han kunne være med meg i stallen og gi meg en hjelpende hånd. Egentlig er onsdagene mine dager med Sol ene og alene, da har jeg nemlig ridetime, men jeg tror jeg må vente bittelitt med det akkurat nå. Jeg hadde nok kommet meg opp på hesten, og helt sikkert klart noen enkle runder med voltetrening, men jeg aner altså ikke hvordan jeg skulle fått meg ned av hesten igjen. I tillegg blåser det noe inni hampen her på Vestlandet, og jeg tror jeg hadde angra til tusen og fått blodkjeft både av de her hjemme og av legen, hvis hesten hadde tatt noen sprell og jeg hadde blitt verre. Så da ble det altså kun kos og stell i kveld, og en liten luftetur på Sol og han far, mens jeg møkka. Bjørn Erik har jo blitt så trygg på go´jenta vår nå, og de er så søte der de trasker rundt. Det ser ut som han går rundt og lufter den enormt store bikkja si.
I dag har det altså vært innevær, og jeg må som jeg har nevnt hundre ganger før, holde meg i bevegelse. Jeg tatt fatt på B og C oppgavene som jeg så fint kaller det, med andre ord møkkajobber som må gjøres, men som jeg later som jeg ikke ser. Vel, jeg enser dem jo, men åhhh så gørr kjedelig. Jeg aner blant annet ikke hvor mange ganger jeg har vaska vaskemaskisåpebeholderen vår i kummen oppe, kun med en vanlig gammal oppvaskkost. Nå som alle i huset har lært å vaske tøy, ja Pelle også, tror jeg kanskje det søles litt ekstra, det bommes litt på hullene, så da ligger det plutselig ekkelt slimete drit overalt. Jeg kommer ikke helt til med børsten, så da fant jeg altså på den geniale idéen om å plukke hele greia i fra hverandre og vaske den i oppvaskemaksinen på 70 grader. Funka som bare det, og kan altså anbefales på det sterkeste for dere som er like late som meg, som ikke gidder og gnikke og gnu i evigheter.
Jeg måtte derimot finne på noe annet tidsfordriv, noe enkelt hvor jeg kunne trippe litt frem og tilbake, og til slutt falt altså oppgaven på å pusse støvlene mine. Det gjør jeg vel sånn hvert tredje år, selv om jeg blir lurt til å kjøpe med meg det ene og det andre superdupergode pussemiddelet hvorpå jeg lover å ta de i bruk så ofte jeg kan. Gjør det altså aldri, og trodde vel egentlig dette også skulle bli nokså kjedelig. Når jeg etterhvert fikk karra meg langt under trappa i gangen og faktisk fant pussesakene, koste jeg meg faktisk med denne sysselen. Kan nok derimot ha noe med at støvlene var så bedritne fra før av, at sluttresultatet ble så bra, og da blir det jo moro.
Flittige Lise, ja det er meg det, kremt…så lenge det varer…
Halvparten av pussesakene måtte kastes, for de var tørka inn. Kan ikke skjønne det…
Turde ikke å ta “før” bilder…flaut.
Ble mye bedre, kanskje ikke så rart med det ekle utgangspunktet, men noe irr har satt seg dønn fast…
Nei, da var det som sagt snart natta igjen, og jeg grugleder meg til i morgen. Skal ta laserbehandling på de sprengte blodårene mine i ansiktet, og jeg håper ikke jeg reagerer så kraftig etterpå. Jeg har derimot ikke så mye om skal tas nå, så tror det skal gå bra. Skal bli godt få det gjort, for nå vil jeg så gjerne flink med å opprettholde det gode resultatet jeg har jobbet så hardt for lenge.
Jada, klart jeg rekker en kort innom dere i dag også!
I skrivende stund sitter jeg med min kjære ved min side, og vi legger hodene i bløt så det jomer her, så året 2017 skal bli så spektakulært som mulig for oss alle. Det er ikke til å stikke under en stol at familien Thorsen lever for alle opplevelsene sine, at vi gang på gang er ute på sprell, og dette året ser jeg kommer til å ta av så det holder.
Barnslige meg har selvfølgelig for lengst begynt på min nye spreke gule kalender, og denne gangen kan dere tro jubelen gikk i taket når den dumpet ned i postkassen min. Det fulgte nemlig med noen helt herlige små stickers, fargeglade små hjerter, utropstegn, bannere, emojis, you name it, og etterhvert som vi får diverse avtaler i boks, sitter altså frøken Nina og klistrer og koser seg.
Å realisere drømmer er viktig, og jeg er altså så glad for at strukturerte meg (det må være lov å skryte litt) småsparer litt her og litt der, så det i år også blir myyye å glede seg til. Til nå er tre flybilletter allerede på plass, og nå som mamma har sagt ja til å stille opp som barnevakt og det faktisk klaffer for Hege-mor også (Miller er hos henne en gang i måneden), trenger jeg kun å konsentrer meg om at alle dyra får det tilsynet de trenger. Det er selvsagt en stor jobb i seg selv, for vi har jo som sagt en liten dyrehage, men jeg skal få det til.
Det som eventuelt kan true noen av de kjekke planene våre, er Bjørn Erik sin friske innsats (best å skrive det her, så han gir litt ekstra) på amerikansk fotball. Nå som vi jentene har funnet vår greie, så må jo selvfølgelig han også få leke videre. Han var på oppstartmøte med gjengen i dag, og formidlet:” at så lenge Nina fikk ha Ekstremsportveko si i fred på Voss i år også, så var han med på det meste”.
Så langt er det altså bestilt to London turer (takk gud for jentesparingen vår), og seinere går det visstnok også et fly med klissklass kjæresteparet til Barcelona. I tillegg er Trysilturen betalt, og kanskje ordner det seg med en Røldal-tur også. Ekstremsportveko er øverst på lista mi, i boks, 20 års jubileum og greier, og i tillegg blir det antagelig en ny øy-hopping på oss til Hellas. Konsertbilletter er også hanka inn, dog foreløpig til Mille sine favoritter Marcus og Martinus og godeste gale Justin Bieber, men jeg gleder meg stort jeg.
Så lenge man har så mye kjekt å se frem til innimellom slaga, er livet bærre lækkert dere, og guriland som jeg elsker å klistre stickers…
Tror neppe jeg får lokket med meg Bjørn Erik til å se “Hell on wheels” nå. Han er nok ganske klar for senga, siden han nettopp kom inn dørene her. Jeg tror derimot jeg må få meg en liten halvtime med TV-kos før jeg køyer. Satser på det!
Akkurat nå sitter jeg og nynner til Lisa Nilsson sitt 25 år gamle CD “Himlen Rundt Hjörnet”, vel og merke fra Spotify, og elsker den altså like mye nå som den gangen for så mange år siden. Jeg aner ikke hvor mange konserter det ble på meg og den sexy dama der. Jeg var ganske så starstruck husker jeg, og fikk med meg det meste, samtidig som jeg pugga alle tekstene så de satt som lim. Bjørn Erik fant meg mang en gang i sofaen med øretelefoner på, gaulende høylytt. Det er jammen meg godt vi ikke hadde mobil den gangen, for da hadde garantert galskapen blitt foreviget.
Dagen i dag startet sakte med oppvarming av råtten kropp traskende her hjemme, så en kort kjøretur (dere skulle vært flue på veggen når jeg går inn og ut av bilen) til byen hvorpå jeg hadde nydelig frokost med en venninne. Under det koselige møte vårt, fikk jeg to utrolig morsomme forsinka julegaver, som jeg må få lært meg opp på, og som jeg selvfølgelig skal vise dere seinere. Vi fikk også impulsshoppet tidenes militærgrønne frakk, noe jeg i utgangspunktet ikke burde ha gjort, siden jeg har lovet mannen min å ta det bittelitt rolig med “money flowen” ut akkurat nå som det smeller den ene gedigne regningen i postkassa etter den andre, men jeg kunne ikke dy meg, siden jeg tross alt var litt sur…
Hvorfor var nå undertegnede bittelittegranne snurt eller kall det gjerne sur? Vel, når jeg våknet i morges ene og aleine i huset, satte jeg meg opp med et rykk (så absolutt ikke en bra måte å våkne opp på, siden kroppen i utgangspunktet ikke egner seg for “rykk”) fordi jeg hadde hatt mareritt. I følge møkkadrømmen var ikke Bjørn Erik og jeg sammen lenger, vi var uvenner delux og skulle altså gå i fra hverandre. OMG! I det jeg våknet, var det hele altså så virkelig. Jeg formelig kjente følelsen av total panikk og vemmelse, det var sååå grusomt. Takk gud fra at dette kun var en forferdelig drøm, men dere, når jeg noen minutter seinere ringte min kjære for å si “god morgen” og i tillegg fortelle han om den altoppslukende hendelsen, stopper han meg midt i min eviglange fortelling med: “Du kjære, du veit jeg er på jobb akkurat nå, så kunne vi tatt det her når jeg kommer hjem?” WHAT?! Ja, jeg veit jeg er dårlig til å fortelle, at ting gjerne tar tid før jeg kommer til poenget, men akkurat der var det så viktig å få fortalt mikkmakket, særlig siden det var en så god “happy ending” her. Blæææ…jeg ble litt stille der et øyeblikk, og vi sa et tamt “hade”.
Djiiisus, er det mulig å være så nærtagen? Jeg hører jo selv hvor forbanna dumt det her høres ut, og ja, jeg skammer meg…litt. Det som derimot skjer seinere, når jeg har kommet meg hjem igjen, er at det kommer verdens nydeligste bukett tulipaner på døra. Der og da dør jeg ennå mer, av skam altså, for jeg tror jo først det er han kjære mannen min som står bak denne fine gesten, særlig når han har unnskyldt seg via tekstmelding:”Det var ikke meningen å være slem med deg, snuppa, kos deg i dag ❤”. Overraskelsen var ikke fra han, men fra min kjære venninne Rikke i Halden, som ønsket meg god bedring. Hjertesukk, så flott gjort. Ble helt satt ut, og ryggen rettet seg enda et hakk ut, og jeg følte meg straks mye bedre ut, men det stoppet ikke der…
Like etterpå, under pannekakelaginga mi, som forøvrig er et meget god greie å holde på med nå som jeg må holde meg i bevegelse, siden den sysselen der ta så himla lang tid, kom en annen venninne av meg i døra for å hente noe. Mens vi stod der å jabba, hun hadde dårlig tid og jeg holdt jo tross alt på med mitt, kom hunken min hjem fra jobb, litt skyldbevisst med en nydelig bukett hvite grenroser. Jeg holdt altså på å daue, særlig når jeg der og da fortalte venninnen min hele denne historien, også det pinlige at jeg hadde trass-shoppet ny jakke.
Jaja, jeg innrømmer at jeg til tider helt sikkert er noe av det særeste og leve med, men vi ler begge av det nå, helt sant, og i tillegg kan jeg altså skue over noen aldeles flotte blomster…
Nå skal jeg krype bort i armen på en jeg liker veldig godt, og snart legge denne snåle med absolutt fine dagen bak meg. Vi får heller skrives mer i morgen, smask
