Høstferien kunne ikke ha startet bedre 🍂

Endelig ble det høstferie for oss på vestlandet også, og heldige som vi er, har vi atter en gang tatt turen til svigers hytte på Mykland. Det er strålende vær her, og de nydelige fargene ute i naturen nå er rett og slett magiske. Høsten er sannelig spektakulær vakker.

Siden Mille går på vidergående skole, og det derfor er strengere fraværsgrense, valgte vi å reise hit på lørdag i stedet for fredag. Det passet derimot meget bra, for da fikk jeg igjen et øyeblikks etterlengta gjensyn med venninnene mine. Jeg treffer som sagt et par av dem hver måned, men siden jeg ikke har sett flere av dem før koronaen slo til, var det ekstra kjekt å få samlet så mange på en gang. Siden barnebarnet Falk fortsatt er er på besøk, var det enklest å møtes hjemme hos meg, og for noen av dem ble dette første møte med sjarmtrollet vårt.

Jeg har forresten for lengst slutta å undre meg over alle plantene vi har hjemme, men for de som gjerne ikke er så ofte på besøk, skjønner jeg at det kanskje begynner å bli litt i overkant mye. Jeg finner nemlig gang på gang nye steder hvor det passer å supplere med litt mer grønt. Men jeg må allikevel få nevne at jeg veldig sjeldent potter de om, selv om noen av dem helt sikkert hadde elsket å få spre seg mer ut og vokse. Det er et helt bevisst valg, siden jeg ikke vil at de skal bli så store. For vi må jo ha litt plass vi mennesker og dyr også, thihiii.

Nei, nå er det en krabat som snart har sovet tre timers formiddagslur, så jeg tror jeg må begynne å hoppe og danse litt her, så han våkner. Dere få ha en finfin dag videre, og så skrives vi snart igjen fra heia her 🍁

Disse fargeglade pottene er relativt nye og alle de forskjellige sukkulentene fulgte med.

Den eldgamle venninnekjolen er et velkjent plagg for de fleste.

Det ble helt perfekt å sette planter på begge sider av romdeleren i bjørk.

Mens jeg venter i spenning på den nye utgivelsen til Gabrielle, duger det å spille den her.

 

 

 

Slutte å blogge?

Heihei igjen, kjære dere, jeg håper dere har savnet meg bittelitt, eller kanskje det har vært godt med en pause?

Jeg forstår egentlig ikke hvorfor det ikke faller seg naturlig å blogge litt i ny og ne som før. Det er som om noe holder meg tilbake. Tankene svirrer rundt om hvorvidt det er like interresant som før med disse små innblikkene i en helt vanlig hverdag. Har som sagt holdt på i åtte år nå, og føler jeg gjentar meg om og om igjen. Til tider så er jeg jo så aktiv på snap også, og hvis jeg i tillegg kjører det opp et par hakk på Instagram, blir det jo veeeldig mye Nina-mor rundt omkring.

For min egen del er det helt klart dumt å ikke få ut disse innleggene, for jeg føler meg så mye bedre etterpå. Det er nemlig godt å foreta seg noe i en ellers så forutsigbar hverdag. Jeg synes fortsatt det er veldig gøy å ta bilder også, akkurat som jeg gjorde når noen av venninnene mine kom på besøk for noen dager (les uker) siden. Da vanket det blomster fra egen hage, egg fra naboen og ikke minst hjemmestrikka nydelig jakke som jeg garantert kommer til å få brukt for i dagene som kommer. Slike koselige øyeblikk er gull verdt, og bloggen trenger jo egentlig ikke å formidle noe mer enn det. Det å blogge i bilder er helt klart min greie, og jeg håper som sagt dere alle vil være med videre på ferden ❤️

Her i Stavanger har vi forresten igjen fått besøk av trioen fra Drammen. Kristin er på jobb og Dennis nyter godt av at vi andre sloss om oppmerksomheten til Falk. Denne gangen skal pjokken få være med på hyttetur også, noe jeg som farmor synes er kjempestas. Herrefred som jeg gleder meg.

Ønsker dere alle en finfin dag, klem Nina 💋

Skeivå Rogaland Pride på sitt aller beste!

I skrivende stund sitter jeg og koser meg på toget som skal ta meg til Drammen, og friskt i minnet har jeg fortsatt helgens fine feiring av Skeivå Rogaland Pride. Det er ikke første gangen jeg er med å markerer denne viktige uken, så når vi endelig fikk lov å tørke støv av sminke og glam igjen, var jeg jammen meg ikke sein med å skaffe meg billetter til en helaften i teltet på Tou hvor programmet i år var helt etter min smak.

Dørene åpnet allerede klokken to på dagen, og jeg takker skaperen for at vi kom oss på plass nokså tidlig. Hvis ikke hadde jeg gått glipp av Stavanger gruppa “Kriminell Kunst”, og det hadde faktisk vært en skikkelig nedtur. For dere aner ikke hvor mange ganger jeg har forsøkt å få billetter til dem tidligere uten hell, men denne gangen var jeg altså en av de heldige.

Dessverre så var ikke alle det. For på grunn av koronarestriksjonene, var det ikke all verdens billetter å få tak. Teltet var delt opp i to soner, og alle var nødt til å holde seg i sin sone og sitte med sin gjeng. Det var ikke lov å svinse rundt eller danse, og det var selvsagt en utfordring for noen. Nå er jeg i utgangspunktet veldig glad i å klistre meg til en plass hele kvelden, så for min del gjorde det ingen verdens ting. Fikk i tillegg bestilte alt av drikke og snacks via mobilen og fikk det servert, så dette var prima ballerina opplegg for meg.

Åhhh, denne festen trengte vi nå dere, og ikke minst så trengte byen vår det. For vi må aldri glemme at det fortsatt lever folk rundt oss som ikke våger å stå frem om sin legning. Det er ikke alle som føler på friheten til å elske hvem de vil, og det skremmer meg. Jeg blir til tider skrekkslagen og etterhvert eltrande forbanna over all hatkriminalitet som fortsatt finnes, så det er jammen meg ikke rart at folk er redde og kvier seg. 

Pride er fortsatt viktig, og det var en fryd å få lov å være med å feire dette mangfoldet, og til tross for dansenekt, rompedanset vi på stolene og sang oss gladelig gjennom hele dagen med stor entusiasme og fryd. Det ble til og med nachspiel på oss etterhvert med full oppvartning og mer synging, for ingen hadde lyst å skilles fra hverandre. Jeg gleder meg allerede til å treffe gjengen igjen, håper virkelig ikke det blir lenge til. 

Hipp, hipp hurra for kjærligheten, uansett hvilken form den kommer i ❤️

Bjørn Erik var så heldig, han ble nemlig lagt an(d) på….

 

 

Sommeren så langt ☀️

Da var det jammen meg ferie for oss også, og i skrivende stund kjører vi mot ferieparadiset vårt, Hallingdal Feriepark. Der skal vi boltre oss med gode venner en ukes tid, og dette er i følge minsten Mille året høydepunkt.

Sommeren så langt har vært veldig fin, rett og slett deilig travel. Vi har nemlig hatt to perioder med besøk av eldstemann og hans lille flokk. Jeg har vært farmor på heltid, og nå begynner den lille krabaten vår virkelig å få personlighet som sjarmere oss i senk. Han lærer seg nye ord hver bidige dag, gjør seg derfor forstått i det meste og det er altså så stas. I tillegg er han verdens beste lille turkamerat og jeg har derfor igjen fått øynene opp hvor fint vi har det i nabolaget vårt. Jeg har gledet meg hver dag over å lange av gårde på tur. Falk har staket ut kursen, mens jeg har løpt etter i en fei. For å si det sånn, gode joggesko er virkelig et “must”, for man får virkelig kjørt seg hvis man skal klare å holde følge med han.

Ellers har vi vært mye med familie og venner, feiret bursdager, gått ut og spist, vært på stranda og hatt dyr rundt oss som vanlig på alle kanter. Mille har som vanlig bodd i stallen og også vært på rideleir, samtidig som hun innimellom har hjulpet meg her hjemme med resten av flokken. Jeg er fortsatt godkjent som hundehjemmekennel, men satte profilen min på pause når Mille fikk vesle Poppy. Kunne derimot ikke motstå fristelsen av besøk i en uke av hunden Oskar, og i går fikk vi gleden av å passe vesle Wilma også.

Det har altså vært liv og røre hjemme i ukevis, men nå som Pelle har flyttet inn for å passe kattene og fuglen, regner jeg med at det roer seg betraktelig. Vi har det forresten ganske så chill her i bilen nå også, for Hege ville gjerne ha selskap av Pippi og Poppy mens vi er borte. Misforstå meg rett, jeg elsker å ha med våre tre- og firbeinte på ferie, men nå mer frihet til å kunne gjøre akkurat hva jeg vil. Vi går nemlig aldri fra hundene i teltet, så det har hendt jeg ikke har kunnet være med ut å spise, men nå blir det deilig pizza og quiz på meg også.

Nei, da skal jeg spørre Bjørn Erik om han vil ha en kjørepause, få på en podkast og ta fatt på de siste mila. Dere får ha en fortsatt finfin søndag, nyt den, og så skrives vi snart igjen.

Klem fra Nina som er i skikkelig feriemodus nå ☀️ 

Oskar

Vi var fem familier som møttes på stranda for å bestille pizza og se ungene boltre seg i vannkanten.

Mille synes det er stas å tulle med at jeg nå er minst i flokken med mine 174cm.

 

 

 

 

Nei, nei, nei ingen bading på den divaen her!

God søndag, kjære dere.

Her hjemme har vi i skrivende stund slapper vi av og har beina på bordet mens vi humrer og ler av Amazon Prime serien “Clarkson´s Farm” som har fått hele 8,8 score på IMDB. Den handler om den tidligere Top Gear programlederen Jeremy, som blir bonde. Utfordringene står i kø, og han er altså så klønete og uvitende. Det høres kanskje ikke så morsomt ut, men vi ler i alle fall godt.

Ellers så må jeg jo nevne at vårt vesle barnebarn Falk er på besøk igjen, og nå skal vi få være besteforeldre i en hel uke. Mamsen og pappsen skal på jobb, og det er altså så stas å endelig skulle få ha han helt for oss selv. Huset er gjort om til en gigantisk stor lekegrind, uteplassene også, og nå høster vi fruktene av at han far har laget hekk bak med to nye porter. Falk får lov å løpe inn og ut som han vil, og har allerede blitt en flittig liten kokk i lekehuset der han lager de deiligste retter til farmor og farfar. Eller rettere sagt, vi får en plastikk banan eller en drue.

På fredag var det derimot duket for litt aleinetid for hu farmor. Fineste Simone har nemlig fått seg et gigantisk basseng i hagen og hun inviterte altså til en aldri så liten dukkert. Jeg var selvsagt ikke sein med å takke “ja”, særlig når det skulle drikkes bobler i tillegg. 

Det er rett og slett magisk å kunne møtes på den her måten. Så avslappende og ukomplisert. Skravla går i hundre og latteren sitter løst, og det spises snaddermat på inn- og utpust. Prikken over i-en var selvsagt å få plaske i bassenget, men jeg må innrømme at jeg ikke dyppet stortåa en gang. Jeg hadde nemlig akkurat teipet på plass puppene igjen, og stod derfor over denne gangen. Jeg var også livredd for å fryse etterpå, pyse som jeg er, så da stod jeg heller for skravlinga på sidelinja i stedet.

Fredagen kom og gikk, og det fine med det hele var at vi alle kom hjem tidlig så vi kunne stupe fornøyd til sengs i normal tid. For dagen etter var nøye planlagt, da var det duket for nok en koselig “Falk og farmor dag”, og i et forsøk på å sette ord på hvor mye jeg gledet meg, så lå jeg altså våken i to timer og ventet på at han skulle våkne så jeg kunne ile inn for å hente han. Det gjør jeg faktisk nå også, venter og venter på at hvilen hans snart er over, så vi igjen kan finne på noe sprell. Det er forresten ekstra kjekt i dag, for han farfar er også med leken ❤️

Vi har alltid tid til litt Facetiming i all moroa.

 

Venninnebesøk i stallen

Åhhh, dette var gøy! Endelig fikk jeg møte venneflokken igjen, og tenk det dere, noen av dem har jeg ikke sett siden konfirmasjonen til Mille i oktober i fjor.

Dere kan tro minsten Mille var stolt sist søndag da hun fikk vist frem hesten sin Sol igjen. Det er rart det der, men når man har hest så sier man til alle og enhver at de kan komme å ri så ofte de vil, men det går så fort i glemmeboka. Derfor var det ekstra kjekt at jentene ville ta med seg sine kjære diamanter og la de gå så mange runder de ville med en ekstremt snill og tålmodig hest.

Alle er selvsagt ikke like komfortable rundt hest, men jeg hadde aldri latt noen være så tett oppi Sol hvis hun hadde det med å være rampete. Det er hun på ingen måte, hun er reine terapihesten blitt, og jeg tenker at alle og enhver hadde godt av denne mestringsfølelse.

Mille tok plikt oppfylt på seg lærer rollen, og den ene ette den andre fikk prøvd seg. Samtidig fikk vi andre tatt igjen litt kjærkomment skravling, og herrejemini så godt det var ❤️

 

Ja, jeg elsker!

Rekk opp hånda alle dere som er lei å høre på hva folk ikke liker? Moralpolitiet, som prikker deg på skulderen for å minne deg på hva du ikke burde gjøre. Dere vet, de som alltid må ha en mening om alt og alle? Det er rart det der, men voksne veileder og råder barna sine til kun å ytre seg når de har noe fint å si om noen eller noe, men hvor ofte ser man ikke at de samme moralistene selv faller for fristelsen til å rakke ned. Det er jammen meg ikke rart at ungdommen flykter fra Facebook, og at plattformen snart kun er aktiv med de på 40++. Surpompene og sjuklingene.

Jeg går selvsagt ikke rundt og er superfornøyd hele tiden jeg heller. Jeg er engasjert til tusen, følger med på det meste og har så absolutt lyst til å skrike ut min vrede i ny og ne, men hvem gagner det? Absolutt ingen. I tillegg så kjenner jeg meg så godt selv nå at det som oftes koster mer enn det smaker å hive seg inn i den ene diskusjonen etter den andre. Hodet går i spinn, og det mislikes over en lav sko, og det trenger jeg ikke i hverdagen min, og kanskje ikke du trenger det i din heller?

Men fra det ene til det andre dere, la oss gå over til det viktigste her, hva vi elsker. Jeg eeelsket European Song Contest 2021 på lørdag. Jeg er storfan av Melodi Grand Prix, og koste meg altså fra begynnelse til slutt. Jeg ønsket selvsagt at Norge og artige Tix skulle klatre helt til topps, men når jeg skjønte at det ikke ville skje, gjorde jeg som jeg pleier, skiftet taktikk i en fei. Da var det å heie på Island, har nemlig veldig lyst å oppleve vakre Island, og sangen var jo skamkul, men det gikk jo heller ikke veien. Thrilleren stod i taket under folkets avstemming, og da jeg øynet en mulighet for at Italia kunne dra det hele i land, krysset jeg alt jeg kunne av armer og bein og ba til høyere makter for at det skulle skje. For er det et land jeg unner litt positivitet nå, så er det folka i vakre Italia. For mens vi har korona på første klasse, har de kjempet en dødskamp fra dag en. Så gjett om jeg jublet, hoppet og danset, da seieren var en realitet?! For som dere skjønner, MGP er ikke bare en vanlig sangkonkurranse for meg, det er så mye mye mer. Alt og alle bærer med seg en historie, og det gjør det hele så interessant.

MGP er og blir en festdag, da går flagget til topps. Ungene er flaska opp på det, og selv om jeg til tider ser litt oppgitthet fra gubben, så tror jeg han liker det litt også. Han stiller nå i alle fall opp og heier med, selv om han kanskje føler all glammen ødelegger litt av det barske ytre hans, thihiii ❤️

Boble lørdag ute i friluft

Hei igjen, fininger.

Nå snakker vi venninnene oss i mellom om at vi er på oppløpssiden. Da mener vi at vi kun har sjarmørettappen igjen av denne grusomme koronaperioden. Vi er selvsagt ikke helt sikre, men velger i alle fall å tro på det. Hver bidige dag tar familie og venner vaksinen nå, og det dere, er rein musikk i ørene mine.

Det er derimot ikke til å stikke under en stol, at vi savner å henge med hverandre. Tidligere fikk vi til både en og to lunsjer i måneden, men nå har det vært sjeldnere. Vi har derimot klart å holde god kontakt på messenger, vi snakkes hver bidige dag, og det har jammen vært gull verdt.

For et par dager siden fikk jeg en plutselig trang til å gjøre noe. Jeg trengte å få luftet hodet litt, hadde mye på hjertet (det har jeg alltid) og til min store glede så jeg at sola skulle skinne gjennom hele helgen. Da øynet jeg et håp om at vi kunne treffes, og frekk som jeg er, ba jeg meg selv med to flasker bobler under armen til treff i hagen til ei av oss. Jubelen stod gudskjelov i taket. Jeg var så absolutt ikke aleine om å ønske å drikke bobler i finværet, så sånn ble det.

Alllerede kl. 13 i går møttes vi. Boblene ble lagt på is og ost og kjeks kom på bordet. Skravla gikk i hundre, og latteren lå løst. Etterhvert kom en annen venninne på besøk også, og når hun dro kom de fine mennene våre. Egentlig for å hente oss jentene hjem til Kompani Lauritzen og snopeskåla, men de ble nå allikevel litt frista til å sette seg ned å slå av en prat de også.

Noe tipsy i hodet og med bobler i både armer og bein kom vi oss etterhvert hjem til TV-kos og sulten unge. Med et smil om munnene kapret jeg sofahjørnet med det største Pepsi Max glasset i huset, og var enig med jentene som etter hvert tikket inn at dagen var blitt akkurat å god som vi hadde håpet på. Så etterlengtet og viktig ❤️

Håper helgen har vært god mot dere ❤️

Idyll i Trollskogen

Nå kan dere tro hu farmor koser seg. Trekløveret fra Drammen har vært her i snart en uke nå, og jeg nyter hvert bidige sekund. Våren er i anmarsj, solen deler rikelig av seg selv og vi lever late dager nå som minsten har vinterferie.

Her for leden ble hele hurven invitert på utflukt på andre siden av øya vår, nærmere bestemt Trollskogen. Tre familier, stort og smått, fra besteforeldre til barnebarn. Vi lempet på Dennis en sekk med ved og pakket den ene trillebaggen etter den andre med mat og snadder.

Dette var barnebarnet vårt Falk sitt første møte med vår kjære Trollskog, mamma Kristin sitt også, og det var et stolt øyeblikk å få dele våre gamle tradisjoner med den kommende generasjonen. For her har vi venninnene tatt med barna våre i årevis, her har har vi skapt mange gode minner, og det er altså så stas å få gi de videre.

Bortevekk!

Temperaturen har falt og all snøen har smeltet her på Hundvåg rett utenfor Stavanger sentrum. Ikke at vi hadde så mye i utgangspunktet, men vi kunne nå allikevel ta noen runder både på ski og skøyter på det isbelagte vannet.

Livet med hest er lykken vår, men på dager som vi har vært så heldig å ha nå i det siste, har de flinke stalljentene også tatt seg tid til andre ting. De har forflytta seg ned på nærmeste vann, og kost seg med forskjellige aktiviteter der. Mille har forsøkt å stå på skøyter et par ganger før, uten særlig hell, men skiskoene hun fikk skreddersydd i fjor gjør det mulig for henne og så på langrenn. Hun er lik mora si, liker best å gå bortover på flata, unngår opp-og nedoverbakker, og det forstår jeg veldig godt.

Hele flokken var klar for litt frisk luft den dagen her, tre- og firbeinte også. Det blåste derimot surt, så det tok ikke mange minuttene før Pippi ville opp og varme seg i jakkelomma mi. Poppy derimot viste ikke tegn til å fryse, men for sikkerhetens skyld tok vi henne opp på armen i ny og ne så hun kunne varme potene sine.

Han far elsker dronen sin, men ble særdeles lang i maska da vinden økte og dronen som for lengst var sendt opp og utover isen ikke ville returnere hjem igjen. Han ble stum som en østers og nektet med sammenbitt munn å snakke til meg, for han så nok dronen som tapt der et øyeblikk. Etter mye om og men, og frem og tilbake kom den derimot i stiv kuling tilbake igjen, og da var Bjørn Erik rask med å pakke yndlingen sin raskt ned i veska si igjen. Filmprosjektet “en dag på isen” ble skrinlagt asap, og jeg kunne ikke kommet meg fort nok tilbake til den varme bilen. Kakaoen fikk vi heller ta hjemme.

Ønsker dere alle en god helg, lad batteriene og kos dere masse. 

Klemmer sendes i fleng!

Hvor er dronen mon tro?!

Her lekes det “Rødt lys”.

Lomme hund.