Sommeren så langt ☀️

Da var det jammen meg ferie for oss også, og i skrivende stund kjører vi mot ferieparadiset vårt, Hallingdal Feriepark. Der skal vi boltre oss med gode venner en ukes tid, og dette er i følge minsten Mille året høydepunkt.

Sommeren så langt har vært veldig fin, rett og slett deilig travel. Vi har nemlig hatt to perioder med besøk av eldstemann og hans lille flokk. Jeg har vært farmor på heltid, og nå begynner den lille krabaten vår virkelig å få personlighet som sjarmere oss i senk. Han lærer seg nye ord hver bidige dag, gjør seg derfor forstått i det meste og det er altså så stas. I tillegg er han verdens beste lille turkamerat og jeg har derfor igjen fått øynene opp hvor fint vi har det i nabolaget vårt. Jeg har gledet meg hver dag over å lange av gårde på tur. Falk har staket ut kursen, mens jeg har løpt etter i en fei. For å si det sånn, gode joggesko er virkelig et “must”, for man får virkelig kjørt seg hvis man skal klare å holde følge med han.

Ellers har vi vært mye med familie og venner, feiret bursdager, gått ut og spist, vært på stranda og hatt dyr rundt oss som vanlig på alle kanter. Mille har som vanlig bodd i stallen og også vært på rideleir, samtidig som hun innimellom har hjulpet meg her hjemme med resten av flokken. Jeg er fortsatt godkjent som hundehjemmekennel, men satte profilen min på pause når Mille fikk vesle Poppy. Kunne derimot ikke motstå fristelsen av besøk i en uke av hunden Oskar, og i går fikk vi gleden av å passe vesle Wilma også.

Det har altså vært liv og røre hjemme i ukevis, men nå som Pelle har flyttet inn for å passe kattene og fuglen, regner jeg med at det roer seg betraktelig. Vi har det forresten ganske så chill her i bilen nå også, for Hege ville gjerne ha selskap av Pippi og Poppy mens vi er borte. Misforstå meg rett, jeg elsker å ha med våre tre- og firbeinte på ferie, men nå mer frihet til å kunne gjøre akkurat hva jeg vil. Vi går nemlig aldri fra hundene i teltet, så det har hendt jeg ikke har kunnet være med ut å spise, men nå blir det deilig pizza og quiz på meg også.

Nei, da skal jeg spørre Bjørn Erik om han vil ha en kjørepause, få på en podkast og ta fatt på de siste mila. Dere får ha en fortsatt finfin søndag, nyt den, og så skrives vi snart igjen.

Klem fra Nina som er i skikkelig feriemodus nå ☀️ 

Oskar

Vi var fem familier som møttes på stranda for å bestille pizza og se ungene boltre seg i vannkanten.

Mille synes det er stas å tulle med at jeg nå er minst i flokken med mine 174cm.

 

 

 

 

Nei, nei, nei ingen bading på den divaen her!

God søndag, kjære dere.

Her hjemme har vi i skrivende stund slapper vi av og har beina på bordet mens vi humrer og ler av Amazon Prime serien “Clarkson´s Farm” som har fått hele 8,8 score på IMDB. Den handler om den tidligere Top Gear programlederen Jeremy, som blir bonde. Utfordringene står i kø, og han er altså så klønete og uvitende. Det høres kanskje ikke så morsomt ut, men vi ler i alle fall godt.

Ellers så må jeg jo nevne at vårt vesle barnebarn Falk er på besøk igjen, og nå skal vi få være besteforeldre i en hel uke. Mamsen og pappsen skal på jobb, og det er altså så stas å endelig skulle få ha han helt for oss selv. Huset er gjort om til en gigantisk stor lekegrind, uteplassene også, og nå høster vi fruktene av at han far har laget hekk bak med to nye porter. Falk får lov å løpe inn og ut som han vil, og har allerede blitt en flittig liten kokk i lekehuset der han lager de deiligste retter til farmor og farfar. Eller rettere sagt, vi får en plastikk banan eller en drue.

På fredag var det derimot duket for litt aleinetid for hu farmor. Fineste Simone har nemlig fått seg et gigantisk basseng i hagen og hun inviterte altså til en aldri så liten dukkert. Jeg var selvsagt ikke sein med å takke “ja”, særlig når det skulle drikkes bobler i tillegg. 

Det er rett og slett magisk å kunne møtes på den her måten. Så avslappende og ukomplisert. Skravla går i hundre og latteren sitter løst, og det spises snaddermat på inn- og utpust. Prikken over i-en var selvsagt å få plaske i bassenget, men jeg må innrømme at jeg ikke dyppet stortåa en gang. Jeg hadde nemlig akkurat teipet på plass puppene igjen, og stod derfor over denne gangen. Jeg var også livredd for å fryse etterpå, pyse som jeg er, så da stod jeg heller for skravlinga på sidelinja i stedet.

Fredagen kom og gikk, og det fine med det hele var at vi alle kom hjem tidlig så vi kunne stupe fornøyd til sengs i normal tid. For dagen etter var nøye planlagt, da var det duket for nok en koselig “Falk og farmor dag”, og i et forsøk på å sette ord på hvor mye jeg gledet meg, så lå jeg altså våken i to timer og ventet på at han skulle våkne så jeg kunne ile inn for å hente han. Det gjør jeg faktisk nå også, venter og venter på at hvilen hans snart er over, så vi igjen kan finne på noe sprell. Det er forresten ekstra kjekt i dag, for han farfar er også med leken ❤️

Vi har alltid tid til litt Facetiming i all moroa.

 

Venninnebesøk i stallen

Åhhh, dette var gøy! Endelig fikk jeg møte venneflokken igjen, og tenk det dere, noen av dem har jeg ikke sett siden konfirmasjonen til Mille i oktober i fjor.

Dere kan tro minsten Mille var stolt sist søndag da hun fikk vist frem hesten sin Sol igjen. Det er rart det der, men når man har hest så sier man til alle og enhver at de kan komme å ri så ofte de vil, men det går så fort i glemmeboka. Derfor var det ekstra kjekt at jentene ville ta med seg sine kjære diamanter og la de gå så mange runder de ville med en ekstremt snill og tålmodig hest.

Alle er selvsagt ikke like komfortable rundt hest, men jeg hadde aldri latt noen være så tett oppi Sol hvis hun hadde det med å være rampete. Det er hun på ingen måte, hun er reine terapihesten blitt, og jeg tenker at alle og enhver hadde godt av denne mestringsfølelse.

Mille tok plikt oppfylt på seg lærer rollen, og den ene ette den andre fikk prøvd seg. Samtidig fikk vi andre tatt igjen litt kjærkomment skravling, og herrejemini så godt det var ❤️

 

Ja, jeg elsker!

Rekk opp hånda alle dere som er lei å høre på hva folk ikke liker? Moralpolitiet, som prikker deg på skulderen for å minne deg på hva du ikke burde gjøre. Dere vet, de som alltid må ha en mening om alt og alle? Det er rart det der, men voksne veileder og råder barna sine til kun å ytre seg når de har noe fint å si om noen eller noe, men hvor ofte ser man ikke at de samme moralistene selv faller for fristelsen til å rakke ned. Det er jammen meg ikke rart at ungdommen flykter fra Facebook, og at plattformen snart kun er aktiv med de på 40++. Surpompene og sjuklingene.

Jeg går selvsagt ikke rundt og er superfornøyd hele tiden jeg heller. Jeg er engasjert til tusen, følger med på det meste og har så absolutt lyst til å skrike ut min vrede i ny og ne, men hvem gagner det? Absolutt ingen. I tillegg så kjenner jeg meg så godt selv nå at det som oftes koster mer enn det smaker å hive seg inn i den ene diskusjonen etter den andre. Hodet går i spinn, og det mislikes over en lav sko, og det trenger jeg ikke i hverdagen min, og kanskje ikke du trenger det i din heller?

Men fra det ene til det andre dere, la oss gå over til det viktigste her, hva vi elsker. Jeg eeelsket European Song Contest 2021 på lørdag. Jeg er storfan av Melodi Grand Prix, og koste meg altså fra begynnelse til slutt. Jeg ønsket selvsagt at Norge og artige Tix skulle klatre helt til topps, men når jeg skjønte at det ikke ville skje, gjorde jeg som jeg pleier, skiftet taktikk i en fei. Da var det å heie på Island, har nemlig veldig lyst å oppleve vakre Island, og sangen var jo skamkul, men det gikk jo heller ikke veien. Thrilleren stod i taket under folkets avstemming, og da jeg øynet en mulighet for at Italia kunne dra det hele i land, krysset jeg alt jeg kunne av armer og bein og ba til høyere makter for at det skulle skje. For er det et land jeg unner litt positivitet nå, så er det folka i vakre Italia. For mens vi har korona på første klasse, har de kjempet en dødskamp fra dag en. Så gjett om jeg jublet, hoppet og danset, da seieren var en realitet?! For som dere skjønner, MGP er ikke bare en vanlig sangkonkurranse for meg, det er så mye mye mer. Alt og alle bærer med seg en historie, og det gjør det hele så interessant.

MGP er og blir en festdag, da går flagget til topps. Ungene er flaska opp på det, og selv om jeg til tider ser litt oppgitthet fra gubben, så tror jeg han liker det litt også. Han stiller nå i alle fall opp og heier med, selv om han kanskje føler all glammen ødelegger litt av det barske ytre hans, thihiii ❤️

Boble lørdag ute i friluft

Hei igjen, fininger.

Nå snakker vi venninnene oss i mellom om at vi er på oppløpssiden. Da mener vi at vi kun har sjarmørettappen igjen av denne grusomme koronaperioden. Vi er selvsagt ikke helt sikre, men velger i alle fall å tro på det. Hver bidige dag tar familie og venner vaksinen nå, og det dere, er rein musikk i ørene mine.

Det er derimot ikke til å stikke under en stol, at vi savner å henge med hverandre. Tidligere fikk vi til både en og to lunsjer i måneden, men nå har det vært sjeldnere. Vi har derimot klart å holde god kontakt på messenger, vi snakkes hver bidige dag, og det har jammen vært gull verdt.

For et par dager siden fikk jeg en plutselig trang til å gjøre noe. Jeg trengte å få luftet hodet litt, hadde mye på hjertet (det har jeg alltid) og til min store glede så jeg at sola skulle skinne gjennom hele helgen. Da øynet jeg et håp om at vi kunne treffes, og frekk som jeg er, ba jeg meg selv med to flasker bobler under armen til treff i hagen til ei av oss. Jubelen stod gudskjelov i taket. Jeg var så absolutt ikke aleine om å ønske å drikke bobler i finværet, så sånn ble det.

Alllerede kl. 13 i går møttes vi. Boblene ble lagt på is og ost og kjeks kom på bordet. Skravla gikk i hundre, og latteren lå løst. Etterhvert kom en annen venninne på besøk også, og når hun dro kom de fine mennene våre. Egentlig for å hente oss jentene hjem til Kompani Lauritzen og snopeskåla, men de ble nå allikevel litt frista til å sette seg ned å slå av en prat de også.

Noe tipsy i hodet og med bobler i både armer og bein kom vi oss etterhvert hjem til TV-kos og sulten unge. Med et smil om munnene kapret jeg sofahjørnet med det største Pepsi Max glasset i huset, og var enig med jentene som etter hvert tikket inn at dagen var blitt akkurat å god som vi hadde håpet på. Så etterlengtet og viktig ❤️

Håper helgen har vært god mot dere ❤️

Idyll i Trollskogen

Nå kan dere tro hu farmor koser seg. Trekløveret fra Drammen har vært her i snart en uke nå, og jeg nyter hvert bidige sekund. Våren er i anmarsj, solen deler rikelig av seg selv og vi lever late dager nå som minsten har vinterferie.

Her for leden ble hele hurven invitert på utflukt på andre siden av øya vår, nærmere bestemt Trollskogen. Tre familier, stort og smått, fra besteforeldre til barnebarn. Vi lempet på Dennis en sekk med ved og pakket den ene trillebaggen etter den andre med mat og snadder.

Dette var barnebarnet vårt Falk sitt første møte med vår kjære Trollskog, mamma Kristin sitt også, og det var et stolt øyeblikk å få dele våre gamle tradisjoner med den kommende generasjonen. For her har vi venninnene tatt med barna våre i årevis, her har har vi skapt mange gode minner, og det er altså så stas å få gi de videre.

Bortevekk!

Temperaturen har falt og all snøen har smeltet her på Hundvåg rett utenfor Stavanger sentrum. Ikke at vi hadde så mye i utgangspunktet, men vi kunne nå allikevel ta noen runder både på ski og skøyter på det isbelagte vannet.

Livet med hest er lykken vår, men på dager som vi har vært så heldig å ha nå i det siste, har de flinke stalljentene også tatt seg tid til andre ting. De har forflytta seg ned på nærmeste vann, og kost seg med forskjellige aktiviteter der. Mille har forsøkt å stå på skøyter et par ganger før, uten særlig hell, men skiskoene hun fikk skreddersydd i fjor gjør det mulig for henne og så på langrenn. Hun er lik mora si, liker best å gå bortover på flata, unngår opp-og nedoverbakker, og det forstår jeg veldig godt.

Hele flokken var klar for litt frisk luft den dagen her, tre- og firbeinte også. Det blåste derimot surt, så det tok ikke mange minuttene før Pippi ville opp og varme seg i jakkelomma mi. Poppy derimot viste ikke tegn til å fryse, men for sikkerhetens skyld tok vi henne opp på armen i ny og ne så hun kunne varme potene sine.

Han far elsker dronen sin, men ble særdeles lang i maska da vinden økte og dronen som for lengst var sendt opp og utover isen ikke ville returnere hjem igjen. Han ble stum som en østers og nektet med sammenbitt munn å snakke til meg, for han så nok dronen som tapt der et øyeblikk. Etter mye om og men, og frem og tilbake kom den derimot i stiv kuling tilbake igjen, og da var Bjørn Erik rask med å pakke yndlingen sin raskt ned i veska si igjen. Filmprosjektet “en dag på isen” ble skrinlagt asap, og jeg kunne ikke kommet meg fort nok tilbake til den varme bilen. Kakaoen fikk vi heller ta hjemme.

Ønsker dere alle en god helg, lad batteriene og kos dere masse. 

Klemmer sendes i fleng!

Hvor er dronen mon tro?!

Her lekes det “Rødt lys”.

Lomme hund.

Endelig fikk strutteskjørtet luftet seg!

Bjørn Erik er og blir en romantisk sjel. Han elsker overraskelser og ingenting er overlatt til tilfeldighetene når det nærmer seg merkedager. Han tar med andre ord godt vare på flokken sin, og denne helgen var intet unntak.

Når jeg stod opp på søndag, var hele spisebordet dekket med roseblader. På den ene siden lå det fint kort, snop og gave til Mille og den andre siden like fine oppmerksomheter til meg. Sukkerspinn (superfavoritt, noen husker kanskje galskapen jeg opplevde i Miami, les gjerne her), sjokolade, kjærlighet på pinne, hettegenser, og olivenolje var påfunnene i år, og sist men ikke minst ble jeg bedt om å stille i finstasen presis kl. 19 samme kveld.

Jeg må jo innrømme at jeg er og blir litt av en skrulle også da, for samtidig som jeg hoppet i taket av glede over å få meg en luftetur, endelig få bruke byen vår for det den er verdt, fikk jeg angst over å måtte bytte ut kosedressen og sofaen med kjole og hvite duker. Det er søren meg helt klin kokos så bedagelig anlagt man blir etter å ha levd som i karantene i lang tid, kun ikledd slabbedask klær og BH-løs. Noe skummelt å bli så knytta til sin egen stue, så det var med andre ord virkelig på tide å bevege på seg ut av dørene her etter mørkets frembrudd.

En ekstrem stor henslengt kleshaug foran senga mi vitner fortsatt om at jeg gikk mange runder på søndag for å finne ut hva jeg skulle ha på meg. Den ene kjolen etter den andre ble skrinlagt, men jeg endte til slutt med megastort tyllskjørt med matchende bluse til. Humøret steg flere hakk da vi festklare satte nesa mot byen, og smilet ville ingen ende ta når jeg fant ut hvilken restaurant vi skulle på og at et par av mine fineste venninner med deres menn også skulle tilbringe kvelden sammen med oss. Gutta hadde for lengst planlagt dette for oss jentene, og det var helt klart mye koseligere og mer minnerikt å dele denne kvelden med flere. 

Jeg er ganske glad for i å overraske han far jeg også, men i år ble det hverken go´lukt til skjegget eller hjertesjokolade, det ble rett og slett diverse snåle ølvarianter.

 

Konfirmasjonsfesten – minner for livet

Familie + venner + fest = minner for livet ❤️

Det lå lenge i lufta at konfirmasjonen måtte avlyses nok en gang, men plutselig var koronasmitten under kontroll, i hvert fall her i Stavanger. Vi fikk endelig grønt lys, konfirmasjonen kunne gjennomføres og det var duket for fest.

Før jeg går videre, så må jeg nok en gang få takke alle som stod på for at denne dagens skulle bli helt perfekt. Jeg synes det er vanskelig å be om hjelp, og jeg er heller ikke så flink til å takke ja når folk spør om de kan gjøre noe for meg, men gudskjelov så har jeg venner og familie som tar seg til rette og trår til der det trengs uten at jeg trenger å si noe. For å si det sånn, jeg har takknemlighetsgjeld til alle nå, for makan til stå på vilje på gjengen min skal man leite lenge etter. De ordnet lokale, bar bord og stoler, pyntet, lagde mat, bakte og serverte, og jeg er altså så himla lykkelige over å ha slike fine folk rundt meg. Så et tips til dere alle som nå står ovenfor en konfirmasjon: Takk “ja” når du blir tilbudt hjelp og hvis mulig, inviterer hele vennegjengen til festen. Det er nemlig godt å ha de du til daglig har med deg i hverdagen rundt deg på en så viktig dag. De skaper en lekende god stemning rundt den store dagen og det er også kjekt for en gangs skyld å la familie og venner få møtes.

Mille var i ekstase. Hun så frem til alt som skulle skje. Gledet seg til å ta på seg den nye bunaden, kirke seremonien, ta i mot gjestene, maten og til og med å holde tale. Mille er som sagt en fest i seg selv, og hun storkoste seg i rollen som vertinne. Midtpunkt for en dag, hun var virkelig i sitt ess ❤️ 

Det var forresten viktig for meg å være til stedet hele tiden denne dagen, så jeg tok ikke mer enn et par hundre bilder selv, men jeg hadde hyrt inn Malin i stallen som fotograf for anledningen, hun er nemlig dyktig, og i tillegg tok Kristin og Terje plenty av bilder. Jeg hadde derfor nærmere tusen bilder å gå igjennom, så derfor har dette tatt tid. Jeg har derimot storkost meg, virkelig mimret og ledd. Så bær over med meg dere, dette ble litt av et bildebonzana, skikkelig bildedryss.   

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Alt på stell!

Reklame for en venn

I dag startet jeg morgenen tidlig i byen med venninnene mine. Visste dere at det går an å bestille frokostbord på de fleste hoteller uten å overnatte der? I stedet for å sitte å tvinne tommeltotter og vente på at kaféene skal åpne, valgte vi altså å begynne dagen på et koselig hotell med deilig frokostbuffet i stedet.

Gode lange samtaler over deilig mat og drikke i overflod er virkelig en luksus, og for å være helt ærlig så er jeg mett ennå. Det var derimot ikke alle venninnene våre som kunne stille i dag. De fleste av oss er helt ferdige med alle juleforberedelsene, vi har senket skuldrene og er superklare til å gjenforenes med familiene våre, men noen av jentene jobber fortsatt på spreng. Som min fine Andrea, venninnen som tryller frem den blågrønne  galne hårsveisen min.

Det er virkelig balsam for sjelen og slå ihjel et par timer i salongen hennes, Sachs. Det er ikke bare håret som skinner etterpå, men humøret mitt også. Det er ikke en ting vi ikke kan snakke om, og latteren sitter alltid løst. Energilagrene blir fylt opp, og jeg blir inspirert.

Fineste Andrea, takk igjen for at du er du og at du gir meg troen på at det er helt ok og innafor å gå rundt med denne gærne hårlooken selv etter de fylte 50++  ❤️