I tillegg til å være aktiv på blogg.no har jeg vel vært inne på Facebook hver bidige dag siden jeg åpnet profilen min i mai 2007. Herregud, kan folk si hånlig. De mener jeg bruker alt for mye tid på dette og de synes ikke det er verdt å gjøre det samme. De tar frem den der ovenifra og ned holdningen og gjør en stor greie av at de er så travle og vil vie dagene sine til langt mere spennende ting. De sier det ikke interesserer dem å følge med på hva alle andre gjør eller sier. Selvfølgelig, for all del dere, det må folk få lov å bestemme selv. Det er jo trist hvis de på liv og død synes de kaster bort tiden sin på dette, mens sånne som meg elsker å holde kontakt med alle og i tillegg knytte nye bekjentskaper og dele historier.
Det som forundrer meg litt er at når det passer den “hvilende” Facebook bruker å be om hjelp, ja da forlanger de at man skal stille opp asap. Jeg har venner som plutselig er på hugget hver bidige dag i flere uker og ber meg stemme frem Lano-ungen, fotball laget til barnebarnet eller lignende ting. Andre vil selge boligen sin, ha hjelp til å leie leilighet eller selge doruller. Er jeg plutselig god nok da? Og ja, jeg biter på jeg. Det koster meg nemlig ingenting å hjelpe til med et enkelt klikk. Det tar meg 1 sekund, men burde ikke det gå begge veier? I alle fall av og til? Husk, min ferie og min unge, mine sutremeldinger eller kommentarer betyr like mye for meg som dine gjør for deg, eller hur?
Det jeg også synes er noe speseielt er at folk ikke gratulerer hverandre med dagen. Alle synes det er hyggelig med en liten hilsen, gjør de ikke? Men hvorfor ikke alltid gi en gratulasjon tilbake. Jeg gratulerer alle mine Facebook venner med dagen, skulle bare mangle. Synes det er koselig jeg, og det koster meg ikke en kalori. Så kan jo de som ikke liker det, argumentere med at de kanskje har for mange venner til å rekke over alle, eller at de igjen ikke har tid.
Æresord, jeg bruker faktisk ikke så lang tid på disse sosiale mediene. Jeg har lagt meg opp rutiner, som gjør at jeg skummer over på nullkommaniks. Å blogge tar mye lenger tid, men pga helsa kan jeg ikke sitte lenge av gangen. Max en time om dagen, med pauser innimellom. Det er helt nødvendig for å ikke gi ris til egen bak. Og tro det eller ei, jeg har ikke all verdens tid å ta av jeg heller. Her hjemme er det til tider en karusell å hoppe på fra morran til kveld.
Nå er det sikkert mange som synes jeg høres ut som den “likes” hora. Hvis du ikke deler og liker alt jeg legger ut, ja da er du ikke venn nok eller god nok i mine øyne. Det er absolutt ikke det jeg er ute etter eller det jeg mener. Jeg har full forståelse for at alle ikke er som meg, så åpen og utadvendt, som liker å dele alt mellom himmel og jord. Ville bare si at jeg kanskje synes noen av dere skyter dere selv i foten ved å plutselig våkne opp av dvale og vil at vi andre skal gi bånn gass når dere selv ikke gidder å gi noe tilbake en eneste gang. Må få lov å stusse litt på det vel?
Men dere, over til noe mye mer koselig! Vil få takke alle dere trofaste lesere som bidrar stort til at jeg vil fortsette å skrive og dele enn så lenge. Normalt ligger jeg på omkring 600-1000 faste lesere hver bidige dag, og jeg bøyer meg i støvet. Er så himla takknemlig. Omtrent en gang i uka, er jeg blant de 3 mest leste bloggerne for de av oss som skriver som er over 40 år. Da er det reine juleaften her hjemme, kan nesten ikke forstå at det er sant. Det ser selvfølgelig veldig mye bedere ut på statistikken når jeg popper opp siden med oss over 40 år, men jeg er uansett utrolig happy.
Det skal mye arbeid til for å havne her hver bidige i dag, men som her må det da være lov til å sole seg i resultatet med nesten 7000 lesere på en dag. Jeg tillater meg i alle fall det!
Det er en sable vill verden der ute. Tenk, noen bloggere har over 40.000 lesere hver bidige dag. Det kan nok få drømme om, helt sykt.
Nå er det kvelden dere. Får besøk av fineste Linda. Har ikke sett henne på lenge så nå skal snakketøyet få kjørt seg!
Kos dere videre, klem Nina
