Vårt lune rede 🌿

God kveld i stugo, dere.

Jeg har hatt Bjørn Erik hjemme i helgen, og dagene har vært tilbragt med gode venner både i går og i dag. Det var ekstra koselig å be folk hjem denne gangen, for siden sist har sofaen gått fra grå til grønn. Vi har en stor modul sofa fra Ikea, nærmere bestemt modellen Kivik, og plutselig en dag kunne de tilby min store drøm, nemlig grønt kordfløyel stoff. Vi betalte i overkant av fire tusen kroner for helt nye trekk, og forandringen gjorde virkelig susen.

Det er ingen tvil om at stua vår nå virker mye lunere. Et hav av grønne planter som trives utrolig godt for tiden, er også med på skape en hjemmekoselig magi. Min venninne Andrea hostet plutselig opp nye rosa fløyelsputer med pingponger på til meg også, og de ble så absolutt et fresht innskudd til alt det grønne. 

Nå gjenstår det bare å pimpe opp pipa vår, altså veggen bak vedovnen. Jeg har lenge tenkt tanken på glittermaling i sølv, men venninnene mine har kommet opp med idéen om at den også kunne vært rosa, selvsagt med masse glitter i. Litt i tvil der, men det er ingen tvil om at det vil lyse opp uansett hva som velges. Time will show…

Mangfold og samhold 🏳️‍🌈

Stavanger på Skeiva, Stavanger Pride, herrefred så god du var i år!

Bjørn Erik og jeg med gode venner var selvsagt på plass og feiret i år også. Dette er nok et av våre hovedbegivenheter i året og aldri har det vel denne markeringen vært viktigere. Nytt for i år var å få laget eget Turbojugend flagg. Det er nemlig fint å fremme noen av klubbens verdier som “familie”, nemlig respekt og likeverd for alle, så det var med stor stolthet jakkene ble tatt på den dagen her.

Det ble en lang og fargerik dag på oss alle. I år hadde vi derimot ikke fast plass i paraden som vi pleier, men “Stavanger Roller Derby Klubb” lot oss snike oss med dem. Vel snike og snike fru Blom, når man har et 18 meter langt flagg med tilhørende bærere “all over”, så er vi ikke akkurat få, men det gjorde gudskjelov ingen verdens ting. Det ble parade på oss i år også, og som vanlig storkoste vi oss med stor ståhei.

Paraden ble etterfulgt av festligheter til langt på natt kun avbrutt av en liten tur hjem for å skifte klær. Vi danset og sang oss gjennom dagen med finfine venner, og nå synes jeg faktisk jeg skal slutte å skrive noe mer, for bildene kan heller få tale for seg. Gjett om jeg gleder meg allerede til neste år dere? Pridefeiringen har kommet for å bli, og vi stiller selvsagt opp igjen og igjen 🏳️‍🌈

 

 

Eventyret om vesle Kompis tok dessverre slutt i dag 💔

I dag mottok jeg dessverre den triste nyheten om at vesle “Kompis” ikke lenger klarte å kjempe om livet sitt i den nye og mye bedre hverdagen han nå var kommet inn i de siste månedene. Han ble funnet livløs i morges, og hos veterinæren fantes det ingen gode råd. Han kjempet til siste slutt, men måtte nå få slippe.

Jeg tenker det er greit å dele noen ord om hvordan Kompis kom inn i livene til så mange den tidlige julidagen. For mange tok helt klart denne skrøpelige lille krabaten til sitt hjerte. Hele 114 givere åpnet pengepungen sin når det stod til som verst, og takket være alle de og “Kattens Hjelpeorganisasjon Stavanger” fikk han noen respektfulle og verdige dager sånn helt på tampen av livet. Vi håpte selvsagt på at han skulle få legge flere gode år til minneboka, men denne gangen ble det altså ikke sånn.

❤️ 🐾 ❤️

 

Det hele startet da vår katt Mia dro med seg en hannkatt hjem. Han så ekstremt pjuskete ut, og jeg etterlyste derfor eventuelle eiere på nett.

Alle var enige om at denne stakkaren trengte veterinærhjelp.

Først forsøkte vi å fange han i det buret her, men han var antagelig mett for første gang på lenge og lå garantert og ladet opp batteriene sine på et lurt skjulested.

Det tok derimot ikke lang tiden før han var på plass rundt huset vårt igjen, og fra da av var han hele tiden i nærheten av vår Mia.

På dette tidspunktet var jeg overbevist om at vi skulle klare å fange han, og Kattens Hjelpeorganisasjon Stavanger var behjelpelig med bur som felle.

Det skulle derimot gå noen dager med mye grubling, og katten som nå hadde fått navnet Kompis ble stadig tøffere og mer nysgjerrig, eller kanskje bare mer og mer sulten og desperat?

Etter ti intense dager ble nok fristelsen for stor på den tomme magen, og han gikk altså i fellen til min store lettelse.

Jeg var først engstelig for at han skulle klare å komme seg unna under prosessen å få han over til et annet og mye bedre bur, men jeg tror faktisk han skjønte at jeg bare ville være snill mot han. Han kapitulerte og sovnet momentant etter endt kattemåltid.

Dagen etterpå gikk turen til Kleppe og veterinæren. 

Hos veterinæren ble han kastrert og fikk all den nødvendige akutte hjelpen han trengte. Han var sliten, hadde ingenting mer å gå på og sov i dagevis hjemme hos Helene som er en av de vakre ildsjelene i Kattens Hjelpeorganisasjon Stavanger.

Etterhvert kom han ut av hulen sin og Helene fikk til og med klappet han. Dette tydet på at han en gang må ha hatt en eier, så dere kan tro vi har grublet mye frem og tilbake på hvorfor livet ble som det ble for stakkaren. 

Vi hadde faktisk trua på at Kompis en dag skulle bli sterk nok til å ta fatt på et nytt og bedre liv hos noen omsorgsfulle sjeler. For en uke siden ble derimot Kompis slapp igjen. På denne tiden var han ute av buret sitt og hadde stor boltreplass i et rom sammen med to andre katter. Det bar altså tilbake til veterinæren igjen, som ikke fant noe å sette fingeren på. Han fikk en vitamin boost og nytt fôr, og vel hjemme igjen trodde vi alle at det skulle gå bra. Det gikk altså ikke veien. Veterinæren kunne ikke gi noe klart svar på denne plutselige forandringen. Vi kan spekulere, men til ingen nytte. Det er derimot en mager trøst å vite at han ikke var alene, kald og sulten. Vi var mange som ble glade i denne lille bylten. Det var godt å få gjøre en forskjell. Takk til dere alle ❤️