Vår lidenskap hele helgen igjennom

God søndag, folkens!

Det er ingenting med denne helgen her som minner om hvordan forrige helg var. Akkurat nå er vi jentene hjemme alene siden papsen har reist til Oslo i dag for å rekke et tidlig møte der i morgen. Vi har ikledd oss koseklær fra topp til tå, og har funnet frem hvilepulsen i sofaen med “Symesterskapet” på tittekasse mens vi nyter te med honning i og en kjempe skål med pepperkaker.

Forrige helg hadde vi på ingen måte hvilepuls. Vi stod grytidlig opp på hytta på fredag, vasket og ryddet, og pakket raskt to biler som etterhvert satte kursen mot Drammen. Der ble mann og barnebarn sluppet av, mens Mille og jeg dro videre til Fornebu. Etter en rask innsjekking på hotell, hastet vi bort til Telenor Arena hvor forventningene var skyhøye til alt som skulle foregå der de neste tre dagene. Hest, hest og atter hest stod på agendaen, og akkurat det der dere, er noe av det absolutt kjekkeste Mille og jeg gjør i sammen. 

Primært var det sprangridningen vi gledet oss mest til. De aller beste rytterne fra hele verden var samlet, og store pengepremier og ære skulle hankes inn. Spenningen stod i taket fra morgen til kveld, og de med størst pågangsmot og kanskje litt flaks, ble heiet frem av en stappfull arena.

Guriland som vi koste oss, selv om vi hadde glemt igjen putene vi skulle sitte på hjemme. Rumpene våre fikk allikevel gjennomgå på klappstoler opptil 14 timer om dagen. Vi var derimot så mentalt forberedt på å få med oss det meste, så med små spise- og tissepauser, gikk det mye bedre enn forventet. 

Helgen ble en skikkelig innertier, og det er nok ikke siste gang vi påspanderer oss denne opplevelsen her. Med høy puls og kryssa fingre og tær, heiet vi frem våre favoritter. Det er forresten en sann glede å se at det endelig rører på seg i det norsk ryttersport også, at flere unge er på vei opp og frem. De gamle (les Geir Gulliksen 61 år) har tronet lenge på seierstoppen alene, faktisk i flere tiår, men nå har han altså endelig fått hard konkurranse, og det er altså så kjekt. 

For en helg, for en spenning og sist men ikke minst, for en finfin liten venninne jeg har i minsten Mille. Det er så stas å dele den samme brennende interessen for hest, og selvsagt ekstra stas å få reise bort på slikt et eventyr i sammen ❤️

Snuppeline har dobbelt opp av ting og tang til hesten sin Sol, men litt nye klær til seg selv er det alltid plass til.

Det er nok flere enn Mille og meg som er mektig imponert over alt han Geir har fått til.

Selveste Carl Hedin. For en læremester!

Selv om han Morten ikke konkurrerer mer, så er det stas å se han dukke opp der det skjer.

Det var dessverre ingen oppvisning med islandshester i år, men vi surmulte ikke, for det var nok av andre kjekke ting å oppleve utenom selve sprangrindingen.

Mounted Games er noe av det kjekkeste vi veit om. Et fyrverkeri av en konkurranse!

Jeg er livredd under shettisgalloppen. Det går alt for fort og ukontrollert, et under at det faktisk går bra.

 

 

 

Hyttelivet 🍂

Tenk at vi er på vår første ferie med barnebarnet Falk (2,5 år). Jeg har drømt om det lenge, og nå klaffet det med gjøremålene til mamsen og pappsen så vi kunne låne han i mange dager. Jeg var ikke i tvil et sekund om at vi skulle ta Falk med på hytta til svigers, for med deilig vill natur tilgjengelig rett utenfor døra, visste jeg at han ville stortrives. 

Hytta ligger på Mykland (Åstveit) og kjøreturen på ca tre timer fra Stavanger gikk knirkefritt siden vi valgte å kjøre når Falk tar ettermiddagsluren sin. Mille satt bak med han, og i sammen sang de seg gjennom fortellingen om “Dyrene i Hakkebakkeskogen”.

Det er deilig avslappende å være her på hytta. Roen og stillheten har inntatt oss alle og til og med Falk sover unormalt lenge om morgenen. Selv om vi ikke styres av klokka og rutiner, prøver vi allikevel å få til å gå en tur både før og etter middagsluren, og både farfar og Falk er i ekstase over at store maskiner rydder skogen rett borti høgget her. Jeg synes det er ganske så fascinerende selv å se hvordan en maskin ene og alene gjør trefellejobben, men er nok ikke like hekta som gutta. Det er godt vi har med nistepakke og kakao og kan slå oss ned for en stund, for jeg har ikke hjertet til å haste avgårde når de to har det så kjekt.

Ønsker dere alle en fortsatt finfin dag, nyt den 🍁

 

 

Høstferien kunne ikke ha startet bedre 🍂

Endelig ble det høstferie for oss på vestlandet også, og heldige som vi er, har vi atter en gang tatt turen til svigers hytte på Mykland. Det er strålende vær her, og de nydelige fargene ute i naturen nå er rett og slett magiske. Høsten er sannelig spektakulær vakker.

Siden Mille går på vidergående skole, og det derfor er strengere fraværsgrense, valgte vi å reise hit på lørdag i stedet for fredag. Det passet derimot meget bra, for da fikk jeg igjen et øyeblikks etterlengta gjensyn med venninnene mine. Jeg treffer som sagt et par av dem hver måned, men siden jeg ikke har sett flere av dem før koronaen slo til, var det ekstra kjekt å få samlet så mange på en gang. Siden barnebarnet Falk fortsatt er er på besøk, var det enklest å møtes hjemme hos meg, og for noen av dem ble dette første møte med sjarmtrollet vårt.

Jeg har forresten for lengst slutta å undre meg over alle plantene vi har hjemme, men for de som gjerne ikke er så ofte på besøk, skjønner jeg at det kanskje begynner å bli litt i overkant mye. Jeg finner nemlig gang på gang nye steder hvor det passer å supplere med litt mer grønt. Men jeg må allikevel få nevne at jeg veldig sjeldent potter de om, selv om noen av dem helt sikkert hadde elsket å få spre seg mer ut og vokse. Det er et helt bevisst valg, siden jeg ikke vil at de skal bli så store. For vi må jo ha litt plass vi mennesker og dyr også, thihiii.

Nei, nå er det en krabat som snart har sovet tre timers formiddagslur, så jeg tror jeg må begynne å hoppe og danse litt her, så han våkner. Dere få ha en finfin dag videre, og så skrives vi snart igjen fra heia her 🍁

Disse fargeglade pottene er relativt nye og alle de forskjellige sukkulentene fulgte med.

Den eldgamle venninnekjolen er et velkjent plagg for de fleste.

Det ble helt perfekt å sette planter på begge sider av romdeleren i bjørk.

Mens jeg venter i spenning på den nye utgivelsen til Gabrielle, duger det å spille den her.

 

 

 

Slutte å blogge?

Heihei igjen, kjære dere, jeg håper dere har savnet meg bittelitt, eller kanskje det har vært godt med en pause?

Jeg forstår egentlig ikke hvorfor det ikke faller seg naturlig å blogge litt i ny og ne som før. Det er som om noe holder meg tilbake. Tankene svirrer rundt om hvorvidt det er like interresant som før med disse små innblikkene i en helt vanlig hverdag. Har som sagt holdt på i åtte år nå, og føler jeg gjentar meg om og om igjen. Til tider så er jeg jo så aktiv på snap også, og hvis jeg i tillegg kjører det opp et par hakk på Instagram, blir det jo veeeldig mye Nina-mor rundt omkring.

For min egen del er det helt klart dumt å ikke få ut disse innleggene, for jeg føler meg så mye bedre etterpå. Det er nemlig godt å foreta seg noe i en ellers så forutsigbar hverdag. Jeg synes fortsatt det er veldig gøy å ta bilder også, akkurat som jeg gjorde når noen av venninnene mine kom på besøk for noen dager (les uker) siden. Da vanket det blomster fra egen hage, egg fra naboen og ikke minst hjemmestrikka nydelig jakke som jeg garantert kommer til å få brukt for i dagene som kommer. Slike koselige øyeblikk er gull verdt, og bloggen trenger jo egentlig ikke å formidle noe mer enn det. Det å blogge i bilder er helt klart min greie, og jeg håper som sagt dere alle vil være med videre på ferden ❤️

Her i Stavanger har vi forresten igjen fått besøk av trioen fra Drammen. Kristin er på jobb og Dennis nyter godt av at vi andre sloss om oppmerksomheten til Falk. Denne gangen skal pjokken få være med på hyttetur også, noe jeg som farmor synes er kjempestas. Herrefred som jeg gleder meg.

Ønsker dere alle en finfin dag, klem Nina 💋

Nå trekker vi inn og finner sammen 🍂

Heihei igjen, kjære dere.

Jeg har hele tiden ment at våren er den aller beste tiden på året, men nå tror jeg heller jeg slår meg til ro med at alle årstidene har sin egne spesielle sjarm. Jeg føler at vi mer eller mindre har bodd ute det siste halve året siden værgudene har vært så gode mot oss, men nå kjenner jeg det skal bli godt å ikke få dårlig samvittighet over å heller ville krølle seg sammen i hjørnet av sofaen med pledd og gode serier.

Nå som alle vennene våre og omtrent hele familien også er vaksinert, ser jeg frem til å treffes mye mer. Jeg har tidligere hatt som regel å aldri avslå en invitasjon til å samles, uansett hvordan formen er, og det har jeg aldri angret på. Vi har allerede planlagt bursdagsfeiringer og hytteturer, konserter og rideshow, så med andre ord ligger vi overhodet ikke på latsiden.

Vi går forresten nesten aldri på kino om sommeren, men nå er vi i gang igjen for fullt. Ledsagerbeviset til Mille brukes flittig, og vi  bare elsker den nye luksus salen (sal 5 luxe) vi har fått her i Stavanger. Setene kan legges helt ned elektrisk og man kan også få varme i dem. Så her for leden raidet vi først godteskapet og dro deretter avgårde for å se den nye superheltfilmen “Shang-Chi and The Legend of The Ten Rings”. Den medbragte dunkåpa mi ble brukt som dyne, bordet slått opp med snop og drikke, så dere kan tro jeg lå godt der i go´stolen og bare nøt det. 

Kjære høsten, velkommen skal du være 🍁

Endelig fikk jeg luftet den fargeglade hettekjolen her.

Før vi dro til Hellas klippet jeg ned alle de hvite margerittene, og jammen kom de opp igjen og blomstret like fint.

De to små skjønner at noe er i gjære.

Tenk at disse ble kjøpt inn i april.

Hver dag høstes det epler til Sol.

“Shang-Chi and The Legend of The Ten Rings” er så absolutt en film å anbefale hvis du liker superheltfilmer, enn sjanger hele vår familien elsker og alltid prioriterer. 

Skeivå Rogaland Pride på sitt aller beste!

I skrivende stund sitter jeg og koser meg på toget som skal ta meg til Drammen, og friskt i minnet har jeg fortsatt helgens fine feiring av Skeivå Rogaland Pride. Det er ikke første gangen jeg er med å markerer denne viktige uken, så når vi endelig fikk lov å tørke støv av sminke og glam igjen, var jeg jammen meg ikke sein med å skaffe meg billetter til en helaften i teltet på Tou hvor programmet i år var helt etter min smak.

Dørene åpnet allerede klokken to på dagen, og jeg takker skaperen for at vi kom oss på plass nokså tidlig. Hvis ikke hadde jeg gått glipp av Stavanger gruppa “Kriminell Kunst”, og det hadde faktisk vært en skikkelig nedtur. For dere aner ikke hvor mange ganger jeg har forsøkt å få billetter til dem tidligere uten hell, men denne gangen var jeg altså en av de heldige.

Dessverre så var ikke alle det. For på grunn av koronarestriksjonene, var det ikke all verdens billetter å få tak. Teltet var delt opp i to soner, og alle var nødt til å holde seg i sin sone og sitte med sin gjeng. Det var ikke lov å svinse rundt eller danse, og det var selvsagt en utfordring for noen. Nå er jeg i utgangspunktet veldig glad i å klistre meg til en plass hele kvelden, så for min del gjorde det ingen verdens ting. Fikk i tillegg bestilte alt av drikke og snacks via mobilen og fikk det servert, så dette var prima ballerina opplegg for meg.

Åhhh, denne festen trengte vi nå dere, og ikke minst så trengte byen vår det. For vi må aldri glemme at det fortsatt lever folk rundt oss som ikke våger å stå frem om sin legning. Det er ikke alle som føler på friheten til å elske hvem de vil, og det skremmer meg. Jeg blir til tider skrekkslagen og etterhvert eltrande forbanna over all hatkriminalitet som fortsatt finnes, så det er jammen meg ikke rart at folk er redde og kvier seg. 

Pride er fortsatt viktig, og det var en fryd å få lov å være med å feire dette mangfoldet, og til tross for dansenekt, rompedanset vi på stolene og sang oss gladelig gjennom hele dagen med stor entusiasme og fryd. Det ble til og med nachspiel på oss etterhvert med full oppvartning og mer synging, for ingen hadde lyst å skilles fra hverandre. Jeg gleder meg allerede til å treffe gjengen igjen, håper virkelig ikke det blir lenge til. 

Hipp, hipp hurra for kjærligheten, uansett hvilken form den kommer i ❤️

Bjørn Erik var så heldig, han ble nemlig lagt an(d) på….

 

 

Noen kaller det SUP andre padlebrett og jeg “helt umulius”…

Hei igjen, kjære dere ☀️

Dere har nok for lengst fått med dere at jeg fortsatt mimrer litt om den fine sommeren vi har lagt bak oss. Det er jo selvsagt ikke til å stikke under en stol at alt blir så mye mye bedre når været også er med på vår side, så den dagen her vil jeg huske til evighet tid. Ikke kun for at camping i Hallingdal er tipp topp i fra før av, men fordi alle og enhver (unntatt meg) følte på et enormt mestringsbehov.

Topcamp Hallingdal, er som sagt en ferieplass vi digger noe helt hinsides godt, og en av de tingene de tilbyr, er å leie SUP brett, altså sånt fancy padlebrett. Jeg klarte så vidt å stå på det for noen år siden i Hellas, men da jeg igjen skulle prøve det et år etterpå, ble det knall og fall i ett sett. Det ser gjerne enkelt ut ved første øyekast, men jeg kan love dere at det er nokså vrient. Det skal ingenting til før man kommer i ubalanse, og har man først begynt å dirre og virre, ja da ender man som regel ganske så snart rett tilbake i vannet igjen.

Feriegjengen fikk altså lånt to slike brett en dag, og pappaene Bjørn Erik og John var nogså optimister der de tok på seg oppgaven å padle brettene til badeplassen vår. Jeg vet ikke egentlig hva som skjedde, men de endte nå opp til slutt med å sitte på knærne og rompa i stedet for å stå. Jaja, jeg trenger ikke å pirke noe mer borti det, men ungene våre, og Vibecke og Jannicke stod med glans resten av dagen.

Den ene etter den andre tok utfordringen, og glisene og latteren kunne ingen ende ta. Det ekstra kjekke var at minsten Mille som var nokså ustø på samme brett for noen somrer siden, fikk det skikkelig til denne gangen. For å være helt ærlig så tror jeg endelig at alle timene på hesteryggen har gjort flere gode ting for jentungen vår. Fra å ikke ha balanse i det hele tatt, er hun nå suveren. Faktisk så god at hun valgte å padle det ene brettet helt hjem på egenhånd. 

For en en unge, for en bragd, jeg kunne altså ikke vært stoltere ❤️

 

Det var i alle fall ingenting å utsette på innsatsen fra hverken store elle små.

Tenk at den lille prikken der ute er mi Mille…

 

 

Farmor i farta!

Endelig er favorittdagen her, fineste fredagen og jeg skal til og med ut på tur 🌻

I skrivende stund storkoser jeg med te og verdens fineste utsikt, nemlig skuet fra et togvindu. Nå klarte jeg nemlig ikke å holde meg unna småen lenger, så neste og siste stasjon er Drammen.

Det var jammen meg flaks at Kristin og Dennis faktisk trengte litt hjelp. De skal nemlig i bryllup denne helgen, så allerede i dag drar turtelduene avgårde for å nyte et bedre hotellopphold. Det betyr at jeg skal få ha Falk helt for oss selv, og det er jo så ekstra stas.

Bjørn Erik, Mille og den tre- og firbeinte skal også være med, men siden vi allerede nå har bestemt oss for å ta Mille ut av skolen for å reiste langtvekkistan i februar, trenger hun ikke fravær. Så de starter heller på bilturen rett etter skoleslutt. Jeg kunne selvsagt det jeg også, men for at K&D skal få mest mulig alenetid, er jeg allerede langt på vei.

Det er jo heller ingen hemmelighet at jeg liker å ta tog. Ikke bare liker, men eeelsker. På grunn av smittevern får man jo også to seter helt for seg selv nå, så dette er jo reine luksusen. Heldige meg hadde jo også venner som tok toget i dag, så nå har jeg fått plapra i vei, ledd og kost meg, så tiden flyr jo avgårde.

Ønsker dere alle en helt nydelig helg, kos dere masse, og så skrives vi igjen i fra Drammen 💋

Jeg trengte vel egentlig ikke å legge ut sååå mange bilder av “ses snart” kosen med Pippi, men litt gøy å se sjalusipetra nederst til venstre der.

Flaks for meg at jeg sitter i vogn to med servering, siden den gode teen jeg lagde hjemme med masse deilig honning i fortsatt er hjemme…den står igjen i gangen.

 

Han fant, han fant!

Sjekk været da dere! Har akkurat kommet hjem fra en liten rusletur med de små, og møtte på en kar som mente det ikke har vært et så godt år for Stavanger siden -76, og det tror jeg på. Så i dag var det bare å ikle seg kjoleskjorte og finne frem sandalene igjen, for denne deilige sola må jo bare nytes.

Jeg går fortsatt rundt med solbrune legger og smiler av minner fra venninne- og familieferiene våre, og i disse dager har vi faktisk allerede flybillettene på plass til neste års vinterferie. Om jeg lever for feriene våre? Helt klart, jeg elsker å ha nedtelling å planlegge, det er jo neste halve moroa. Neida, joda…neida.

La meg forresten igjen få ta dere tilbake til vår egen lille perle på stranden Tsoukalia. Vi valgte denne plassen gjennom halve ferien vår, rett og slett fordi vi fikk være alene og fordi det alltid var vind her. Me and my hunk, en god lydbok og to fullstappa melonfryseposer stappfulle med frossen iste til meg, øl til han far og gule M&M. Åhhh som jeg lengter, men tror nok kroppen har godt av en pause på den “dietten” der.

Må forresten nevne at det lå en flott dykkemaske på “campen” vår den første dagen vi ankom. Stakkars de som hadde lagt den igjen, men vi tok den da med og tilbake igjen på stranden dagen etter i tilfelle noen lette etter den. Det rare er at tre dager etter kom det ei dame gående på tur og spurte om vi ville ha et par svømmeføtter hun hadde funnet på veien, og joda vi var jo ikke vanskelig å be. Jøss, synes det var så merkelig av folk å ikke se at noe ligger igjen etter dem på en så folketom strand, men vi koste oss med det vi da. I tillegg ble det jo en spøk rundt hva vi skulle finne neste gang. Bjørn Erik sa han ville tilbake hver dag, for nå manglet han bare et SUP brett. Vel, det ble ikke noe brett, men det er kanskje like greit, for det hadde blitt noe trøblete å få med seg hjem, thihiii.

Paros ❤️

 

Se på denne rykende ferske videregående jenta da dere ❤️

For eksakt to måneder siden var minsten Mille for første gang på besøk på skolen hun begynte på i dag. Da var den vonde klumpen i magen rundt alt det ukjente stor, men etter en god runde på skolen med sin kommende klasseforstander, gledet hun seg.

Randaberg videregående skole virker som et trygt sted der Mille blir møtt på de fleste behovene sine. Det er full forståelse for at hun fortsatt trenger å bli sett og ivaretatt i forhold til utfordringene sine, og Bjørn Erik og jeg føler faktisk skolen er genuint opptatt av å bli kjent med henne. Vi tror igjen vi har vært svært heldige med valgene som er tatt, og takket være et overføringsmøte der gamle skolen hennes var godt representert, føler vi endelig at alle brikkene har falt på plass. Hun skal som tidligere gå på en helt normal skole, linje “Helse og oppvekst”, og er søkt inn på særskilt behov. Det blir lite om ikke ingen lekser og i første omgang er hun fritatt karakterer. I tillegg har vi også søkt fritakelse for gym. Vil også nevne at vi søkte Mille inn i en klasse med 15 elever. Alternativet var enten en full vanlig klasse eller en klasse kun med 8 elever, men vi krysser fingrene for at det i en 15´klasse, er mulig å finne noen å knytte sterkere bånd med.

Mille har vært klar for denne dagen lenge. Helt fra det ble klart at hun kom inn på førstevalget sitt, har hun hatt nedtelling. Nå virker det også som om planen om ta videregående over flere år går i boks. Det første året skal hun ha 23 timer i uka og konsentrere seg om programfagene, altså de timene som er rettet mot helse- og oppvekst fagene, og til neste år blir skoleuken kort med 10 timer og da står naturfag, matematikk og engelsk i fokus.

Først trodde vi at Mille ville gå ut med et såkalt kompetansebevis i stedet for fagbrev etter endt skolegang (4-5 år), men nå har vi fått vite at man kan søke fagbrev uten matematikk. Mille er sterk faglig når det kommer til de muntlige fagene, så kanskje hun burde hatt karakterer, så vi vet ikke ennå hva som blir best for henne. Enten går hun ut med et fagbrev eller så blir det et kompetansebevis, og begge deler er for oss like mye verdt.

Det er et nytt kapittel som skrives nå, og for å være helt ærlig så har jeg som mamma gruet meg masse. Vel ikke etter de to siste møtene vi har hatt, men før det var jeg ganske så urolig og frynsete. For det er ikke til å stikke under en stol at Randaberg vgs har store sko å fylle etter Lunde skole som tross alt har tatt ekstremt godt vare på Mille i alle hennes første ti skoleår. Det er ikke en ting de ikke har klart å løse, og vi har særlig sett at Mille har stortrivdes og blomstret de siste årene på ungdomstrinnene.

Vel, vel nå har skolejena vår løpt opp trappene til badet for å forberede seg til nok en kjekk skoledag i morgen. Nå skal det dusjes og legges frem klær, og før det pakket hun sekken og lagde saft som hun satte til kjøling ved siden av iskaffen hun også skal ha med seg. Den lille jentungen vår har helt klart blir stor, og Bjørn Erik og jeg føler på en stolthet uten sidestykke.

Lykke til Mille-mor, vi vet du klarer akkurat det du vil med det pågangsmotet som ingen ende vil ta ❤️