Strikkeprosjekt nummer to i boks 🧶

God ettermiddag, kjære dere, har dere det bra?

Vi har som vanlig en skikkelig slabbedask søndag i kjent stil foran tittekasse. Det går i 71 grader nord (kjendis), den sinnsykt kule Robinson lignende “Good Luck Guys” og etterhvert blir det nok Farmen også.

By the way, jeg har strikket igjen. Klyp meg i armen, går det an?! Hva er det som skjer? Jeg tenker mamma er litt stolt av meg nå, selv om jeg må innrømme å ha ringt henne et par ganger denne gangen også. Strikkeprosjekt nummer to ble en kjole, nærmere bestemt Inga kjole. Mønsteret kostet seksti kroner på nett, og var faktisk ikke vanskelig å følge i det hele tatt. Synes faktisk kjolen var mye enklere å strikke enn jakken, les gjerne om den her. Den eneste utfordringen jeg traff på, var ujevnhetene som oppstod ved trådskiftet. Takker derfor skaperen for nysgjerrigheten min, for jammen fikk jeg hjelp av de fine følgerne med tips om å løse det. Litt moro å oppdage at garva strikkere ikke hadde fått med seg den geniale måten å få ordnet dette på. Plutselig var det jeg som lærte bort noen strikketriks, hvem hadde trodd det?

Jeg har allerede vært ute på vift i den nye kjolen min, og jeg må innrømme at det var stas å kunne svare at “joda, jeg har strikket den selv”. Nå derimot sitter jeg igjen med nesten fire nøster ubrukt garn og jeg lurer på om jeg skal få laget noen plagg som matcher kjolen. Lue, skjerf, leggvarmere eller pulshansker? Jeg har som vanlig gått i tenkeboksen, og for dere som kjenner meg, blir jeg nok der en stund. For dessverre så er det noe inne meg som sier at dette også er vanskelig, og da kvier jeg meg. Men hallo, jeg er overbevist om at jeg kommer i mål med noe til slutt. Bare vent å se 🧶 

Hyttemagi 🌟

Hyttelivet

  • Familietid, nærhet, kos
  • Avkobling, senka skuldre, uthvilt, hvilepuls
  • Frihet, natur, turer
  • Nydelig utsikt, bålpanne
  • Stillhet, ro, fred
  • Små øyeblikk
  • Sene frokoster, god tid
  • Skape gode minner
  • Ingenting å rekke, ingen avtaler, ingen klokke
  • Onepiece, ulltøy
  • Sjokolade
  • Snø

Dagene nytes til det fulle 🤍

 

Rosa jul ✨

God kveld i stugo dere, er dere også litt i gang med juleforberedelsene?

Jeg har så vidt kommet i gang, og jeg tenker at det er helt greit. Målet er å få gjort noen småting hver dag, men det haster overhodet ikke. For jeg vet jo at alle juleeskene kommer ned fra loftet til slutt i god tid før den store dagen, for alt har sin vante plass her i huset, men jeg har allikevel gjort et par nye forandringer. Jeg har nemlig invitert rosa inn i julestua vår for aller første gang.

Jeg aner egentlig ikke hvor denne ville ideén kom fra, hva som trigget meg til å ville bytte ut alle julebildene, men tanken på å finne frem de fine snøbildene fra i fjor fristet altså ikke. Jeg tror derimot det skjedde noe med meg idet det kom rosa julestjerner inn dørene her. Da begynte tanken på å leke med et helt nytt tema å kverne…”julen i pastell, pastell og atter pastell”.

Det var enklere sagt enn gjort, så jeg brukte faktisk noen dager på å finne frem til tre leverandører som kunne hoste opp plakater i nogenlunde det samme fargespillet. Jeg klarte det altså til slutt, og resultatet ble ikke så verst. Må derimot nevne at dette ble gjort bak ryggen på Bjørn Erik, for jeg var ikke så sikker på om han klarte å se samme visjon som meg, men han har faktisk ikke klaget en eneste gang. Han likte faktisk ideén om å få opp lyslenker rundt bildene også, og har villig tatt på seg oppgaven på å skaffe dem. Slettes ikke verst, så fra nå av dere blir det kanskje rosa jul i årene fremover, hvem vet?

Dette skal bli mitt år ❤️

Det er nesten ikke til å tro, men plutselig var hun altså 17 år ❤️

Vår rause og gode Mille fyller år, og vi som foreldre fatter ikke hvor alle disse årene har blitt av. Vi bor ikke lenger meg en tenåring som trenger hjelp til hver minste lille ting og som må mases på for å få tingene gjort, “vesla” har blitt en selvstendig og behjelpelig ung frøken. 

“Dette skal bli mitt år”, sa hun når skolen startet opp igjen etter endt sommerferie. Etter et litt trøblete tilbakelagt første år på videregående, snudde plutselig vinden til hennes fordel. Borte var de som gjerne ikke ville henne vel, borte var usikkerheten og tilbake var troen på en bedre hverdag og fortsettelsen på gode relasjoner, trygge venner.

Papsen var ikke særlig begeistra når jeg la fram idéen om at Mille skulle få begynne å ta lappen på mopedbil, men det tok ikke mange timene bak rattet på egen bil (jeg fikk trumfet gjennom det også) før han ble overbevist om dette kom til å gå bra. Mopedlappen er like om hjørnet, og snuppeline er heltent på tanken om å kjøre selv mellom hjemmet, skolen, stallen og venner akkurat når hun vil. Det finnes som sagt ingen problemer, bare utfordringer, og de tar hun på strak arm…gang på gang ❤️

“Kjære Mille-mor. Tusen takk for at du er du. Du beriker livene våre og de fleste du treffer på din vei med latteren og smilet som aldri er langt unna. Du har et klokt hode, et varmt hjerte og en genuin drivkraft til å klare akkurat hva du vil. Gratulerer så mye med dagen, tenk 17 år allerede. Vi gleder oss til å feire deg igjen i morgen. Klem fra stolt mamma og pappa ❤️”

Vår drømmeuke 🍂

Hei, hei igjen kjære dere. Ikke fortvil, bloggen lever ennå i beste velgående. Jeg må bare si til meg selv at jeg ikke må ta så mange bilder for hvert innlegg, for det blir så himla mye å gå igjennom etterpå. Tviler derimot på om jeg klarer å begrense meg nå, for jeg har fått ny mobil som tar neste like bra bilder som kameraet mitt, og da knipses det vel egentlig ennå mer en før.

Vi har hatt verdens fineste familie høstferie siden sist. For andre gang ble Falk med oss på hytta til svigers, det ultimate stedet for en nysgjerrig treåring som vil ut på tur i ett sett. Det er faktisk helt himmelsk for oss alle å lande der en drøy uka av gangen i ny og ne. Vi stortrives med den deilige ville naturen rett utenfor døra. Hytta ligger forresten på Mykland (Åstveit) ca. tre timers kjøretur fra Stavanger, og vi får lov å låne den akkurat når vi vil.

I fargesprakende nydelig høstvær, tilbragte vi som sagt det meste av tiden ute. Falk er en racer på å sykle, og har null problemer med å ta turer opptil en mil hver dag. Det ble med andre ord mye trasking og løping etter barnebarn i farta, etterfulgt av koselige kveldsavslutninger foran bålet utenfor hytta. Det var med andre ord ikke bare minsten som gladelig stupte til sengs om kvelden, vi andre var ganske så ferdige og fornøyde med dagen vi også.


🍂 Bildedryss fra årets høsteventyr 🍂

Ja, jeg klarte det!

God kveld i stugo dere 🍂

Tenk, nå sitter jeg her i sofaen med mitt aller første strikkeprosjekt i havn. Hvem hadde trodd det? Vel, ikke jeg, så det er med stolthet jeg deler dette med dere i dag. Men la meg få ta dere med tilbake til begynnelsen av dette til helt umulige prosjektet.

For en måned siden var jeg på vei hjem fra Kristin og Falk. På vei inn på flyet som skulle ta meg tilbake til Stavanger, oppdaget jeg plutselig en fargeklatt av ei dame som skulle samme vei. Hun var ikledd en helt nydelig strikkejakke, og jeg var selvsagt ikke sein med å spørre hvor hun hadde kjøpt den. Glad og stolt fortalte hun at dette var hennes aller første strikkeprosjekt, og hvis hun klarte det, så ville garantert alle andre også klare det. Hun hadde brukt YouTube flittig når hun stod fast, og var helt klar i sin tale om at denne jakken ville alle klare å lage selv. Jeg ble faktisk litt tent der og da på tanken av å kanskje prøve selv, og spurte derfor om navnet på strikkepakken og opplysning om hvor jeg kunne få kjøpt den.

Jeg gikk et par runder med meg selv før jeg bestilte. Jeg var litt engstelig, men hadde selvsagt i bakhodet at jeg tross alt er heldig som har en mamma som strikker de herligste kreasjoner. Det er ikke en ting hun ikke har laget, så i verste tilfelle, kunne hun overta hele sullamitten.

Jeg må faktisk le litt av meg selv, for jeg er ganske håpløs rundt ting jeg i utgangspunktet ikke kan. Strikkepakken lå uåpnet i dagevis, uten at jeg orket å nærme meg den. Jeg hadde all verdens unnskyldninger for å ikke ta tak. Først så brukte jeg litt tid på å få tak i de riktige strikkepinnene, rundpinne 80cm i str. 9 og 15, og deretter var jeg nødt til å få tak i den perfekte strikkekurven å ha alt i. Det er veldig typisk meg å vri meg unna når jeg føler meg ukomfortabel. Jeg har de merkeligste unnskyldninger for å ikke ta grep om ting.

Etterhvert var det ingen vei utenom, og allerede på første oppskriftslinje måtte jeg facetime med mamma i Spania. Hun er nemlig den perfekte personen til å fortelle meg hvordan hver minste lille ting fungerer. Hun klarte altså der og da å guide meg grundig inn i hvordan jeg skulle starte, med andre ord, hun snakket til meg som om jeg var tre år, og da dere, gikk det et lys opp for meg. Yes, endelig var jeg i gang.

På pinner 15 gikk det unna i en fei. Jeg støtet egentlig ikke på så mange utfordringer underveis, forutenom at jeg strikket noe stramt. Strikketøyet målte helt klart alt for kort i forhold til oppskriften. Det løste jeg ved å legge inn 14 ekstra rader, litt med tanke på at jeg ville ha den så lang som mulig med mine 174 cm på sokkelesten.

Nå er altså denne drømmen av en jakke helt ferdig, og ja den ble absolutt lang nok. Den går helt ned til knærne, og jeg må si jeg er veldig fornøyd. Jakken er altså så myk og varm, nesten som et smykke å ikle seg. Tenk, jeg klarte det dere 🧶

Vår favorittplass

Jeg elsker alle årstidene, men må innrømme at jeg ofte synes sommeren slipper taket litt for raskt. Det er derimot ingenting som går etter boka når man bor i vestlandsbyen Stavanger. Her blir man aldri overrasket over at været skifter fort, så fort at vi faktisk kan oppleve alle årstidene på en en dag.

I år synes jeg derimot vi har vært veldig heldig igjen. Vi har hatt en nydelig seinsommer med mange gode varme dager. Tenk, hesten vår Sol, går ute døgnet rundt på beite ennå. Hun er god og rund, og flekkene på rompa tyder på at hun har det godt. Visste dere at hester får trivselsflekker på kroppen?

Vår flokk soler oss aldri, men vi liker allikevel å være på stranda under en stor parasoll. I år var vi derfor igjen godt plassert ute på yndlingsstranda våre ute på Randaberg, nærmere bestemt Sande stranda. Som ung bodde jeg like i nærheten, gikk turer dit med hundene titt og ofte, og nå er vi altså en stor venneflokk som møtes der så ofte vi kan.

Bjørn Erik har reist mye i år med jobben, så Mille og jeg har hengt mye i sammen. På denne sensommerdagen møtte vi venninnene mine for koselig samvær på yndlingsstranda vår igjen. Da de derimot dro hjem til unger og mann, ble vi igjen. Vi elsker nemlig solnedgangen på stranda, og ikke minst å ha hele den langstrakte stranda helt for oss selv. Da kan hundene løpe løst, og vi nyte å ikke ha noe verdens ting vi skal rekke der hjemme.

Denne kvelden kom vi ikke inn dørene her hjemme før klokken ti på kvelden, og slike gode opplevelser er fine å ta med seg inn i høsten som nå har kommet for fullt 🍂

Vårt lune rede 🌿

God kveld i stugo, dere.

Jeg har hatt Bjørn Erik hjemme i helgen, og dagene har vært tilbragt med gode venner både i går og i dag. Det var ekstra koselig å be folk hjem denne gangen, for siden sist har sofaen gått fra grå til grønn. Vi har en stor modul sofa fra Ikea, nærmere bestemt modellen Kivik, og plutselig en dag kunne de tilby min store drøm, nemlig grønt kordfløyel stoff. Vi betalte i overkant av fire tusen kroner for helt nye trekk, og forandringen gjorde virkelig susen.

Det er ingen tvil om at stua vår nå virker mye lunere. Et hav av grønne planter som trives utrolig godt for tiden, er også med på skape en hjemmekoselig magi. Min venninne Andrea hostet plutselig opp nye rosa fløyelsputer med pingponger på til meg også, og de ble så absolutt et fresht innskudd til alt det grønne. 

Nå gjenstår det bare å pimpe opp pipa vår, altså veggen bak vedovnen. Jeg har lenge tenkt tanken på glittermaling i sølv, men venninnene mine har kommet opp med idéen om at den også kunne vært rosa, selvsagt med masse glitter i. Litt i tvil der, men det er ingen tvil om at det vil lyse opp uansett hva som velges. Time will show…

Mangfold og samhold 🏳️‍🌈

Stavanger på Skeiva, Stavanger Pride, herrefred så god du var i år!

Bjørn Erik og jeg med gode venner var selvsagt på plass og feiret i år også. Dette er nok et av våre hovedbegivenheter i året og aldri har det vel denne markeringen vært viktigere. Nytt for i år var å få laget eget Turbojugend flagg. Det er nemlig fint å fremme noen av klubbens verdier som “familie”, nemlig respekt og likeverd for alle, så det var med stor stolthet jakkene ble tatt på den dagen her.

Det ble en lang og fargerik dag på oss alle. I år hadde vi derimot ikke fast plass i paraden som vi pleier, men “Stavanger Roller Derby Klubb” lot oss snike oss med dem. Vel snike og snike fru Blom, når man har et 18 meter langt flagg med tilhørende bærere “all over”, så er vi ikke akkurat få, men det gjorde gudskjelov ingen verdens ting. Det ble parade på oss i år også, og som vanlig storkoste vi oss med stor ståhei.

Paraden ble etterfulgt av festligheter til langt på natt kun avbrutt av en liten tur hjem for å skifte klær. Vi danset og sang oss gjennom dagen med finfine venner, og nå synes jeg faktisk jeg skal slutte å skrive noe mer, for bildene kan heller få tale for seg. Gjett om jeg gleder meg allerede til neste år dere? Pridefeiringen har kommet for å bli, og vi stiller selvsagt opp igjen og igjen 🏳️‍🌈

 

 

Eventyret om vesle Kompis tok dessverre slutt i dag 💔

I dag mottok jeg dessverre den triste nyheten om at vesle “Kompis” ikke lenger klarte å kjempe om livet sitt i den nye og mye bedre hverdagen han nå var kommet inn i de siste månedene. Han ble funnet livløs i morges, og hos veterinæren fantes det ingen gode råd. Han kjempet til siste slutt, men måtte nå få slippe.

Jeg tenker det er greit å dele noen ord om hvordan Kompis kom inn i livene til så mange den tidlige julidagen. For mange tok helt klart denne skrøpelige lille krabaten til sitt hjerte. Hele 114 givere åpnet pengepungen sin når det stod til som verst, og takket være alle de og “Kattens Hjelpeorganisasjon Stavanger” fikk han noen respektfulle og verdige dager sånn helt på tampen av livet. Vi håpte selvsagt på at han skulle få legge flere gode år til minneboka, men denne gangen ble det altså ikke sånn.

❤️ 🐾 ❤️

 

Det hele startet da vår katt Mia dro med seg en hannkatt hjem. Han så ekstremt pjuskete ut, og jeg etterlyste derfor eventuelle eiere på nett.

Alle var enige om at denne stakkaren trengte veterinærhjelp.

Først forsøkte vi å fange han i det buret her, men han var antagelig mett for første gang på lenge og lå garantert og ladet opp batteriene sine på et lurt skjulested.

Det tok derimot ikke lang tiden før han var på plass rundt huset vårt igjen, og fra da av var han hele tiden i nærheten av vår Mia.

På dette tidspunktet var jeg overbevist om at vi skulle klare å fange han, og Kattens Hjelpeorganisasjon Stavanger var behjelpelig med bur som felle.

Det skulle derimot gå noen dager med mye grubling, og katten som nå hadde fått navnet Kompis ble stadig tøffere og mer nysgjerrig, eller kanskje bare mer og mer sulten og desperat?

Etter ti intense dager ble nok fristelsen for stor på den tomme magen, og han gikk altså i fellen til min store lettelse.

Jeg var først engstelig for at han skulle klare å komme seg unna under prosessen å få han over til et annet og mye bedre bur, men jeg tror faktisk han skjønte at jeg bare ville være snill mot han. Han kapitulerte og sovnet momentant etter endt kattemåltid.

Dagen etterpå gikk turen til Kleppe og veterinæren. 

Hos veterinæren ble han kastrert og fikk all den nødvendige akutte hjelpen han trengte. Han var sliten, hadde ingenting mer å gå på og sov i dagevis hjemme hos Helene som er en av de vakre ildsjelene i Kattens Hjelpeorganisasjon Stavanger.

Etterhvert kom han ut av hulen sin og Helene fikk til og med klappet han. Dette tydet på at han en gang må ha hatt en eier, så dere kan tro vi har grublet mye frem og tilbake på hvorfor livet ble som det ble for stakkaren. 

Vi hadde faktisk trua på at Kompis en dag skulle bli sterk nok til å ta fatt på et nytt og bedre liv hos noen omsorgsfulle sjeler. For en uke siden ble derimot Kompis slapp igjen. På denne tiden var han ute av buret sitt og hadde stor boltreplass i et rom sammen med to andre katter. Det bar altså tilbake til veterinæren igjen, som ikke fant noe å sette fingeren på. Han fikk en vitamin boost og nytt fôr, og vel hjemme igjen trodde vi alle at det skulle gå bra. Det gikk altså ikke veien. Veterinæren kunne ikke gi noe klart svar på denne plutselige forandringen. Vi kan spekulere, men til ingen nytte. Det er derimot en mager trøst å vite at han ikke var alene, kald og sulten. Vi var mange som ble glade i denne lille bylten. Det var godt å få gjøre en forskjell. Takk til dere alle ❤️