Aldri for gammel for små overraskelser ❤️

Mille:”Du trenger ikke å lage pakkekalender til meg i år, mamma”.

Ehhh, jo selvsagt trenger jeg det. For er det noe mamma liker, så er det å planlegge små overraskelser til hele flokken sin. Jeg elsker å sitte å plundre for meg selv, og denne gangen var det ekstra kjekt siden jeg var nødt til å lime, trikse og mikse pakkeposene på egen hånd.

Minsten har blitt 16 år nå, tenk det dere. Hun blomstrer for tiden og er ganske så koselig å være rundt. Det blir lengre og lengre tid mellom hver gang vi krangler, hun er hjelpsom og selvstendig, og får til akkurat det hun vil. Det miste jeg kunne gjøre for henne, var å fortsette med denne koselige juletradisjonen.

Alle de små søte reinsdyrpakkene ble som vanlig hengte opp på det tykke tauet som henger fra taket. I tauet er det knyttet inn tretten ringer. En ring til kroken i taket og de andre tolv fikk altså to og to pakker på seg. Tauet har derimot blitt pimpet opp siden sist. Far i huset er nemlig noe i overkant glad i lys, så en fin lyslenke ble tvunnet rundt det.

Nå føler jeg at juleforberedelsene er skikkelig i gang, dere. Jeg har ikke som mål å bli ferdig med alt på lenge ennå, men sørger for at det kommer litt på plass hver dag. Stresser ikke, har hele roa, veit jo at det uansett blir jul til slutt ❤️

Overraskelsesfest!

Mille var overbevist om at hun ikke ville bli feiret på onsdag. Vi forsøkte faktisk å få til et selskap i helgene både før og etter dagen hennes, men aldri før har kalenderen vår vært så travel som i år. Bjørn Erik var i tillegg på landsmøte i Oslo, så Mille fikk den triste beskjeden for lenge siden at det i år kun ble middag og kino med Pelle og meg.

Den fine jentungen vår smilte tappert i dagevis. Hun ville på en måte skåne meg, ikke gi meg dårlig samvittighet for å ikke kunne trylle det året her. Men de som kjenner meg vet jo at jeg får til det meste, og selvsagt var det feiring på gang, men hvorfor ikke holde det helt hemmelig så lenge som mulig?

Det hadde derimot ikke blitt rare festen hvis ikke de rause vennene våre hadde stilt opp. Mille forstod ingen verdens ting, men når den ene etter den andre plutselig dukket opp bare for å gi henne en bursdagsklem, ble hun veldig usikker. For måtte ikke vi gå snart for å rekke den planlagte middagen i byen?

Det var selvsagt ingen middag å rekke, eller film å se, og det ble hun overbevist om da pappaen plutselig prikket henne på ryggen. Da falt hun sammen i krampegråt, gledestårene ville ingen ende ta, og starten på tidenes overraskelsesfest kunne omsider begynne.

Pølsefest er og blir undervurdert. Jeg fatter faktisk ikke hvorfor vi ikke spiser det oftere, og enklere blir det jo ikke. Takket være vårt kjære lokale bakeri, ble det mengder av sukker på oss også. Alt ble tryllet frem fra steder Mille ikke hadde hatt tilgang på i det siste, og hun stod bare der å måpte, for hvordan hadde jeg klart å lage tre lag med gelé uten at hun hadde fått nyss i det.

Jeg så Mille hadde litt problemer med å omstille seg fra den nedstemte følelsen av å mer eller mindre skulle hoppe over feiring av henne, men gleden kom etterhvert, og dagen kunne ikke blitt bedre. “Den fineste dagen i mitt liv”, ble igjen nevnt, og den rykende ferske 16-åringen sovnet med et stort smil den kvelden ❤️

Pelle hadde nok den morsomste gaven…Mille elsker nemlig iskaffe, og som dere ser, det fikk hun.

Jeg takket bakeren for at slike som han faktisk finnes, ofr jeg kan jo ikke bake. Han sa det aldri var for seint å begynne, men hvorfor skulle jeg det? Jeg har jo han, thihiii.

Klart den tre- og firbeinte måtte bades for anledningen.

Jeg ler ennå av Tilla Marie som trodde vi ikke så henne når hun lekte gjemsel med tante Gitte. 

Her har snuppa funnet seg nok et gjemmested.

Hjerte mitt sprekker av stolthet, tenk i dag er hun 16 år ❤️

Du Mille, du Mille, endelig er dagen her! Sweet sixteen, tenk 16 år allerede ❤️

Årene har flydd avgårde. Jeg synes ikke det er lenge siden vi som stor flokk tasset inn på rommet ditt og sang for full hals til den bittelille jenta med håret til alle kanter og de rosa brillene på snei. Forventningsfull begravde vi deg i senga med et lass av pakker, og på null komma niks reiv du av papiret i en fei og ropte: “Neste? En pakke til?”. 

Det begynner som sagt å bli noen år siden du var den lille jenta, men vi kjenner deg ennå igjen med ditt blide vesen og gode humør. Du er fortsatt enkel å snu hvis dagen ikke blir helt som den skal, og du ser alltid lyset i tunnelen.

Hesten Sol er og blir din aller beste venn, vel, når jeg tenker meg om så vinner nok kanskje Poppy den konkurranse i dag. Omsorgen for dyra dine er stor. Du har blitt så ansvarsfull og empatisk, så det er jammen ikke rart vi ser at de også elsker og forguder deg. Å være mamma kan være så mangt, og du er og blir den aller beste mammaen til disse firbeinte.

Du har akkurat lagt om kursen, begynt å tråkke opp en ny sti. Planen er å ta toårig Helse & Oppvekst over fire år, og som lærer din sa i forrige uke, du er en mønster elev. Du kommer aldri for seint, er stort sett blid og engasjerer deg i hver bidige time. Du har full forståelse for det du lærer, og Solfrid er ikke i tvil om at du en dag kommer til å ende opp i et eller annet omsorgsyrke.

Denne og neste uke er spesiell. Du er tilbake der det hele begynte. Ringen er på en måte slutta. Praksisplassen i Dragaberget barnehage, din gamle trygghet, var akkurat det du håpet på. Pappa og jeg trodde det ville bli litt for mye med så mange barn på en gang, men du stortrives. Igjen overrasker du oss, igjen og igjen.

Gratulerer så mye med dagen Mille-mor, vi er så uendelig glad i deg, hilsen pappa og mamma ❤️ 

 

Nå kan moroa begynne ✨

God kveld, fininger.

Denne dagen har jeg grua meg til lenge. Til to viktige møter på skolen til Mille. Viktige ting å ta tak i, så igjen må Bjørn Erik og jeg være den sterke og tydelige stemmen til den sårbare jentungen vår. Alltid godt forberedt, alltid kampklare, og som vanlig stresser og kaver jeg mer enn strengt tatt nødvendig.

Bjørn Erik og jeg tar alltid disse møtene i sammen. Skulle det ikke passe for den ene av oss, da utsetter vi det til begge kan. For to hoder tenker alltid bedre en ett, og jeg kan nok til tider la følelse mine ta overhånd. Jeg blir noe overivrig, og da er Bjørn Erik god å ha, han får alltid roet det hele ned.

Vi ble hørt og jentungen vår ble sett gjennom våre øyne, så igjen føler jeg vi er på rett kjøl, i balanse. Det er fortsatt ting å jobbe med, men vi tror det ordner seg, for det må jo det. Planen er fortsatt å ta toårig Helse og Oppvekst faget over fire år i stedet, for vi har mer enn nok av tid å ta av. 

Nå kan jeg slippe gleden over at det snart er helg. Dager fylt av fest og moro. Mille skal ha overnattingsbesøk, jeg skal på venninne fest, kinobilletter er kjøpt inn og jammen skal Turbojugend jakka få lufta seg igjen. Bjørn Erik og jeg skal på konsert, det blir råkkenrollfiskeboll, det gledes.

Ha en fortsatt finfin kveld dere. Jeg må løpe, det er nemlig ei som vil hentes i stallen snart. Det er tolv timer siden hun dro avgårde på skolen for så å dra rett i stallen etterpå, så jeg tenker det er ei som er klar for en dusj og er skrubbsulten ❤️

Jeg stresset noe veldig før, men nå har jeg hele roa, koser meg ❤️

Hysj, hører du det banker? Det er like før nå. Like før vi går inn i førjulstiden, og jeg elsker det ❤️

Jeg husker det som det var i går. Forventningene alle tre ungene hadde til nedtellingen til julaften. Det var på tide å gå i gang med kalendergavene. Bjørn Erik skjønte ikke helt vitsen med at vi trengte å være ferdig med alle lukene med en gang, men jeg insisterte. Ungene hadde nemlig alltid hatt det sånn, vi hadde alltid vært ute lang tid i forveien med forberedelsene. Eller hadde vi egentlig det?

Det var da Randabergjentene og jeg alltid sparte i månedsvis og hanket inn penger fra hele familien og reise på førjulsshopping til London , eller rettere sagt Kingston. Vi saumfarte alle butikkene for tilbud. Disneybuttikken ble besøkt mer enn en gang, og sportsoutletene endevendt. Gutta spilte fotball dagelig og var storfan av hver sin engelske klubb. Jeg fant alt mellom himmel og jord med Arsenal og Manchester United på. En tannbørste eller et svettearmbånd var vel egentlig ikke det mest spennende å få, men hallo, det stod jo Arsenal på det, hvor kult var ikke det?

Jeg må faktisk innrømme at Bjørn Erik og jeg satt flere år på rad og pakket 72 pakker natt til første desember. Klokka ble både 2-3 på natta selv med jobb dagen etter, men vi måtte bli ferdig. Dette var startsignalet på den fineste tiden på året, jeg var ikke til å rokke, jeg visste at ungene hadde gledet seg i lang tid. Så vi kom i mål, alltid, og den dag i dag så gjør vi det samme. Joda dere, både 15 åringen og han på 24 og 30 får julekalendre, og det beste av alt, nå har jeg Falk jeg kan lage til også.

Jeg må derimot innrømme at vi ikke stresser ikke lenger nå som før. Jeg er jo i en situasjon hvor jeg har all verdens tid til å dille og dalle, planlegge i god tid. Falk sin kalender ble ferdig først, og jeg gjorde som i fjor, fant på to temaer som går igjennom alle pakkene. Eksotiske dyr og elektrisk Peppa gris tog, så jeg tror han blir fornøyd. Det spørs bare om han er tålmodig nok til kun å åpne en pakke om dagen, litt spent på det, gleder meg ❤️

Konkurranseinstinktet på topp!

Jaaa, endelig er favorittdagen min her igjen, deilige fredag!

Elsker denne dagen da huset først får litt stell, deretter alle plantene, og etterhvert kommer den ene ette den andre storfornøyde hjem fra skole, stall og jobb. I kveld kommer mellomstemannen Pelle på besøk til tacokos, og i tillegg har vi fått besøk av den australske copperdogén Tinka på 4 år, så starten på denne helgen kunne ikke startet bedre.

Men hallo, flokken min har vært ute på vift. Faktisk hele veien til Bryne, og det kan jeg innrømme med en gang, dette er nytt territorium for oss. Vi er derimot storfan av bilturer og det å bli bedre kjent med nye plasser, så dette var kjekt. Turen denne gangen gikk til “Stadion Bowling”, og jeg kan faktisk ikke huske sist gang vi bowlet.

Altså, jeg fatter ikke hvorfor vi ikke gjør dette oftere, det er jo så gøy. Vi elsker å konkurrere mot hverandre, tar det sønn seriøst og går derfor “all in”. Vi var nok til tider noe høylytte i hjørnet vårt, men det så ut som om folka rundt oss hadde mer enn nok med sitt og lot oss derfor styre på.

Papsen tok som vanlig seieren begge gangene, og for første gang ble jeg slått ned i støvlene av minsten. Jaja, det måtte jo komme for en dag, og det var så til de grader fortjent. Hun vokser opp nå og slår mammaen sin i både det ene og andre, og det er jo en utvikling som er både spennende og ikke minst kjærkomment. Bowling er og blir gøy, det å konkurrere er supert og det var himla kjekt å gjøre noe annet til en forandring.

Nå tar jeg helg, og forhåpentligvis gjør mange av dere det også etterhvert. Kos dere masse, og så skrives vi snart igjen, klem.

Altså, Bjørn Erik da!

En festens dag!

Hei, hei!

Jeg heier på gårsdagens Halloween feiring, og hadde som vanlig forberedt meg godt…trodde jeg. Det viste seg derimot å være feil, og det fant jeg ut rett før vi skulle dra til venninnen min Simone. Bjørn Erik skulle ha ansvaret alene her hjemme til vi kom tilbake og tok over. Vi hadde altså pynte ferdig inngangspartiet med gresskar, hodeskaller og skummel belysning, vi hadde til og med installert høyttaler med tre timers creepy lydeffekter, og det eneste som manglet var den gedigne snopeskåla. Noen hadde forsøkt å mumle dagen i forveien at vi kanskje burde handle inn nytt snop, men jeg var skråsikker på at jeg hadde minimun 200 små poser med diverse gummisnacks i. Der tok jeg altså gruelig feil, en liten mus (kalt Mille) hadde forsynt seg godt av lageret, så den som måtte ut i hui og hast på snopetokt rett før det hele brakte løs, var meg. Jeg hadde derimot kjempeflaks, for på eneste åpen butikk i byen hadde de tilbud på Twist poser til 20 spenn. 20 kroner dere, så da kjøpte jeg liksågodt tyve poser. Jeg veit ikke helt om det falt i smak hos de forventningsfulle små som var på besøk, må innrømme at det lå mye marsipan og tofee igjen etter endt tokt, men far i huset var i alle fall fornøyd som nå har tredve banansjokolader (han plukket de ut på forhånd) på vent til lørdag.

Vi elsker altså Halloween, men den i gjengen som elsker det mer, som topper pyntingen år etter år, er vennene våre Simone og Brede. De begynner forberedelsene en måned i forkant, og de finner altså på de skumleste pek. Det er derfor et stort must og alltid ilegge Tasta-gjengen et besøk på denne dagen her, og gårsdagen var intet uttak.

Allerede i det jeg parkerte bilen, begynte nakkehåra å reise seg. Derfor var jeg sjeleglad for at vi ankom spetakkelet når det var lyst, og ikke to timer seinere når mørket gjorde alt så mye mye verre. Nytt for i år var den oppgraderte kirkegården i bakhagen samt prosjektoren med skummel film, og herrefred nå holdt jeg på å glemme han sinna klovnen i gyngestolen som klikka i vinkel hvis du forsøkte å røre noe i godteskåla hans. Åhhh for et herlig skummelt kaos de folka der får til, det er rett og slett magi, og tenk på alle de små som fikk oppleve det. For en glede!

Jeg trodde egentlig Mille ville slå seg til ro med den flotte Halloween festen Helle ordnet i stallen for ungene dagen i forveien, men nei, plutselig føk hun ut dørene her med et par venner som plutselig stod på døra vår. Hun er lik sin mor, sier aldri nei til lek og moro, og noen visket meg i øret at til neste år blir det voksen Halloween fest igjen, dere kan tro jeg ser frem til det. Jeg er allerede i gang med å planlegge kveldens antrekk, Bjørn Erik og jeg liker å kle oss likt, og denne gangen skal jeg klare å holde det hemmelig. Jeg er forresten på vei ut dørene her nå for å se om det er noe rester av Halloween ting i butikkene rundt omkring. Effekter til halv pris er nemlig alltid en innertier 🎃

Twist? Dessverre uten banan valg…

Vår lidenskap hele helgen igjennom

God søndag, folkens!

Det er ingenting med denne helgen her som minner om hvordan forrige helg var. Akkurat nå er vi jentene hjemme alene siden papsen har reist til Oslo i dag for å rekke et tidlig møte der i morgen. Vi har ikledd oss koseklær fra topp til tå, og har funnet frem hvilepulsen i sofaen med “Symesterskapet” på tittekasse mens vi nyter te med honning i og en kjempe skål med pepperkaker.

Forrige helg hadde vi på ingen måte hvilepuls. Vi stod grytidlig opp på hytta på fredag, vasket og ryddet, og pakket raskt to biler som etterhvert satte kursen mot Drammen. Der ble mann og barnebarn sluppet av, mens Mille og jeg dro videre til Fornebu. Etter en rask innsjekking på hotell, hastet vi bort til Telenor Arena hvor forventningene var skyhøye til alt som skulle foregå der de neste tre dagene. Hest, hest og atter hest stod på agendaen, og akkurat det der dere, er noe av det absolutt kjekkeste Mille og jeg gjør i sammen. 

Primært var det sprangridningen vi gledet oss mest til. De aller beste rytterne fra hele verden var samlet, og store pengepremier og ære skulle hankes inn. Spenningen stod i taket fra morgen til kveld, og de med størst pågangsmot og kanskje litt flaks, ble heiet frem av en stappfull arena.

Guriland som vi koste oss, selv om vi hadde glemt igjen putene vi skulle sitte på hjemme. Rumpene våre fikk allikevel gjennomgå på klappstoler opptil 14 timer om dagen. Vi var derimot så mentalt forberedt på å få med oss det meste, så med små spise- og tissepauser, gikk det mye bedre enn forventet. 

Helgen ble en skikkelig innertier, og det er nok ikke siste gang vi påspanderer oss denne opplevelsen her. Med høy puls og kryssa fingre og tær, heiet vi frem våre favoritter. Det er forresten en sann glede å se at det endelig rører på seg i det norsk ryttersport også, at flere unge er på vei opp og frem. De gamle (les Geir Gulliksen 61 år) har tronet lenge på seierstoppen alene, faktisk i flere tiår, men nå har han altså endelig fått hard konkurranse, og det er altså så kjekt. 

For en helg, for en spenning og sist men ikke minst, for en finfin liten venninne jeg har i minsten Mille. Det er så stas å dele den samme brennende interessen for hest, og selvsagt ekstra stas å få reise bort på slikt et eventyr i sammen ❤️

Snuppeline har dobbelt opp av ting og tang til hesten sin Sol, men litt nye klær til seg selv er det alltid plass til.

Det er nok flere enn Mille og meg som er mektig imponert over alt han Geir har fått til.

Selveste Carl Hedin. For en læremester!

Selv om han Morten ikke konkurrerer mer, så er det stas å se han dukke opp der det skjer.

Det var dessverre ingen oppvisning med islandshester i år, men vi surmulte ikke, for det var nok av andre kjekke ting å oppleve utenom selve sprangrindingen.

Mounted Games er noe av det kjekkeste vi veit om. Et fyrverkeri av en konkurranse!

Jeg er livredd under shettisgalloppen. Det går alt for fort og ukontrollert, et under at det faktisk går bra.

 

 

 

Hyttelivet 🍂

Tenk at vi er på vår første ferie med barnebarnet Falk (2,5 år). Jeg har drømt om det lenge, og nå klaffet det med gjøremålene til mamsen og pappsen så vi kunne låne han i mange dager. Jeg var ikke i tvil et sekund om at vi skulle ta Falk med på hytta til svigers, for med deilig vill natur tilgjengelig rett utenfor døra, visste jeg at han ville stortrives. 

Hytta ligger på Mykland (Åstveit) og kjøreturen på ca tre timer fra Stavanger gikk knirkefritt siden vi valgte å kjøre når Falk tar ettermiddagsluren sin. Mille satt bak med han, og i sammen sang de seg gjennom fortellingen om “Dyrene i Hakkebakkeskogen”.

Det er deilig avslappende å være her på hytta. Roen og stillheten har inntatt oss alle og til og med Falk sover unormalt lenge om morgenen. Selv om vi ikke styres av klokka og rutiner, prøver vi allikevel å få til å gå en tur både før og etter middagsluren, og både farfar og Falk er i ekstase over at store maskiner rydder skogen rett borti høgget her. Jeg synes det er ganske så fascinerende selv å se hvordan en maskin ene og alene gjør trefellejobben, men er nok ikke like hekta som gutta. Det er godt vi har med nistepakke og kakao og kan slå oss ned for en stund, for jeg har ikke hjertet til å haste avgårde når de to har det så kjekt.

Ønsker dere alle en fortsatt finfin dag, nyt den 🍁

 

 

Høstferien kunne ikke ha startet bedre 🍂

Endelig ble det høstferie for oss på vestlandet også, og heldige som vi er, har vi atter en gang tatt turen til svigers hytte på Mykland. Det er strålende vær her, og de nydelige fargene ute i naturen nå er rett og slett magiske. Høsten er sannelig spektakulær vakker.

Siden Mille går på vidergående skole, og det derfor er strengere fraværsgrense, valgte vi å reise hit på lørdag i stedet for fredag. Det passet derimot meget bra, for da fikk jeg igjen et øyeblikks etterlengta gjensyn med venninnene mine. Jeg treffer som sagt et par av dem hver måned, men siden jeg ikke har sett flere av dem før koronaen slo til, var det ekstra kjekt å få samlet så mange på en gang. Siden barnebarnet Falk fortsatt er er på besøk, var det enklest å møtes hjemme hos meg, og for noen av dem ble dette første møte med sjarmtrollet vårt.

Jeg har forresten for lengst slutta å undre meg over alle plantene vi har hjemme, men for de som gjerne ikke er så ofte på besøk, skjønner jeg at det kanskje begynner å bli litt i overkant mye. Jeg finner nemlig gang på gang nye steder hvor det passer å supplere med litt mer grønt. Men jeg må allikevel få nevne at jeg veldig sjeldent potter de om, selv om noen av dem helt sikkert hadde elsket å få spre seg mer ut og vokse. Det er et helt bevisst valg, siden jeg ikke vil at de skal bli så store. For vi må jo ha litt plass vi mennesker og dyr også, thihiii.

Nei, nå er det en krabat som snart har sovet tre timers formiddagslur, så jeg tror jeg må begynne å hoppe og danse litt her, så han våkner. Dere få ha en finfin dag videre, og så skrives vi snart igjen fra heia her 🍁

Disse fargeglade pottene er relativt nye og alle de forskjellige sukkulentene fulgte med.

Den eldgamle venninnekjolen er et velkjent plagg for de fleste.

Det ble helt perfekt å sette planter på begge sider av romdeleren i bjørk.

Mens jeg venter i spenning på den nye utgivelsen til Gabrielle, duger det å spille den her.