For en overraskelse!

Den fine mannen min har klart det igjen. Klart å holde spenningen oppe over flere dager, ved å ha en hemmelig overraskelse for meg i helgen. Det eneste jeg fikk beskjed om på forhånd, var at jeg ikke måtte legge planer midt på dagen på lørdag. Åhhh, jeg var altså så spent, og forsøkte å fritte ut av han og venninne mine hva det kunne være, men denne gangen visste faktisk ikke jentene noe, og Bjørn Erik var stum.

Dagen kom og vi stod opp og ordnet oss som vi pleier. Bjørn Erik sa fortsatt ingen verdens ting, og til min store overraskelse tok han på seg helt vanlige klær og gikk ut for å klippe gresset. Hmmm, det var helt merkelig, for ingenting skjedde, og han bare trakk på skuldrene når jeg spurte. Klokken tolv fikk jeg derimot beskjed om å pynte meg litt. På en skal fra 1 til 10, hvor onepiece var 1 og brudekjole 10, ba han meg ikle meg noe på skala 7. Så da ble den gamle Isle Jacobsen kjolen igjen tørket støv av, og selvsagt begynte forventningene å stige igjen.

Jeg forstod selvsagt etterhvert at vi skulle ut på byen, for jeg fikk litt jodlevann å kose meg med rett før vi dro. Med Twisyen vel parkert i byen, begynte vi å rusle, men denne gangen i helt motsatt retning enn det vi pleier når vi f.eks. skal ut å spise. Da han derimot førte meg videre mot motsatt side av byen, forstod jeg plutselig hva som var i gjære. Jaaa, vi skulle på takterassen “Tom and Lello”!

For de av dere som kjenner meg, så vet dere at jeg elsker musikken til dj Doc Lello. Han mikser stort sett god gammalsdags disco, og jeg er megafan. Uansett hvor han spiller så blir det stor fest, og jeg har hatt gleden av å oppleve det opptil flere ganger. Denne gangen hadde altså han fine hunken min bestilt stedets aller beste bord til oss, med masse bobler og god mat, og jeg kunne altså ikke vært mer happy. En slik overraskelser var så absolutt en innertier, og med tanke på musikksmaken til Bjørn Erik, ihuga rocker som han er, synes jeg han er umettelig raus.

I hele ti timer ble jeg oppvartet den dagen, og jeg hadde altså “the time of my life”. Tusen, tusen takk fineste Bjørn Erik for nok en minnerik dag, du er virkelig den beste ❤️

 

 

 

 

Venninnebesøk i stallen

Åhhh, dette var gøy! Endelig fikk jeg møte venneflokken igjen, og tenk det dere, noen av dem har jeg ikke sett siden konfirmasjonen til Mille i oktober i fjor.

Dere kan tro minsten Mille var stolt sist søndag da hun fikk vist frem hesten sin Sol igjen. Det er rart det der, men når man har hest så sier man til alle og enhver at de kan komme å ri så ofte de vil, men det går så fort i glemmeboka. Derfor var det ekstra kjekt at jentene ville ta med seg sine kjære diamanter og la de gå så mange runder de ville med en ekstremt snill og tålmodig hest.

Alle er selvsagt ikke like komfortable rundt hest, men jeg hadde aldri latt noen være så tett oppi Sol hvis hun hadde det med å være rampete. Det er hun på ingen måte, hun er reine terapihesten blitt, og jeg tenker at alle og enhver hadde godt av denne mestringsfølelse.

Mille tok plikt oppfylt på seg lærer rollen, og den ene ette den andre fikk prøvd seg. Samtidig fikk vi andre tatt igjen litt kjærkomment skravling, og herrejemini så godt det var ❤️

 

Ja, jeg elsker!

Rekk opp hånda alle dere som er lei å høre på hva folk ikke liker? Moralpolitiet, som prikker deg på skulderen for å minne deg på hva du ikke burde gjøre. Dere vet, de som alltid må ha en mening om alt og alle? Det er rart det der, men voksne veileder og råder barna sine til kun å ytre seg når de har noe fint å si om noen eller noe, men hvor ofte ser man ikke at de samme moralistene selv faller for fristelsen til å rakke ned. Det er jammen meg ikke rart at ungdommen flykter fra Facebook, og at plattformen snart kun er aktiv med de på 40++. Surpompene og sjuklingene.

Jeg går selvsagt ikke rundt og er superfornøyd hele tiden jeg heller. Jeg er engasjert til tusen, følger med på det meste og har så absolutt lyst til å skrike ut min vrede i ny og ne, men hvem gagner det? Absolutt ingen. I tillegg så kjenner jeg meg så godt selv nå at det som oftes koster mer enn det smaker å hive seg inn i den ene diskusjonen etter den andre. Hodet går i spinn, og det mislikes over en lav sko, og det trenger jeg ikke i hverdagen min, og kanskje ikke du trenger det i din heller?

Men fra det ene til det andre dere, la oss gå over til det viktigste her, hva vi elsker. Jeg eeelsket European Song Contest 2021 på lørdag. Jeg er storfan av Melodi Grand Prix, og koste meg altså fra begynnelse til slutt. Jeg ønsket selvsagt at Norge og artige Tix skulle klatre helt til topps, men når jeg skjønte at det ikke ville skje, gjorde jeg som jeg pleier, skiftet taktikk i en fei. Da var det å heie på Island, har nemlig veldig lyst å oppleve vakre Island, og sangen var jo skamkul, men det gikk jo heller ikke veien. Thrilleren stod i taket under folkets avstemming, og da jeg øynet en mulighet for at Italia kunne dra det hele i land, krysset jeg alt jeg kunne av armer og bein og ba til høyere makter for at det skulle skje. For er det et land jeg unner litt positivitet nå, så er det folka i vakre Italia. For mens vi har korona på første klasse, har de kjempet en dødskamp fra dag en. Så gjett om jeg jublet, hoppet og danset, da seieren var en realitet?! For som dere skjønner, MGP er ikke bare en vanlig sangkonkurranse for meg, det er så mye mye mer. Alt og alle bærer med seg en historie, og det gjør det hele så interessant.

MGP er og blir en festdag, da går flagget til topps. Ungene er flaska opp på det, og selv om jeg til tider ser litt oppgitthet fra gubben, så tror jeg han liker det litt også. Han stiller nå i alle fall opp og heier med, selv om han kanskje føler all glammen ødelegger litt av det barske ytre hans, thihiii ❤️

En feiring utenom det vanlige

God fredagskveld, kjære dere.

Min kjære ville gjerne se ishockey i kveld, så da fant jeg liksågodt frem macén og tenkte å dele noen ord med dere. Jeg tenker de fleste med meg hadde en annerledes 17 mai feiring i år også. Planen var egentlig å se minstemannen Mille ikle seg den nye bunaden sin og stolt danse seg gjennom barnetoget for aller siste gang. Slik ble det hverken for oss eller noen andre heller for den saks skyld, og for å være helt ærlig, så hadde jeg nok uansett måtte kaste inn håndkle. Jeg gikk nemlig fortsatt på medisiner etter allergisjokket på sykehuset, så etter en bitteliten luftetur ned på brygga her, så holdt jeg rett og slett på å gjøre på meg. Jeg fikk altså akutt diaré, og rakk med et nødskrik de få meterne hjem igjen. Da var det bare å slenga av seg kjolen og komme seg på do, og etterpå ble det senga.

Bjørn Erik og jeg koste oss derimot igjen seinere på kvelden. Vi tok en telefonrunde med hele familien og etterhvert kom Mille hjem også. Hun bodde hos Hege-mor hele helgen, og ble hoppende glad når hun ble invitert med i Kongeparken. Pelle var også innom en tur, så med tanke på at vi tross alt fortsatt må forholde oss til en pandemi, så ble ikke dagen så verst allikevel. 

Kvelden ble avsluttet med grillings og Netflix sin helt fantastiske nye tegnefilm “The Mitchells vs. The Machines. Den anbefales på det sterkeste, jeg har faktisk ikke sett Bjørn Erik le så mye på lenge.

Jeg var så glad over å endelig få ikle meg den nye kjolen min, men kinnet var fortsatt veldig betent, så jeg kunne ikke være så lenge ute av gangen.

 

Jaaa, vi fikk feiret 🎈

Hei igjen, kjære dere.

Dere kan tro gleden stod taket da jeg endelig fikk lov å reise fra sykehuset og hjem til flokken min og fineste Bjørn Erik som hadde bursdag.

Det var helt himmelsk å endelig komme inn i de trygge gode armene hans igjen, og på nullkommaniks klarte ungene og jeg å skape litt ekstra kos rundt jubilanten.

I hui og hast ble pakkene pakket inn og den forhåndsbestilte kaken funnet frem, og for å gjøre det så enkelt som mulig ble det bestilt inn pizza.

I sammen som familie ble kvelden en av de fineste vi har hatt på lenge. Rause og staute, Bjørn Erik, tryggheten og min aller beste venn, fikk allikevel en form for feiring, så fortjent ❤️

Trekløveret Rio, Pusur og vår kjære Nairobi fyller 1 år i dag!

Hipp, hipp hurra 🎈🎈🎈

Jeg husker det som det var i går da Mia hentet meg og gjorde seg klar for fødsel i stua vår. Hun skulle nok i utgangspunktet ikke hatt dette kullet. Hun burde helt klart vært noen år eldre, men det ble som det ble og etter 12 timer var hun mor til fire nydelige små knøtt. Tre gutter og ei lita jente.

Det er kanskje noe unødvendig å rippe detaljert oppi tragedien som skjedde, men et par dager seinere ble fire unger til tre, og jeg var amme på heltid i de kommende månedene. Det ble som sagt en noe humpete start for de små, men det ble nå i alle fall en lykkelig slutt. Alle nøstene ble etterhvert friske og sterke, og når de var 12 uker gamle kom Ingrid Marie og Randi og hentet de eventyrlystne guttene. Vesle Nairobi ble derimot værende hos oss, og til alles store glede, fikk hun endelig til å die mammaen sin.

Mor og datter er fortsatt gode venner og de er å finne tett i sammen fra morgen til kveld. De lekesloss en del, men når mamma Mia mener det er nok går Nairobi bare videre til hunden vår Poppy. De to fant nemlig tonen med en gang Poppy kom i hus i juni, og de leker katt og mus (les Poppy) titt og ofte. Ellers så kan jeg jo nevne at skjeløyde Nairobi er verdens skjønneste der hun møter meg hver bidige morgen i iver etter kos. Hun er litt av et matvrak, og akkurat som sin mor jakter hun småfugl og mus så ofte hun kan. Her hjemme kan de gå inn og ut av katteluken akkurat når de vil, så det skjer titt og ofte at det ligger diverse trofeer og venter på oss når vi våkner. Ellers så kan jeg nevne at hun stikk i strid med sine søsken er livredd for å møte nye mennesker eller andre dyr ute, men at hun gladelig blir med på den siste kveldsturen rundt husene her med resten av flokken.

Lurer dere på hva som skjedde med de andre to? Pusur (født Helsinki) og Rio?

Rareste Rio, med det vaggete hode (var så redd for at han ble skada som liten) ble hentet av snilleste Ingrid Marie som bor på Vassøy. I all hemmelighet hadde de holdt tett om at gutten i huset skulle få sin egen katt til bursdagen sin. Han trodde først det var bestemoren som skulle få kjære Rio, men til sin store glede tok han altså feil. De to fant tonen sammen med en gang. Der Remy Rene gikk, var garantert Rio hakk i hæl. Jeg har fått tilsendt de koseligste filmer der Rio sitter i midten av togbanebyggingen til eieren sin og leker med, han spiser sushi ved bordet sammen med resten av familien og han er alltid med på krabbejakten nede på brygga. Rio blir behandlet som den prinsen han er. Jeg må også få nevne at han ble litt av en sværing. Veterinæren trodde først han var mye eldre, det er ekstremt store labber på den karen der.

Ingrid Marie skrev så fine ord i kommentarfeltet her, tenkte det kanskje var fint å dele dem her også.

“Tusen takk for at vi fikk gleden av familieforøkelse med Rio i hus. Han gir oss og “hele” Vassøy mye glede. Med Rio følger det utrolig mye glede, han byr virkelig på seg selv, hvor han er blitt en liten “kjendis” på Vassøy med alle sine sprell og spillopper. Med sin velkjente høye røst, hører vi han før vi ser han, han roper på flokken sin, og har mye på hjertet. Jaktinstinkt er det ikke noe å si på, her jaktes det på hunder, ja du leser riktig, hunder, som løper med halen mellom beina når Rio kommer spankulerende. Han jakter på svaner, som flakser av sted, han jakter på alt og alle. Rio er totalt uredd, og vi har en oppfatning av at han har et meget stort selvbilde, hvor han helt sikkert ser seg selv i speilet og ser en voksen tiger. Rio elsker vann, og rett som det er så kommer han hjem, dryppede våt. Da har han hatt seg en liten svømmetur i sjøen. Hjemme elsker han å dyppe hodet i vannstrålen fra vasken, og en dukkert i badekaret er ikke å fornekte. En snillere, tryggere, omgjengelig, leken, kosete katt skal man lete lenge etter. Remy Rene har fått en bestevenn og en god følgesvenn i livet. Vi trenger alle en god venn”.

Vakre Pusur ble hentet av ei venninne av meg som bor landelig til i Flekkefjord, og Randi har faktisk skrevet noen ord selv om hvordan det var å bli eier av denne meget nysjerrige pusen.

“Vi hadde hunden Fido fra før av, så det måtte litt tilvenning og mye tålmodighet til for at de to skulle komme overens. Men nå er de verdens beste venner, og har mye glede i hverandre. Pusur er en liten ramp, men også veldig kjælen og tillitsfull. Han klatrer i de høyeste trær, og forleden dag fant vi han faktisk på hustaket. Han er ikke glad i å være ute i regn, men elsker allikevel å være der vi er. Han svinser rundt oss både inne og ute. Han er også prikk lik en skjæra i oppførselen sin. Han liker nemlig alt som er blankt og blinker. Her for leden hoppet han opp på oppslagstavla og pelte ned alle tegnestiftene med runde hoder i “gull”. Ellers så elsker han å leke med hårstrikk, og metalltoppen på champagne korken”.

Det er så godt å vite nå i etterkant at alle kattungene lever i beste velgående på hver sin kant med de fineste eierne. De er alle kastrerte, og derfor også fulgt opp av en veterinær, veldig betryggende. Det er ikke alltid en selvfølge, så jeg vet at disse små krabatene har vært ekstra heldig og det varmer.

Gratulerer så mye med dagen alle sammen 🐾

Pusur

Rio 

Gode minner.

  ❤️ ❤️ ❤️

5 års herlig galskap fortsetter

– reklame for venninne –

Hei igjen, fininger!

Jeg føler egentlig ikke det er så lenge siden jeg ble “hu derre blåe damå”, men i juli blir det faktisk hele fem år siden lilla år ble til blågrønt for første gang. Jøss, det er faktisk ganske lenge siden det dere, og for å være helt ærlig så har jeg ikke angret et sekund. For det er umulig å klage på “bad hair day” når en våkner opp til noe slikt. Jeg er ingen kreativ sjel som fletter eller lager de mest spennende håroppsett, jeg kan kanskje strekke meg til å krølle eller bølge det,  og det holder lenge for meg.

Det er min kjære Andrea som ordner og fikser topplokket, hun fikser det faktisk i dobbel forstand. For det er sikkert mange som meg som liker å lufte vettet sitt litt også når de først sitter i go´stolen. Det er ekstra enkelt hos Andrea, for hun har virkelig blitt en god venninne de siste årene.

Denne morningen her var Andrea, en annen venninne og jeg helt aleine i Sachs salongen. Tre gode venninner snakket om kapp mens hår ble fikset, og innimellom slaga fikk vi også tid til å diskutere de fine kunstverkene som stod rundt omkring. Knusbart, drives av Hilde og Bente og de er helt unike på å skape de lekreste lysestaker og skåler av vintage og gjenbruksglass. Jeg kan ikke akkurat si jeg har savnet de tunge brune askebegrene som jeg vokste opp med som jentunge på 70- og 80-tallet, men å se de skinne som flotte lysestaker var helt magisk. Jeg vurderte faktisk  å kvitte meg med noen av plantene mine for å få plass til en gulvstake med tre nydelige hvite kunsthverk på, men fornuften seiret, for man sender jo ikke vekk “barna” sine. Venninnen min stod heller for shoppingen denne gangen.

Håret ble altså freshet opp igjen, kunst ble diskutert og jammen fikk vi tid til å gå ut å spise etterpå også. Det ble rett og slett en finfin morning ❤️

 

 

Gode dager 🌿

Hei igjen, kjære dere.

Jeg tør nesten ikke å legge ut dette innlegget, for vår situasjon her i Rogaland er neppe lik i alle kriker og kroker langs vårt langstrakte land. Vi opplever nemlig noen helt aldeles nydelige vårdager nå, samtidig som jeg er fullstendig klar over at andre fortsatt har snø i hagene sine.

Hvis noen spør meg om hvilken årstid jeg liker best, så er det helt klart våren. Jeg hadde ikke bodd her i Stavanger lenge før jeg merket at snø og kulde var en sjeldenhet og at hestehoven allerede kunne spre glede tidlig i mars. Den gule blomstens ankomst vitnet om lysere og lengre kvelder og det gjorde helt klart noe godt med meg hvert bidige år.

Jeg går mer eller mindre i hi hele vinterperioden. Rompa er limt fast til sofaen, men i disse dager kommer ønske om å stikke nesa utenfor dørene her oftere og oftere. Gresset i hagen foran er allerede klipt en gang, og påskeliljene er byttet ut til fordel for vakre hvite margeritter.

Det er fortsatt noe kaldt i skyggen og når sjøen kun er noen få meter unna, kjennes vinden fortsatt litt sur ut, men noe er allikevel i ferd med å skje. Derfor er de første sommerblomstene kommet i pottene sine og pyntegjenstander som sommerfugler og flamingoer hentet frem. Til og med den nye porten vår foran har fått et snev av sommerlig preg over seg i år, nemlig i form av en marihøne og en bie.

I skrivende stund hører jeg at Bjørn Erik er i gang med å lage port bak også. Vi har egentlig aldri trengt det før, men med et barnebarn i hus og en livlig et år gammel hund, så tenker jeg det kommer godt med. Åhhh som jeg gleder meg til sommeren dere og jeg regner med det er flere enn meg som gjør det ❤️

Kumlokket til han far var full av rust, men nå er det pusset og behandlet med “Hammerite”.

Idet jeg skulle kaste alle jordbærplantene fra i fjor, så jeg plutselig noe grønt inni mellom alle de døde blandene. Etter tips fra en av dere har jeg kastet alt det råtne, fylt på mer jord og gjødslet. Kanskje det blir jordbær på oss i år også?

Marihøna og bien fant jeg gjemt vekk oppe på loftet i fjor, og jeg synes de ble et friskt pust på porten.

 

Boble lørdag ute i friluft

Hei igjen, fininger.

Nå snakker vi venninnene oss i mellom om at vi er på oppløpssiden. Da mener vi at vi kun har sjarmørettappen igjen av denne grusomme koronaperioden. Vi er selvsagt ikke helt sikre, men velger i alle fall å tro på det. Hver bidige dag tar familie og venner vaksinen nå, og det dere, er rein musikk i ørene mine.

Det er derimot ikke til å stikke under en stol, at vi savner å henge med hverandre. Tidligere fikk vi til både en og to lunsjer i måneden, men nå har det vært sjeldnere. Vi har derimot klart å holde god kontakt på messenger, vi snakkes hver bidige dag, og det har jammen vært gull verdt.

For et par dager siden fikk jeg en plutselig trang til å gjøre noe. Jeg trengte å få luftet hodet litt, hadde mye på hjertet (det har jeg alltid) og til min store glede så jeg at sola skulle skinne gjennom hele helgen. Da øynet jeg et håp om at vi kunne treffes, og frekk som jeg er, ba jeg meg selv med to flasker bobler under armen til treff i hagen til ei av oss. Jubelen stod gudskjelov i taket. Jeg var så absolutt ikke aleine om å ønske å drikke bobler i finværet, så sånn ble det.

Alllerede kl. 13 i går møttes vi. Boblene ble lagt på is og ost og kjeks kom på bordet. Skravla gikk i hundre, og latteren lå løst. Etterhvert kom en annen venninne på besøk også, og når hun dro kom de fine mennene våre. Egentlig for å hente oss jentene hjem til Kompani Lauritzen og snopeskåla, men de ble nå allikevel litt frista til å sette seg ned å slå av en prat de også.

Noe tipsy i hodet og med bobler i både armer og bein kom vi oss etterhvert hjem til TV-kos og sulten unge. Med et smil om munnene kapret jeg sofahjørnet med det største Pepsi Max glasset i huset, og var enig med jentene som etter hvert tikket inn at dagen var blitt akkurat å god som vi hadde håpet på. Så etterlengtet og viktig ❤️

Håper helgen har vært god mot dere ❤️

Bursdagsgaven som varmer

Herlighet, fredag jo!

Nå er det en evighet siden jeg har blogget. Først og fremst fordi jeg har vært i Drammen og feiret 2 års dagen til Falke-mann, og oppi alle klemmene som skulle på plass før jeg dro hjemover igjen, glemte jeg Macén. Jaja, det ble altså en noe lang bloggpause denne gangen, men nå skal jeg forsøke å komme i gang igjen. For selv om det føles greit å ha et par dagers pause av og til, har jeg så absolutt ikke tenkt til å slutte. Når det er sagt så vil jeg også minne dere på at jeg er ganske så aktiv på Snapchat (ninasprell) for tiden. Det fjolles mye, samtidig som det også er plass til mer alvorlige temaer som blant annet “overgangsalderen”, og en gang i uka går det i turbofart på snappen til “Mammabloggerne”. Jeg formelig elsker kontakten jeg har oppnådd der med en haug av fine folk, koser meg skikkelig.

I forrige måned fylte jeg 53 år, og av min kjære fikk jeg altså en god gammaldags platespiller og verdens morsomste sovepose med armer og bein. Soveposen er altså så søt, den ligner en bjørn, og det fine er at man kan brette opp armer og bein og feste de med borrelås. Idéen om å ønske seg den, kom etter sommerferien vår i fjor på campingen i Hallingdal. Hver bidige kveld sank temperaturen noe drastisk, og jeg hadde rett og slett ikke pakket med meg nok varmt tøy. Jeg frøys noe inni hampen mye, så seinere i år når vi skal tilbake, kommer jeg garantert til å holde varmen.

Ellers å kan jeg jo nevne at soveposen antageligvis vil komme meg til gode allerede i morgen. Jeg har nemlig abstinenser, jeg savner venninnene mine, så da tok jeg liksågodt å inviterte meg selv til hagebesøk til ei av de i morgen. Vi skal drikke bobler å skravle høl i hue på hverandre, og det skal altså bli så kjærkomment. Vi har snakket om det i månedsvis, men smittesituasjonen har gjort det umulig, men ved å holde avstand til hverandre i hagen så løser vi det. Det jeg derimot ikke har tenkt på er at jeg styrer snappen til “Mammabloggerne” i morgen, og jeg vet ikke helt om “Nina på bobler” er like populært. Ikke akkurat hverdagskost, så det kan jo bli spennende.

Vil med dette ønske dere alle en riktig god helg, kos dere gløgg og nyt den ❤️