Det er litt snodig å tenke på at vi for en drøy uke siden nøt late dager langs Mexico sine streder, og nå har måttet finne frem alt av vintertøyet her hjemme i Stavanger. Særlig når det faktisk spirer og gror allerede i bedene, krokusene er på vei, men det var nok litt i tidligste laget.
Det er sjeldent vi får snø i denne delen av landet, og i hvert fall på denne tiden av året, så når kong vinter først viser seg, må det nytes. Særlig når vi nå har fått barnebarnet Falk på besøk, da blir en dag ute i friskt vintervær ekstra koselig.
Heldige oss ble plutselig bedt på nybakte boller av snilleste venninne Vibecke, og da var vi jammen meg ikke seine med å hive oss rundt. Både to-, tre- og firbeinte dro avsted til Åmøy, og der tilbragte vi resten av dagen ute i det fri.
Det er ikke så enkelt å grille vegtar pølser, men idéen med å kutte den opp og putte bitene inn i pinnebrødet sammen med litt ost, ble primaballerina.
Et døgn hjemme, og energien rundt oss bærer fortsatt preg av å ha hatt rolige fargerike dager langt, langt borte vekk. En ting som slo meg i går når jeg så gjennom kamerarullen, var hvor mye egentid vi alle har hatt denne gangen. Mille har forsvunnet hver gang vi har vært på hotellet for å facetime med vennene sine hjemme, Bjørn Erik har begravd seg ned i den ene boka etter den andre, og selv så har jeg vært rundt omkring på øya på egenhånd, gått mange lange turer. Alle har fått gjøre sitt, i eget tempo, og det var nok det denne familien trengte akkurat nå.
Jeg føler meg egentlig ikke så trygg på egenhånd når jeg er utenlands. Jeg er nok litt bortskjemt som har en mann som liker å tilrette det meste for meg, og det har faktisk gjort meg litt utrygg. Så det å plutselig være på langturer på kryss og tvers, på en øy i selveste Mexico, var først litt rart, men ettersom dagene gikk og jeg ble litt tøffere, føltes det befriende, faktisk helt herlig. Bjørn Erik ble selvsagt til tider litt engstelig etterhvert som turene mine ble lengre og lengre, for vi hadde tross alt ikke nettverk å nå hverandre på, men det gikk jo bra. På en måte var det litt spennende også, og jeg tok jo forhåndsregler…eller nei nå lyver jeg, jeg bare gikk og gikk uten mening og mål, bort fra folk, og det var rett og slett deilig.
Vakre Isla Holbox, får jeg se deg igjen, eller er det på tide å utforske nye plasser med mindre folk? Holbox er uansett fortsatt et sted man kan finne sjelefred. Nå kjenner jeg også øya litt bedre, og jeg veit akkurat hvor jeg skal gå for å finne roen. Ingen mennesker, ingen musikk, bare hvite strender og blått hav så langt øyet kan se…
Siden jeg stort sett er den som sovner først hver kveld, så er det også jeg som står opp med fuglene. Jeg nyter denne alenetiden. Det er skikkelig fint å sette seg ut og høre den lille byen våkne. Først fuglene, så litt hundebjeffing, og etterhvert klinger det i kopper og kar og deilige matlukter når en.
Turen til Mexico denne gangen, er rein avslapping, en skikkelig ferie. Jeg må faktisk nevne at vi bestilte bord her en kveld, middag til klokken åtte, og det var vi alle enige om at var stressende. Vi vil på ingen måte styres av klokka, så det ble med den ene avtalen. Fra nå av bare flyter vi videre i eget tempo. Tar ting på sparket.
Ja, slik går altså dagene, og jeg tenker bildene under gir dere et fint innblikk i hvordan en typisk dag fortoner seg. Alle starter med et par timers egentid, så er det stranda, backgammon, bading, lydbok, tur med hundene, solnedgang, en matbit og så er vi i seng før ti om kvelden. Batteriene lades her i Mexico, vi har det godt 🇲🇽
God morgen, ønskes dere fortsatt fra vakre Holbox, Mexico 🇲🇽
Dette er og blir en “slapp av” ferie, kun avbrutt i ny og ne av en spasertur enten alene eller med våre firbeinte venner fra Refugio. Jeg er nok ikke helt sikkert på om Bjørn Erik alltid synes det er like gøy å ikke ha en plan for dagen, men det ser nå ut som han koser seg med den ene boka etter den andre, og smilet går jo trill rundt på han hele dagen land. Vi har derimot lovet han en utflukt en av de nærmeste dagene, men den krever at vi når målet via vannet, og da må det være lavvann. Han har selvsagt en app, som forteller oss når det er det, så når det faller på en dag til normal tid, slår vi til.
Vi skifter litt på hvor tilbringer dagene her på stranda, og ved anledning “i dag lar vi burkaen ligge hjemme og ikler oss fancy badedrakt”, var vi igjen tilbake på Punta Caliza. Jeg må derimot innrømme at i det bildene var tatt, så ble den bytta i en fei, for komfort kommer helt klart foran glam.
Hei igen, kjære dere. Som dere sikkert har skjønt, så lever familien Thorsen sine glade dager for tiden i Mexico. Vi er fortsatt i naturreservatet Holbox, og tenk, vi har ennå over en uke igjen i dette herlige paradiset.
Når man kommer hit første gangen, så er det helt naturlig å søke opp Tripadvisor. Hva skjer på øya? Hva bør vi få med oss? Helt til topps, som nummer en “what to do?”, ligger et besøk til hundehjelpesenteret, “Refugio Animal Holbox”. Dette er et av to steder (det andre ligger inne på fastlandet, kun 15 minutter unna), som tar inn hjemløse og veldig ofte skada hunder og katter.
Det å få komme hit for et mishandlet dyr, er som å vinne i Lotto. Har du først kommet inn dørene her, vil du for alltid bli tatt godt hånd om. Det sørger nemlig tre frivillige veterinærer og åtte assistenter for. Målet er å finne noen som kan adoptere disse stakkars dyrene, men først og fremst får de all den medisinske hjelpen de trenger for å komme seg videre i livet.
Den første gangen vi dro hit, var vi veldig usikre på om vi skulle gi penger. Det er nemlig ingen hemmelighet at Mexico er et korrupt land. Det er mye fattigdom, og menneskeliv er ikke alltid så mye verdt. Derfor valgte vi å ta med 20kg brukt, men fullt brukbart hundeutstyr. Det ble selvsagt veldig godt mottatt. Nå som vi derimot har lært senteret bedre å kjenne, så har vi donert penger. Vi velger med andre ord å stole blindt på disse barmhjertige menneskene, og det med god grunn. Vi har ikke en eneste gang opplevd noe ubehagelig på besøkene våre. Vi har kommet til alle døgnets tider, og alltid fått følelsen at her er det mye kjærlighet. Kjærlighet til dyrene, kjærlighet til jobben de gjør og ikke minst så brenner de for å hele tiden finne nye og trygge hjem til disse fine skapningene.
Når vi atter en gang besøkte dette nydelige stedet for noen dager siden, så spurte en av dere følgere om hvordan dere kunne være med å hjelpe. Jeg videresendte henne til Instagram siden “Refugio AnimalHolbox”, og forklarte at hun kunne bidra via PayPal. I stedet så vipset hun et beløp og ba meg fint om å gi det videre, og hva tror dere skjedde da?! Jo, mange hang seg på, så nå tre dager etter, har dere vipset meg hele 18.400 kroner! Er dere klar over hvor mye penger det er her? Hvor mye medisinsk utstyr og mat som kan kjøpes for dette? Jeg er i alle all helt stum av beundring for alle dere som uoppfordret har vært med på denne fine gesten. Jeg har allerede fortalt veterinærene på Refugio at de vil får en stor sum penger fra ekte norgesvenner, og de er dypt takknemlige. Hvor mye, vet de ennå ikke, og jeg gleder meg altså så til å overrekke disse pengene når ferien går mot slutten.
Tusen millioner takk ❤️
Bakerst ser dere Lola. Lola er lam bak, etter å ha hoppet ned fra et høyt gjerde og landet feil. Hun kommer i fra fastlandet. Er lykkelig i adoptivhjemmet sitt, men siden de begge er veterinærer, får Lola kommet hit hver dag på dagtid. Dere kan tro hjertet mitt flommet over når jeg fikk vite hvor godt hun egentlig har det.
God morgen, ønskes dere fra vakre Holbox i Mexico.
Vi ligger seks timer bak dere i tid, så nå er klokka ti, og familien Thorsen har så vidt begynt å røre på seg. Vi har på ingen måte hastverk etter å komme oss opp om morgenen. Det er på en måte ferie i dobbel forstand å ikke ha en plan for dagen, og som vanlig fikk vi bekreftet i går at solsengene våre som er godt plassert i skyggen, er ledige selv om klokken nærmer seg 12.
Holbox er like vakker som før, og det er mye mer liv her, deilig med masse folk, noe helt annet enn i fjor når verden og turismen ennå var preget av korona. De på Hotel Pueblito tok som vanlig godt i mot oss, og det er tydelig at de kjenner oss igjen. Jeg har på en måte forstått det sånn at Holbox gjerne er en plass man kun er i noen få dager, siden det skjer så lite her, så når vikingene i fra nord kommer og blir her i drøye to uker, så er det veldig unormalt, men velkomment.
I går tilbragte vi hele dagen på favoritt strandbaren vår Punta Caliza, og som vanlig betalte vi 300 pesos, del på 2, 150 kroner, per solseng. Det høres kanskje mye ut, men ikke glem at man spiser og drikker gratis for samme sum i baren. Det er derfor alltid spennende å gjøre opp regningen når vi setter nesa hjemover igjen, for vi putter jo noe i oss hele tiden, men i går var det ingen ting å betale ekstra for. Det dere, synes vi er et stort pluss, for vi hadde jo tross alt vært der i nesten åtte timer.
I dag startet karnevalet her, det blir nok skikkelig liv og røre, eller det er jeg faktisk litt usikker på, for hele sentrum er på størrelsen av fotballbane, så det er ikke stort. Litt annerledes blir det jo uansett, så frøkna gleder seg stort. Så mye at hun mente vi måtte skippe stranda for å ikke gå glipp av noe, men hallo, det er jo på kvelden det skjer.
Da er det bare å ønske dere en riktig god helg, kos dere!
Hvis ønskelig er det bare å følge meg på Snap: ninasprell ❤️
Jeg var litt stressa på om bagen med alt det sukkerfrie snopet kom frem, en baggasje lapp manglet nemlig på Sola og måtte printes og ettersendes, så dere kan tro jubelen stod i taket når den dukket opp.
Heihei dere, er dere klare for være med til Mexico igjen?
Tenk nå er vi på vei til favoritt stedet vårt igjen, Isla Holbox. Snart er vi kun en biltur og en ferje unna paradiset som har blitt oss så kjært. Vi vet med andre ord hva som venter oss. 16 dager i vater, på en solseng i skyggen, med bølgeskvulp og Harry Hole lydbok på øra. Dere kan tro jeg gleder meg.
Ferien startet derimot ikke der, men for en dag siden. For Bjørn Erik har klart det igjen. Klart å samle nok poeng så både han, Mille og jeg flyr på Business Class (det ligger et bilde nederst i innlegget som forklarer litt mer omfattende). Vi må selvsagt fly litt mer knotete, da disse “companion” billettene er i fåtall, men etter mye om og men, var reisen i boks. Noen synes kanskje det virker litt slitsomt å være i lufta i så mange timer på et døgn, men ikke vi. For mellom hver landing henger vi i loungen på flyplassen, og bare det i seg selv er en liten miniferie. Servicen og luksusen vi opplever i lufta er det heller ingen ting å klage på. Vi er i himmelrike, i dobbel forstand.
Vi jentene har igjen vært ute på vift, og denne gangen har Mille fått oppleve en av mine store favorittartister, som for lengst også har blitt et av Mille sine forbilder.
Sondre er for oss mannen med en av de vakreste sjelene vi veit om. Vel, vi kjenner han jo ikke personlig, men vi er overbeviste om at han er og blir fin, for tekstene han skriver treffer oss midt i hjertet. Mor og datter hadde derfor store forventninger til kveldens konsert, og vi ble på ingen måte skuffet. Sondre tok oss med på en skikkelig karusell, på hele følelsesregisteret vårt. Vi danset og sang for full hals, og selvsagt ble det felt noen tårer også.
“Riv i hjertet” (2015), var en vekker, så da var virkelig på tiden å finne ut hvem denne artisten var. “Ikke som de andre” (2018), fikk meg til å stortute, og jeg var helfrelst, og pushet hardt på for at flere i familien skulle ta seg tid til å lytte til han. Mille var ikke sein med å føle det jeg gjorde, og når han kom ut med låta “Kjærlighet” i fjor, var hun helfrelst. Bjørn Erik ble faktisk også tydelig rørt tidligere år når Sondre og kjæresten Peder, uventet dukket opp og sang “Befri mæ” i sammen i Oslo Spektrum. Hvis du har lyst å se noe utrolig vakker, så søk det opp på nett, du vil ikke angre.
Disse spesielle opplevelsen med Mille, er store. Hun holder ikke noe tilbake, hun gir av hele seg selv. Den gangen vi fikk et innblikk i hvordan hennes fremtid og verden antagelig ville fortone seg, hadde vi som foreldre et klart mål. Vi skulle hive oss på alt som kom vår vei av spennende ting. Når ungene i klassen til Mille kom tilbake fra en helg med gode vennehistorier, forsøkte vi som foreldre å fylle på med moro for at hun ikke skulle føle seg utenfor. Vi har brukt ledsagerbeviset (et kort som gir personer med nedsatt funksjonsevne, muligheten til å ha med seg en assistent gratis på en rekke begivenheter) flittig. Mille sin minnebok skulle også fylles opp med ekstra fine stunder. Det har blitt mange konserter, teaterforestillinger og musikaler, og flere skal det bli ❤️
Se på hun her da dere, se som hun skinner og stråler ❤️
Mille har fra hun var tre år gammel elsket å kle seg ut. Hun har alltid vært tiltrukket av teater, dans og sang, og i motsetning til sine eldre storebrødre er hun helt klart ekstrovert. Hun liker og by på seg selv, hun er sjeldent sjenert, og de siste ukene har hun blomstret.
Den fargerike jentungen vår har i tillegg arvet Bjørn Erik og min interesse for film og serier. Det er ikke en ting hun ikke får med seg, og hun som oss kan dykke inn i filmens eventyrlige verden og drømme seg bort. Parallelt med denne interessen har Mille i sammen med ei jente hun ble venninne med under første trinnet på videregående, blitt introdusert for “Comic-con” miljøet. Noen mener det er der nerder blir til superhelter (jeg personlig elsker den setningen), det er der de finner likesinnede med samme interesse for tegneserie- og filmkarakterer.
I trygge omgivelser blomstrer disse fine folka, og det beste av alt, de heier høylydt på hverandre. Her er det lov å være akkurat hvem man vil, drømmer blir på en måte til virkelighet, og midt i dette deilige fargerike kaoset, finner dere altså vår unike Mille-mor. Kostymer, parykker, fargelinser og sminke står på ønskelisten både til bursdag og jul, og jubelen står i taket hvis vi foreldre klarer å innfri. Billetter til arrangementer blir hanket inn, og en intens nedtelling til begivenheten starter, og plutselig er dagen endelig her.
Det har nylig vært “Fandomatic Con” på Sola Kulturhus. Forberedelsene har vært mange og forventningene store. Mille gikk ikke glipp av et sekund av denne helgen, og Bjørn Erik var faktisk på vei ut av bilen for å “ta noen” når han skulle hente en gråtende Mille den dagen det hele var over. Lite visste han at det ville bli vanskelig å ta farvel med hverandre etter en slik en finfin helg med så begivenhetsrike opplevelser. Det er vanskelig å nullstille seg, vanskelig å finne tilbake til den normale hverdagen, men allerede helgen etter fant syv av de sammen igjen, og i kveld to uker etter det igjen, har de tilbragt hele dagen i sammen.
Livet smiler for jentungen vår, og da dere, har mammahjertet det ganske så bra det også ❤️
Harley Quinn
Wednesday Addams
Hvis ønskelig kan man opptre i karakteren sin, og Mille er ikke vanskelig å be.
Vi har som vanlig en skikkelig slabbedask søndag i kjent stil foran tittekasse. Det går i 71 grader nord (kjendis), den sinnsykt kule Robinson lignende “Good Luck Guys” og etterhvert blir det nok Farmen også.
By the way, jeg har strikket igjen. Klyp meg i armen, går det an?! Hva er det som skjer? Jeg tenker mamma er litt stolt av meg nå, selv om jeg må innrømme å ha ringt henne et par ganger denne gangen også. Strikkeprosjekt nummer to ble en kjole, nærmere bestemt Inga kjole. Mønsteret kostet seksti kroner på nett, og var faktisk ikke vanskelig å følge i det hele tatt. Synes faktisk kjolen var mye enklere å strikke enn jakken, les gjerne om den her. Den eneste utfordringen jeg traff på, var ujevnhetene som oppstod ved trådskiftet. Takker derfor skaperen for nysgjerrigheten min, for jammen fikk jeg hjelp av de fine følgerne med tips om å løse det. Litt moro å oppdage at garva strikkere ikke hadde fått med seg den geniale måten å få ordnet dette på. Plutselig var det jeg som lærte bort noen strikketriks, hvem hadde trodd det?
Jeg har allerede vært ute på vift i den nye kjolen min, og jeg må innrømme at det var stas å kunne svare at “joda, jeg har strikket den selv”. Nå derimot sitter jeg igjen med nesten fire nøster ubrukt garn og jeg lurer på om jeg skal få laget noen plagg som matcher kjolen. Lue, skjerf, leggvarmere eller pulshansker? Jeg har som vanlig gått i tenkeboksen, og for dere som kjenner meg, blir jeg nok der en stund. For dessverre så er det noe inne meg som sier at dette også er vanskelig, og da kvier jeg meg. Men hallo, jeg er overbevist om at jeg kommer i mål med noe til slutt. Bare vent å se 🧶
