Dagens tanker…

God lørdag, kjære dere.

Jeg veit ikke hva det er med meg, men har plutselig funnet ut at jeg kanskje ikke er så sosiale av natur allikevel. Da mener jeg først og fremst på en som har behov for å henge med noen til enhver tid. Jeg har egentlig aldri vært den som renner ned dørene til folk, det hender kanskje et par ganger i måneden, men da har jeg helt klart fått en invitasjon på forhånd. Det er også veldig sjeldent jeg inviterer meg selv til noen, så den følelsen her dere, denne ærlige selvransankelsen, er helt syk.

Jeg begynte plutselig å fundere over dette i går, for jeg kjenner jeg er mye lettere til sinns enn det jeg pleier. Det er som om jeg liker å bli fortalt hva jeg kan og ikke kan gjøre. Jeg liker få valg, så jeg ikke hele tiden tenker på hva jeg kunne gått glipp av fordi jeg til tider er noe tiltaksløs.

Da hverdagen min forandret seg drastisk for syv-åtte år siden, var jeg nødt til å finne på noe for å ikke drukne i min egen bitterhet. For der og da synes jeg livet var veldig urettferdig. Siden helsa begrenset valgene på hva jeg kunne begi meg ut på, ble det å skrive redningen min. Ta bilder og skrive enkelt og kortfattet om de. Etterhvert knyttet dette meg til en omgangskrets med helt ukjente mennesker som jeg den dag i dag har holdt sporadisk kontakt med videre.

Hver bidige dag har jeg kontakt med venninnene mine og nærmeste familie. Samtidig har jeg daglig korte men ekstremt koselige dialoger med folk jeg har møtte gjennom sosiale medier de siste årene. Noen synes kanskje det å ha omgang med folk på denne måten er en mager trøst, men ikke jeg. Jeg velger å tro at det er derfor jeg klarer meg så bra i denne såkalte “lock downen”. Jeg føler meg nemlig aldri aleine. Jeg har selvsagt Bjørn Erik og Mille rundt meg også da, er veldig heldig og takknemlig sånn, men jeg er utrolig glad for alle dere andre der ute som jeg har møtt på min vei gjennom alle disse årene. Dere skal vite at dere beriker hverdagen min.

Oi, jeg ser nå at dagens innlegg sporet helt av. Jeg skulle egentlig vise dere kjøkkenvinduet mitt og be dere vise meg deres, men sånn ble det altså ikke. Jeg trodde først jeg skulle vaske vinduene og pynte det til randen med påskepynt, men neida. De ble vasket men som dere ser, har jeg alt for mye prosjekter der til at det kan bli årets påskevindu. Men, men uansett dere, hva ser du fra vinduet ditt? Har du pyntet det til påske? 

Belinda Jakobsen Ilies har via Instagram fått det for seg at vi alle skal slå et slag for den noe glemte blomsten Coleus. Den er visstnok en lettstelt plante, og den vokser fort. Det var derfor pur lykke å få to forskjellige stiklinger av arten via en venn på Facebook. Jeg gleder meg til å få de i jord snart, og etterhvert gi stiklinger videre til andre som vil ha.

Denne avokadosteinen har stått med vann i vinduet mitt i over to måneder. Det spiret en slimete enslig rot for litt siden og i går så jeg plutselig at det var på vei en stilk oppover også. Så spennende!

Disse kjøttetende plantene ble egentlig kjøpt inn for å ta seg av problemet med små fluer. En venninne av meg sier derimot at jeg sliter med feil fluer, at planten overhodet ikke kommer til å være interessert i de. Jaja, time will show, fluen er nemlig snart borte, men det kan kanskje ha noe med at jeg holder på å tørke ut synderen, altså planten der fluene legger egg.

Husker dere eksperimentet jeg hadde med å plukket med meg vill eføy jeg fant ute? Det er altså snart to måneder siden, og de lever her i vinduet i beste vellgående ennå.

#kjøkkenvindu #påskepynt #stiklinger #avocadostein #coleus #avleggere

Vennskap❣️

Hei igjen, kjære dere 🌻

Guriland nå skjer det ting på venninnefronten. Nå begir vi oss nemlig ut på ting vi ikke har noe peiling på. Vi har gruppevideosamtale, å fyttikatta så gøy det er!

For et par uker siden samlet vi Stavanger-jentene oss i en gruppechat på Facebook. Vi er hele femten stykker, alle med forskjellige relasjoner til hverandre, men i løpet av mange år har vi opprettet langvarig bånd og et slags fellesskap.

Noen av oss treffes et par ganger i måneden, noen drar fortsatt på årlige jenteturer i sammen, vi har årlig treff med barna våre i Kongeparken og vi blir ofte en stor gjeng til julebordtreff.

Vennskapene oss i mellom er forskjellige. I en såpass stor venninnegjeng har det dannet seg mindre intime grupperinger, og fra år til år så ser jeg at de forandrer seg. Noen knytter sterkere bånd, noen trenger en pause og andre faller helt ut for så å komme tilbake.

Vi er altså en fin fargeglad bukett med single, gifte og skilte kvinns som titt og ofte finner sammen på et eller annen måte. Hver bidige dag tikker det inn meldinger i “Girl Power” gruppa, og jeg elsker livstegnene fra dem alle. På søndag skal vi derimot ut i nytt terreng, vis skal forsøke å ha en videosamtale. Jeg hadde håpt vi bare kunne trykke på en knapp, og at vi da på 1-2-3 dukket opp på skjermen til hverandre. Kan man det? Eller må man laste inn en annen app som fungerer bedre, som støtter alle typer mobiler?

I går etter midnatt, når resten av huset hadde lagt seg og jeg satt på do nede, fikk jeg plutselig lyst til å teste ut det her. Gikk inn på messanger via Facebook og trykket på den lille videoknappen øverst i høyre hjørne. Det ringte en gang, to ganger, og vips så var gledessprederen Simone på plass. Plutselig var leende Tonje på plass også og hun snaisne ute i havgapet, Vibecke.

Guriland som vi lo, brillegjengen var samla. Alle var egentlig på vei i senga, men tiden gikk og den gikk. Vi så oss derimot nødt til å gjøre alvor i å legge oss etterhvert, særlig når mannen til hun ene begynte å gjøre seg klar for senga han også. Snakk om å komme tett inn på folk, da dere! Så moro, dette var akkurat det jeg trengte i disse seperasjonstidene.

Jentegjeng, indre gjeng, ytre gjeng og en til en gjeng, dere er viktige, og jeg gleder meg allerede til søndag når vi sees igjen ❤️

Her kommer han Brede-far inn for å køye også, så da var det på tide å avslutte moroa.

Hmmm, det høres så enkelt ut, men det er ikke det for meg som må ha alt med teskje…

 

#venninner #gruppevideosamtale #messanger #facebookmessanger

Det må gå bra ❤️

Hver dag så våkner jeg med et håp om at marerittet er over. At en eller annen smarting et eller annet sted i verden, har funnet opp en medisin som gjør at all usikkerheten vi alle lever med nå, forsvinner.

Jeg har sluttet å lese nyhetene rett før jeg legger meg. De første ukene var jeg på nett hele tiden og fikk med meg alt. Etterhvert har jeg derimot holdt meg til en runde om morgningen og kveldsnyhetene på TV.

Etter at NrK, som jeg til nå har sett på som den mest troverdige nyhetskanalen, formelig tabbet seg ut på debatten med den mest hysteriske kvinnemenneske jeg har vært bort i, som stigmatiserte det meste og kom med den ene konspirasjonsteorien etter den andre, har jeg kuttet ut alt av debatter også. For hva gagner det oss å hive seg inn i ting uten klare fakta? Ingen verdens ting.

Det er alltid noen som tror på det verste. De som elsker å skape så mye blest som mulig om de mest negative tingene. Jeg derimot, liker mer å lene meg på de som beholder roen. De som med fatning bygger folk opp, i stedet for å hente frem redselen og usikkerheten. Det betyr ikke at jeg er engstelig for det som skjer, langt der i fra, men det er viktig å forholde seg til det mydighetene  sier. De som gir oss informasjon om den reelle situasjonen og som ledere oss trygt videre. De som forteller oss konkret hva vi skal forholde oss til. Det er krisetid, og da trenger vi ikke en masse fagfolk med ulike synspunkter som forvirrer. 

Det kommer til å gå bra til slutt, men livet blir nok aldri helt det samme. Vi kommer alle til å gå videre med arr på sjelen og en uro om at det kan skje igjen, men forhåpentligvis med en styrke om at vi i sammen klarer alt.

Vi som mange andre familier har også måtte ta en del grep. Særlig rundt økonomien vår. Vi har satt en del små oppussingsprosjekter på vent, og planlegger ingen dyre kjøp fremover. Jeg som ofte shopper impulsivt, som selvsagt har Klarna konto sånn i tilfelle, prøver å holde meg i skinnet.

For en uke siden, kom fargerike og unike Elsa-Fredrikke ut med den nye kleskolleksjonen sin. Jeg har falt pladask for den lokale designeren, ante ikke at vi hadde nok en flinkiss like rundt hjørnet for oss her borte på Vestlandet. Den ene genseren hennes formelig skreik “Nina” lang vei, faktisk 80-tallets Nina. Jeg var derimot i flink-pike modus, og la den heller til i “Nina & Bjørn Erik sin ønskelistegruppe” vi oppretta på Facebook i januar 2015. Da Bjørn Erik noen dager etter fortalte meg at det var kommet inn bursdagspenger både fra min kjære mamma og hans foreldre, var jeg ikke sein med å hanke inn herligheten. Så nå dere, går jeg rundt her hjemme og sprer litt fargeglede. Er den ikke fin?

Rykende fersk 52 åring med fuskepels onepiece!

Hallo kjære dere, holder der fatningen og roen der ute i den skumle verdenen?

Her hjemme har vi hatt bursdagsfeiring, for unge meg. Kremt, det blir vel egentlig helt feil å kalle meg ung, føler det er lenge siden jeg har følt meg som det. Det hender derimot ofte at mine barnslige sider trenger seg på. Særlig i går, når Bjørn Erik overrasket meg med råkul bursdagspresang.

Jeg fikk altså en fuskepels onepiece, som jeg har ønsket meg i over to år. Den har vært utsolgt mesteparten av tiden, men i januar fikk altså han hunken min tak i den. Den har i mellomtiden ligget trygt plassert på kontoret hans, men i går fikk den altså de dagens lys.

Jeg skreik mine gledeshyl ut i hele nabolaget, trodde ikke mine egne øyne, og ikke lenge etterpå var den på og klar for å luftes. Jeg synes altså den er så fin, selv om de få forbipasserende vi møtte på turen ikke turde å se meg i øynene. For jeg kan jo forstå at den ser litt latterlig ut, venninnene mine kaller meg “Bigfoot” og “Chewbacca”, men den er altså så deilig å ha på seg. Det som også er litt kult med den, er at det følger med ti patcher med forskjellige vinterbyer på. Med sin borrelås kan de enkelt byttes ut på den ene armen, thihiii.

Nei, nå skal jeg faktisk sette med godt til rette og se gjennom alle bursdagshilsningene mine, og takke hver enkelt av dere for oppmerksomheten. Folk kan si hva de vil, men det å ha bursdag på sosiale medier er faktisk ganske så koselig ❤️

PS! Han fine mannen min har laget en film med meg og den nye kosedressen min i bunnen her. Filmingen foregår få meter fra huset vårt, på et sted som kalles “Utsikten”, og dere skjønner nok hvorfor.

 

Filmtime…

 

 

 

Pelle 23 år ❣️

God lørdag, kjære dere 🌷

“I disse spesielle tider”, er en setning som brukes ofte nå. Det er som om vi alle holder litt pusten og har ekstra høye skuldre, i påvente av en bedre og lysere hverdag. Den ene dagen snakkes det varmt om den gode dugnadsånden, for så å bli irri irri rattata over at noen ikke oppfører seg helt etter boka.

Jeg skulle ønske jeg kunne skrevet at her hjemme går livet sin vante gang, men det gjør jo ikke det. Bjørn Erik jobber mye mer enn før. Jeg hører mobilen gå varm der oppe i andre etasjen og at det skrives iherdig på tastaturet i ett sett. Det er mange som er redde for jobbene sine nå, så som fagforeningsmann er det derfor viktig å ha tunga rett i munn og veilede veien videre riktig.

Mille har det stort sett veldig bra. Det hjalp å få komme ut i frisk luft, til hesten sin Sol. Hun får derimot ikke lov å ri inne i hallen, heller ikke omgås de andre, for hun vet at hun overhodet ikke må bli smittet. For når hun ikke klarer å ri av seg en liten tarminfeksjon eller forkjølelse uten legehjelp, tar vi ingen sjanser.

Selv om vi som alle andre lever med begrenset frihet, så føler vi allikevel at vi er noen av de heldigste på jord. Hvis det å redde verden betyr å holde seg hjemme, med kjøleskapet og godteriskapet fullt, så er dette den enkleste oppgaven vi har fått. Venner og familie er kun en telefonsamtale unna, bedre kan man faktisk ikke få det.

I går ble forresten mellomstemannen vår Pelle 23 år. Jeg var først litt usikker på om vi kunne møtes, men han har sittet hjemme på vakt fra barnehagejobben sin siden vi gikk i karantene. Barnehagen er fortsatt i drift for et fåtalls barn, men for å begrense smittefaren, jobber det faste voksne i sammen hver dag. Pelle har hatt fri, men fra mandag av er det hans tur til å ta en ukes økt. 

Det ble altså en liten feiring i går, med favorittene finnbiff med potetstappe og marsipankake til dessert. Det var helt herlig å få henge litt sammen med den fine Pelle-gutten vår igjen. Den alvorlige skøyeren vår har helt klart blitt voksen. Han biter ikke lenger på terginga fra lille søstera, kanskje han rett og slett har savna det litt?

Jeg ønsker dere alle en fortsatt finfin lørdag. Ta vare på deg selv og dine og hold dere friske ❤️ 

 

 

Gjensynsglede, bakefiasko og gode venner

Da var karantenetiden over og vi i familien Thorsen derfor nødt til å begi oss ut i den skumle verden. Jeg må faktisk innrømme at det har vært godt å faktisk kun være her hjemme. Vi har på ingen måte tøyd strikken og bevegd oss ute blant folk. For selv om vi faktisk har lov å gå på butikken med visse  forskriftsregler, har vi droppet det. For det handler ikke om hva som er lov, heller om hva som er smart.

Jeg var superstressa når jeg satte meg i Twisyen for første gang på 5 uker. Planen var å kjøpe gulrøtter til Sol, rett inn i butikken og ut igjen, for deretter å dra i stallen. Så da dere, tok frøken på seg blå engangshansker og det gusjegrønne selvlysende bufftørkle fra lokalpuben i byen. Svetten piplet når jeg kom inn på Kiwién. Det var nesten ikke folk der, fire-fem stykker, og joda alle holdt avstand. Jeg lempa gulrøttene raskt i kurven og formelig løp til kasse. Jeg må si jeg følte meg litt dum der jeg stod, det så jo ut som jeg skulle rane hele kassa, but who cares? Ute av butikken gikk hanskene rett i søpla og jeg følte stor lettelse av å være ferdig med ukas handling, 10 poser gulrøtter. Jeg følte allikevel på uro i magen etterpå. Særlig når jeg fikk Snap fra en som syntes jeg burde hatt briller på meg også. Hmmm, holder det med vanlige lesebriller mon tro? Ulempen ved å gå med brillene mine er jo at jeg da føler meg dritas. Brillene er ikke laget for det, men det er uansett eneste alternativet, eller kanskje Bjørn Erik har noen vernebriller? Neste gang, jeg lover. 

Det var godt å se gjengen i stallen igjen. Det var ikke like mange der som før, men det skal det jo heller ikke være. Kun eiere og hestepassere har lov, resten må holde seg hjemme. Jeg var veldig tydelig på at Mille skulle holde god avstand til alle, og hun fikk kun ta på våre egne ting. Vi er heldig sånn, har vår egen trillebåre og møkkagreip, og for sikkerhetens skyld, tok Mille med seg Sol ut i paddock for å stelle henne. Gjensynsgleden var forresten stor. Det er ikke vanskelig å se at Sol gjenkjenner Mille. Hun er rask med å snu seg når hun roper, og kommer løpende for kos (les gulrøtter) med en gang.

Selv om karantenen er over for vår del, kommer vi til å fortsette å leve som om vi fortsatt er i det. Vel, forutenom det at vi handler selv så klart, med hansker, buff og briller. Vi skal også forsøke å begrense antall butikkbesøk ved å handle varer for to uker av gangen. Jeg har også funnet ut at vi kan få det meste levert på døra. Jeg jubla faktisk når jeg skjønte at det gikk an bestille reseptbelagte varer fra Apoteket levert på døra. Er det en plass jeg ikke har lyst til å ferdes på i disse dager, så er det der.

Jeg synes det er ganske så uproblematisk at alle mer eller mindre går hjemme. Bjørn Erik ser vi ikke før i kvellinga, han har laget seg eget kontor oppe, og Mille har to økter med hjemmeskole, for deretter å ta en kort økt i stallen. Selv er jeg vant til å pusle rundt her hjemme aleine. Jeg trives godt i mitt eget selskap, og har plenty av prosjekter å holde på med. I tillegg så har jeg tre vennegrupper jeg chatter med hver dag, i tillegg til å Facetime med Falk. Det oppfordrer jeg faktisk alle til å gjøre. Lag en gruppechat med noen du liker, hold kontakten. Det er ikke så viktig hvilket innhold man deler, kan være fjas og tull, men innimellom er det faktisk godt å lufte det man går å grubler på.

Der er altså så fine i sammen.

Dette bilde sendte jeg til gruppechatten med jentene, med spørsmålet:”Hva gjør dere akkurat nå?”

Endelig et bevis på at jeg IKKE kan bake. Venninnene mine Simone og Vibecke lovet å lære meg det før jeg var 50, men har nå lovet å forsøkte å lære meg det før jeg blir 60.

Så genialt! Om få dager blir medisinene mine og diverse apotekvarer levert direkte på døra mi. Gjøres på Farmasiet.no.

Lite visste jeg at Mille hadde spurt om oppskriften på en salat en venninne av meg la ut på Snap her forleden, før hun stod på døra med restene av den til henne.

Kontoret til Bjørn Erik i byen er helt stengt disse dager, alle jobber hjemmefra. Det første han derimot måtte gjøre når karantene tiden var over var å hente skjermene sine, for han har plenty å gjøre. I dag skal han også inn for å hente stolen sin, så Mille kan få tilbake sin spesiallagde.

Mille i samtale med læreren sin.Det går utrolig bra med de to skoleøktene hun må gjennom hver dag. Hun begynner klokken ni om morgenen og er ferdig halv to.

#familielivet #koronaviruset #hjemmeskole #hesterbest #islandshest

Flaueste øyeblikk!

Tenk at vi holdt på å miste en hel dag på favoritt stedet vårt Isla Holbox fordi min kjære mann hadde glemt å stille tilbake datoen på klokka!

Vi trodde det var vår aller siste kveld dagen i forveien, så den ble derfor tilbragt loffende rundt på stranda langt etter solnedgang. Vi ville utnytte hvert bidige minutt, så vi skiftet ikke til middag, men ble ute og koste oss til det var på tide å dra tilbake på hotellet for å pakke. Veldig vemodig, for innerst inne var vi på langt nær ferdig med dette paradiset. Seks dager ble så alt for lite på denne perlen.

På avreisedagen stod vi tidlig opp og ordnet oss, fikk på joggesko for første gang på lenge og dro for en siste frokost på det gjestfrie hotellet. Bjørn Erik hadde for en uke siden bestilt henting av oss på andre siden av ferjeleiet, og sendte en melding til sjåføren for å forsikre seg om at han for lengst hadde begynt å kjøre fra Cancun for å møte oss. Det hadde han ikke. Bjørn Erik ringte han derfor opp, og fortalte fortvilende at vi nå var på vei til ferjen og at vi synes det var fryktelig dumt å måtte stå i over to timer å vente på han. Sjåføren forklarte da igjen at vi ikke hadde bestilt henting før dagen etter. Dagen etter? Nei, avtalen var at vi skulle hentes denne dagen her, det stod jo på mailen også. Sjåføren stod på sitt og var helt enig i datoen, men hallo, det er ikke før i morgen, mente han. Bjørn Erik ser på mobilen sin, og forstår ingenting, helt til det går opp et lys for han. Han spilte Candy Crush Saga kvelden i forveien, gått tom for liv, og stilt datoen frem et døgn for å jukse til seg fem nye liv. Han hadde derimot glemt å stille klokka tilbake igjen. Djiiiisus, så flaut! Vi hadde altså gjort oss klare for avreise en dag for tidlig!

Vi lo så vi grein der vi satt og ble selvsagt også kjempeletta. Tenk at vi skulle få lov å være her en hel dag til. Vi savna nemlig allerede alle hundene på Refugio Animal Holbox og hadde heller ikke fått gjennomført padleturen vi hadde hatt lyst til pga for mye vind, så vi formelig jubla der vi satt.

Det ble et herlig gjensyn med hundene igjen. Denne gangen gikk vi ikke tur med noen av dem, det var for varmt, men satt et par timer bare å koste med dem etter tur. Snakket med de frivillige, som vi forøvrig fikk vite var hele seks stykker i tillegg til to veterinærer. Det var en veldig spent stemning blant dem i dag, for det skulle avgjøres om en av hundene, Ciricote, skulle få lov å reise til sine ny eier i Finland. Jeg tror faktisk det gikk i orden, for jeg følger Instastoryen refugio_animal_holbox hver dag, og har ikke sett den hunden der på lenge 🐾

Dere kan tro kameraet gikk varmt når vi tuslet rundt i gatene på Holbox. 

Et varmt og etterlengta gjensyn.

Han her hadde antagelig hatt en diagnose hvis han hadde vært et menneske. Han klarte nemlig ikke å slappe av, var nødt til å bli kasta ball for i ett sett.

Og der kom tårene…igjen. For hun dama her, kom innom hver bidige dag i ferien sin og hentet den skada hunden her. Trillet henne ned til sjøen og la henne på et teppe der så hun fikk kjenne på vinden og se på livet der. 

Det var ikke uvanlig å se malte portretter på husene. En hyllest til tildligere familiemedlemmer, han her var tidligere en telegraf. 

#refugioanimalholbox #mexico #holbox #helpdogs

Trå varsomt, ta hensyn…

Tenk at vi for kun to uker siden fortsatt var i Mexico. Vi skulle på Wrestling (les gjerne her) og gledet oss som små unger. Lite visste vi hva som ventet oss og resten av verden der hjemme.

Det går ikke en dag uten at vi fortsatt lengter tilbake til det stedet vi hadde det aller fineste på under turen vår. Isla Holbox har blitt vårt nye paradis, og vi er overbevist om at vi innen tre år er tilbake igjen.

Vi elsker å være på sjøen, så når Bjørn Erik fikk tak i en kar som kunne ta oss med på tur helt alene, var vi ikke seine med å takke ja. Vi hadde som mål å få se et par eksotiske fugler, men ut over det så vi bare frem til å få litt vind i håret.

Jeg har alltid elsket å være i båt, vel for uten om de fellesferiene jeg ble bundet fast i masta på seilbåten vår som liten når det var uvær, men på tur den dagen her var alt perfekt.

Første stopp var en liten øy med en utkikkspost ned på en strandtupp full av forskjellige fuglearter. Gjett hva jeg fikk øye på da dere? En enslig flamingo! Jeg visste på forhånd at flamingoene ikke var her ennå, de kommer alle tilbake i april, så dette var litt av en overraskelse. Min første ville flamingo, og jeg var i ekstase.

Deretter gikk turen videre til en annen liten øy, også en slags turistattraksjon, så her støtte vi på en hel del andre båter også. Ble forresten litt irri irri rattata der. Vi fikk nemlig beskjed om at vi alle måtte dusje av oss parfyme og solkrem hvis vi ville bade i den dyrebare og livsviktige lille ferskvannskilden der, men det ga folk blaffen i. Så forbanna trist, for dette var et helt unikt sted, som antagelig blir ødelagt pga oss mennesker. Det er litt rart det der, men vi mennesker elsker å feriere på urørte magiske steder, men vil ikke være med å bevare de, som her, hvor det eneste man ble bedt om var å ta seg en dusj først.

Jaja, Nina-mor fikk nå himla med øya mot en del av de som lata som de ikke så dusjen, og så gikk turen videre til nok et fugleparadis. Her var det tydelige grenser på hvor vi fikk lov å gå i land og ikke. Sperringer i vannet gjorde at båtene måtte holde seg langt unna land der fuglene hadde hekke- og spiseplassene sine. Vi fikk derimot gå i land på motsatt side, hvor trioen ene og alene opplevde noe av de råeste på hele turen. I det vi stod og speida utover hele øya oppi i et høyt utkikkstårn, landet det en gedigen ørn (les hauk) men en nyfanga sprellende fisk i klørne. Den stod altså få meter fra oss i alt sin prakt og storkoste seg med dagens fangst. Wow!

Se, en flamingo!

Jeg klarer ikke helt å skape den magien vi følte av å stå helt alene å iaktta alle disse forskjellige fugleartene, men jeg kan love dere at vi formelig holdt pusten, det var nemlig så flott.

Her skulle vi altså få bade i en forfriskende ferksvannskilde, og denne plakaten prøvde altså å få folk til å forstå hvor dyrbart dette stedet er. Det var det veldig få som tok hensyn til dessverre.

En som koser seg og nyter øyeblikket.

Hit, men ikke lengre! Det ekstremt store fuglelivet med hele 150 fuglearter må bevares.

 

Ser dere storken passer på redet sitt?

Et av feriens største høydepunkt var å få med seg at denne gigantiske ørnen (les fortsatt hauken) landet. 

#vinterferie #mexico #holbox #fugleliv #bevarkloden

Hjemmeskole med en vri…

Heihei igjen, fra oss i karantene.

Jeg noterer meg karantenedag nummer 8, og trekker et lettelsens sukk. Alle tre er nemlig helt symptomfrie, noe som gjør at jeg endelig tør å tror på at vi kommer gjennom denne første runden uten å bli syke. Vi kommer selvsagt uansett til å fortsette å holde oss inne, forholde oss til karantenereglene, for uten om et par natt turer med Pippi, og tenker vel egentlig at vi vi kommer til å leve ganske så likt selv etter at de 14 dagene er over.

Mille er endelig skikkelig i gang med hjemmeskolen via “Google Hangouts”, hvor hele fem av bestevenninnene i dag var online i sammen og hjalp hverandre. I tillegg så har vi en del nye huslige sysler som også tilegnes minsten. Det er hennes oppgave å lage lunsj i huset hver dag, og samtidig skal hun denne uken her, lære seg å vaske tøy. Jeg er nemlig litt redd jeg feilet med det når det kommer til de to voksne guttene våre, men Mille slipper ikke unna. 

Det fine med Mille, er at hun i utgangspunktet elsker å ha frie tøyler på kjøkkenet. Særlig når hun får trumfet i gjennom at det blir vafler til lunsj. De ble forresten mye bedre enn mine som alltid smaker sprøe kjeks, så fra nå av må hun gjerne ta over den oppgaven der. Når det kommer til klesvasken, så likte hun faktisk det også. Jeg hadde på forhånd teipet forklarende lapper på vaskemaskinen på hvilke vaskeprogrammer vi bruker mest, i hvilke hull såpen og skyllemiddelet skal og i tillegg til hvordan hun velger kort, langt eller økonomisk program. Det var i følge henne kjempekjekt å begynne på dette læreprosjektet, så nå ser jeg gjerne for meg litt avlastning på det også, jippi!

Som avslutning vil jeg gjerne få gjengi noen ord jeg leste tidligere i dag, som igjen fikk meg til å tenke på situasjonen vi alle dessverre er i for tiden:

Tankene dine påvirker humøret ditt.
Humøret ditt påvirker nervesystemet ditt.
Et overaktivt nervesystem kan faktisk påvirke
immunforsvaret ditt.
Tankene dine er med andre ord like viktige som det du spiser.

Jeg synes virkelig det var på tide at både Bjørn Erik og Mille så musikalen “The sound of music”.

Deilig quesadilla på gang.

Sjekk ut hjelpeteksten jeg har teipet på. Fatter ikke hvorfor jeg ikke har tenkt på dette før når gutta bodde hjemme.

#koronaviruset #convid19 #karantene #forholdsregler #hjemmeskole #hjemmesysler

 

Barna lider ekstra av aggressiv og stygg ordbruk

Før vi dro på ferie, var det så vidt litt snakk om koronaviruset. Bjørn Erik og jeg diskuterte det, blant annet om vi hadde en backup plan hvis dette skulle eskalere, men vi følte vi kunne dra avgårde i god tro om at dette vill gå bra. Vi følte oss nokså trygge på den andre siden av verden, hvor viruset ikke var påvist, men det lå allikevel å gnagde i bakhodet hele tiden. Hvordan ville dette utvikle seg? Hvordan ville dette påvirke vår hverdag?

Allerede på hjemturen i fra Mexico, begynte bekymringene å eskalere. Vi hadde til da bli skånet for det meste, men på flyplassen i Istanbul ble vi skannet av varmekamera og så selvfølgelig folk med munnbind overalt. I tillegg fikk vi mail fra læreren til Mille om at skremselspropagandaen hadde tatt helt av i klasserommet, noe Mille også dessverre fikk erfare. Hun fikk “tullemeldinger” som: “Har du koronaviruset, Mille? Dør du? Burde vi ha på gassmaske når du kommer? Ment som en barnslig spøk, men det gikk hverken hjem hos fortvila Mille eller oss sinna foreldre. Det ble derimot ordna med en gang, det var ikke vondt ment, så dette endte godt.

Vi kommer altså hjem, og blir mer eller mindre satt i karantene med en gang. Regelen var ennå ikke kommet på banen, men Bjørn Erik så det komme så han kom hjem fra jobb og vi holdt Mille hjemme fra skolen. Først følte det som en forlengelse av ferien vår. Vi trives godt i sammen, vi har stort sette alltid en fin tone oss i mellom, vi liker å omgås rundt hverandre. For to dager siden kom derimot reaksjonen fra minsten, Mille sine tårer ville ingen ende ta. Hun var helt utrøstelig. Fikk dødsangst, var kjemperedd og det var helt forferdelig for oss foreldre å oppleve henne så sårbar.

Vi tok selvfølgelig grep med en gang. Snakket og snakket om alt, og forvisset henne om at vi tross alt er veldig heldige. Ingen av oss er syke, ingen vi kjenner er syke, og vi har ingenting å klage på her hjemme hvor vi absolutt har alt vi trenger. Det vi derimot fikk spørsmål om, var hennes bekymring rundt all aggresjonen på sosiale medier. Hvorfor var så mange stygge i mot hverandre? Hun klarte rett og slett ikke å ta innover seg den aggressive ordbruken til folk. De formelig lynsjet hverandre. Noen har fått det for seg at det er deres oppgave og fortelle oss andre hvor dumme noen er. Det brukes ord som, fuck dem, dumme i hodet og hjernedøde folk, og for ei 14 år gammel jente som gjerne ser opp til disse menneskene, kan det bli litt mye. I hvert fall oppe på alt det andre som også blir repostet fra nyhetsbildet med knyttneve og flere utropstegn bak. 

Det ble i alle fall i overkant mye for vår lille fining. Hun klarte ikke å sortere tankene, og finne fornuften og håpet oppi all hatet. Som jeg har nevnt tidligere, så blir vi oppfordret til å holde hodet kaldt og hjertet varmt, men noen har i redselen for det som skjer nå, satt på seg rustning og valgt å skyte uhumskheter fra hofta. Jeg fatter ikke at noen har trua på at det ganger fellesskapet, pekefinger utover fungerer vel egentlig aldri.

Mille har kommet seg noe ovenpå igjen, og i dag har vi satt på alarmen til 10:25, for da skal Erna Solberg holde egen pressekonferanse til alle barna. Kanskje noen voksne også burde få den med seg, for å få med seg hvordan vi skal oppføre oss ovenfor våre medmennesker i en vanskelig tid for oss alle ❤️ 

#koronaviruset #barn