Unntakstilstand

God kveld, kjære dere.

Minsten Mille hangler. Hun har ikke vært på skolen siden mandag, og det ser ut som om hun blir hjemme hele uken. Halsen er vond og nesa pottetett samtidig som den renner, og hun sover døgnet rundt. Siden smerteterskelen henne er høy, har vi vært hos legen for å være på den sikre siden. Crp’en er heldigvis lav, så vi tyr ikke til medisiner riktig ennå. Det fungerte veldig bra sist gang, så vi satser på det denne gangen også. Med rikelig hvile, regner vi med at hun er snarlig på beina igjen. 

Matlysten er det så som så med, men hun ville overraskende nok ha grønnsakssuppe. Oppløftende, så da var jeg ikke vanskelig å be. Jeg var derimot ikke fornøyd sist gang jeg lagde den, så denne gangen slo jeg sammen to tilfeldige oppskrifter. I tillegg brukte jeg mye mer krydder, og da traff jeg midt i blinken.

Nå kan dere jo gjette hva vi spiser hver bidige dag denne uken? Joda, grønnsakssuppe. Vel, Mille vil gjerne ha en kjøttpølser oppi også, så det kuttes opp og varmes på forhånd opp i mikroen. 

The Queen, fulgte nøye med under kokkeleringen.

Min grønnsaksmiks inneholder: 4 gulerøtter, 8 poteter, 2 løk, kålrabi, persillerot, sellerirot, 2 purreløk og en hel hvitløk.

Alle grønnsakene kuttes opp i terninger og kokes 2 timer i: 4 liter vann, grønnsakssfond, 2 bokser knuste tomater, tre runder med Kikoman (teller 1-2-3 mens jeg heller), Gastromat krydder, pepper, “Paprika” krydder fra Budapest (det bruker jeg til alt), og chillimix. 

#grønnsakssuppe #gladimat

Ønskebarn 💕

Venninnegjengen har vokst de siste åre, med flere barn, og det er så stas. Lite visste vi at vi skulle være så heldig. For vi er alle 40-50+, så det å få barn nå, er rett og slett et mirakel.

I helgen var jeg i navnfest for et av disse miraklene. Lengtet etter så lenge. Kjære, vakre, vene, søte, lille Tilla Marie. Silvia sin vesle prinsesse, som vi alle har så kjær.

Jeg visste ikke at det stod “ønskebarn” på et at de fine vimplene, før jeg så bildene nærmere i øyesyn. Da rant det noen tårer, for det er så sårbart og ærlig det ordet der, så fint.

“Kjære Tilla Marie, du skulle bare visst hvor takknemlig vi alle er for at du har kommet. Mammaen din har alltid vært vakker, men nå formelig stråler hun. Dere er så fine i sammen, og det skal bli så moro å følge med videre på dette vakre eventyret”

Silvia + Tilla Marie = ❤ 

Se som de stråler!

 

 

 

Nytt på nytt

God kveld, kjære dere.

Da har vi akkurat kommet hjem fra navnfesten til vesle Tilla Marie, mirakelet til venninnen min Silvia. I anledningen pynta jeg meg med han kjære kong Harald og dronning Sonja. Jeg elsker nemlig Anette Moi genseren jeg fikk til jul for to år siden, men glemmer alltid å bruke den. Det passet derimot fint å hente den frem i dag anledning festen til vesla.

Apropos julegave, i dag har jeg fått på plass et par nye ting i huset. Bjørn Erik vant blant annet et nydelig gult bildet av kunstneren Kjell Pahr-Iversen. Jeg har faktisk hatt et godt øye til bildene hans lenge, så dere kan tro det var stas å kapre et av de jeg synes er finest. Det kunne ikke passa bedre, for jeg har lenge hatt lyst til å fjerne vinstativet på veggen. Det ble en perfekt erstatter, vekk med vinen – frem med kunsten.

I tillegg så har vi fått ny veggklokke. Den svarte gamle har flyttet opp på rommet til Mille, og en stor naurtro veggklokke har kommet opp i stedet. Jeg trodde aldri jeg skulle få tre inn i stua igjen, etter å ha kasta ut all furuen for mange år siden. Nå har vi derimot naturtro blomsterpotter overalt, bjørkestammer som deler stua og spisestua, naturtro hengekøye og valnøtt i seksjonen som også deler stua mot spisestua. Jeg synes alle disse elementene er med på å mykne opp inntrykket i stua, det ser koseligere ut, og det er tross alt her vi oppholder oss mesteparten av kvelden. Det er kjekt å trives i egen stue.

Bildet jeg fikk av Falk og meg, har fått hedersplass på kjøkkent.

For et par måneder siden fikk jeg et par avleggere av venninnen min Simone, og i dag kom plante nummer to i potte. Superkjekt, ny “baby” å ta vare på.

#veggklokke #kjellpahriversen #anettemoi

Litt av alt ❤

Da var det vel på tide å ta farvel med jula her hjemme også, og mens jeg finner frem eskene og pakker alt møysommelig ned igjen, smiler jeg. For til tross for litt uvel mage mot slutten, har jeg lagt bak meg en utrolig fin og minnerik tid.

Veldig mange fokuserer på følelsen rundt det å ha julestemning eller ikke. For meg så har det aldri vært noe alternativ. Jeg har faktisk aldri tillatt meg å kjenne på om jeg savner noe, om jeg trenger noe mer, noe konkret for at jula skal kjennes bedre ut. Bjørn Erik og jeg har mer eller mindre alltid hatt barn å ta hensyn til, i snart 30 år, og det ville aldri falt meg inn å så tvil om at jula er noe av det koseligste vi har i sammen.

Det er vel heller ingen hemmelighet at julemagien ble enda viktigere å holde ved like når vi fikk vesle Mille-mor. Det er faktisk ikke så alt for mange år siden hun fant ut at nissen ikke fantes, og det var rett og slett hjerteskjærende å se hvor lei seg hun ble der og da. Nå kan vi derimot le av det, og selv om hun i begynnelsen var skuffet, har vi fått henne med på laget om å være med å glede andre barn ved å holde nissen levende.

Nå er det Falk sin tur til å bli innlemmet i alle juletradisjonene, og selv om han fortsatt er litt for liten til å forstå noe, så tok vi han med på mye. Vi satt blant annet mang en gang på gulvet foran juletreet og lot toget gå utallige ganger rundt og rundt. Julelandsbyen under glitret og blinket så fint, og Falk hadde selvsagt veldig lyst til å røre, eller rettere sagt putta alt i munnen. Enn så lenge kan han hverken krype eller gå, så det var en lett match å holde han unna. Julekulene i skjegget til farfar var også veldig spennende, men “bare se, ikke røre” ble nok gjentatt en par ganger der også. Neste år må vi nok derimot løpe en hel del etter han, men det gjør ingen verdens ting, jeg gleder meg allerede ❤

Falk har helt klart fått øynene opp for Pippi og Mia. Pippi har han fått lov å ta på, til Pippi sin store skrekk, men tøffe Mia må han fortsatt holde seg langt unna.

Noe av det aller viktigste med julen er å sette av tid til venninnene sine, så julefrokost/lunsj i onepiece eller pysj ble en innertier.

Jeg må si jeg har vært ekstra heldig denne julen som har fått ha så mye kvalitetstid med vesle Falke-mann. Han har hatt mang en kosestund på fanget, og da har ønsket om at tiden skal stå stille aldri vært høyere.

#julen #familie #venner

 

Velkommen 2020

For dere er det helt sikkert kveld nå, men får meg er det morgen. Har akkurat stått opp, siden jeg la meg seks i morges. For jeg var visst ikke ferdig med den omgangssyken allikevel. Den blusset opp igjen for fullt. Spydde kun to ganger, men jeg har vel mer eller mindre tissa med rompa i et døgn nå. Krise, siden jeg ikke trives på do, men denne gangen var det bare å benke seg godt til rette og sitte til krampa tok en. Har faktisk fått blåmerke etter doringen, stiv og støl, men etter ni timer i koma, føler jeg meg mye bedre.

Nå er det på tide å ønske 2020 velkommen. Det er deilig å starte med blanke ark. Ikke misforstå meg, jeg har lagt et fargerikt og gledelig fjorår bak meg, men det er nå allikevel godt å få begynne litt på nytt. Forsøke å være målrettet, men allikevel være fornøyd med at dagen har vært god selv uten de store toppene. Det er et jag etter “livets lykke og gleder”, men for meg blir det viktigere og viktigere å ha god balanse. Litt av alt, både utfordringer og det enkle, men alt trenger nødvendigvis ikke å analyseres.

Jeg takker for kompleksiteten i livet, og siterer det Henriette Lien nylig skrev:“Ikke lys uten mørke, varme uten kulde, det myke uten det harde”

Jeg har tak over hodet, mat på bordet, folk som bryr seg om meg og ikke minst en rekke ting som holder meg sysselsatt, hva mer trenger jeg? Ingenting ❤ 

 

 

Godt nytt år ✨

Kjære dere, da var jeg endelig tilbake igjen.

Det er flere grunner til bloggpausen, blant annet sykdom og prioritering av viktig barnebarn besøk. I tillegg så er jeg ikke komfortabel med å ha fått meg PC i stedet for Mac. Kvaliteten på skjerm, mus og brukervennlighet er ikke optimal, så nå vurderer jeg faktisk å benytte meg av angreretten, levere den tilbake. Synd, siden dette var en overraskelsesgave fra Bjørn Erik, men jeg regner med at han forstår at dette er et viktig arbeidsverktøy i hverdagssysselen min.

Hadde dere forresten en fin nyttårsfeiring?

I år ble dagen feiret noe annerledes enn det vi pleier. Som regel rømmer vi i fra byen, siden minsten Mille og hunden Pippi er livredd for raketter. Denne gangen hadde vi som sagt besøk fra Oslo, og valgte derfor å bli hjemme. Til min store glede ba venninnen min Vibecke seg selv hjem til oss med sin fine familie, og når hun i tillegg tilbød seg å stå for all kokkeleringen, var jeg sannelig ikke vanskelig å be.

Guriland som den dama der kan lage mat. Jeg pleier som regel ikke å spise så alt for mye kalkun, synes ofte det blir for tørt, men denne var altså så saftig og smakfull. Middagen ble faktisk så til de grader vellykket, at det kun var to små kjøttbiter igjen av et kalkunbryst på 2 kg. Fordelt på fire voksne, barna spiste julepølser, er det nesten brutalt spør du meg, reine fråtsingen.

Vi har alltid pakkeleken nyttårskvelden for å forkorte ventetiden til midnatt. Hadde planlagt det denne gangen også, men fikk plutselig så lyst til å spille Kahoot. Har dere prøvd det? Alle laster ned appen på sin mobil, og så kobler vi oss opp mot samme spørrespill, denne gangen “For hele familien”. Så kjøres det opp på TVen, og det er altså så kjekt. Så moro at vi faktisk glemte tid og sted, og derfor måtte haste avgårde til fellesoppskytingen av raketter.

Mille er som sagt fanatisk redd for raketter, noe som er nokså kjent blant de som har Sotos Syndrom. Fikser ikke noe form for smell i det hele tatt, liker ikke høye lyder generelt, og klarer ikke å venne seg til det. Derfor valgte hun å bli hjemme og inne med en syk Kristin. Vi andre dro derimot bortover, og fikk med oss et helt magisk fyrverkeri som ingen ende ville ta. For å være helt ærlig dere, så skjønner jeg ikke hvorfor folk i Stavanger kjøper raketter selv i det hele tatt. Ingenting slår nemlig fellesoppskytingen. Så da fatter jeg ikke hvorfor folk gidder å stå på sidelinja å kjøre opp noen små fiseskudd sammenlignet med dette.

En glad og fornøyd Mille tok imot oss i døra når vi kom hjem, og da turde hun faktisk å komme ut på verandaen iført hørselsvern, så også hun kunne få prøvd noen stjerneskudd. Deretter avsluttet vi kvelden med pakkeleken. Kjempa og sloss som vanlig om de samme pakkene med den fineste innpakningen. Like morsomt hver gang, og det slår aldri feil at den som i første runde karra til seg flest pakker, altså meg, mista dem i siste og avgjørende runde.

Godt nytt år, kjære lesere. Vit at jeg setter utrolig stor pris på dere ❤ 

Farmor sin lille gogutt var ikke helt enig i at han måtte gå å legge seg med så mange kjekke mennesker rundt seg på besøk.

 

#nyttår #familietid #venner #tradisjon

Velkommen til oss, Petter ❤

Heihei igjen, kjære dere.

Mange har helt sikkert fått med dere at det å ha dyr ofte fyller tomrommet Mille har hatt når det kommer til savnet av gode venner. Det har alltid vært vanskelig for henne å skape trygge rammer rundt andre barn, men rundt dyr har hun alltid hatt det bra. Det ble derfor stor ståhei når undulaten hennes gjennom drøye 5 år, Snow, døde lille julaften. Hun var utrøstelig, og tårene ville ingen ende ta.

Vi visste at Snow sang på siste verste allerede to dager før. Nebbet var blitt for langt, noe vi dessverre oppdaget for seint. Jeg klarte på et vis å file det, men da var kroppen allerede på vei til å gi tapt. Han heiv seg over maten, noe som førte til dårlig mage, så selv om vi stelte rundt han på alle mulig måter, sluttet hjertet til den lille krabaten å slå. I hendene på Mille, og det var altså så sårt.

Mille ble så lei seg og utafor og hun klarte ikke å løsrive seg fra sin lille bestevenn. Derfor  var vi nødt til å skape en fin liten ramme rundt en slags begravelsen, så hun kom seg videre. Joda, dere, begravelse var vi nødt til å ha. Snow ble lagt i en eske full av glitter, svøpt inn i mitt fineste broderte lommetørkle. Deretter skrev Mille et brev som fortalte alt hva Snow hadde vært for henne og la det oppi esken. 

Kjære lille Snow ble altså begravd 23.12. 2019 kl. 23:55, under pæretreet bak i hagen. Pappa Bjørn Erik fikk æren av å si noen gode ord, og det gjorde også jeg. Det var en dyster forsamling ute i striregnet, og jeg var livredd der et øyeblikk at hylekoret skulle vekke opp alle husstandene i mils omkrets. 

Livet med Snow er altså over, men allerede dagen etter, 5 minutter før alle butikkene åpnet, stod Mille og jeg klare utenfor dyrebutikken. For vesle Sunny, den såkalte enken etter Snow, skulle selvsagt få seg en ny partner. Vi fikk vel egentlig beskjed om at det er en ganske umulig situasjon å sette en ung fugl i sammen med en gammel, men det gikk helt smertefritt. Lille Petter ble tatt vel i mot av vakre snille Sunny, så alle hjerter gleder seg ❤

Julelandsbyen har vokst, og jeg er fem år igjen ❤

God ettermiddag, er dere fortsatt i julestemning som meg?

Dere kan tro jeg koser meg. Trekløveret har nok en gang kommet på besøk fra Oslo til Stavanger, og det gjør noe ekstra godt med hele huset. Det å ha en 8 måneder gammel blidfis rundt seg, får det beste frem i oss alle. Vi formelig slåss om å få ha han, for han gjør ikke noe annet enne å smile og le mot oss med de bittesmå tennene sine. Et av dagens høydepunkt er kveldsbadet, for da skriker farmor av fryd der hun blir spruta ned. Jeg blir skikkelig dassass, kliss våt, så etterpå kommer vi begge to ned pysj.

Men hallo dere, se på juletreet vårt nå da, er det ikke fint? Jeg har vært på romjulssalg, så nå har LuVille landsbyen vår under treet vokst ytterligere. Julenissen er på plass, flere salgsboder med kaker og ost, og det beste av alt flere barn som leker i snøen og går på ski. Jeg falt også pladask for det nygifte paret i hestevognen, samt en rekke juletrær med lys i. Det er flaut å si det, men klokka ble faktisk tre i natt, før jeg var ferdig med å “leke” med alt dette nye. Jeg har blitt helt hekta, barnet i meg har våkna til livet igjen.

Nå ble det forresten alt for omfattende å sette batterier i alt, så jeg har fått tak i en strømtilførsel jeg kan koble flere gjenstander til samtidig. Ser at jeg trenger flere av dem, så dere skal ikke se bort i fra at landsbyen vokser bittelitt til når jeg må ut å kjøpe flere. I tillegg så har jeg skaffet oss en tykk rund snøduk til å ha under hele juletreet, men det ble alt for omfattende å få den under i år. Til neste år skal snøduken selvsagt på plass, dere kan tro jeg gleder meg 🎄

Mia er titt og ofte og finne under treet for tiden, og jeg skjønner godt at hun liker seg der. Det hender jeg finner et lite mini juletre i hjørnet av stua som hun har lekt med, men ellers så har hun nøyd seg med å se og ikke røre.

#julen #julelandsby #luville #smågleder

 

Huset med det rare i ✨

God kveld i stugo, kjære dere.

Jeg er flau og har dårlig samvittighet. Bjørn Erik insisterte nemlig på at han og jeg ikke skulle kjøpe julegaver til hverandre, siden vi snart skal på tidenes ferie. Han sier faktisk hver bidige jul at han ikke vil ha noe, men nissemor synes nå allikevel at han fortjener noe. Det ble derfor truser, sokker, bøker, herresåpe og skjeggprodukter på han, mens jeg ble overraska med flunkende ny PC. Aiaiai, helt toppers, jeg ble selvsagt ydmyk glad til tusen, men det var jo ikke helt etter planen. “Ingen gaver til hverandre”, var som vanlig fra hans side bare tullball. I tillegg så er jo jeg så inni hampen dårlig på å gå over til nye elektriske duppeditter. Jeg må nok innrømme at jeg ikke lærer nye ting like lett som før. Blir litt som Ludvig i Flåklypa, alt nytt er farlig og vanskelig.

Så nå sitter jeg her da, og må ha hjelp til hver minste lille ting. Ser dårlig, så jeg må ha større skrift og ikke minst bedre lys. Den nye musen klikker for hver bidige ting jeg gjør, så den må byttes i en lydløs en. Jeg må ha hjelp til å få lastet opp en rekke programmer, som forøvrig ingen bruker, fordi de ikke har vært oppdatert på fem år, osv. osv. Listen er uendelig, og han kjære hunken min løper til og fikser og trikser alle mulige ønsker, mens han helt sikkert forsøker å puste rolig og teller til ti for ikke å miste tålmodigheten med meg.

Nok om det dere, tilbake til noe mye hyggeligere. Vi har nemlig vært hos våre fargerike og gode venner Simone og Brede i dag. De inviterte til julelunsj, og da var vi selvsagt ikke seine med å takke “ja”. Det er altså så koselig i “huset på prærien”, “huset med alt det rare i”. Jeg kan rusle rundt der hjemme i en evighet og kose meg med alle de sjeldne tingene de har samlet. Alle trives her, antagelig for det er så høyt under taket, hjerterom og varme ❤

#jul #venner #husetmeddetrarei #nostalgi

Julaften ✨

Første juledag, min favorittdag i julen. Da sover alle mann så lenge de vil, ingen vekkerklokke blir stilt, og vi har superlang frokost/lunsj. Den startet ikke før to i dag, siden julaften for min del ikke ble avrundet før fem i natt. Resten av gjengen la seg et par timer før, men jeg synes satte pris på å ha hele den fine julestua vår helt for meg et par timer før også jeg fant senga. Pippi og jeg lå langstrakte i sofaen her. Leste julehilsninger og så på bilder og små filmsnutter fra kjente og kjære i hele vårt langstrakte land. Så koselig, tiden fløy av sted, og plutselig var klokka blitt alt for mye.

Selve julaften ble altså feiret her hjemme med mamma, Morten, mellomstemannen, attpåklatten, min kjære og meg. Tidligere var vi ganske så tradisjonelle. Sto opp til nydelig frokost, pyntent oss, gikk i kirken, så Donald Duck og vennene hans og spiste nøyaktig klokken fem når julen ringes inn. Det er derimot historie. Nå tar vi det litt mer med ro. Spiser lang frokost/lunsj i pysjen, ser julefavorittene på tittekassa og så drar i stallen. Vi har ikke lenger noe fast klokkeslett og spise på, tar det som det kommer når maten er ferdig, og kommer i finstasen fem minutter før vi setter oss til bords. 

I går ble klokke litt over seks før vi landet rundt det julepynta spisebordet, og stemningen var så god at vi ble sittende i drøye to timer å fråtse. Vel, det var vel bare jeg og Morten som spiste den siste halvtimen. Han nyter og spiser sakte, mens jeg skravler så fælt at det tar en evighet før jeg blir ferdig. Synes uansett vi bør bli sittende en stund også, for vi har jo tross alt brukt noen timer på kjøkkenet.

Etterhvert ble det kaker og pakketid, og selv om vi denne gangen kun var seks stykker tok det tid. Vi pakker nemlig opp etter tur, og det hender ting må prøves ut til minste detalj. Batterier må hentes og bruksanvisninger leses, så dere kan tro Pelle etterhvert ble nokså utålmodig. Han ville nemlig til byen og treffe kompisene sine på Beverly, noe de har begynte med de siste åra. I fjor var vi ikke ferdig med pakkene før puben var stengt, og han ville på ingen måte at det skulle gjenta seg denne gangen også. 

Det ble etterhvert bytur på han Pelle-mann, og for at han skulle spare tid og komme seg fort på plass, kjørte jeg han innover. Etterhvert ble det også på tide å trekke seg tilbake for minstemann, for hun gledet seg til å teste nytt hesteutstyr i stallen i dag. Da ble det film på oss andre. “Rambo, last blood”, er vel kanskje ikke en typisk julefilm, men det stod nå på ønskelista til hele hurven. Det ble som vanlig høy knall og fall faktor, action delux, og derfor var det litt godt for meg å lande litt etterpå. Det var derimot himmelsk å etterhvert finne senga. Deilig og tilfredstillende og vite at vi nok en gang har klart å legge bak oss en innholdsrik julefeiring. 

Fortsatt god jul, dere ✨

#familietid #jul #julaften