Nina Sprell Levende

Hunken og jeg har vært på Turbojugend (TJ) treff igjen, og lystighetsskalene ble rett og slett sprengt i fillebiter. Får som jeg har nevnt tidligere, det å henge med TJ er og blir magisk. Det er som en gedigen lekeplass for voksne. For voksne i fra hele verden med de samme verdiene som en selv. Det dyrkes vennskap og deles livserfaringer over en lav sko, samtidig som det drikkes massevis av øl over god rock´n´roll.

Det årlige TJ treffet i St. Pauli i Hamurg, (WTJT) ble Bjørn Erik og meg sitt andre bekjentskap med denne deilige galskapen. Dette året ble eventen også utvidet med noen ekstra dager, og vi var derfor i ekstase. For i året som har gått siden sist, har vi vært på flere treff og besøk med mange av de samme folka. Vi kjenner flere, og jeg er derfor ikke like avhengig av å dilte i rompa til BE lenger. Jeg tok meg faktisk i å ikke ha sett BE på evigheter flere ganger, rett og slett fordi jeg satt i dype og interessante samtaler med andre. Med disse menneskene føler jeg meg hørt og sett, det er trygt og godt, så ikke rart at vi allerede nå har bestilt ny tur til neste år.

Programmet til WTJT var fullstappa fra begynnelse til slutt, og vi visste vi ikke ville klare å få med oss alt. Det stresset selvsagt BE, for han er livredd for å gå glipp av noe, men vi håpet allikevel vi ville få med det meste.

Med disse stikkordene og bildene under, så håper jeg dere får et godt innblikk i hva dette betyr for oss: Turbonegro, vennskap, patcher, minigolf, nakne romper, båtturer, korte shortser, kilt, konserter, glam og glitter, øl, pupper, band, karaoke, pizza, karry pølser, skjegg og råbarske kutter (jakker). I tillegg så klemmes det mye, så kanskje ikke så rart jeg nå sitter her med korona. Men, men, shit happens, det var uansett verdt det  ⚓️ ❤️ ⚓️

Foto: Romeo Bumaye

 

Foto: Lars VegAss/FTJ

Se på hun her da dere, er hun ikke flott?!

Det har vært SpillExpo Stavanger Comic con, og da styres og stelles det iherdig oppe i andre etasjen her hjemme. Kostymer skal testes, parykker ordnes, og siden det er strenge regler rundt det å bringe med seg våpenkopier, hender det frøkna må legge seg i selen og lage et eller annet av doruller og gaffateip.

Dette er høydepunktene i året, og Mille går ikke glipp av et minutt. Hun fyker av gårde i egen bil tidlig om morgenen og kommer hjem høy som en skyskraper på opplevelser og historier. Vennskap blir sterke samtidig som nye knyttes. Det er en spennende tid, og jeg sitter bare på sidelinjen og koser meg, nyter og heier.

Jeg har sagt det før, og sier det igen:”Du er helt rå, Mille!”

Mille sin nydelige og særdeles snille islandshoppe fyller 20 år, og det er nesten litt vanskelig å fordøye at hun nå har vært i minsten sitt liv i hele syv år, hvor blir tiden av?

Jeg skulle virkelig ønske den gangen vi slo til på noe av det skumleste vi noensinne har gjort, at noen hadde klappet oss på skuldrene og sagt “det kommer til å gå bra”. For jeg var jammen ikke særlig høy i hatten når vi gikk til det store steget å bli hesteeiere. Men det gikk seg til på et vis. Vel og merke med god hjelp fra alles beste Helle, og i dag kan vi altså se tilbake på syv år med rein hesteglede. 

Sol har ikke forandret seg så mye på disse årene. Hun er fortsatt den energiske hesten med til tider mye motor, sprek til tusen. Rytteren derimot, har utviklet seg noe enormt. Hun klamrer seg ikke bare fast i svingene lenger, hun har hele roen. Med mye mer erfaren rir hun alltid med en plan for dagens ridetime, og hun storkoser seg, hun er helt trygg.

I disse dager ble Sol sluppet ut på beite, og hun blir nok gående ute dag og natt helt til oktober. Dette er den beste tiden på året å ha hest. Ingen møkking, ingen sanking av høy, bare later dager ute i frisk luft kun avbrutt av et par timers ridning og stell. Hesten har kommet for å bli, dette er livet for oss dere, lykken.

Gratulerer så mye med dagen Sol, du skulle bare visst hvor mye du betyr for minsten vår ❤️

Åhhh herlighet for en sprø helg dette har vært!

Bare det å komme seg ut på veien igjen, det å være på tur, gjorde godt. Være trygge på at andre tar seg av våre kjære to-, tre- og firbeinte føltes befriende. Skuldrene har virkelig fått senket seg, mor og far har fått lekt seg.

Det er rart det der, men når man har blitt godt voksen sånn som meg, så har man mer enn nok med å ta godt vare på de vennene man allerede har. Jeg forsøker selvsagt å ta vel i mot nye bekjentskap som kommer min vei, føler på takknemlighet og spenning, men det må allikevel ikke gå på bekostningen av de fine vennene jeg allerede har. Bjørn Erik er likedan, han er egentlig ikke så gira alltid på å være så sosial han heller. Men med en gang det planlegges turer med Turbojugend, da våkner han, da blir det liv. For det er som han sier, i blant disse folka er det meste uproblematisk. Det går i råkkenråll og øl fra morran til kveld, og enklere enn det blir det jo ikke.

Denne gangen gikk turen til Turbojugend Kolding, i Danmark. Vi har aldri vært der før, men gla’gjengen som bor der, har vi møtt flere ganger. Det var duket for tre dagers moro, SliceTown MeltDown, med et tett program, og ikke minst skulle vi feire 40 års dagen til en av frontfiguren i TJ Kolding, Mr. Deppe. Med andre ord, det var bare å brette opp ermene og hoppe inn i galskapen. Håpe man klarte å få med seg det meste.

Jeg tenker bildene under kan tale for seg selv, og ha i bakhodet dere, øllen på puben kostet tyve kroner og min favoritt i butikken ti kroner…ikke rart man går litt bananas når man er nordmann i Danmark da…  

⚓️ ❤️ ⚓️

Tusen, tusen takk for denne gang, vi sees i Hamburg 🇩🇪

Heihei, er dere i ferd med å lage dere en fin søndag?

Her hjemme tar vi det helt med ro. Jeg ser gårsdagens episode av Kompani Lauritzen, mens jeg småpusler med plantene mine. Det spirer og gror overalt nå, og jeg kan med hånden på hjerte si at tiden vi er inne i nå, er min soleklare favoritt.

Om litt skal jeg i gang med prosjekt “selge unna brukte klær, for å kjøpe meg nye tursko”. Det er helt sykt å tenkte på at jeg på nullkommaniks klarte å selge unna førti brukte plagg til en sum av fem tusen kroner. Det var takket være en av dere, at idéen tok form. Drømmejakka dukket plutselig opp i monitor, og jeg formelig døde. Jeg elsket den ved første blikk, men det kom ikke på tale å grave så langt ned i lommeboka for å få råd til den. Et lyst hode skrev da at jeg burde ta meg en tur opp på loftet og finne frem klær og leker som ikke var i bruk, selge de og kjøpe jakken for pengene. Vel, klærne kunne jeg sagtens prøve å få noen kroner for, men lekene har jeg aldri sett på som mine. De er ungene sine, og når jeg først har sagt at jeg skal ta vare på de for eventuelle barnebarn, så kan jeg ikke gå tilbake på det.

Fire kasser med brukte klær ble funnet frem, og i to omganger viste jeg frem tyve klær på snapkontoen “ninasprell” min. Dere kan tro jeg ble sjokkert når 307 meldinger omgående tikket inn. Klærne ble revet bort på en halvtime, og jeg ble altså 2500 kroner rikere på 1-2-3. Det var altså så stas dere, for ikke bare fikk jeg inn nok penger til den fine jakken. Etter å ha solgt tyve plagg til, ble det bukse på meg også, og helt råe festival boots i sølv med frynser på, er også på vei.

Jeg har ennå en kasse med klær igjen, og garantert også noe å avse i klesskapene mine, så seinere i dag går jeg i gang med runde nummer tre. Turskoene mine ga meg mye krøll i Mexico, og skulle for lengst vært bytta, så nå skal nye hankes inn. Men i mellomtiden dere, se på den nye jakka og buksa mi, er de ikke fine? Det er helt klart gode barndomsminner som hvisker meg i øret, dette har vi alle helt klart sett før, og jeg er oppover ørene forelska ❤️

Nå var det virkelig på tide å ta frem noen Mexico minner igjen. Bilder som sjelden er å finne i familien Thorsen sin minnebok, siden vi aldri er å finne ved et basseng. Men når man skal bo 16 dager på et og samme sted og Mille-mor sårt trengte en strandpause, så var vi ikke vanskelig å be. Vel, ikke at Mille ønsket å være ved bassenget denne gangen heller, men hun lå ti meter unna oss, i skyggen, i en hengekøye og facetimet med venninnene sine hjemme i Norge. Bjørn Erik og jeg derimot, koste oss ved bassenget, og som vanlig var det ingen andre der. Rart, men bassengene på Holbox blir nesten aldri brukt, så da var det fritt frem for å ta masse bilder, drikke rødvin, fjase og tulle og ikke minst fortsette den årlige ferieturneringen i backgammon.

Bladene på de nydelige plantene litt lengre ned i bildene her ble faktisk med hjem. Joda, denne dama tok faktisk med seg et par avleggere, men jeg har ennå til gode å få røtter på dem.

Kjære Isla Holbox, jeg savner deg, du er og blir finfin 🇲🇽

My big løøøve…

Starten på noe fint, ja det er sikkert og visst. Nå spirer og gror det overalt, og det er akkurat denne tiden her jeg elsker høyest, og som jeg falt pladask for den gangen for 35 år siden da jeg valgte vestlandet fremfor mitt kjære Oslo.

Påsken har begynt, og i går samlet vi stort og smått hjemme hos gode venner for å feire at nå er våren her for fullt, og at vi hver for oss snart fyker til fjells. Bålpannen ble tent og pølsene funnet frem og jeg tenker bildene under taler for seg selv.

En riktig god påske ønskes dere alle og klemmer sendes i fleng 💛 

Ja, sånn ser altså en rykende fersk jentunge ut som nettopp har tatt førerkortet på mopedbil. Vel, det ble ikke helt riktig, for disse bildende har faktisk rukket å bli et par uker gamle allerede, men de ble nå i alle fall tatt den dagen hun klarte teoriprøven. En liten time etterpå, reiv hun ned L-skiltet i bakvinduet sitt, og bega seg ut på første biltur helt på egenhånd. Jeg som mamma stod igjen i gata vår, med hjerte i halsen og rusk i øynene. Jeg kan ikke huske sist gang jeg var så engstelig. Den vesle jentungen min var plutselig ikke så liten lenger, hun ble brått veldig selvstendig. En helt ny epoke stod for tur, en hel ny hverdag, og ikke i min villeste fantasi hadde jeg trodd at denne dagen skulle komme.

Tenk det dere, nå kommer og går hun akkurat som hun vil her i huset. Hun blir ikke fraktet med drosje frem og tilbake til skolen og stallen lenger, men kjører sin egen nyinnkjøpte MEV City Mopedbil hit og dit akkurat som hun vil. For å komme i mål med dette har hun tatt vanlig trafikalt grunnkurs, kjøretimer og til slutt måtte hun i gjennom en tilrettelagt teoriprøve. Det er den samme prøven alle andre får, men hun fikk bedre tid inne på et kontor med en person som leste opp spørsmålene for henne.

Bjørn Erik og jeg er sprekkeferdig av stolthet, for som sagt så trodde vi ikke denne dagen skulle komme. Jeg så derimot muligheten, for hun har gjennomført den ene store oppgaven etter den andre her i livet. Hun går “all in” i alt hun foretar seg, og med litt ekstra trening har hun kommet hun i mål med det meste. Vi har derimot blitt enige om at hun foreløpig kun skal kjøre mopedbil, som har en toppfart på 45 kilometer. Hun får ikke lov å begi seg ned i de store nye tunnelene vi har fått her i Stavanger, og hun skal heller ikke ut på motorveien. Disse reglene gjør at vi føler oss tryggere og det holder i massevis med tanke på det behovet hun har i dag.

Gratulerer igjen Mille med lappen, som vanlig synes pappa og jeg du er helt rå  ❤️

Gjett om jeg fulgte med på appen Life360 hele veien til stallen?

Heihei igjen, kjære dere.

Det er litt snodig å tenke på at vi for en drøy uke siden nøt late dager langs Mexico sine streder, og nå har måttet finne frem alt av vintertøyet her hjemme i Stavanger. Særlig når det faktisk spirer og gror allerede i bedene, krokusene er på vei, men det var nok litt i tidligste laget.

Det er sjeldent vi får snø i denne delen av landet, og i hvert fall på denne tiden av året, så når kong vinter først viser seg, må det nytes. Særlig når vi nå har fått barnebarnet Falk på besøk, da blir en dag ute i friskt vintervær ekstra koselig.

Heldige oss ble plutselig bedt på nybakte boller av snilleste venninne Vibecke, og da var vi jammen meg ikke seine med å hive oss rundt. Både to-, tre- og firbeinte dro avsted til Åmøy, og der tilbragte vi resten av dagen ute i det fri.

Det er ikke så enkelt å grille vegtar pølser, men idéen med å kutte den opp og putte bitene inn i pinnebrødet sammen med litt ost, ble primaballerina.

Et døgn hjemme, og energien rundt oss bærer fortsatt preg av å ha hatt rolige fargerike dager langt, langt borte vekk. En ting som slo meg i går når jeg så gjennom kamerarullen, var hvor mye egentid vi alle har hatt denne gangen. Mille har forsvunnet hver gang vi har vært på hotellet for å facetime med vennene sine hjemme, Bjørn Erik har begravd seg ned i den ene boka etter den andre, og selv så har jeg vært rundt omkring på øya på egenhånd, gått mange lange turer. Alle har fått gjøre sitt, i eget tempo, og det var nok det denne familien trengte akkurat nå.

Jeg føler meg egentlig ikke så trygg på egenhånd når jeg er utenlands. Jeg er nok litt bortskjemt som har en mann som liker å tilrette det meste for meg, og det har faktisk gjort meg litt utrygg. Så det å plutselig være på langturer på kryss og tvers, på en øy i selveste Mexico, var først litt rart, men ettersom dagene gikk og jeg ble litt tøffere, føltes det befriende, faktisk helt herlig. Bjørn Erik ble selvsagt til tider litt engstelig etterhvert som turene mine ble lengre og lengre, for vi hadde tross alt ikke nettverk å nå hverandre på, men det gikk jo bra. På en måte var det litt spennende også, og jeg tok jo forhåndsregler…eller nei nå lyver jeg, jeg bare gikk og gikk uten mening og mål, bort fra folk, og det var rett og slett deilig. 

Vakre Isla Holbox, får jeg se deg igjen, eller er det på tide å utforske nye plasser med mindre folk? Holbox er uansett fortsatt et sted man kan finne sjelefred. Nå kjenner jeg også øya litt bedre, og jeg veit akkurat hvor jeg skal gå for å finne roen. Ingen mennesker, ingen musikk, bare hvite strender og blått hav så langt øyet kan se…