Ingen barn trenger å dø på 17 mai

Harald Eia er en av mine topp tre favoritt komikere. Når han og Bård var å se i beste sendetid i “Lille lørdag”, satt jeg klistret til skjermen hver bidige gang. Jeg lo så jeg grein, og synes denne nye formen for humor var helt hysterisk morsom. Harald fortsatte å imponere meg. “Åpen post”, “Ut i vår hage” og “Team Antonsen” slo virkelig an, og i etterkant har jeg alltid vært trygg på at mannen alltid leverer. Vel, foruten om et par reportasjer han har skrevet, altså seriøse synspunkt fra hans side, da har vi ikke alltid vært helt enige, men det er ikke relevant her.

Harald er og blir en god komiker i mine øyne. Han er samfunnsinteressert og derfor til tider en sterk debattant. Familielivet sitt derimot, verner han. Jaja, jeg fikk selvsagt med meg at han var gift og fikk barn med skuespiller Anne Rug, og at de etterhvert skilte seg, men utover det har han holdt privatlivet sitt ganske så skjult. Vel, helt til i forrige uke, da NrK podkasten “Tobias” dukket opp. Historien om sønnen hans som kjempet en neste umenneskelig kamp på sykehuset og som til slutt døde.

I fire episoder, relativt korte episoder, blir vi servert en dønn ærlig historie om det å miste et barn. Harald og Nadina gjenforteller i detaljer dagene med Tobias på sykehuset. Om kampen, håpet og sorgen. Smerten de så fint klarer å sette ord på, blir til tider for sterkt for meg. Så sterkt at jeg er nødt til å høre historien over flere dager, med mange pauser underveis. Gråtepauser. 

Jeg tenker at mange med vilje styrer unna slike historier. Det blir for vondt å høre på, man vil skåne seg seg selv, og står derfor over. Jeg gjør sjeldent det. Andre mennesker erfaringer, være seg på godt eller vondt, interesserer meg. Folks livserfaringer opptar meg, setter sitt preg må menneske.

På slutten ble Harald spurt om hvordan dette hadde påvirket forholdet hans til Nadina. Svaret kom raskt, denne tiden hadde helt gjort kjærligheten til henne sterkere. Det føler du faktisk som lytter at han gjør. De er gode mot hverandre, ærlige og ikke minst sårbare. 

Vesle Tobias med den alvorlige nyresykdommen får som sagt et alt for kort liv, og når alt håp er ute, skal maskinen som holder han i live skrus av. Kalenderen viser 17. mai. “Ingen barn skal måtte trenge å dø på 17.mai”, så legen, og utsatte det til 18.mai. Da dere, trengte jeg atter en gang en lang pause fra å høre på. Jeg trengte å gjøre noe helt annet. Komme meg ut av huset.

Vesle Mille ble redningen. Hun ville gjerne være med til byen for litt sjokoladekake. Det ble dessverre ingen kake, da de ikke lenger selger kake på det gamle favorittstedet vårt, men koselig samvær og fine samtaler ble det. Trygt og godt, og i takknemlighet over at livet smiler, kom jeg meg såpass ovenpå igjen. Jeg fikk bygget opp nok styrke til å komme meg i gjennom den siste episoden.

Harald Eia vil for alltid være en av de beste komikerne jeg veit om, men fra nå av vil han også være han som mangler et barn, han som alltid bærer på en sorg  ❤️

NrK podkasten “Tobias”

Sopihop-litt av hvert…

God lørdagskveld, kjære dere.

I skrivende stund er det bittelitt Texas her hjemme. Med andre ord, som normalt, spør du meg. For det er fotballkamp på TV, Vålerenga – Sandefjord, og gubben har surmula og slått i putene i snart to omganger nå. Plutselig ble det helomvending, humøret har snudd. I løpet av få minutter har nemlig favoritten dælja inn to mål, så nå er det hopping, spretting og go´lyder fra andre hjørnet her. 

Jada, VIF vant, så nå kan vi endelig slappe av resten av kvelden. Det skal bli nydelig og kjærkomment, for uka har vært ganske så stressa. Bjørn Erik har nemlig fått det for seg at vi kanskje bør snuse på det å skifte bank. Den vi har nå har nemlig ikke satt ned renta når sentralbanken gjorde det, heller ikke sist gang, så da kan det være penger å spare ved å bytte. I den forbindelse avsluttet vi derfor uka med å invitere hjem en takstmann, les kvinne, og før hun kom ble det vaska, pussa og malt overalt her. Vi har begge stupt til sengs før elleve hver bidige kveld, helt kaputte, men herregud så deilig det er å få unnagjort en hel rekke prosjekter. Huset begynner å bli gammelt. Vi har bodd her i 23 år nå, så vi burde helt klart skiftet ut både kjøkken og bad. Vi har helt klart prioritert å reise, lagt mye penger i feriene våre, så de helt store fornyelsene i huset har uteblitt. Stua, hvor vi oppholder oss mest, er vi derimot veldig fornøyde med. Den har blitt deilig grønn og frodig, med masse planter overalt, så her stortrives vi.

Det er altså herlig med helg nå, og heldige oss har både barne- og valpefri. Jentene er hos Hege, så Bjørn Erik og jeg kan egentlig gjøre akkurat hva vi vil. Men hva velger vi mon tro? Joda, å stå opp tidlig, spise frokost, gå tur med Pippi og dra på kjøpesenter. Vi var borte i nøyaktig en time, før vi angret, og heller returnerte hjemover igjen for å skype med flokken i Drammen, lage taco, se fotballkamp og få en snarvisitt av Pelle og Linni.

Apropos de i Drammen, i dag har mamma Kristin bursdag. Hun blir 34. Dagen der hjemme  startet derimot grytidlig med kaffe og kake på senga, før hun måtte av sted for å danse. Tenk at det er vår Kristin som blir å se på TV-skjermen i høst. Årets “Skal vi danse” blir helt klart den mest nervepirrende sesongen for vår del, men det er kanskje ikke så rart. Vi kommer til å sitte klistra til skjermen, og stemme vilt på storfavoritten vår, og neglene kommer til å være bitt ned til knokene. Jeg grugleder meg!

Kjære fineste Kristin-mor, gratulerer igjen med dagen. Du har et hjerte av gull og er nok den mest tålmodige mammaen jeg veit om, omsorgsfull og varm. Jeg er så stolt av din standhaftige tilstedeværelse i samfunnet, din stemme er nok en av de viktigste i disse dager, og du gir deg aldri. Vi heier på deg, alltid! Klemmer sendes i fleng fra hele hurven på Hundvåg, både to-, tre- og firbeinte ❤️

Hvor er farmor hen?

Brokk og fire nye kattunger på vei!

God kveld, kjære dere.

Det har hele tiden vært meningen å kastrere Mia rett etter første og eneste planlagte kattekull. Jeg ville helst gjøre det så fort som mulig, men fikk beskjed om å vente til hun var ferdig med å amme. For de av dere som følger meg på Instagram, nthorsen, så har dere helt sikkert fått med dere at Nairobi, kattungen som ble flaskematet og som vi beholdt, fortsatt får litt pupp ennå. Hun som altså ikke klarte å få det til i fra begynnelsen av, har vel fått det for seg at hun skal die i evigheter, men nå kunne jeg ikke vente lenger. Jeg hadde for lengst bestilt time hos veterinæren, og den skulle gjennomføres, uansett amming eller ei.

Dere kan tro jeg var glad for at vi ikke utsatte det lenger, for det viste seg at Mia var syk. Hun hadde brokk, som antagelig snart ville gjøre skikkelig vondt. Det var ikke så stort ennå, så hun har antagelig ikke hatt det så ille, men det hadde jo selvsagt bare blitt verre og verre med tiden. Antagelig forstrakk hun muskler under fødselen, som igjen forklarer hvorfor hun hadde så fryktelig vondt, og trengte hjelp underveis. For som noen sikkert husker, så klarte hun ikke å ta imot en eneste en av de fire kattungene på en normal måte.

Stakkars lille Mia gull, ikke nok med at hun hadde brokk, hun var i tillegg til det gravid igjen. Det kom ikke på tale å få et kull til. Mia hadde aldri klart det igjen. For som kattemor med brokk, har hun blitt en skygga av seg selv. For første gang røytet hun, og kroppsvekten var halvert. Jeg hadde allerede avtalt med veterinæren at eventuelle kattunger måtte fjernes, og de var så vidt påbegynte fostre, så det var ikke noe problem.

Mia ble som sagt kastrert, samtidig som fire fostre ble fjernet og en påbegynt brokk fikset. Ganske så medtatt, klagende, og iført full body, ble hun hentet, og jeg tror hun med meg synes det var godt å være hjemme igjen. Kampen var derimot ikke over, for ikke pokker om hun ville være inne. Hun ville ut asap, og så irri irri rattata over å ikke få lov å gå ut.

Jeg holdt ut i akkurat tre dager med skrikinga hennes. Det kom ikke på tale å klare å holde henne inne et sekund, og i alle fall ikke i ti dager til sammen. Begge operasjonssårene så helt tørre og fine ut. Ingen sting var synlige, sårene spriket ikke og var heller ikke rødt eller betent. Hun beholdt bodyen på uten problemer, så jeg har akseptert at hun får lov å gå inn og ut av luka si som vanlig.

Fine lille Miaen vår, nå skal alt bli bra igjen. Kroppsvekt og pels skal tilbake, og livet med vesle Nairobi skal bli så finfint så 🐾 

Egentlig utføres kastrering av hunnkatter ved en enkel kikkhullskirugi, men når de i tillegg til å kastrere måtte fjerne et påbegynt kull samt fikse en brokk, måtte det to skikkelige inngrep til. 

Hva vil du nå?

I dag våkna vi alle opp før seks. Tenk, før vekkerklokka ringte, men endelig var det klart for skolestart igjen, og det er alltid stas. En skulle kanskje ikke tro vi som foreldre fortsatt synes dette er like kjekt lenger, etter å ha sendt unger til skolen i 22 år nå, men joda, det er fortsatt stas.

Det er nå allikevel minsten Mille som har gledet seg mest. Det er stort å endelig være de eldste på skolen. Tiende klasse, siste ungdomstrinn, wow hvor har tiden blitt av?

Det er et spennende år som ligger foran henne nå. Mange viktige valg skal tas. Det er  skummelt at hun snart skal forlate de trygge omgivelsene på Lunde Skole. Hennes andre hjem i snart ti år. Hun har følt seg velkommen der, alltid hatt noen å støtte seg til. Små utfordringer har det selvsagt vært, men de blekner bare mer og mer i lyset av alt det fine hun har fått opplevde.

I flunkande nye sko fra NOF (Norsk Ortopedisk Klinikk), fulladet chromebook og en taxi som kom presist når den skulle, dro hun avsted i morges med et stort smil. Det skulle bli godt å se klassevenninnene igjen, og hun var ivrig etter å få møte den nye jenta i klassen. Mille var derimot litt bekymra over å ikke skulle få klemme alle igjen. For henne er det helt nødvendig å klemme de man ikke har sett på lenge, men hun skulle forsøke å holde seg i skinnet 💕

Poppy er overlatt til bestemor, altså meg, på dagtid nå, men en god hade slikk ble det selvsagt tid til før mammaen dro avgårde. 

Jeg tror faktisk jeg kan driste meg til å si at rosa er ganske så fint blitt 💗

Hei igjen, fininger!

I dag kom den på. Det rosa blikkfanget som har hengt fremme på soverommet siden i våres som en dårlig samvittighet. Et skikkelig impulskjøp, egentlig alt for liten, men jeg falt pladask for de store og fine puffarmene. Omslagskjoler er egentlig ikke så snille til min kropp. Det blir ofte for tettsittende, rett og slett for trangt, men flere enn meg har sikkert kjøpt plagg som skal passe seinere når de ekstra kiloene er tatt av en eller annen gang i fremtiden.

Vel, sommeren er ikke riktig tid på året for meg å ta av noe som helst, for da storkoser jeg meg glugg, men jeg kunne rett og slett ikke la det få bestemme om kjolen skulle på denne sommeren eller ikke. På skulle den, og det kunne ikke passet bedre på denne nydelige solfylte sommerdagen vi har hatt i dag.

Planen for dagen var først å sprade litt rundt i byen for så å kjøpe med meg blomster til stuebordet som i går fikk nytt naturteppe under seg. Jeg måtte derimot kjøre Mille til stallen først, og på veien dit skulle vi stikke en rask tur innom venninnen min Simone for å levere noe vi hadde tatt med til henne fra Østlandet. Den “raske turen” ble fort til “full stopp”, for alle som kjenner fargeglade Simone og hagen hennes vet jo at man fort lar seg rive med og vil bli der for alltid. Kanskje ikke for alltid, men timene fløy nå avsted. Plutselig var dagen på hell og alle butikker også på vei til å stenge, så da fikk jeg heller med meg nydelige blomster  fra hagen hennes. Bilder fikk vi selvsagt også tatt noen av, og det er jo reine eventyret å la seg bli fotografert i den eldgamle husken deres, plass til fire, som faktisk har kommet med et flyttelass hele veien fra Thailand.

Jeg har vel hele tiden sagt at jeg egentlig ikke har så mye rosa i skapet mitt, men nå begynner det faktisk å glimte litt til her og der med herlige farger. Jeg tror faktisk jeg kan driste meg til å si at rosa er ganske så fint blitt 💗

Må forresten nevne at jeg klarte å miste disse fine øredobbene fra Mexico på veien hjem i dag. Ville på et tidspunkt ha håret løst i bilen, og tok de av og la de i fanget. Glemte de helt ut da vi stoppet i byen for å kjøpe oss is, og da falt de selvsagt ut på bakken. Jeg var så fortvila. La ut melding på “mistet Stavanger”, og fikk ikke hendelsen ut av hodet. Til slutt kjørte jeg tilbake til byen, og joda, der lå de, fastklemt mellom brosteinen. Litt tråkka på å ødelagt, men snille Bjørn Erik har lovet å forsøke å lappe de i sammen igjen 💕

Sjekk ut den nydelige buketten jeg fikk med med hjem fra Simone. Nå skjønner dere sikkert hvorfor jeg ikke lenger gadd å haste avgårde til blomsterbutikken før de stengte.

En god gammel slager

Helg jo!

I dag har jeg passet på å lage meg en ekstra god dag. Vi var alle tidlig oppe klare til dyst, og jeg fikk vaska huset på nullkommanisk med god hjelp av minsten Mille. Hun har altså blitt så flink nå, både nøye og effektivt, og alt kjedelig blir jo så mye mer givende når man er flere om det.

Ikke bare har Mille blitt flink til å rydde rundt seg, hun disket også opp med nystekte vafler…til frokost. Den ene etter den andre gikk ned på høykant, på verandaen bak, og der var vi også heldige og fikk koselig besøk av venninnen min Vibecke. Vi har ikke sett hverandre siden campingen, så timene rant avgårde i rekordfart mens skravla gikk i hundre.

Etterhvert kom fornøyd mann hjem fra jobben, og i sammen dro vi ut og hentet bilen som var ferdig reparert og EU godkjent. Siden humøret på hunken allerede var på topp, dristet jeg meg til å spørre om han ville være med på en svipptur på Ikea. Ikea tur ble det, og han var faktisk i like godt humør når vi var ferdig der også for en gangs skyld. Jeg var ikke så lite fornøyd jeg heller for jeg fikk endelig karra til meg nytt gulvteppe til å ha under spisebordet.

Forutenom å vaske hus i en lang t-skjorte, har jeg sprada rundt i en leopard kjole. Vi har nå kommet til dag 5 av kjoleutfordringen, og jeg tenker det er flere enn meg der ute som elsker leopard. Jeg digger denne kjolen, som er helt lik den rosa jeg hadde på dag 1. Kostet som sagt kun 200 kroner, og har blitt en gammel slager som jeg bruker om og om igjen. Jeg må forresten nevne at jeg stort sett har jobbesko til, enten hvite eller leopard, men jeg elsker også å ha de 30 gamle Dr. Martins støvlene til også. Beltet som egentlig hører til, bruker jeg heller som hårbånd. 

Nei, da er det vel på tide å starte på tacoén og snurre en film eller fortsette på NrK serien “Fatale Familiebånd”. Så første episode i går, og elsket den. Så absolutt å anbefale, for den pirret virkelig nysgjerrigheten min. God helg!

Beltet som egentlig skal være i livet, bruker jeg som oftes som hårbånd, da jeg svært sjeldent liker å bruke belte.

Frem fra skapet for aller første gang!

Kjoledag nummer fire går mot hell, og i dag må jeg innrømme at kjolen kom på ganske så seint. Vi ble nemlig tatt på senga av at Per smed plutselig hadde tid til å sko Sol, så da hastet vi plutselig avgårde her i bare pysjamasen. Dere kan forresten tro pulsen stod i taket på hjemveien igjen. Bjørn Erik hadde nemlig glemt å lade Twisyen etter endt kjøretur i går, så gjennom siste tunellen mistet jeg plutselig farta og varsellampa blinket, null strøm igjen!. 300 meter hjemifra stoppen jeg helt opp, men takket være hjelp fra en snill mann, ble jeg dyttet bort til bakken og klarte å trille helt hjem. Jaja, ikke kult, men man kjenner i alle fall på at man lever når slike ting skjer.

Etter en del jobbing med plantene mine i dag, kom altså kjolen endelig på, og i dag er det den kjære kirsebær kjolen min som får se dagens lys for aller første gang. Den ble skreddersydd til meg av flinkeste Ingrid Hollund den gangen jeg skulle på bryllup i Spania for tre år siden. Hun sydde hele tre kjoler til meg i forbindelse med denne anledningen.En solsikkekjole, en rosa lang drøm av en kjole og denne sorte. Planen var å pynte seg litt hver dag der nede, men av en eller annen grunn passet det ikke helt å ikle seg i langt og svart på kveldende der nede i varmen. Kjolen ble altså aldri brukt, og i etterkant har jeg rett og slett glemt den.

Dette er helt klart en finfin kjole. Jeg elsker de flagrende armene, at den går inn under brystene og deretter vier seg ut igjen. Kjole i A-form, tror jeg det heter, stemmer ikke det? Må også få nevne at stoffet er ganske tungt. Kryper ikke inn i steder der den ikke skal, men henger godt på kroppen. 

Med pynt i håret og rød leppestift på, danset jeg meg ned til stranda i kveld. Dette er så absolutt ikke hverdagslig. Bjørn Erik måtte faktisk stoppe opp og smile litt der han stod og malte hus. Jeg tror han liker at kona hans varter opp med litt mer femininitet enn det hun pleier ❤️

Nå begynner det faktisk å bli gøy, og det inspirerer videre…

Hei igjen, dere!

Jeg har kommet til dag 3 av kjoleutfordringen, og nå begynner det faktisk å bli litt moro. Det er nemlig gøy å for en gang skyld være i helt motsatt ende av skapene, der de urørte kjolene henger på rekke og rad og skriker om å få se dagens lys. I tillegg så begynner det å tikke inn med meldinger fra dere lesere som også har blitt inspirert. Noen av dere som gjør det samme som meg, kjøper kjoler i fleng uten å bruke dem, har hentet dem frem. Det gleder meg. Samtidig er det er gøy å høre at svært mange faktisk går med kjole ofte. Det får meg til å ville fortsette med dette videre når challengen er over, en gang i ny og ne, kanskje så mye som en gang i uka i stedet for to ganger i året.

En annen som har blitt inspirert, er minstemannen Mille-mor. I dag tok hun seg fri fra stallen, og kom glad ned på kjøkkenet, også hun i kjole. Hvit sitronkjole, og hun var altså så søt. Hun er faktisk flinkere enn meg til å gå i kjole, gjør det titt og ofte, særlig de litt moderne sportskjolene.

Selv så har jeg sprada rundt her hjemme i dag i en ganske så fargesprakende kreasjon. Kjøpt her i Norge i forbindelse med sommerferien på Bali for tre år siden. Billigmerke, den kostet kun et par lapper den også, og jeg husker jeg forelsket meg på sekundet da jeg så den hang er i utstillingsvinduet. Veldig typisk meg å kjøpe noe som jeg synes passer fint i utlandet på varme strender, men som blir pakke bort og vekk med en gang jeg kommer hjem.

Det har gledet meg å ha den på i dag. Jeg lurer rett og slett på om selvbildet mitt kanskje er litt bedre i dag enn den gang, at jeg gir litt mer fa.. i å undre meg over hva andre mener og tror. Det er i alle fall lov å håpe.

La oss skru tiden tilbake, den gang sommerferien gikk til Bali og øya Gili Trawangan i august 2017. Kjolen passet perfekt til en av de fineste solnedgangen jeg noensinne har opplevd. Jeg må derimot få nevne at jeg ser av kroppsholdningen min på bilde nummer to at jeg har noe høye skuldre. Jeg har nemlig ikke BH på, da kjolen som jeg har valgt igjen er forbeholdt bare skuldre.

En potetsekk av en kjole, men guuu så deilig!

Kjolechallengen dag 2/7 har kommet, og jeg har ikledd meg en potetsekk av en kjole, som kun har sett dagens lys en gang. Det var da Bjørn Erik og jeg loffa rundt på en Vespa på skranglete veier i Spania. Målet var Santa Maria de Montserrat, benediktinerklosteret, hele fem mil unna Barcelona by, og jeg veit ikke helt om dette var det rette antrekk for den strabasiøse turen der. Det var ikke få timer jeg satt og klamra meg fast til ryggen Bjørn Erik, se gjerne for deg tomsingene i “Dum og Dummere”, bare at denne gangen var det varmt i været i stedet for kaldt, vi snakker nærmere 40 grader. Dere kan tro jeg var glad for å overleve den dagen der.

Dette er nok en rimelig kjole (les gjerne potetsekk), vi snakker rundt 300 kroner, men jeg synes nå allikevel den er litt fin. Den gir meg også muligheten til å ha på meg den nye stroppløse BH-en min, jeg impulsivt kjøpte før sommeren, og endelig fikk jeg altså tatt den i bruk. Dette er og blir en digresjon, men har dere fått med dere at man i dag får tak i stroppløse BHér som faktisk fungerer selv om man har litt “heng”. Fikk hjelp av de godt voksne damene på Tjølsen her i Stavanger by, de som gjerne blir med deg inn i prøverommet og henter og dytter “ting” på plass. De kan det der å selge deg ekstremt dyre BHér, men så får du kvalitetsvarer også da. Denne her klistrer seg noe inni hampen godt til huden, så puppene blir akkurat der du vil ha dem, fakta sant.

Kjolen og jeg har kun vært hjemme i dag, foruten om å være litt drosjesjåfør for Mille og Poppy. Sykkelbuksen ble derimot kastet etterhvert, for nå er det pinamegdø full sommer her i Stavanger igjen. Jeg kunne faktisk ikke ha funnet meg en bedre uke å svinse rundt i kjoler på, det er rett og slett befriende herlig.

☀️ ☀️ ☀️

Det er sommer, nærmere bestemt juli 2018, har dere sett noe mer uformelig enn det her? 

Kjolen passet perfekt til hagen i dag. Det er mang en plante som nå går inn i sin siste uke.

By the way, fikk dere med dere på Instagram, nthorsen, at Bjørn Erik igjen maser og maser om å få skaffe seg et fuglebad? Mon tro om han skal få det til 50 års dagen sin?

Utfordring-kjole på i en hel uke

Hei hei, kjære dere, da var jeg tilbake fra 3 ukers ferie rundt om på Østlandet. Jeg må få si at denne sommeren virkelig har vært spesiell, men på en veldig god måte. Vi har fått mye tid sammen med familie, og i tillegg fått smaken på å feriere flere venninnefamilier i sammen. Jeg har som vanlig tatt mange flotte bilder og har derfor flere historier å fortelle dere, men tenkte først å dele en inspirasjon som har kommet snikende på meg de siste ukene.

Jeg følger flere flotte og fargerike kvinner på Instagram, som blant annet Maria Mena, Jenny Skavlan og Elsa Fredrikke. En ting de alle har til felles, er å ikle seg i den ene magiske kjolen etter den andre. Jeg kan ikke huske sist gang jeg så Maria i noe annet enn en deilig kjole, og jeg har mang en gang leita de opp for å se om det er en mulighet for at de også kan havne i mitt klesskap. Det er en sjeldenhet, da de som oftes er noe i overkant av hva min lommebok tåler, men jeg ser allikevel frem til å se et glimt av herlighetene hver dag. Jenny er også ei jeg blir i godt humør av å oppsøke. Hun har et ekstremt smittende humør, og varierende storier som fenger. Når hun i tillegg er en av landets flinkeste redesigner, er hun helt klart et herlig innslag å ha med seg i hverdagen. Flinke Elsa har sin egen kleskolleksjon, og jeg skulle ønske jeg kunne kapret hvert bidige plagg hun lager. De er så romantiske og fargerike, en drøm for øyet, og jeg har bestemt meg for at jeg en dag skal eie en av kreasjonene hennes. Kanskje til et bryllup, hva sier dere Kristin og Dennis? Neida, jeg skal ikke pushe på noen her, men jeg ønsker meg helt klart en Elsa kjole en dag.

Ei av de som også har inspirert meg i det siste, er venninnen min Jannicke. Hun var en av de som også storkoste seg på teltturen og tror dere ikke dama dukka opp i kjole den ene dagen etter den andre? Jada, det er helt sant, i nydelige kjoler på campingen, og vet dere hva? Hun var råflott! Hun går visstnok i kjole så ofte hun kan, elsker det, og da dere, begynte en liten idé å ta form. Hvorfor kan ikke jeg også gå i kjole? Jeg har ikke designerkjoler, det er mye billig, men allikevel mang en fin en, synes jeg.

Denne uken har jeg derfor gitt meg selv en utfordring, min egne lille “challenge”. Jeg skal gå i kjole hver dag. Har faktisk flere som jeg aldri har rørt, de henger lengst innerst i skapet med prislappen på fortsatt, så nå er det virkelig på tide at de får se dagens lys. Så i dag har jeg funnet frem en helt ny en, en jeg mener kostet mindre en 200 kroner. Har helt lik i leopard, likte fasongen, og kjøpte derfor denne blomstrete også.

Ja, hvorfor ikke gå mer i kjoler dere? Ganske så digg egentlig, eller hva synes dere?