Førstehjelpsskrin til konfirmanten

Hei igen, kjære dere 🍂

Jeg klarer rett og slett ikke å slippe den fine feiringen av Mille riktig ennå, for det ble altså sånn en fin minnerik dag. Jeg har lovet dere masse bilder, men la meg først få vise dere hva jeg satt og puslet med i dagene før den store dagen. Da satt jeg nemlig og laget et slags førstehjelpsskrin til den kommende konfirmanten. En gave lagd med stor flid og ikke minst mye kjærlighet .

Idéen er ikke min, det skal jeg på ingen måte skryte på meg. Jeg fikk derimot kjennskap til dette, da venninnen min Vibecke, lagde noe lignende til meg det året jeg fylte 50. I ettertid har jeg også googlet litt, og funnet lignende overraskelser til andre temaer også som f.eks. nygifte, pensjonister og andre lignende feiringer man vil hylle, og emne “konfirmant” var det mange idéer rundt.

Jeg ville altså gjøre noe lignende, og det var altså så utrolig koselig å få i stand denne gaven. Jeg startet flere måneder i forveien med å handle inn alt jeg trengte, og brukte også lang tid på å hente inn tips på hvordan den til slutt skulle se ut. Det var selvsagt viktig å skape et personlig preg på den også, og med tanke på hvordan Mille mottok dette, er jeg nokså overbevist om at den slo an ❤️

Jeg lagde en innholdsfortegnelse av alt som ble puttet oppi kofferten, og limte den på innsiden av lokket. Som dere ser, så ble det handlet inn en del ting inn på forhånd for å klare å skape alle disse små overraskelsene.

Kofferten og hjerte esken som etterhvert ble til “datingboksen” ble funnet på Søstrene Grene.

De små glassene og reagensrørene ble kjøpt på Søstrene Grene, Upstairs og TGR.

Sukkertøy i alle fasonger og størrelser ble handlet inn over en lav sko, for disse skulle som sagt etterhvert bli “piller”.

Etiketter ble laget på PCén og printet ut. Klipt ut og limt på hver bidige lille ting. 

Mille ante ingen verdens ting hva jeg holdt på med. Hun forsøkte mang en gang å snike seg inn på meg, men jeg var alltid nøye med å låse døra der jeg satt.

“Spill – kriseplan ved strømbrudd”


“Hjerter – så du aldri glemmer at mamma er enormt glad i deg…pappa også så klart”

Jeg har tidligere nevnt at jeg var noe usikker på talen min til Mille. Jeg har aldri noensinne holdt en tale, så det var først meningen at jeg kulle lage talen rundt selve “Føstehjelpsskrinet”. Når jeg derimot først begynte å skrive ned ordene, kom de raskt på løpende bånd. Det passet derfor ikke å gi gaven før etter talen, da de fleste egentlig trodde jeg var ferdig med å si alt jeg hadde på hjertet, men da begynte jeg påán igjen som følger:

“Nå trodde du kanskje jeg var ferdig med å snakke, men det er jeg selvfølgelig ikke. For som mammaer flest, tenker jeg langt frem i tid. Derfor har jeg laget et førstehjelpsskrin som jeg tror du vil sette stor pris på.

I dette skrinet finner du en del hjelpemidler for rett å slett å klare deg litt bedre i det kommende voksenlivet. Her finner du hjelp for det meste”

Så da stod jeg der da, med denne kofferten og fant frem den ene lille omtanken etter den andre. En utrolig fin gave å lage og enda finere å gi ❤️

Vår vakre konfirmant ❤️

Heihei igjen, kjære dere.

Vi var som sagt lenge usikre på om det i det hele tatt ble mulig å feire konfirmasjonen til vår kjære Mille, men sist lørdag ble hun altså feiret med brask og bram fra morgen til kveld, og dagen kunne ikke vært bedre. Jeg var så heldig å ha fotograf den kvelden, så jeg kunne ta inn over meg og nyte hvert bidige sekund. Dere skal selvsagt få ta del i hele begivenheten, men først tenkte jeg å vise dere bildene som ble tatt i forkant av den store dagen.

Jelsa bunaden til Mille ble ferdig et par uker før selve konfirmasjonen, og jeg tenkte det ville være lurt å få unnagjort konfirmasjonsbildene allerede da. Vi skulle nemlig ha med både hesten Sol og valpen Poppy, og det krevde helt klart fint vær, vel, i hvert fall opphold. Her i Stavanger er været mer eller mindre ustabilt, men i det siste har vi vært heldig, så på 1-2-3 klarte vi å få organisert en fotoshoot.

Flinke Malin Jørgensen i stallen er ekstremt god på å ta bilder. Hun har mye bedre kamera enn meg også, så det var rein lykke når hun sa ja til å ville hjelpe oss. Så mens jeg lekte klovn og hoppet rundt så både konfirmant, hest og hund så inn i kameraet, knipset Malin vilt. Noen av resultatene ser dere her, og jeg kunne altså ikke vært stoltere ❤️

PS: Grimen til Sol er vakkert dekorert med det samme stoffet Mille har i bunadsvesten sin.

Foto: Malin Jørgensen

Foto: Malin Jørgensen

Foto: Malin Jørgensen

Foto: Malin Jørgensen

Foto: Malin Jørgensen

Nelliker i konfirmasjon?!

Fire dager igjen…

Jeg er og blir håpløs. Skulle som sagt for lengst vært ferdig med talen til lørdag, men neida, jeg bare fortsetter å skyve det skumle foran meg. Finner rett og slett på alt mulig annet, for å slippe å pirke borti noe jeg ikke har gjort før.

Jaja, tale blir det nå uansett. Enten på den ene eller andre måten. Må bare manne meg opp litt, si ofte nok ganger til meg selv at “dette fikser du, Nina-mor”. I mellomtiden så får jeg jo bare fortsette å styre og stelle med alt dette andre som også må gjøres.

Ble akkurat ferdig med innkjøpet av alle blomstene til den store dagen. Jeg er derimot litt overraska over valget. Hadde noen fortalt meg for tyve år siden at det ville stå nelliker på konfirmasjonsbordet til den eneste jenta i flokken vår, hadde jeg blitt helt satt ut. Aldri i min villeste fantasi hadde jeg trodd at jeg ville legge min elsk på den type blomster, men så feil kan man altså ta. Jeg husker bestemor kalte nelliker for “begravelsesblomster”, når jeg var liten. En begravelse var tross alt bare trist og vondt, så fra den dagen styrte jeg unna alt som hadde med nelliker å gjøre, likte dem ikke.

Når nellikene for noen år siden derimot kom for salg med mange nye deilige farger, falt jeg pladask. De var rett og slett nydelige og ble fort en favoritt. Har allerede hatt samme sorten i vasene mine i flere uker her hjemme, og siden Mille overhodet ikke viser tegn til å ha noen ønsker rundt hvordan vi skal pynte til festen, ble syv buketter med meg hjem i dag. Noen synes kanskje det er litt tidlig å kjøpe inn dette allerede i dag, men de trenger noen dager på å blomstre. I tillegg har jeg kjøpt et par buketter med grønne blader, for jeg tror de i sammen med nellikene kan bli et fint blikkfang.

Liker dere nelliker?

 

Bordkort med sjel og varme

Oioioi, nå lurer jeg virkelig på hvordan sommerfuglene i magen er om akkurat en uke. Forhåpentligvis er alle tilreisende familie og venner på plass, og festlokale ferdig pyntet til fest, tenk nå blir det endelig konfirmasjon.

Vi har lenge vært engstelig for at smitten skal komme ut av kontroll igjen og lukke samfunnet ned igjen, men takket være dyktig smittesporing og lite smitte lokalt der hvor alle gjestene våre nå befinner seg, har vi endelig fått klarsignal. Vi klarte i siste liten å skaffe oss et ekstremt stort lokale et slikt arrangement kan holdes, hvor vi kan ta hensyn samt overholde alle regjeringens smittevernsråd, så nå kan dere tro vi gleder oss.

Vi fikk som sagt ekstra god tid på oss til å forberede denne festen, og jeg har altså kost meg så med alle disse små prosjektene. Akkurat nå sitter jeg og beundrer alle bordkortene kreative Elise har laget til meg. Unike bordkort med sjel, varme og til tider en dæsj humor. Jeg har sendt bilder av alle gjestene som kommer, med et par tekstlinjer som forteller litt om hver enkel person, og det har altså vært så koselig. Hver eneste en har opptatt hjertet mitt underveis, og tenk endelig skal vi møtes ❤️

Tusen, tusen takk igjen til flinkeste Elise Jensen, du er virkelig med på å skape god stemning rundt den spesielle dagen som venter oss alle. Du er rett og slett rå i å tegne og male ❤️

“Pappa Bjørn Erik, skalla rocker med grått langt skjedd”

“Tante Tonje, mamma sin gode venninne. Ekte rock´n roll babe, med masse tatoveringer”

“Hannah er den vakre 17 åringen til Vibecke og John. Livet dreier seg mye om håndball, og du skal ikke se bort i fra at denne jenta en gang blir å se i TV Sporten”

“Silvia og Tilla Marie har en helt unik historie i sammen. Mammahjertet svulmer over av kjærlighet til den vesle. Tilla Marie er en velsignelse for oss alle, den nydeligste jenta på jord, og høyt elsket av oss alle”

“Endelig kan vi skryte av å ha en gardist med i flokken vår”

“Mommo, min kjære mor, verdens snilleste. Sier alltid “ja” til å være barnevakt selv om hun bor milevis unna. Man ser henne som regel alltid med et strikketøy i fanget, og huset er fullt av garn”

“Morten er mommo sin nye kjæreste, og vi er alle så glade for at han gjorde slutt på ensomheten til mommo etter at hun ble enke. En mann fra “Røde Kors” er et godt valg å ha ved sin side, og vi lo godt da det viste seg at han også har reality-blod i seg der han fronter en av personene i “Danskebåten”. Heia Stena Line!”

“John, den høye og staute mannen til Vibecke. Verdens fineste skjegg og enormt romantisk”

“Vår egne fargeglade Kristin med den viktige stemmen”

Ikke vanskelig å se at dette er meg, thihiiii.

Ræva dag!

Hei igjen, kjære dere ❤️

For de av dere som kjenner meg godt nå, så vet dere at jeg sjeldent skriver når jeg er for sår eller sinna. Når det er sagt så har dere på en måte også blitt vant til at jeg ikke poster innlegg hver dag, men denne gangen var det helt bevisst med noen dagers bloggpause. For lørdagen ble en dårlig dag i minneboka, faktisk en helt ræva dårlig dag.

De fleste foreldre skåner barna sine for ubehageligheter så langt det lar seg gjøre. Vi heier de frem, og går noe skeis, ja da er vi raskt på plass og trygger og løfter de opp igjen så fort vi kan. Jeg har opptrådt som en brannslukker i årevis. Jeg har forsøkt å minimalisere dårlige opplevelser for Mille. Forsøkt å skifte fokus og tankegangen hennes, snu det dårlige om til noe bra. I helgen gjorde jeg helomvending. Jeg lot henne rett og slett få kjenne på at ting ikke gikk helt som det skulle. Lot henne få brøle ut fortvilelsen og misnøyen sin, være sur og lei, gå litt i kjelleren. Jeg kjenner jeg får dårlig samvittighet, når jeg skriver det her. Det kjennes ikke bra ut. Men er det en som kan la Mille få lov å snuble litt, så er det vel meg, for til syvende og sist, så sørget jeg jo selvsagt for at hun kommer seg opp på beina igjen…bokstavelig talt.

Det hele startet med at Mille ville være med på sprangstevne igjen. Faktisk “utvidet klubbstevne”, noe som krever at både rytter og hest er registrert Norges Rytterforbund, med andre ord litt mer seriøst. Tidligere har vi klart å holde Mille unna slike stevner, for hun har tross alt en islandshest, en hest uten anlegg for å hoppe, og har til nå klart å overbevise henne om at hun burde være fornøyd med å delta lokalt i egen klubb. Denne gangen insisterte hun derimot at hun ville utvidet horisonten, så Bjørn Erik heiv seg rundt og ordnet medlemskapet, mens jeg sørget for at alt det praktiske var på stell. Klokka seks om morran den aktuelle dagen, var vi på hugget og klare, og allerede da fikk jeg som mamma en del ufine bemerkninger og “nei” til svar på ting jeg ba om. Mille var noe dramatisk, og lagde litt liv og røre rundt seg. Under oppvarmingen så jeg med en gang at ting ikke var helt som det skulle. Hun fikk ikke Sol opp i skikkelig galopp, og rett før hun skulle hoppe ble hun usikker, bremset farten og fikk så vidt hesten over hinderet. Mille ville overhodet ikke høre på rådene jeg gav henne, så på et tidspunkt måtte jeg be ei vi kjenner om å overta oppgaven. Jeg ruslet ned til banen, og ikke lenge etterpå var det hennes tur til å hoppe. Det gikk som det gikk, eller det gikk dessverre ikke i det hele tatt. Det var dårlig futt i dem begge, ingenting stemte, og plutselig gikk det galt. Kort fortalt, Sol snublet og Mille havnet ut av salen og oppe på halsen til hesten. Alt foregikk veldig kontrollert og gudskjelov i veldig lav fart. Derfor skadet ingen seg, og som alltid stoppet Sol helt opp når noe uventa skjer. Men selv om det hele var over på få sekunder, fikk Mille fullstendig panikk. Hun ble helt urasjonell og hylskreik. Det igjen resulterte i at folk kom løpende for å hjelpe til, bistå henne, og på mirakuløst vis kom hun seg opp på hesten igjen og startet helt på nytt og fullførte med et sluttresultat på åtte feil. 

Når ekvipasjen etterhvert kom bort til meg, begynte dramatikken igjen. Alt var galt, urettferdig og trist. Vanligvis ville jeg bagatellisert hendelsen, skiftet fokus og antagelig lokket med kake og brus i kiosken, men nei, ikke denne gangen. For som mamma, for en som kjenner Mille veldig godt, var jeg ikke helt blind for at denne dagen ville gå skeis med tanke på alt som skjedde i timene før snublingen. Det var småkrangling, stress og surmuling allerede fra morran av som gjorde stemningen dårlig, så dette resultatet var ikke helt uventa, og det dere fikk vesle snuppeline på snart 15 år høre. Jeg kjeftet ikke på henne, men jeg var dønn ærlig. Leksa opp for henne hva jeg synes om oppførsel hennes i forveien av hoppinga, og at hun gjerne burde revurdere denne formen for aktivitet på hesten sin når hun kavet og maset sånn i forveien. BANG!

Dere skulle sett fjeset hennes. Så skuffa og såra. Dette hadde hun ikke forventa. Så jeg var rask med å følge opp med en litt annen form for preking. At av og til så går ting ad undas og det må man rett og slett klare å stå i til tider. I dag gikk det ikke hennes vei, i dag gikk det ræva, faktisk skikkelig ræva, dermed basta. Jeg ble møtt med sjokk. Hvor var den omsorgsfulle mammaen som alltid trøster og finner frem noe positivt selv i svarteste natta? Der og da var hun langt langt borte. Jeg følte ikke for å trøste en plass. For hvorfor ikke for en gang skyld være dønn ærlig? 

Det ble etterhvert både kake og brus, og faktisk veldig god stemning. Faktisk så god stemning at vi gapskrattet der et øyeblikk av hele hendelsen. Vi fikk tilsendt film av dramatikken, og etterhvert lo Mille vilt av sine egne panikkrop. Det ble selvsagt noe berg og dalbane igjen når vi fant en gigantisk død fugl i den nyvaska sofaen vår når vi kom hjem. Kattene storkoste seg over fangsten, det var reine feststemningen der de satt i alle fjæra som føyk overalt, og jeg klikka selvsagt i vinkel. Når vi noen timer etterpå også var tilskuere til at Kristin så hjerteskjærende røyk ut av “Skal vi danse” eventyret, var vi alle enige om at denne dagen måtte strykes ut av minneboka så fort som mulig. Det var og ble en ræva dag fra morning til slutt. Vel, foruten om at kakene på stevne smakte himmelsk, at Sol gikk som en drøm inn på hengeren og at jeg faktisk klarte å stoppe bilen vår en centimeter i fra å rygge inn i en annen bil jeg overhodet ikke visste var der. Av og til så lugger livet litt, og det er helt ålreit ❤️

Jeg må få sende en stor takk til Morten Vaksdal som til tross for dårlig dag på banen knipser flotte bilder.

Akkurat her var vi på nett igjen og stemningen var god.

 

En deilig travle helg i vente

Heihei, kjære dere.

De fleste har sikkert for lengst skjønt at jeg har gravd meg ned i forskjellige konfirmasjonsforberedelser. Idéene lar ikke vente på seg, de kommer på løpende bånd, men alle er dessverre ikke like enkle å få gjennomført. I tillegg så roter jeg noe forferdelig her og der for å finne ting, noe jeg forøvrig ikke gjør, og da må det igjen sorteres og ryddes. Det er derimot to uker igjen på å få alt på plass, så stressnivået er ennå lavt, men jeg tenker jeg kommer til å begynne å kave litt i neste uke.

Denne helgen blir deilig travel. Bjørn Erik skal ut med gutta både i dag og i morgen, og minsten skal stille på sprangstevne på lørdag. Akkurat nå er jeg egentlig ganske glad for at pubene ikke er så lenge åpne, for da kommer hunken garantert tidlig hjem, men for å være helt ærlig så unner jeg han å senke skuldrene litt. Han har det ekstremt hektisk på jobb for tiden, det er alltid mye å ta tak i i “røysla”, så litt moro og avkobling med guttaboys kommer til å gjøre han godt.

Det skal forresten bli nokså fint vær her i Stavanger i helgen, så planen er å få Mille staselig kledd opp i bunaden i løpet av helgen så vi kan få unnagjort konfirmasjonsbildene. Jeg priser meg forresten lykkelig over at jeg for en gangs skyld ikke skal ta de selv. Noen kommer jeg selvsagt til å knipse elv, men håper jeg kan holde meg på avstand, så fotografen får arbeidsro god nok til å holde hest, hund og konfirmanten i tøylene. For selvsagt må begge yndlingene hennes få være med på bildene.

Nei, da er det ei her som vil kjøres i stallen. Det er mye forberedelser som må til før et stevne. Alt av utstyr og hest skal skinne, så jeg regner med at hun kommer til å holde på i stallen til leggetid i kveld.

Da er det bare å få ønske dere alle en riktig god helg! Kos dere glugg, og så skrives vi snart igjen. For dere som ønsker å se mer av familien Thorsen, så snapper jeg for “Mammabloggerne” i dag, men er tilbake på min egen konto igjen i morgen “Ninasprell” ❤️

Endelig var det viktigste i hus!

God kveld, kjære dere.

Dere kan tro det var ei som gledet seg til å dra til byen i dag for å prøve bunaden sin for aller siste gang. Møysommelig og andektig kom plagg på plagg på sammen med det nydelige sølvet, og jeg må innrømme at mora fikk litt problemer med øyerusk allerede da. Tør ikke å tenke på hva som skjer på selve dagen, da kommer det helt klart til å flomme over..

Den vakre jentungen vår ble plutselig litt voksen nå, synes jeg. Hun stod der så fornøyd og blid og speilet seg, mens hun svingte stolt på stakken. Så fornøyd over valgene hun selv har tatt, hun hadde rett, den gylne vesten passet perfekt til håret hennes.

I tillegg til å ha bunaden helt ferdig, hadde dyktige Rigmor en overraskelse også, Mille fikk velge seg ut en gave, en ring til bunaden. Mille som ikke har hatt ring som har passet siden hun var liten, valgte nøye ut en som lignet på søljen hennes. Så nå har hun alt hun trenger til å pynte seg opp fra topp til tå på den store dagen. Nedtellingen har startet, tenk, nå er det bare 19 dager igjen ❤️

Minner for livet

Tenk, om akkurat tre uker står minsten konfirmant. Da blir det fest fra morran til kveld, og jeg gleder meg altså sååå til å feire henne. Det så lenge skummelt ut med både gjester å lokale, men alt ordnet seg til slutt.

Det er fortsatt mye igjen å ordne til den store dagen, som talen og filmen om henne, men akkurat det tenker jeg faller på plass siste uken. Nå putler jeg bare med småting, samt skriver liste over alt jeg må huske, samtidig som jeg er mye på nett og henter inspirasjon.

Det var under en av disse nettstundene mine, jeg fant verdens fineste lille konfirmasjonsgave. En bitteliten mørkeblå bok, “Min bunad”. Den er så liten at den får plass oppi bunadsvesken, og skal altså være med til en hver tid når den nye bunaden hennes er i bruk.

Dette er en liten minnebok, skreddersydd for en eier av en bunad. Man kan skrive ned all informasjon om dens opprinnelse, og etterhvert små fortellinger om når og hvor den blir brukt. Små hilsninger av folk man møter under disse sammenkomstene, får man også plass til, og jeg synes altså den er så fint.

Nei, nå roper flokken min på meg. Mille har overnattingsbesøk av ei venninne, og de vil gjerne bli kjørt en tur til byen. I kveld skal vi ha besøk av bestis Tonje på pizzakos, og så blir det selvsagt å heie på Kristin i “Skal vi danse”. 

God lørdag dere!

I ekstase på Skal Vi Danse!

Ja, da har vi tuppene altså vært så heldige å få oppleve “Skal vi danse” på veldig nært hold. For som mange sikkert har fått med seg, så er min kommende svigerdatter, Kristin, en av de spennende deltagerne i år, så da var vi jammen meg ikke seine med å takke høylydt “ja” til publikumsbilletter.

Allerede uka før vi dro bortover, var kveldens antrekk til minsten nøye valgt ut. En kort sort silkekjole, som de flinke sydamene ved Breiavannet hadde tilpasset hennes mål, min røde rockeskinnjakke fra London og matchende rutete strømpebukse, også gravd frem fra en av mine skuffer. Hun følte seg altså så fin, og jeg må ærlig innrømme at hun var litt av et syn, faktisk et blikkfang der hun hoppedanset avgårde på vei til drømmeopplevelsen sin.

Minsten var ikke bare fin i tøyet. Håret var møysommelig krøllet også og for en gang skyld ville hun ha litt sminke på. Nærmere bestemte kobberfarget glitterøyenskygge og for aller første gang, et forsiktig lag med rød leppestift.

“Skal vi danse” (SVD), foregår ikke så langt fra Fornebu Arena, nærmere bestemt H3 Arena. Normalt skulle vi vært 800 tilskuere, men på grunn av korona situasjonen var vi kun 200 familiemedlemmer og venner av deltagerne. For å begrense smittefaren ble vi spredt utover fire innganger. Vi var invitert til inngang D, og der ble vi nøye og ofte informert om å holde god avstand. Etterhvert ble vi geleidet inn to og to, og ble fulgt helt frem til de oppmerkede stolene våre, som vi forøvrig ikke fikk lov til å forlate under sendingen. Vi kunne selvsagt gå på do, men kun når det var vår sektor sin tur. 

For at SVD skulle klare å bli gjennomført dette spesielle året, har deltagerne mang en regel å forholde seg til. De får ikke lov til å være særlig sosiale i denne perioden. Hverken med oss familie, venner eller med de andre danserne. Vi som familie liker å klemme hverandre, men nei, denne gangen ble det å holde god avstand. Deltagerne får heller ikke lov til å oppsøke oss i publikum etterpå, så jeg hadde forberedt Mille godt i forveien om at hun ikke kunne ta bilde med favoritten sin, altså Youtuberen Agnete Husebye. Kristin hadde uansett klart å overraske henne med en videohilsen fra henne et par dager før, så hun var mer en fornøyd der hun satt og sitret over endelig å få være tilstede. Hilsningen har jeg for øvrig langt med helt nederst i innlegget her.

Jeg må innrømme at jeg synes det var skrekkelig stas å få være med på SVD jeg også. Tårene rant faktisk to ganger på kort tid i begynnelsen der, og nakkehåra reiste seg. For det hele ble mye mer intimt enn det jeg først hadde trodd. Dansegulvet var nemlig mye mindre, så man satt mer eller mindre midt i det hele, uansett hvor man var plassert. Man følte også på en enorm spenning. Konkurranseinnstinktet var så absolutt på plass hos de alle, de tok det dønn seriøst, og når avstanden mellom oss alle ble så kort, fikk vi med oss hver minste lille ting..

Vi ventet selvsagt i spenning på vår fine Kristin, og når det endelig var hennes tur, så tror jeg alle, også dere i sofaen hjemme, hørte oss. Vi ble nemlig oppfordret til å heie på favoritten vår, gjerne stå opp og hoppe, hoie og danse, og da dere, var vi jammen meg ikke vanskelig å be. For dere kjenner oss, vi er ikke redd for hverken å ses eller høres. For å si det sånn, hvis det hadde vært en premie til den i publikumet som var mest høyrøstet, så hadde den garantert gått til oss, eller rettere sagt Mille. Dere kan tro hun var engasjert der hun satt. Hun hadde “the time of her life”, dette var virkelig gøy.

Jeg må forresten få lov til å nevne en artig episode til. Mille er som sagt stor fan av Agnete, så når det var hennes tur til danse, og hun i tillegg kom inn fra den inngangen vi satt, gikk Mille i taket. Hun ropte og vinket på Agnete, og joda, det fikk hun med seg, og vinket så snilt tilbake. Mille dånte selvsagt, og ga meg ørten klemmer med tårer på skinn, gledestårer. Det som derimot skjedde da Mille vinket igjen litt seinere på kvelden, og som hun til sin store overraskelse fikk samme reaksjon på igjen, var minnerikt på en artig måte. For da ble hun altså så hoppende glad at hun i rein opphisselse fant frem den knallrøde leppestiften, og tok den på seg med harde stressende bevegelser, om og om igjen. Alle som har brukt rød leppestift vet at det der ikke er særlig lurt, og dere skulle sett reaksjonen min når jeg plutselig skjønte hva hun holdt på med. Det var altså rød leppestift her i fra til månen og tilbake igjen, hun var reine “The Joker” der hun satt med rødt klin “all over”. Av min reaksjon så skjønte hun selvsagt hva hun hadde gjort, og vi jobbet febrilsk med å dempe skaden. Det ordnet seg selvsagt, så ikke lenge etter var hun like elektrisk igjen. Men fra nå av, tror jeg den røde leppestiften skal ligge i min veske ❤️ 

Snille Agnete og ikke minst Kristin som fikk til denne hilsningen her;

Uken som gikk

“For det er fredag min venn
Rekk din hånd opp i været
Jesu Kristi du gir meg styrke, du er god
For det er fredag min venn
Rekk din hånd opp i været
Jesu Kristi gi meg styrke, du er god

Åhhh, du er så god
Jeg vet at vi skal samme vei
Åhhh, du er så fin
Jeg vil jo være mer med deg”

 

Dere kan tro jeg blir glad hver bidige gang jeg hører Herman Flesvig vræle ut denne låta her hver bidige uke. Det er faktisk helt umulig å ikke bli i godt humør, selv for en ateist som meg. Vel, nå tror ikke jeg Mr. Flesvig har laget den med tanke på religion og tro, det er mest for moro skyld, men jeg er overbevist at det er flere enn meg som elsker den. Det skulle man i alle fall tro der den snart bikker 9 millioner runder på Spotify.

Uken har vært meget god. Deilig travel, innholdsrik og fin. Den startet med gode nyheter fra legen min,  bursdagsfeiring for bestis Tonje, stallbesøk, middagsdate ute med flokken min, frisørdate hos venninne Andrea, befaring av konfirmasjonslokalet, nedpakking av hage og til slutt etterlengtet besøk hos barnebarnet Falk i Drammen.

Akkurat nå er vi altså i Drammen. Bjørn Erik, Mille og meg samt de tre- og firbeinte, Pippi og Poppy. Vi hadde en forfriskende og koselig biltur over fjellet med gedigne matpakker til oss alle, og det beste av alt, jeg klarte å lokke de andre med på å høre de siste timene av thrilleren jeg har blitt helt avhengig av, lydbok av Lars Kepler. Mille og Bjørn Erik pleier å måtte det, men jeg ser faktisk at de elsker det. Jeg gir de alltid en kort oppsummering, en gjennomgang av alt det viktige som har skjedd, og så er de begge med på klimakset, altså alle sluttene. Nå er jeg derimot ferdig med alle bøkene i serien, alle åtte, og det er helt katastrofe, siden jeg elsker denne sjangeren. Så hyl gjerne ut kjære dere, hvis dere har gode råd for den neste krimserien jeg bør begynne på.

Vi skal forresten ikke bare ligge på latsiden og nyte gjengen her i Drammen denne gangen heller. I tillegg til å være med Falk så mye som mulig, skal vi tuppene få være med Kristin å se henne opptre på H3 Arene på Fornebu i “Skal vi danse” i morgen. Så i tikkende stund kom det akkurat inn mail som tar oss igjennom alle smittevernreglene. Det er satt inn flere tiltak for å minske risikoen for å bli smittet og alle vi som skal være med må bekrefte at vi har satt oss godt inn i reglene. Jeg må forresten få nevne at vi i går kveld ikke fikk lov å gi Kristin en klem når vi møttes. Hun får faktisk for tiden ikke lov til å være særlig sosial i det hele tatt. Det er viktig at hun forholder seg til minst mulige mennesker nå, alltid på god avstand til alle hun møter på sin vei, og det er jo kjempebra spør du meg.

Vi jentene gleder oss altså stort til morgendagen. Kjolene våre henger allerede oppe klare for sprell, og sannelig tror jeg minsten skal få ha på seg litt rød leppestift for alle første gang. Selvsagt til pappaens store fortvilelse, men det er ikke hver gang man får muligheten til å oppleve det her, så det får han nok bare finne seg i og akseptere.

Jeg håper uken deres også har vært god, og at helgen blir likeså, klemmer sendes i fleng ❤️

Det er så deilig med høst. Det formelig knitrer i den friske og kalde lufta, og jeg elsker det.

Vi mistet som sagt nylig konfirmasjonslokalet vi hadde blitt lovet, men takket være snartenkt god venninne, ble dagen reddet med et annet lokalet som nå virker like fint.

Fineste venninne Andrea på Sachs har igjen klart å trylle håret tilbake i den vante blåe fargen. Hun fikk til og med lov å klippe bort et par centimeter på lengden. Kjenner jeg synes det er barnslig dumt, for det er første gang jeg har så langt hår. Kjenner jeg må skjerpe meg, for det er jo bare hår. 

Utallige restauranter er med på 100 kroners uka her i Stavanger. Et kjempebra tiltak der de tilbyr en real rett til kun hundrelappen. Vi benyttet for en gangs skyld sjansen til å prøve noe nytt. Anbefales!

Endelig har jeg fått tatt i bruk hageskoene jeg kjøpte på Botanisk Have på Tøyen tidligere i sommer. Et par nedslitte arvede crocs gikk i søpla, så jeg håper disse kan gjøre like god nytte for seg. De fleste hagepottene er nå pakket bort, sammen med alle flamingoer og annet hagenips. Jeg er så klar for høsten nå. Innekvelder med stearinlys tent overalt . 

Backdoorshoes, helt genialt!