God morgen, ønskes dere fortsatt fra vakre Holbox, Mexico 🇲🇽
Dette er og blir en “slapp av” ferie, kun avbrutt i ny og ne av en spasertur enten alene eller med våre firbeinte venner fra Refugio. Jeg er nok ikke helt sikkert på om Bjørn Erik alltid synes det er like gøy å ikke ha en plan for dagen, men det ser nå ut som han koser seg med den ene boka etter den andre, og smilet går jo trill rundt på han hele dagen land. Vi har derimot lovet han en utflukt en av de nærmeste dagene, men den krever at vi når målet via vannet, og da må det være lavvann. Han har selvsagt en app, som forteller oss når det er det, så når det faller på en dag til normal tid, slår vi til.
Vi skifter litt på hvor tilbringer dagene her på stranda, og ved anledning “i dag lar vi burkaen ligge hjemme og ikler oss fancy badedrakt”, var vi igjen tilbake på Punta Caliza. Jeg må derimot innrømme at i det bildene var tatt, så ble den bytta i en fei, for komfort kommer helt klart foran glam.
Hei igen, kjære dere. Som dere sikkert har skjønt, så lever familien Thorsen sine glade dager for tiden i Mexico. Vi er fortsatt i naturreservatet Holbox, og tenk, vi har ennå over en uke igjen i dette herlige paradiset.
Når man kommer hit første gangen, så er det helt naturlig å søke opp Tripadvisor. Hva skjer på øya? Hva bør vi få med oss? Helt til topps, som nummer en “what to do?”, ligger et besøk til hundehjelpesenteret, “Refugio Animal Holbox”. Dette er et av to steder (det andre ligger inne på fastlandet, kun 15 minutter unna), som tar inn hjemløse og veldig ofte skada hunder og katter.
Det å få komme hit for et mishandlet dyr, er som å vinne i Lotto. Har du først kommet inn dørene her, vil du for alltid bli tatt godt hånd om. Det sørger nemlig tre frivillige veterinærer og åtte assistenter for. Målet er å finne noen som kan adoptere disse stakkars dyrene, men først og fremst får de all den medisinske hjelpen de trenger for å komme seg videre i livet.
Den første gangen vi dro hit, var vi veldig usikre på om vi skulle gi penger. Det er nemlig ingen hemmelighet at Mexico er et korrupt land. Det er mye fattigdom, og menneskeliv er ikke alltid så mye verdt. Derfor valgte vi å ta med 20kg brukt, men fullt brukbart hundeutstyr. Det ble selvsagt veldig godt mottatt. Nå som vi derimot har lært senteret bedre å kjenne, så har vi donert penger. Vi velger med andre ord å stole blindt på disse barmhjertige menneskene, og det med god grunn. Vi har ikke en eneste gang opplevd noe ubehagelig på besøkene våre. Vi har kommet til alle døgnets tider, og alltid fått følelsen at her er det mye kjærlighet. Kjærlighet til dyrene, kjærlighet til jobben de gjør og ikke minst så brenner de for å hele tiden finne nye og trygge hjem til disse fine skapningene.
Når vi atter en gang besøkte dette nydelige stedet for noen dager siden, så spurte en av dere følgere om hvordan dere kunne være med å hjelpe. Jeg videresendte henne til Instagram siden “Refugio AnimalHolbox”, og forklarte at hun kunne bidra via PayPal. I stedet så vipset hun et beløp og ba meg fint om å gi det videre, og hva tror dere skjedde da?! Jo, mange hang seg på, så nå tre dager etter, har dere vipset meg hele 18.400 kroner! Er dere klar over hvor mye penger det er her? Hvor mye medisinsk utstyr og mat som kan kjøpes for dette? Jeg er i alle all helt stum av beundring for alle dere som uoppfordret har vært med på denne fine gesten. Jeg har allerede fortalt veterinærene på Refugio at de vil får en stor sum penger fra ekte norgesvenner, og de er dypt takknemlige. Hvor mye, vet de ennå ikke, og jeg gleder meg altså så til å overrekke disse pengene når ferien går mot slutten.
Tusen millioner takk ❤️
Bakerst ser dere Lola. Lola er lam bak, etter å ha hoppet ned fra et høyt gjerde og landet feil. Hun kommer i fra fastlandet. Er lykkelig i adoptivhjemmet sitt, men siden de begge er veterinærer, får Lola kommet hit hver dag på dagtid. Dere kan tro hjertet mitt flommet over når jeg fikk vite hvor godt hun egentlig har det.
God morgen, ønskes dere fra vakre Holbox i Mexico.
Vi ligger seks timer bak dere i tid, så nå er klokka ti, og familien Thorsen har så vidt begynt å røre på seg. Vi har på ingen måte hastverk etter å komme oss opp om morgenen. Det er på en måte ferie i dobbel forstand å ikke ha en plan for dagen, og som vanlig fikk vi bekreftet i går at solsengene våre som er godt plassert i skyggen, er ledige selv om klokken nærmer seg 12.
Holbox er like vakker som før, og det er mye mer liv her, deilig med masse folk, noe helt annet enn i fjor når verden og turismen ennå var preget av korona. De på Hotel Pueblito tok som vanlig godt i mot oss, og det er tydelig at de kjenner oss igjen. Jeg har på en måte forstått det sånn at Holbox gjerne er en plass man kun er i noen få dager, siden det skjer så lite her, så når vikingene i fra nord kommer og blir her i drøye to uker, så er det veldig unormalt, men velkomment.
I går tilbragte vi hele dagen på favoritt strandbaren vår Punta Caliza, og som vanlig betalte vi 300 pesos, del på 2, 150 kroner, per solseng. Det høres kanskje mye ut, men ikke glem at man spiser og drikker gratis for samme sum i baren. Det er derfor alltid spennende å gjøre opp regningen når vi setter nesa hjemover igjen, for vi putter jo noe i oss hele tiden, men i går var det ingen ting å betale ekstra for. Det dere, synes vi er et stort pluss, for vi hadde jo tross alt vært der i nesten åtte timer.
I dag startet karnevalet her, det blir nok skikkelig liv og røre, eller det er jeg faktisk litt usikker på, for hele sentrum er på størrelsen av fotballbane, så det er ikke stort. Litt annerledes blir det jo uansett, så frøkna gleder seg stort. Så mye at hun mente vi måtte skippe stranda for å ikke gå glipp av noe, men hallo, det er jo på kvelden det skjer.
Da er det bare å ønske dere en riktig god helg, kos dere!
Hvis ønskelig er det bare å følge meg på Snap: ninasprell ❤️
Jeg var litt stressa på om bagen med alt det sukkerfrie snopet kom frem, en baggasje lapp manglet nemlig på Sola og måtte printes og ettersendes, så dere kan tro jubelen stod i taket når den dukket opp.
Heihei dere, er dere klare for være med til Mexico igjen?
Tenk nå er vi på vei til favoritt stedet vårt igjen, Isla Holbox. Snart er vi kun en biltur og en ferje unna paradiset som har blitt oss så kjært. Vi vet med andre ord hva som venter oss. 16 dager i vater, på en solseng i skyggen, med bølgeskvulp og Harry Hole lydbok på øra. Dere kan tro jeg gleder meg.
Ferien startet derimot ikke der, men for en dag siden. For Bjørn Erik har klart det igjen. Klart å samle nok poeng så både han, Mille og jeg flyr på Business Class (det ligger et bilde nederst i innlegget som forklarer litt mer omfattende). Vi må selvsagt fly litt mer knotete, da disse “companion” billettene er i fåtall, men etter mye om og men, var reisen i boks. Noen synes kanskje det virker litt slitsomt å være i lufta i så mange timer på et døgn, men ikke vi. For mellom hver landing henger vi i loungen på flyplassen, og bare det i seg selv er en liten miniferie. Servicen og luksusen vi opplever i lufta er det heller ingen ting å klage på. Vi er i himmelrike, i dobbel forstand.
Vi jentene har igjen vært ute på vift, og denne gangen har Mille fått oppleve en av mine store favorittartister, som for lengst også har blitt et av Mille sine forbilder.
Sondre er for oss mannen med en av de vakreste sjelene vi veit om. Vel, vi kjenner han jo ikke personlig, men vi er overbeviste om at han er og blir fin, for tekstene han skriver treffer oss midt i hjertet. Mor og datter hadde derfor store forventninger til kveldens konsert, og vi ble på ingen måte skuffet. Sondre tok oss med på en skikkelig karusell, på hele følelsesregisteret vårt. Vi danset og sang for full hals, og selvsagt ble det felt noen tårer også.
“Riv i hjertet” (2015), var en vekker, så da var virkelig på tiden å finne ut hvem denne artisten var. “Ikke som de andre” (2018), fikk meg til å stortute, og jeg var helfrelst, og pushet hardt på for at flere i familien skulle ta seg tid til å lytte til han. Mille var ikke sein med å føle det jeg gjorde, og når han kom ut med låta “Kjærlighet” i fjor, var hun helfrelst. Bjørn Erik ble faktisk også tydelig rørt tidligere år når Sondre og kjæresten Peder, uventet dukket opp og sang “Befri mæ” i sammen i Oslo Spektrum. Hvis du har lyst å se noe utrolig vakker, så søk det opp på nett, du vil ikke angre.
Disse spesielle opplevelsen med Mille, er store. Hun holder ikke noe tilbake, hun gir av hele seg selv. Den gangen vi fikk et innblikk i hvordan hennes fremtid og verden antagelig ville fortone seg, hadde vi som foreldre et klart mål. Vi skulle hive oss på alt som kom vår vei av spennende ting. Når ungene i klassen til Mille kom tilbake fra en helg med gode vennehistorier, forsøkte vi som foreldre å fylle på med moro for at hun ikke skulle føle seg utenfor. Vi har brukt ledsagerbeviset (et kort som gir personer med nedsatt funksjonsevne, muligheten til å ha med seg en assistent gratis på en rekke begivenheter) flittig. Mille sin minnebok skulle også fylles opp med ekstra fine stunder. Det har blitt mange konserter, teaterforestillinger og musikaler, og flere skal det bli ❤️
Se på hun her da dere, se som hun skinner og stråler ❤️
Mille har fra hun var tre år gammel elsket å kle seg ut. Hun har alltid vært tiltrukket av teater, dans og sang, og i motsetning til sine eldre storebrødre er hun helt klart ekstrovert. Hun liker og by på seg selv, hun er sjeldent sjenert, og de siste ukene har hun blomstret.
Den fargerike jentungen vår har i tillegg arvet Bjørn Erik og min interesse for film og serier. Det er ikke en ting hun ikke får med seg, og hun som oss kan dykke inn i filmens eventyrlige verden og drømme seg bort. Parallelt med denne interessen har Mille i sammen med ei jente hun ble venninne med under første trinnet på videregående, blitt introdusert for “Comic-con” miljøet. Noen mener det er der nerder blir til superhelter (jeg personlig elsker den setningen), det er der de finner likesinnede med samme interesse for tegneserie- og filmkarakterer.
I trygge omgivelser blomstrer disse fine folka, og det beste av alt, de heier høylydt på hverandre. Her er det lov å være akkurat hvem man vil, drømmer blir på en måte til virkelighet, og midt i dette deilige fargerike kaoset, finner dere altså vår unike Mille-mor. Kostymer, parykker, fargelinser og sminke står på ønskelisten både til bursdag og jul, og jubelen står i taket hvis vi foreldre klarer å innfri. Billetter til arrangementer blir hanket inn, og en intens nedtelling til begivenheten starter, og plutselig er dagen endelig her.
Det har nylig vært “Fandomatic Con” på Sola Kulturhus. Forberedelsene har vært mange og forventningene store. Mille gikk ikke glipp av et sekund av denne helgen, og Bjørn Erik var faktisk på vei ut av bilen for å “ta noen” når han skulle hente en gråtende Mille den dagen det hele var over. Lite visste han at det ville bli vanskelig å ta farvel med hverandre etter en slik en finfin helg med så begivenhetsrike opplevelser. Det er vanskelig å nullstille seg, vanskelig å finne tilbake til den normale hverdagen, men allerede helgen etter fant syv av de sammen igjen, og i kveld to uker etter det igjen, har de tilbragt hele dagen i sammen.
Livet smiler for jentungen vår, og da dere, har mammahjertet det ganske så bra det også ❤️
Harley Quinn
Wednesday Addams
Hvis ønskelig kan man opptre i karakteren sin, og Mille er ikke vanskelig å be.
Vi har som vanlig en skikkelig slabbedask søndag i kjent stil foran tittekasse. Det går i 71 grader nord (kjendis), den sinnsykt kule Robinson lignende “Good Luck Guys” og etterhvert blir det nok Farmen også.
By the way, jeg har strikket igjen. Klyp meg i armen, går det an?! Hva er det som skjer? Jeg tenker mamma er litt stolt av meg nå, selv om jeg må innrømme å ha ringt henne et par ganger denne gangen også. Strikkeprosjekt nummer to ble en kjole, nærmere bestemt Inga kjole. Mønsteret kostet seksti kroner på nett, og var faktisk ikke vanskelig å følge i det hele tatt. Synes faktisk kjolen var mye enklere å strikke enn jakken, les gjerne om den her. Den eneste utfordringen jeg traff på, var ujevnhetene som oppstod ved trådskiftet. Takker derfor skaperen for nysgjerrigheten min, for jammen fikk jeg hjelp av de fine følgerne med tips om å løse det. Litt moro å oppdage at garva strikkere ikke hadde fått med seg den geniale måten å få ordnet dette på. Plutselig var det jeg som lærte bort noen strikketriks, hvem hadde trodd det?
Jeg har allerede vært ute på vift i den nye kjolen min, og jeg må innrømme at det var stas å kunne svare at “joda, jeg har strikket den selv”. Nå derimot sitter jeg igjen med nesten fire nøster ubrukt garn og jeg lurer på om jeg skal få laget noen plagg som matcher kjolen. Lue, skjerf, leggvarmere eller pulshansker? Jeg har som vanlig gått i tenkeboksen, og for dere som kjenner meg, blir jeg nok der en stund. For dessverre så er det noe inne meg som sier at dette også er vanskelig, og da kvier jeg meg. Men hallo, jeg er overbevist om at jeg kommer i mål med noe til slutt. Bare vent å se 🧶
God kveld i stugo dere, er dere også litt i gang med juleforberedelsene?
Jeg har så vidt kommet i gang, og jeg tenker at det er helt greit. Målet er å få gjort noen småting hver dag, men det haster overhodet ikke. For jeg vet jo at alle juleeskene kommer ned fra loftet til slutt i god tid før den store dagen, for alt har sin vante plass her i huset, men jeg har allikevel gjort et par nye forandringer. Jeg har nemlig invitert rosa inn i julestua vår for aller første gang.
Jeg aner egentlig ikke hvor denne ville ideén kom fra, hva som trigget meg til å ville bytte ut alle julebildene, men tanken på å finne frem de fine snøbildene fra i fjor fristet altså ikke. Jeg tror derimot det skjedde noe med meg idet det kom rosa julestjerner inn dørene her. Da begynte tanken på å leke med et helt nytt tema å kverne…”julen i pastell, pastell og atter pastell”.
Det var enklere sagt enn gjort, så jeg brukte faktisk noen dager på å finne frem til tre leverandører som kunne hoste opp plakater i nogenlunde det samme fargespillet. Jeg klarte det altså til slutt, og resultatet ble ikke så verst. Må derimot nevne at dette ble gjort bak ryggen på Bjørn Erik, for jeg var ikke så sikker på om han klarte å se samme visjon som meg, men han har faktisk ikke klaget en eneste gang. Han likte faktisk ideén om å få opp lyslenker rundt bildene også, og har villig tatt på seg oppgaven på å skaffe dem. Slettes ikke verst, så fra nå av dere blir det kanskje rosa jul i årene fremover, hvem vet?
Det er nesten ikke til å tro, men plutselig var hun altså 17 år ❤️
Vår rause og gode Mille fyller år, og vi som foreldre fatter ikke hvor alle disse årene har blitt av. Vi bor ikke lenger meg en tenåring som trenger hjelp til hver minste lille ting og som må mases på for å få tingene gjort, “vesla” har blitt en selvstendig og behjelpelig ung frøken.
“Dette skal bli mitt år”, sa hun når skolen startet opp igjen etter endt sommerferie. Etter et litt trøblete tilbakelagt første år på videregående, snudde plutselig vinden til hennes fordel. Borte var de som gjerne ikke ville henne vel, borte var usikkerheten og tilbake var troen på en bedre hverdag og fortsettelsen på gode relasjoner, trygge venner.
Papsen var ikke særlig begeistra når jeg la fram idéen om at Mille skulle få begynne å ta lappen på mopedbil, men det tok ikke mange timene bak rattet på egen bil (jeg fikk trumfet gjennom det også) før han ble overbevist om dette kom til å gå bra. Mopedlappen er like om hjørnet, og snuppeline er heltent på tanken om å kjøre selv mellom hjemmet, skolen, stallen og venner akkurat når hun vil. Det finnes som sagt ingen problemer, bare utfordringer, og de tar hun på strak arm…gang på gang ❤️
“Kjære Mille-mor. Tusen takk for at du er du. Du beriker livene våre og de fleste du treffer på din vei med latteren og smilet som aldri er langt unna. Du har et klokt hode, et varmt hjerte og en genuin drivkraft til å klare akkurat hva du vil. Gratulerer så mye med dagen, tenk 17 år allerede. Vi gleder oss til å feire deg igjen i morgen. Klem fra stolt mamma og pappa ❤️”
