Nina Sprell Levende

Jeg elsker alle årstidene, men må innrømme at jeg ofte synes sommeren slipper taket litt for raskt. Det er derimot ingenting som går etter boka når man bor i vestlandsbyen Stavanger. Her blir man aldri overrasket over at været skifter fort, så fort at vi faktisk kan oppleve alle årstidene på en en dag.

I år synes jeg derimot vi har vært veldig heldig igjen. Vi har hatt en nydelig seinsommer med mange gode varme dager. Tenk, hesten vår Sol, går ute døgnet rundt på beite ennå. Hun er god og rund, og flekkene på rompa tyder på at hun har det godt. Visste dere at hester får trivselsflekker på kroppen?

Vår flokk soler oss aldri, men vi liker allikevel å være på stranda under en stor parasoll. I år var vi derfor igjen godt plassert ute på yndlingsstranda våre ute på Randaberg, nærmere bestemt Sande stranda. Som ung bodde jeg like i nærheten, gikk turer dit med hundene titt og ofte, og nå er vi altså en stor venneflokk som møtes der så ofte vi kan.

Bjørn Erik har reist mye i år med jobben, så Mille og jeg har hengt mye i sammen. På denne sensommerdagen møtte vi venninnene mine for koselig samvær på yndlingsstranda vår igjen. Da de derimot dro hjem til unger og mann, ble vi igjen. Vi elsker nemlig solnedgangen på stranda, og ikke minst å ha hele den langstrakte stranda helt for oss selv. Da kan hundene løpe løst, og vi nyte å ikke ha noe verdens ting vi skal rekke der hjemme.

Denne kvelden kom vi ikke inn dørene her hjemme før klokken ti på kvelden, og slike gode opplevelser er fine å ta med seg inn i høsten som nå har kommet for fullt 🍂

God kveld i stugo, dere.

Jeg har hatt Bjørn Erik hjemme i helgen, og dagene har vært tilbragt med gode venner både i går og i dag. Det var ekstra koselig å be folk hjem denne gangen, for siden sist har sofaen gått fra grå til grønn. Vi har en stor modul sofa fra Ikea, nærmere bestemt modellen Kivik, og plutselig en dag kunne de tilby min store drøm, nemlig grønt kordfløyel stoff. Vi betalte i overkant av fire tusen kroner for helt nye trekk, og forandringen gjorde virkelig susen.

Det er ingen tvil om at stua vår nå virker mye lunere. Et hav av grønne planter som trives utrolig godt for tiden, er også med på skape en hjemmekoselig magi. Min venninne Andrea hostet plutselig opp nye rosa fløyelsputer med pingponger på til meg også, og de ble så absolutt et fresht innskudd til alt det grønne. 

Nå gjenstår det bare å pimpe opp pipa vår, altså veggen bak vedovnen. Jeg har lenge tenkt tanken på glittermaling i sølv, men venninnene mine har kommet opp med idéen om at den også kunne vært rosa, selvsagt med masse glitter i. Litt i tvil der, men det er ingen tvil om at det vil lyse opp uansett hva som velges. Time will show…

Stavanger på Skeiva, Stavanger Pride, herrefred så god du var i år!

Bjørn Erik og jeg med gode venner var selvsagt på plass og feiret i år også. Dette er nok et av våre hovedbegivenheter i året og aldri har det vel denne markeringen vært viktigere. Nytt for i år var å få laget eget Turbojugend flagg. Det er nemlig fint å fremme noen av klubbens verdier som “familie”, nemlig respekt og likeverd for alle, så det var med stor stolthet jakkene ble tatt på den dagen her.

Det ble en lang og fargerik dag på oss alle. I år hadde vi derimot ikke fast plass i paraden som vi pleier, men “Stavanger Roller Derby Klubb” lot oss snike oss med dem. Vel snike og snike fru Blom, når man har et 18 meter langt flagg med tilhørende bærere “all over”, så er vi ikke akkurat få, men det gjorde gudskjelov ingen verdens ting. Det ble parade på oss i år også, og som vanlig storkoste vi oss med stor ståhei.

Paraden ble etterfulgt av festligheter til langt på natt kun avbrutt av en liten tur hjem for å skifte klær. Vi danset og sang oss gjennom dagen med finfine venner, og nå synes jeg faktisk jeg skal slutte å skrive noe mer, for bildene kan heller få tale for seg. Gjett om jeg gleder meg allerede til neste år dere? Pridefeiringen har kommet for å bli, og vi stiller selvsagt opp igjen og igjen 🏳️‍🌈

 

 

I dag mottok jeg dessverre den triste nyheten om at vesle “Kompis” ikke lenger klarte å kjempe om livet sitt i den nye og mye bedre hverdagen han nå var kommet inn i de siste månedene. Han ble funnet livløs i morges, og hos veterinæren fantes det ingen gode råd. Han kjempet til siste slutt, men måtte nå få slippe.

Jeg tenker det er greit å dele noen ord om hvordan Kompis kom inn i livene til så mange den tidlige julidagen. For mange tok helt klart denne skrøpelige lille krabaten til sitt hjerte. Hele 114 givere åpnet pengepungen sin når det stod til som verst, og takket være alle de og “Kattens Hjelpeorganisasjon Stavanger” fikk han noen respektfulle og verdige dager sånn helt på tampen av livet. Vi håpte selvsagt på at han skulle få legge flere gode år til minneboka, men denne gangen ble det altså ikke sånn.

❤️ 🐾 ❤️

 

Det hele startet da vår katt Mia dro med seg en hannkatt hjem. Han så ekstremt pjuskete ut, og jeg etterlyste derfor eventuelle eiere på nett.

Alle var enige om at denne stakkaren trengte veterinærhjelp.

Først forsøkte vi å fange han i det buret her, men han var antagelig mett for første gang på lenge og lå garantert og ladet opp batteriene sine på et lurt skjulested.

Det tok derimot ikke lang tiden før han var på plass rundt huset vårt igjen, og fra da av var han hele tiden i nærheten av vår Mia.

På dette tidspunktet var jeg overbevist om at vi skulle klare å fange han, og Kattens Hjelpeorganisasjon Stavanger var behjelpelig med bur som felle.

Det skulle derimot gå noen dager med mye grubling, og katten som nå hadde fått navnet Kompis ble stadig tøffere og mer nysgjerrig, eller kanskje bare mer og mer sulten og desperat?

Etter ti intense dager ble nok fristelsen for stor på den tomme magen, og han gikk altså i fellen til min store lettelse.

Jeg var først engstelig for at han skulle klare å komme seg unna under prosessen å få han over til et annet og mye bedre bur, men jeg tror faktisk han skjønte at jeg bare ville være snill mot han. Han kapitulerte og sovnet momentant etter endt kattemåltid.

Dagen etterpå gikk turen til Kleppe og veterinæren. 

Hos veterinæren ble han kastrert og fikk all den nødvendige akutte hjelpen han trengte. Han var sliten, hadde ingenting mer å gå på og sov i dagevis hjemme hos Helene som er en av de vakre ildsjelene i Kattens Hjelpeorganisasjon Stavanger.

Etterhvert kom han ut av hulen sin og Helene fikk til og med klappet han. Dette tydet på at han en gang må ha hatt en eier, så dere kan tro vi har grublet mye frem og tilbake på hvorfor livet ble som det ble for stakkaren. 

Vi hadde faktisk trua på at Kompis en dag skulle bli sterk nok til å ta fatt på et nytt og bedre liv hos noen omsorgsfulle sjeler. For en uke siden ble derimot Kompis slapp igjen. På denne tiden var han ute av buret sitt og hadde stor boltreplass i et rom sammen med to andre katter. Det bar altså tilbake til veterinæren igjen, som ikke fant noe å sette fingeren på. Han fikk en vitamin boost og nytt fôr, og vel hjemme igjen trodde vi alle at det skulle gå bra. Det gikk altså ikke veien. Veterinæren kunne ikke gi noe klart svar på denne plutselige forandringen. Vi kan spekulere, men til ingen nytte. Det er derimot en mager trøst å vite at han ikke var alene, kald og sulten. Vi var mange som ble glade i denne lille bylten. Det var godt å få gjøre en forskjell. Takk til dere alle ❤️

Se på hu her da dere, gjett om hun er stolt ❤️

Tenk at vår kjære Mille snart skal begynne å ta mopedlappen. Vi gjorde som vi først planla, gikk til legen vår og snakket om Mille og hennes syndrom med tanke på det å begynne. Legen gikk igjennom noen tester og spørsmål, og ga henne altså tommelen opp. Vi fikk med attest på at det var ok, og så begynte ballen å rulle. Dere kan tro det var ei som plutselig fikk hastverk med å sette i gang.

Mille er nå meldt opp på å ta selve mopedbil sertifikatet. Det er obligatorisk og består av grunnleggende kjøretøy behandling, kjøring i trafikken, sikkerhetskurs og til slutt teoriprøve. Siden Mille ikke er vant til slikt press, har vi gitt beskjed til kjøreskolen om tilstanden hennes. De har gode rutiner på å behandle mang en elev individuelt, så vi håper det blir en god match og at jentungen vår senker skuldrene litt og får dette til på beste vis.

For at Mille skal få den aller beste opplevelsen, var vi og sjekket ut en av de aktuelle bilene vi har lest oss opp på. Det gikk så bra at Mille valgte å kjøpe seg en splitter ny en der og da. Hun har nemlig fortsatt igjen penger fra forsikringen sin, og synes helt klart det var innafor at noe går til bil også, ikke bare hest, hest og atter hest.

MEV City mopedbil, maks 45 km/t
– 100% elektrisk
– 2 seter
– varmeapparat
– ca. 10 mil rekkevidde
– panoramatak
– elektriske vinduer
– ryggekamera
– HIFI anlegg
– LCD skjerm
– 12v sigarett tenner
– varme i front og bakvindu
– varmeanlegg
– fjernopplåsing av dører

Tenk det da dere, jentungen vår har kjøpt seg bil, og hun svever derfor på en stor, stolt og spennende sky for tiden. For det er ikke til å stikke under en stol at dette er noe skummelt. Det er derimot noe betryggende at hun må holde seg unna motorveiene og disse evinnelige lange tunnelene vi har fått. I stedet for å uroe oss for mye, tenker vi på hvor befriende dette må være for henne. Hun kan slutte å bli kjørt frem og tilbake fra skolen og stallen, slutte å være avhengig av andre. Dette blir helt klart utrolig godt for henne, en helt ny hverdag.

Gratulerer så mye med ny snerten fin liten bil, du fineste jenta vår ❤️

Soltak har den også.

 

Hei, hei, her er jeg igjen kjære dere!

Vi har vært på jomfrutur til Hamburg, altså mitt og Bjørn Erik sitt første Turbojugend treff i St. Pauli. Vi har hørt om denne elleville turen i åresvis, og endelig var det altså vår tur å få oppleve St. Pauli & Weltturbojugendtage (WTJT).

Det var et fyrverkeri av en fest fra begynnelse til slutt, egentlig fra torsdag til lørdag, men for mange startet den flere dager i forveien og varte i alle fall til søndag, eller til mandag som for oss. Jeg ble faktisk litt smågrinete allerede i begynnelsen av uken, for flere og flere proklamerte sin ankomst mange dager i forveien av eventen, og for dere som kjenner meg, så vet dere at jeg er livredd for å gå glipp av noe moro.

Jaja, så gikk vi kanskje glipp av noe, men ikke så alt for mye, for søvn kunne vi tross alt sørge for når vi kom hjem igjen. Så vi beit tenna sammen fra første stund, og dro ut på det ene eventyret etter det andre. Møtte gode gamle venner, sanket mange nye og fikk et skikkelig innblikk i hva Turbojugend faktisk står for og hva de får til. La meg få nevne noen stikkord: Turbonegro, samhold, musikk, konserter, glitter, vennskap, pizza, patcher, nakne romper, korte shortser, minigolf, fotoboks, skjegg, pinup, båttur, pupper, øl, band, sang, karakoke, Rock ‘n’ Roll, junk food og klemmer, faktisk mange gode lange klemmer, hva mer kan man ønske seg?

Vi hadde det altså så gøy dere. Vi lekte og kosa oss fra morgen til kveld, og fikk til og med til å døgne en av dagene så vi fikk vært med på å ta gruppebilde klokken seks om morgenen på Hamburg Fischmarkt.

Alt klaffet, både kroppen og været viste seg fra sin aller beste side. Dette var så oppfriskende at vi faktisk bestilte hotell nå og går for St. Pauli & Weltturbojugendtage 2023. Herrefred som jeg gleder meg allerede ⚓️

Lå oss først ta en kort gjennomgang av hva Turbojugend egentlig er dere;

 ⚓️ Bildedryss ⚓️

Jeg hadde over lengre tid fått med meg at kofferter ikke kom frem i tide, så TJ jakka var selvsagt ved min side hele tiden.

Det offisielle programmet;

Ja, da var vi altså endelig i gang!

Noen hadde helt klart større divanykker enn andre.

Det pågikk en hel den i fotball sjappa til St. Pauli. Øl kostet ingenting, men man putte gjerne en peng eller to i krukka som gikk til Ukraina. Det gikk også en hatt rundt og samlet inn litt til bandene som opptrådte.

Nina doesn’t share candyfloss!

We did it!

Looking forward to see you all again next year ❤️

God helg, kjære dere.

Vi som familie står midt oppi en vondt tid akkurat nå, men som så mye annet gjennom åra, så skal vi helt klart klare å landa på begge beina denne gangen også. Bjørn Erik har vært mye på jobb, mens vi jentene har holdt fortet her hjemme med venner, familie og ikke minst alle de to- tre og firbeinte.

Snuppeline og jeg har også funnet på sprell på egenhånd. Det er jo nemlig ferie i dobbel forstand for henne nå som hesten Sol står ute på beite døgnet rundt. Vi har vært turister i egen by, og hvem hadde vel trodd at man i midten av hjerte av byen, nærmere bestemt i Tårngalleriet, finner man verdens fineste lille minigolf.

Er det noe vi i familien Thorsen liker, så er det å konkurrere. Dere må overhodet ikke tro at Bjørn Erik og jeg noensinne har gjort det enkelt for ungene våre. Nei, så absolutt ikke. Alle konkurrerer på samme nivå og det er skjerpings fra første sekund. Vi trenger kanskje ikke å nevne høyt hvem som vant, men av bildene lenger nede så kan dere jo kikke etter ei som forsøker å knekke golfkøllen sin i vrede. Sinnet varte derimot ikke lenge. Smilet var raskt tilbake over en nydelig frozen yoghurt rett etterpå.

Vårt første møte med “Stavanger Camping” (litt merkelig navn siden det kun dreier seg om minigolf), blir så absolutt ikke siste. Vi vil nok ikke komme tilbake på “nakengolf” (joda, det tilbys visst det også), men vi elsker jo minigolf. Jeg må også få testet ut om jeg fortsatt klarer å slå Bjørn Erik, som irriterer seg grønn over at jeg stort sett er bedre enn han. For han har jo tross alt vært golfspiller i mange år, men her knuser jeg han. Vel, ikke akkurat knuser, det er som regel snakk om et par skarve poeng, men det holder lenge for meg.

God helg dere, nyt ❤️

PS! Tusen takk til alle dere som deltok i “En ukes kjole challenge”. Det har vært en fryd å motta alle bildene av dere, smilende i den ene fine kjolen etter den andre. Dere strålte jo ❤️

Litt morsomt å tenke på at dette er Mille sitt første møte med en fotoboks.

 

Hallaisen daisen!

Kjoleeventyret fortsetter på dag to, og jeg jubler. Flere og flere sender meg nemlig bilder av dagens kjolevalg og innrømmer ofte at plaggene sjeldent blir brukt. Så synd, for det er som Bjørn Erik sier:”Dere damer stråler helt klart litt ekstra når dere pynter dere med kjole, I løøøve it!”.

Gårsdagens kjole var et skikkelig bomkjøp for 3-4 år siden. Impulskjøpt etter å ha blitt bombardert med “browser cookies” av billige kjoler på nett. Dere vet de noe usikre leverandørene som leverer noe helt annet enn det bildene forteller oss. Særlig når det kommer til størrelser. Deres XL er gjerne en M her hjemme, og selv om man bestiller 3XL, så får man så vidt kjolene over puppene.

Bjørn Erik kan ikke fordra disse kjøpene, men når det er sagt så er nok han en flittigere shopper fra Kina enn meg. Så et slikt kjolebomkjøp i ny og ne får han bare tåle. Denne kjolen fikk jeg altså ikke på meg, så derfor forsvant den raskt opp på loftet med sine medsøstre. Nå derimot er den rett og slett en innertier synes jeg, og særlig med tanke på at den kostet under to hundre kroner. Jeg må derimot fortsatt tåle følgende frase fra gubben:” Javel, shoppet ny kjole…igjen?”. Hvorpå jeg har standardsvaret klart:” Denne?! Nei, nei, nei, den kom i hus for flere år siden…men da passet den ikke”. Hmmm, vet ikke helt om han alltid kjøper det, men denne gangen var det altså helt sant.

Heihei!

Nå trengte jeg noe å pusle med dere. Trengte motivasjon og inspirasjon til å finne på noe. Så hva med å gjøre som for to år siden, ta utfordringen med å gå i kjole hver dag i en uke?

Jøss, tenker sikkert mange nå, er det en vanskelig utfordring det da? Nei, kanskje ikke, det er garantert mange som elsker det og går i kjole titt og ofte, men av erfaring fra sist gang jeg kjørte en slik “challenged”, er det mange som dytter kjolene de har langt inn i skapet og glemmer at de har dem. Nå har vi altså en god unnskyldningen til å finne de frem igjen og stolt danse oss gjennom dagene så skjørtet flagrer.

Denne utfordringen kjører jeg på snappen (ninasprell) min nå, og det er altså så koselig å åpne den ene meldingen etter den andre med bilder av vakre og stolte bærer av den ene fine kjolen etter den andre. Folk synes det er gøy med en utfordring som hverken handler om å trene eller hva de døtter i seg. Dette koster oss hverken svette, tårer eller energi, det er rett og slett bare kos.

På dagens første kjoledag valgte jeg en rosa drøm jeg har fått av min kjære svigerdatteren. Det er Elsa Fredrikke design, og de av dere som har fulgt meg en stund nå vet at jeg elsker “Høst & Vår” plaggene. Denne kjolen har alt. Nydelig farge, detaljrikt stoff med mønster, morsom knyting i siden med en ring og en helt spesiell gjennomsiktig rygg. Jeg rett og slett elsker den, og det var virkelig på tide å få luftet den for aller første gang.

Noe av det kjekkeste med denne utfordringen er at jeg også får tørket støv av kameraet mitt igjen. Denne gangen valgte jeg å ta det med i stallen, og dere kan tro det var noen som lo godt når jeg tilbød meg å møkke for de som red. Jaja, jeg var vel kanskje ikke kledd for det, men det var i alle helt nydelig å få lukte på Sol igjen og ikke minst se minsten Mille og hun i aksjon igjen. De er altså så fine i sammen ❤️

Eldstemann, prinsen vår blir 31 år i dag 🇳🇴

Det blåser i alle retninger rundt gutten vår for tiden. Han er en opptatt ung mann som lever ut drømmene sine. I dag var det derimot tid for bursdagsfeiring igjen, og vi var alle glade for at han satte ned tempoet for en stakket stund og kom hjem til mamsen og papsen for å ta seg en liten pust i bakken.

Ønskematen ble servert og i tillegg hadde han bestilt seg kake. Selvsagt ikke fra meg som overhodet ikke kan bake, men fra vår alles fine Vibecke. Vibecke med familie dukket opp med kake og broder Pelle og hans Camilla stakk innom, og stemningen rundt bordet steg med latteren.

Kjære gutten vår, gratulerer så mye med dagen. Det var godt å se deg. Godt å klemme deg og høre deg le. Det var også fint å se deg krølle deg sammen på sofaen under pleddet og etterhvert høre deg snorke i takt med pappa sine heiarop til fotballkampen på TV′n . 

Veldig glad i deg! Klem fra mamma og pappa ❤️