Strikkeprosjekt nummer to i boks 🧶

God ettermiddag, kjære dere, har dere det bra?

Vi har som vanlig en skikkelig slabbedask søndag i kjent stil foran tittekasse. Det går i 71 grader nord (kjendis), den sinnsykt kule Robinson lignende “Good Luck Guys” og etterhvert blir det nok Farmen også.

By the way, jeg har strikket igjen. Klyp meg i armen, går det an?! Hva er det som skjer? Jeg tenker mamma er litt stolt av meg nå, selv om jeg må innrømme å ha ringt henne et par ganger denne gangen også. Strikkeprosjekt nummer to ble en kjole, nærmere bestemt Inga kjole. Mønsteret kostet seksti kroner på nett, og var faktisk ikke vanskelig å følge i det hele tatt. Synes faktisk kjolen var mye enklere å strikke enn jakken, les gjerne om den her. Den eneste utfordringen jeg traff på, var ujevnhetene som oppstod ved trådskiftet. Takker derfor skaperen for nysgjerrigheten min, for jammen fikk jeg hjelp av de fine følgerne med tips om å løse det. Litt moro å oppdage at garva strikkere ikke hadde fått med seg den geniale måten å få ordnet dette på. Plutselig var det jeg som lærte bort noen strikketriks, hvem hadde trodd det?

Jeg har allerede vært ute på vift i den nye kjolen min, og jeg må innrømme at det var stas å kunne svare at “joda, jeg har strikket den selv”. Nå derimot sitter jeg igjen med nesten fire nøster ubrukt garn og jeg lurer på om jeg skal få laget noen plagg som matcher kjolen. Lue, skjerf, leggvarmere eller pulshansker? Jeg har som vanlig gått i tenkeboksen, og for dere som kjenner meg, blir jeg nok der en stund. For dessverre så er det noe inne meg som sier at dette også er vanskelig, og da kvier jeg meg. Men hallo, jeg er overbevist om at jeg kommer i mål med noe til slutt. Bare vent å se 🧶 

Ja, jeg klarte det!

God kveld i stugo dere 🍂

Tenk, nå sitter jeg her i sofaen med mitt aller første strikkeprosjekt i havn. Hvem hadde trodd det? Vel, ikke jeg, så det er med stolthet jeg deler dette med dere i dag. Men la meg få ta dere med tilbake til begynnelsen av dette til helt umulige prosjektet.

For en måned siden var jeg på vei hjem fra Kristin og Falk. På vei inn på flyet som skulle ta meg tilbake til Stavanger, oppdaget jeg plutselig en fargeklatt av ei dame som skulle samme vei. Hun var ikledd en helt nydelig strikkejakke, og jeg var selvsagt ikke sein med å spørre hvor hun hadde kjøpt den. Glad og stolt fortalte hun at dette var hennes aller første strikkeprosjekt, og hvis hun klarte det, så ville garantert alle andre også klare det. Hun hadde brukt YouTube flittig når hun stod fast, og var helt klar i sin tale om at denne jakken ville alle klare å lage selv. Jeg ble faktisk litt tent der og da på tanken av å kanskje prøve selv, og spurte derfor om navnet på strikkepakken og opplysning om hvor jeg kunne få kjøpt den.

Jeg gikk et par runder med meg selv før jeg bestilte. Jeg var litt engstelig, men hadde selvsagt i bakhodet at jeg tross alt er heldig som har en mamma som strikker de herligste kreasjoner. Det er ikke en ting hun ikke har laget, så i verste tilfelle, kunne hun overta hele sullamitten.

Jeg må faktisk le litt av meg selv, for jeg er ganske håpløs rundt ting jeg i utgangspunktet ikke kan. Strikkepakken lå uåpnet i dagevis, uten at jeg orket å nærme meg den. Jeg hadde all verdens unnskyldninger for å ikke ta tak. Først så brukte jeg litt tid på å få tak i de riktige strikkepinnene, rundpinne 80cm i str. 9 og 15, og deretter var jeg nødt til å få tak i den perfekte strikkekurven å ha alt i. Det er veldig typisk meg å vri meg unna når jeg føler meg ukomfortabel. Jeg har de merkeligste unnskyldninger for å ikke ta grep om ting.

Etterhvert var det ingen vei utenom, og allerede på første oppskriftslinje måtte jeg facetime med mamma i Spania. Hun er nemlig den perfekte personen til å fortelle meg hvordan hver minste lille ting fungerer. Hun klarte altså der og da å guide meg grundig inn i hvordan jeg skulle starte, med andre ord, hun snakket til meg som om jeg var tre år, og da dere, gikk det et lys opp for meg. Yes, endelig var jeg i gang.

På pinner 15 gikk det unna i en fei. Jeg støtet egentlig ikke på så mange utfordringer underveis, forutenom at jeg strikket noe stramt. Strikketøyet målte helt klart alt for kort i forhold til oppskriften. Det løste jeg ved å legge inn 14 ekstra rader, litt med tanke på at jeg ville ha den så lang som mulig med mine 174 cm på sokkelesten.

Nå er altså denne drømmen av en jakke helt ferdig, og ja den ble absolutt lang nok. Den går helt ned til knærne, og jeg må si jeg er veldig fornøyd. Jakken er altså så myk og varm, nesten som et smykke å ikle seg. Tenk, jeg klarte det dere 🧶