Jeg har ingen unger selv som går “knask eller knep” rundt på dørene her i år, men vi er selvsagt med og feirer denne gledens dag for alle barna. Derfor gikk turen tidligere i dag til industrifirmaet Smed T. Kristiansen AS, som hadde samme tilbud i år som i fjor med å vannskjære de medbragte gresskarene våre.
Det der er altså så rått! Gresskarene blir så superkule. Jeg kunne velge mellom seks motiver, og noe mer skumlere enn Nord-Koreas diktator Kim Jong-un finnes vel egentlig ikke, men jeg måtte følge hjerte å få med meg et eksemplar at Gene Simmons, bassisten og vokalisten i fyrverkeriet Kiss.
Det var ikke så enkelt for de her hjemme å se hva jeg hadde valgt, men når mørket kom og stearinlyset ble tent på inni, tok i alle fall ungene mine det på strak arm. Ikke alle ungene i gata var like sikre på denne “uhyggelige klovnen”, men når de dro videre visste de det. Ikke dumt med litt god musikkhistorie sammen med alt snopet…
Kule, ikke sant?
Mille har akkurat kommet hjem fra sprangridningen og er megasulten. Det høres ut som hun sulter i hjel hvert øyeblikk, så jeg får vel komme i grytene. Vi får heller skrives mer i morgen.
Ja, da var vi i gang med en ny uke igjen, og overraskende nok er agenda for de kommende dagene nokså tom. Helt herlig egentlig, for da kan jeg ta ting litt på sparket etter hvordan formen er.
Akkurat nå har jeg hatt en del telefonsamtaler med en nettbutikk, som ikke helt har levert tingene slik som de skal. Jeg bestilte noe gysla fint til Kristin til jul, men når jeg i går skulle pakke den inn, så jeg at originaleksen den ligger i er helt herpa. Veldig merkelig, for eksen den er sendt i er like hel. Ringte selvsagt fortvila til kundeservice, og de beklaget det hele med at det er en robot som pakker varene, og den oppdager selvsagt ikke slikt. Surt, for dette er rimelig tungt, og planen var at jeg skulle sende det med Bjørn Erik i kveld siden han skal til Oslo. Jeg er ganske sikker på at Kristin vil like gaven, men jeg kan ha bomma på fargen. Derfor var det viktig at dette lå i en fin original eske, så hun kunne bytte den seinere. Etter mye frem og tilbake, og noe surning, fikk jeg snakket med Dennis, og han har stor tillit til at mora nailer fargen og at Kristin derfor ikke trenger å bytte den. Time will show, men jeg kjente på at dette ble dumt. Til etterretning kommer jeg til å handle rett fra butikkene fra nå av. Vel, i hvert fall hvis det skal være gave som trenger byttelapp.
I går var jeg forresten barnevakt for lille Aiden, som er litt over fire måneder gammel. Mammaen hans er litt av en spreking som gjerne skulle ha reist innover øyene her og spilt et par innebandy kamper, så da var jeg den raskest frempå i venninneflokken til å si jaaa. Selvsagt ville jeg passe go´klumpen, jeg har jo nevnt det lenge før han ble født, og det var jammen meg på tide at vi fikk lov. Neida, han er jo ikke gamle karen stakkars, men nå håper jeg at Bjørn Erik og jeg fikk bevist at dette er vi gode på, for da får vi helt sikkert gjøre det igjen.
Jeg hadde egentlig planlagt langtur ute i det fine været, med killerdogen og det hele, men Aiden ville det annerledes. Han formelig sov seg gjennom hele dagen, og jeg kunne jo ikke vekke han for å putte han i vogna. På ettermiddagen, like før mamma Monica kom tilbake, fikk vi derimot til en liten tur i nabolaget, og det var søren meg stas. En hel evighet siden, og sååå koselig.
Det var forresten litt morsomt å se at lille Aiden også likte Baby Einstein filmene, som Mille falt så pladask for som liten. 20 minutter lange snutter beregna på de helt nyfødte barn. Fargeglade frekvenser, akkompagnert av Mozart, stimulerende til tusen. Sjekk den her snutten, sett over tyve millioner ganger.
Pippi som den siste tiden har måtte tåle et nytt familiemedlem i hus, ble noe stressa over å måtte konkurrere om oppmerksomheten med enda en til.
Nye lille Mia, elsket alle babytingene, og holdt faktisk på å rømme ut av huset under vogna.
Vi trodde en drøy times hvile i vogna var nok, men etter en liten melkeskvett med han far, var han i drømmeland igjen.
Der dukka jammen meg sola opp her, så da skal jeg ta meg en liten tur ut med Pippi før turen går videre til stallen.
Jeg har vært oppe siden syv i morges, og det er helt herlig å vite at jeg ikke skal noe verdens ting i dag. Hvis det er opp til meg, blir det innedag. Kun puslende rundt og gjøre det koselig her. Vi går snart inn i november måned, og da forbereder vi oss og teller ned til Mille sin store dag, samtidig som det planlegges hva vi skal gjøre i den koselige førjulstiden. Jeg elsker de siste månedene i året. Det formelig knitrer av spenning og forventninger i de små barnesjelene.
I går opplevde vi også en form for spenning. Jeg hadde vel for lengst gitt opp håpet med å få tak i Astrid S billetter, men etter flere rop om hjelp og utrolig snille venner og bekjente, fikk vi napp. Mille visste ingen verdens ting om at Bjørn Erik og jeg jobbet iherdig i kulissene med dette, så hun ble tatt skikkelig på senga når hun mottok gla´beskjeden. Da var det en time igjen til vi burde være der, så det var bare å hive på seg finstasen å komme seg avgårde.
Jeg digger konsertopplevelsene jeg har hatt på Folken, og det var utrolig morsomt å innvie minsten for dette kule konsertlokalet også. Vi klarte å snike til oss de siste balkongplassene på første rad, og var sjeleglade for å slippe å stå rett opp og ned de neste tre timene. For det formelig kokte i blant folkemassen foran scenen. 90% intense ihuga jentefans og en liten andel gutter som også var like gira. Jeg kan med hånda på hjerte si at jeg har aldri opplevd et fullere Folken før. Det var helt crazy.
Astrid S leverte så til de grader! Dama eller jentungen passer vel bedre, er en unik klokkerein artist. Låtene fenger så til de grader, og hun er jo så søt, nesten til å spise opp. Neida, så galne var vi ikke, men jeg håper og tror Astrid kan nå langt. Vi storkoste oss fra begynnelsen til slutt og Mille klarte til og med å prestere å si at nå var Marcus og Martinus danka ut, det her klarte de ikke å toppe. Jøss, jeg hadde aldri trodd jeg skulle få høre hun si det…
Tuuusen takk til alle dere som fange opp dette ønsket, og delte det videre. Det er helt utrolig hva vi kan få til på sosiale medier, og denne gangen var det mange som gjorde det lille ekstra så jentungen min fikk en gigantisk opptur i en hverdag som i det siste har vært noe stri. Love you all a lot ❤
Det startet for ti år siden, den gangen vi var småbarnsforeldre igjen, og falma litt i blinde om hvorvidt den lille frøkna vår trengte hjelp eller ikke. Vi visste ikke den gangen at det ville ta ytterligere to år før hun fikk en diagnosen Sotos Syndrom, men vi forstod nok allerede da at vi var nødt å forandre hverdagsrutinene.
Mille var mye syk de første årene. Det var ikke unormalt at vi var hos legen både to og tre ganger i måneden, og i verste fall endte opp på sykehuset. Snikende infeksjoner slo henne helt ut, så vi fant fort ut at en av oss foreldre var nødt å prioritere annerledes, jobbe mindre.
Jeg gikk ned til 60% stilling. Hadde fri hver mandag og fredag, tok langhelg for å styrke jentungen vår hjemme. Immunforsvaret hennes var en stor utfordring, så vi holdt oss mye inne, i vante og trygge omgivelser.
Innimellom slaga hendte det at Mille var i tipp topp form. Fredagen ble plutselig bare min, og jeg så min sjanse til å gjøre noe annerledes. Jeg prioriterte da å tilbringe tid med venninnene mine. Et par hadde som meg også fri på fredagene, og de andre unte seg en litt lengre lunsjpause så vi alle kunne treffes.
På det meste var vi oppi åtte stykker, og dette ble månedens høydepunkt. To timers kvalitetstid med de aller beste. Det ble diskutert livlig, og vi heiet på hverandre. En perfekt avslutning på uken og en perfekt start på helgen.
I dag er det en slik fredag igjen. Noen av oss har fortsatt holdt på denne tradisjonen. Vi er ikke de samme som vi var for ti år siden. Vi er eldre nå. Prioriteringene er gjerne litt annerledes, men en ting forandrer seg aldri, vi heier fortsatt på hverandre, løfter hverandre opp.
Jeg kunne ikke klart meg uten disse fredagene. De betyr alt for meg. Akkurat nå sitter jeg og venter på at klokka skal bli ti, så vi igjen kan treffes. Det er lenge siden sist, og jeg lengter ❤
For å få tiden til å gå, pakkes det inn litt julegaver…
…som nøye blir notert ned i den lille hemmelige blå boken.
Nå kan dere tro det kokte i topplokket til na mor her et øyeblikk. Det gamle fotofirmaet jeg i åresvis har brukt til å bestille fotogaver av, har lagt ned, og jeg var derfor nødt til å finne meg en ny nå som bursdagsinnbydelsene til Mille skulle designes og bestilles. Det i seg selv var egentlig ikke noe hokos pokus, men ved sluttinnspurten feilet programvaren, så jeg var da nødt til å ringe kundeservice og få bekreftet at alt var ok. Alt var i skjønneste orden, men midt oppi denne samtalen, ble jeg plutselig logget av Facebook og fikk store problemer med å logge inn igjen. Feil bilde av meg dukket opp i tillegg til masse annet krøll, så varsellampene lyste over at en eller annen var i ferd med å hacke kontoen min. Sånt gir meg akutt angst, det er jo nesten som å bli “rana” når noen går så langt innafor intimsonen din, så jeg setter selvsagt hele verden (min verden=familie) for å få ordna det asap. Det gikk gudskjelov bra til slutt, men det ga meg plutselig en pekepin på hvor lite som egentlig skal til for å vippe meg av pinnen. HALLO, vi snakker om Facebook kontoen, ikke bank kontoen, hvorfor tilte så til de grader?! Må skjerpe meg, puste med magen…
Over til noe helt annet, noe langt mer viktig. Mille har bursdag om en måned, og selvsagt har dette vært den store snakkissen i en evighet allerede. Hva skal vi finne på denne gangen? Når skal vi ha det? Får jeg sånn hemmelig kake igjen? Kan alle overnatte sånn som sist? Og sist men ikke minst, hvem kan jeg be?
En skulle kanskje ikke tro at det siste spørsmålet burde vært så vanskelig, men denne gangen var det det. For Mille har som jeg har nevnt tidligere, ingen gode venninner som hun går inn og ut dørene til hver bidige dag. Hun har selvsagt Kaja i gata som alltid står støtt ved hennes siden, men uten om henne, har hun ingen 100% sikre kort å spille på. Dynamikken i klassen har stort sett vært god, men det har for lengst oppstått klikker, og Mille er ikke alltid selvskreven gjest der. Ikke misforstå, det er ingen der som er direkte ufine eller slemme mot henne, men det er heller ingen som har Mille som førstevalget på lista si heller. Det er derfor vi har satset alt på å ha hest, for da har i alle fall jentungen vår noe å rette fokuset sitt på.
De siste årene har Mille feiret dagen sin med overnattingsfest med noen flotte jenter fra klassen og likeså noen fra stallen. Relasjonene dem i mellom har derimot ikke utviklet seg. Mille klarer dessverre ikke å knekke koden på hvordan hun skaper noe nært, trygt og langvarig med noen av dem. Det er forferdelig trist, og jeg så hun begynte å famle i blinde når hun nå skulle sette seg ned å lage en liste over hvem hun stolte på, hvem som ville prioritere henne og faktisk komme. Åhhh kjære lille hjerte mitt, kjære lille ungen min, sånn skal det ikke være. Hun skal ikke trenge å bekymre seg.
Så da endte vi opp med å gjøre det vi alltid burde ha gjort. Det vi gjorde før de ble ti år, før en eller annen mamma eller pappa dessverre fant ut at antall unger burde reduserer til de ungene deres vanka med, og Mille falt utenfor og ikke fikk mer enn to invitasjoner i året. Nå bes alle i klassen, og Kaja også så klart! Ansiktet til Mille strålte av lykke når avgjørelsen var tatt. Om alle kan eller vil, er en helt annen greie, men jeg håper og tror at planen min lykkes ❤
Livet er hardt til tider, men at det skal lugge så mye for en uskyldig 11-åring, er sårt…
Nå har jeg akkurat kost meg med God Morgen Norge, hvor min flotte kommende svigerdatter Kristin akkurat har appellert til oss alle og særlig oss bloggere, at vi må slutte å dele alt mellom himmel og jord som går på misnøye av egen kropp og fiksing på den. Jeg har ikke alltid vært stuerein der, jeg har nok til tider ytra meg om en rekke ting jeg ikke er fornøyd med, men jeg tar det til meg og lover å bli mye bedre. Til mitt lille forsvar, så håper og tror jeg at dere lesere er voksne og selvstendige og at dere ikke tror at vi alle må være like for å lykkes her i livet. Jeg skal uansett bli mye flinkere til å tenke gjennom hva jeg deler.
I går ytret jeg meg igjen om en av fanesakene mine, og jeg kjenner i skrivende stund at jeg blir mektig provosert av diskusjonen som plutselig oppstod. Igjen priser jeg meg lykkelig over å ha stengt kommentarfeltet mitt, at jeg er nødt å godkjenne det som kommer inn på selve bloggen, men av og til skulle jeg ønske jeg kunne gjøre det samme med Facebook kommentarene. Jeg kan selvsagt slette de i etterkant, men det gjør jeg aldri, for jeg tenker folk får stå rakrygget for det de skriver når de står frem med både navn og bilde. Når noen derimot mener det er greit å starte en diskusjon med “at vi er en gjeng premenstruelle damer som ikke har bedre ting å gjøre på fritiden”, da kjenner jeg at jeg tilter.
Jeg trenger ikke å ta i mot usaklig dritt, ingen gjør det. Sinna menn som bruker eldgamle herseteknikker, bør ikke komme min vei. Da ber de opp til dans, og det får de. Vi kan selvsagt diskutere akkurat det jeg skriver om, men å begynne å trekke inn hetti og pletti og ikke minst trykke folk ned for å stille seg selv i et bedre lys, det faller ikke i god jord. Jeg sier som jeg har sagt før, vi kan godt være enige om å være uenige, men det betyr ikke at jeg må aksepterer eller ha takhøyde for alle folks tanker og meninger. Det er nemlig to helt forskjellige ting. Vi trenger ikke å akseptere å tåle alt som kommer vår vei. Jeg er for ytringsfrihet, men når det skader andre, så er jeg faktisk så steil og mener at noen bør få munnkurv. Av og til er fakta reine fakta, f.eks. verden har opplevd konsentrasjonsleire med utrensking av folk. Hvorfor skal noen oppviglere få lov å stå frem og demonstrere for at det ikke har skjedd?
Folk snakker hele tiden om at vi alle må ha gode verdier, ta hensyn til hverandre og ha stor toleranse, men hvor går grensen for hva man skal tåle?
Nå skal jeg komme meg i klærne og komme meg til behandling. Det frister lite å kle av seg for å bli knadd i det været her, jeg er så frossenpinn for tiden, så jeg får pakke med meg ullsokkene.
“Du ble helt vill i blikket, når du så horden av mennesker som er sterkt i mot pels nærme seg deg. Du ungjente som stod der i buss-skuret ved Breiavatnet, som plutselig ikke visste dine arme råd lenger. Jeg leste redsel og panikk da øyne våre møttes i et brøkdels av et sekund. Du ville helt klart flykte. Der og da ble du utrygg. Uten flokken din til stede, ble du liten. Den pelskragen rundt hetta di, ble plutselig veldig lite verd. Du klarte ikke lenger å holde deg rakrygget og være stolt av den, og vet du hva? Det gledet meg!”
Jeg er ganske sikker på at jenta vi møtte på vår vei i fakkeltoget på lørdag, fikk noe å tygge på da hun så oss. Det kan ikke ha vært lett der hun febrilsk rotet frem mobilen sin og henga seg til den i stedet. For innerst inne veit hun at den kragen har kostet et eller flere dyr grusomme lidelser. Lidelser hun helst ikke vil vite noe om, for det blir rett og slett for hardt å ta innover seg, for hardt å være en del av.
Jeg er fader meg så stolt av å være en del av NOAH og deres verdier. Jeg er derimot ganske så overraska over at jeg igjen var nødt til å stille i dette fakkeltoget. For tonen var god blant politikerne i fjor, og folket var i flertall, så jeg trodde faktisk denne viktige kampen var vunnet. Der tok jeg altså dessverre feil.
Vi må ruste opp til videre kamp, men det er godt å vite at vi ikke er aleine. Noe av det viktigste som har skjedd i det siste, er at ingen norske moteblader viser pels i magasinene sine lenger. Det å få de med på laget, var stort. Det handler ikke bare om at pels ikke er moderne lenger, at det fremstår som stygt og harry, det handler rett og slett om at pelsnæringen er rein tortur. Det hjelper ikke stort at næringen har fått 2 mill i støtte for å forsøke å skaffe disse stakkars dyra bedre levekår. Noen få centimeter større bur å dø i, holder ikke, for disse skapningene trenger flere kilometer med plass, og det veit både du og jeg, ikke sant?
Nå som politikerne har tatt fra de frivillige organisasjonene støtten til å fortsatt kunne drive på videre, er det viktigere enn noensinne at du og jeg er med å hjelper. For 350,- i året kan du bl.a bli NOAH medlem, så jeg håper du gjør som meg og skriver medlemsskap. Klikk deg gjerne inn her.
Hei igjen, ja her har dere altså den nye katten vår, Mia ❤
Det fire måneder gamle nurket er St. Hans barn fra Os, og har den siste tiden bodd rett borti høgget her hos verdens beste familie. Dessverre ble matfar i huset veldig syk, han var allergisk, så da var jeg ikke sein med å trå til når de trengte et nytt hjem til herligheten.
Det er nå litt dyr her fra før av å forholde seg til, men jeg tror Mia kommer til å gli godt inn etterhvert. Velkommen skal hun nå i alle fall være ❤
Jeg har vært i stallen allerede, og nå er jeg på ladning til Bjørn Erik og jeg skal gå i fakkeltog mot pels. Etterpå går turen opp til en kompis av Bjørn Erik som bor i byen, for det er dumt å dra hjem igjen når vi allikevel litt seinere skal på konsert. Jeg har vært å sett Gabrielle to ganger før, og gleder meg som en liten unge til å få oppleve fyrverkeriet av ei dame en gang til. Vi har med andre ord en hektisk og spennende lørdag i vente.
Mille har ikke vært på skolen på nesten tre uker. Det vi først trodde var en forbigående halsbetennelse endte til slutt opp med å bli en seigliva lungebetennelse. Hun har omtrent ikke sovet en eneste natt siden det hele startet, og har blitt ei tynn flis av seg selv. Hun er slappfisk så til de grader, og ligger mer eller mindre strak 24/7.
Det verste med å være syk, er visstnok å være borte fra hesten sin. Så når hun etter 14 timers søvn i natt, inviterte jeg henne med meg ut i stallen. For Sol har alltid vært hennes beste medisin når livet lugger. Noen synes kanskje at unger som først ikke får gå på skolen, gjerne burde holdt seg hjemme og inne til de blir friske igjen. Jeg har alltid kjørt den regelen med gutta, men med Mille tar jeg ofte helt andre valg. For utenom Kaja-mor i gata vår, har ingen andre unger vurdert å stikke innom å holde henne med selskap, det blir ensomt i lengden. Ganske stusselig, spør du meg.
Stallbesøket gjorde godt. Smilet kom frem igjen, og roen senka seg. Jeg tenker igjen at den hesten er noe av det beste som har skjedd jentungen vår. Dyr stiller ingen krav til vennskapet utenom godt stell og mye kjærlighet, og det er det plenty av her ❤
Endelig helg, og jeg ser virkelig frem til morgendagens mange store begivenheter. Akkurat nå sitter derimot Bjørn Erik og jeg og skuer det nydelige lille familiemedlemmet vi har fått. Kan dere gjette hva det er? Eller kanskje dere allerede ar fått det med dere på dagens mange Snap? Jeg lover selvsagt å skrive mer om henne (ja det er ei jente), må bare lære meg henne mer å kjenne ❤
Nå sitter jeg og venter på at Mille skal våkne. Tro det eller ei, hun er faktisk syk ennå. Jeg husker ikke sist gang hun var på skolen, men det må jo snart nærme seg tre uker. Hosten har satt seg skikkelig, den slipper ikke taket, så i går var vi nødt å oppsøke legen igjen. Der fikk hun påvist to typiske lungebakterier, som ofte henger lenge igjen i kroppen, så da ble det selvsagt ny medisinkur. Disse skal visstnok hjelpe nokså raskt, så jeg regner med at hun er oppe og går igjen til helgen. Hun skal være hos Hege, og det er planlagt både bytur og bursdagsfeiring, så jeg håper hun blir glad når hun våkner og får høre om det. Hun sovner nok en stund til, for hun blir så sliten om nettene. Jeg fikk ringt legen igjen i morges, og håper ny hostesaft snart blir ringt inn til apoteket, så hun kan få noen rolige netter fremover. Det er typisk Mille-form på denne tiden av året. Jeg fikk nemlig nylig en reminder om hva vi gjorde i fjor på denne tiden, og jo da, hun var dessverre syk da også. Hun er derimot verdens flinkeste pasient. Litt rundt maten og drikken, hun vil helst ikke ha noe, men ellers er hun flink til å ligge rett ut og slumre seg i gjennom dagen.
Jeg og en venninne var forresten ute og spise frokost og koste oss på Ikea nylig. Jeg elsker jo den plassen, og har jo alltid en unnskyldning for å ta meg en tur, enten jeg skal bytte noe etter impulskjøpa mine, eller trenger te-lys eller batterier. Det jeg derimot ikke skulle ha, var julepynt. Jeg klarte nemlig å kvitte meg med seks fullstappa kasser for et par år siden, og lovte dyrt og hellig at jeg aldri skulle kjøpe noe igjen. Jeg måtte selvsagt snoke litt rundt i hyllene allikevel, for jeg er så glad i alt med lys i, men holdt meg sånn nogenlunde til planen, forutenom gavepapir. Det får man aldri nok av, og i år synes jeg faktisk Ikea sine var nokså freshe.
Ellers så fant jeg små oppbevaringsbokser til bordet Mille har på rommet sitt. Hun begynner å bli ganske så lille mora si, liker å ha god oversikt og orden på det meste, så disse falt i god jord. Må gjerne passe meg litt så hun ikke blir like hekta på struktur som meg, det er ikke alltid like greit å være så prega, men det ble mye mer oversiktlig…og pent, spør du meg.
FØR
ETTER
FØR
ETTER, alt rot borte vekk!
Nå hørte jeg det knirket i gulvet oppe, så da er nok snuppa våken, tenker jeg. Jeg får gå opp til henne og finne frem noen koseklær, og deretter lokke henne med meg ned til nystekte rundstykker og egg. Det er lov å håpe at matlysten er på vei oppover igjen.