Den spesielle fredagen i måneden ❤

Det startet for ti år siden, den gangen vi var småbarnsforeldre igjen, og falma litt i blinde om hvorvidt den lille frøkna vår trengte hjelp eller ikke. Vi visste ikke den gangen at det ville ta ytterligere to år før hun fikk en diagnosen Sotos Syndrom, men vi forstod nok allerede da at vi var nødt å forandre hverdagsrutinene.

Mille var mye syk de første årene. Det var ikke unormalt at vi var hos legen både to og tre ganger i måneden, og i verste fall endte opp på sykehuset. Snikende infeksjoner slo henne helt ut, så vi fant fort ut at en av oss foreldre var nødt å prioritere annerledes, jobbe mindre.

Jeg gikk ned til 60% stilling. Hadde fri hver mandag og fredag, tok langhelg for å styrke jentungen vår hjemme. Immunforsvaret hennes var en stor utfordring, så vi holdt oss mye inne, i vante og trygge omgivelser.

Innimellom slaga hendte det at Mille var i tipp topp form. Fredagen ble plutselig bare min, og jeg så min sjanse til å gjøre noe annerledes. Jeg prioriterte da å tilbringe tid med venninnene mine. Et par hadde som meg også fri på fredagene, og de andre unte seg en litt lengre lunsjpause så vi alle kunne treffes.

På det meste var vi oppi åtte stykker, og dette ble månedens høydepunkt. To timers kvalitetstid med de aller beste. Det ble diskutert livlig, og vi heiet på hverandre. En perfekt avslutning på uken og en perfekt start på helgen.

I dag er det en slik fredag igjen. Noen av oss har fortsatt holdt på denne tradisjonen. Vi er ikke de samme som vi var for ti år siden. Vi er eldre nå. Prioriteringene er gjerne litt annerledes, men en ting forandrer seg aldri, vi heier fortsatt på hverandre, løfter hverandre opp.

Jeg kunne ikke klart meg uten disse fredagene. De betyr alt for meg. Akkurat nå sitter jeg og venter på at klokka skal bli ti, så vi igjen kan treffes. Det er lenge siden sist, og jeg lengter ❤