Jeg brukte skattepengene på sko og Bjørn Erik, jo han overrasker som vanlig…

God lørdag!

Jeg fatter ikke hvor denne uka har blitt av, jeg synes ikke det var lenge siden det var lørdag og jeg startet opp på prosjektet “rydde gjesterom”. I dag er det egentlig meningen at jeg skal fortsette på det igjen, men det er jo så gørr kjedelig sånn i startfasen. Jeg ser nemlig ingen ende på alt rotet, det ene tar det andre, og jeg bare dytter rundt på alt uten at det ser bedre ut. Nå kom derimot Bjørn Erik ned, og han foreslo at vi skulle la alt ligge og dra ut å se litt på livet. Kjøre Mille i stallen først, og fjase litt rundt etterpå.

Apropos min reddende engel “Bjørn Erik”, gjett hva han kom overraskende med i går?! Dere vet, han fikk også skattepengene sine seint på grunn av meg, og i motsetning til undertegnede som kjøpte sko, gikk han i og fikk tak i opplevelsesreise til oss. Tenk, nå skal vi til Miami igjen, jippiii! I slutten av februar neste år, i vinterferien til Mille. Vi søker henne fri et par dager ekstra, så vi får totalt ti dager å leke på. 

Dette hadde jeg ikke forventet, og det har vel egentlig ikke helt gått opp for meg riktig ennå. Derfor tok jeg frem en gammel harddisk og mimret fem år tilbake da vi var på en kjemperundtur på nesten fire uker. Jeg husker ikke hvor mange teamparker og shoppingsentre vi var innom, jeg synes vi bodde i dem, så denne gangen planlegger vi noe helt annet. Jeg har et ønske om å få med med meg mer av storby- og strandlivet, men jeg veit duoen Mille og Bjørn Erik allerede har planlagt å dra tilbake å besøke Harry Potter. Det var helt magisk i dobbelt forstand forrige gang, så sant vi ser bort i fra at tryllestaven Mille fikk ikke virket, se gjerne filmen nederst i innlegget. Det ble det litt baluba rundt, men det er godt vi kan smile av det i dag.

Det er greit å ha unnagjort en del ting allerede. Det blir blant annet ingen leting etter krokodiller denne gangen…

…eller storshopping av leker.

Dette derimot, gleder jeg meg til.

Stakkars lille gullet mitt, hun var altså så skuffa.

 

Nyt dagen 🌸

 

 

 

 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Nostalgi på høyt plan, historie, historie og atter historie!

Jaaa, fredag!

Mille har allerede kommet hjem fra skolen og hun brukte akkurat to minutter på å komme seg i rideklærne for så å sette avgårde til bussen aleine. Jeg tilbød meg å være med henne i stallen, men hun ville ha litt “pause” fra mora si, gjøre alt i sitt eget tempo. Jaja, da blir jeg ganske så ene og aleine de neste timene, for Bjørn Erik reiser rett fra jobben til Kongeparken hvor han skal stå dugnad for stallen i hele tretten timer. Det er venta hele 14.000 lystige russ dit denne gangen, så jeg regner med at han for nok å gjøre.

Jeg hadde forresten helt glemt å dele et av mine kjekkeste “moments” i Las Vegas, nemlig “The Neon Musem”. Dette er rett og slett gravplassen til en rekke eldgamle skilt som har lyst opp byen og gjort den synlig kvelds- og nattestid i flere ti-år. Skiltene har hver sin unike historie å fortelle, og er så absolutt et sted dere besøke hvis det har får muligheten. Det er derimot viktig å vite at man må bestille guide-tur, før man ankommer, for man får ikke lov å tusle rundt her på egenhånd. Jeg tror ikke det hadde vært noe særlig morsomt og interessant heller, for mye ser jo egentlig ut som gammelt skrap.

Museumet er rett og slett rein kunst, og skiltene er enten donert eller lånt ut til stiftelsen som driver hele sulamitten. Jeg mener å huske at det kun betales en krone i året, et symbolsk beløp for leie av eiendommen, og er en “non-profit” butikk. Pengene de får som støtte eller tjener inn, går ene og alene til å reparere og holde det hele ved like.

Det var som sagt utrolig kjekt å ha guide, og hun fortalte den ene “cowboy” historien etter den andre. Av og til holdt hun tilbake noe informasjon fordi hun selv mente det var for støtende og groteskt, men da tok det selvsagt Bjørn Erik to sekunder å google det. Det kom ikke som en overraskelse at det har vært en og annen feide mellom de forskjellige hotell- og casinoeierne. Noen dro det så langt og drepte hverandre, men guiden ville rett og slett ikke fortelle oss på hvilken måte de tok livet av hverandre på. Kanskje fordi det aldri ble bevist, eller kanskje det bare er spekulasjoner, jeg ble nå i alle fall nysgjerrig til tusen.

Dette var uansett et utrolig kult sted å besøke, og vi fikk en helt ny lærdom rundt Las Vegas og hvordan den fungerer og er bygd opp. Så absolutt verdt et besøk…

Å bruke vanlige lyspærer ble etterhvert forbudt, for det var rett og slett livsfarlig å bytte dem.

Da skal jeg begynne å vaske badet, uff sa jeg det høyt? Det er egentlig Bjørn Erik sin jobb, men tror han skal få slippe det denne gangen. Etter å ha jobbet “non stop” i to døgn, frister nok ikke det noe særlig.

Go´hælj, dere!

Klemmer sendes i fleng, Nina

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

#amerika #ferie #reise #reisetips #lasvegas

Hjelpedumeg, det var ikke lite heller som ble med hjem!

God lørdag, dere!

I går stupte hele gjengen til sengs før elleve, så i dag var vi tidlig på´n. Mille hadde et stort ønske om å få sitte bak på Harleyén til pappaen sin på vei til stallen, og det fikk hun selvsagt. Brølende ut av gata kjørte de avgårde, så da var jeg plutselig aleine igjen. Jeg skulle som sagt ta tak i kaoset på badet i går, men det utsatte jeg liksågodt til i dag, så nå vet dere hvor dere har meg de neste timene.

Det er kanskje litt fjortis å lage et helt innlegg om hva man shoppet på ferien, men denne gangen tok jeg uansett bilder underveis og sendte hjem til Mille-mor. Hun hadde nemlig laget en ønskeliste før vi dro, en nokså fornuftig en også for en gangs skyld, og da er det jo faktisk gøy for en gangs skyld å handle litt. Tro det eller ei, jeg går normalt sett fort lei av å gå i butikker, men når jeg veit hva jeg skal ha, og slipper å stresse rundt uten mål og mening, er det straks mer moro. 

Det ble altså en del ting til minstemannen, litt til han mellomste, mens han eldste høstet Taxfree varer. Ellers så kjøpte Bjørn Erik og jeg oss en del klær, særlig når koffertene forsvant på veien hjem og vi havnet i Canada et døgn, og det ble selvsagt med hjem en del annet stasj også ser jeg.

Øverst på ønskelista til Mille stod det “bikini”, og disse to kostet ikke mer enn en hundrelappen, kupp ikke sant?

Under stol jubel, ble disse plaggene pakket ut. Vi har akkurat sett alle sesongene av “Stranger Things” med Mille, så dette var stas.

Mille hadde aldri hørt om Calvin Klein før, men det har hun nå.

“Underamour” trengningstøy.

Mille har øredobber en stund nå.

Så klart måtte vi finne litt rideutstyr.

Mille er den eneste som spiser mais her i huset, og synes disse holdere var nokså kule.

Mille trengte en treningsbag, men vi klarte ikke å bestemme oss for størrelsen, så da kjøpte vi en av hver.

Det ble selvsagt tenkt på dyra også, og disse halsbåndene falt jeg pladask for.

Bæsjeposeholder med lommelykt, helt genialt om kvelden når jeg leiter etter “blyantene” til Pippi.

Så klart jeg shoppet julepynt! 
Etter å ha vært timesvis i hangarskipet USS Midway, les gjerne her, ble det helt naturlig å ta med seg det amerikanske flagget hjem.

Rosa nisse fra San Francisco.

I Canada kan alle stå på skøyter, så på hjemveien, les gjerne her, fant jeg disse.

Den styggeste engelen ever fant vi i Las Vegas, men det er jo litt artig at den er laget av brukte Coca Cola bokser. 

Pelle var klar i sin tale:” Kjøp heller noe ordentlig til meg, noe med kvalitet og noe jeg vil gå med, enn alt det tullet dere gjerne finner”

Satset på litt tull også…

Kristin og Dennis fikk gryte og tallerkner til jul i “Le Creuset”, farge Carribean, så jeg håper disse faller i smak.

Han far har kjøpt seg snekkerbukse igjen, og et lass av nye t-skjorter i disse variantene.

Så var det ting til “myself”

Dufteservietter til bruk i tørketrommelen, blir alltid med hjem fra statene.

Det er fortsatt litt å tjene på å kjøpe shampo.

Disse børstene er helt uunnværlige her i huset. Lett å få tak i på frisørsalongene her hjemme, men når de plutselig dukket opp “over there”, hamstret jeg. 

Har jakker en stund nå.

RuPaul! Min store drag helt!

I år trenger jeg ikke å stå i kø for å få malt pride flagget på kinnet når vi skal gå i tog, for da tar jeg heller i bruk disse “tatoveringene”.

Disse saftmuggene som rommer hele 3,8 liter, til 25,- pr. stk., er allerede flittig i bruk.

Jeg kunne selvsagt ikke la disse ligge igjen i Las Vegas.

Ja, det ble en del nye flamingoer.

San Francisco stuff. Fineste sokkene ever, men tør jeg å vaske de?

Ikke kjøpt og betalt, bare min 

Det ble litt ja…

Nyt lørdagen, dere!

Kyss og klem Nina

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

#reise #amerika #ferie

At jeg aldri lærer…

God morgen!

I dag våknet vi opp til strålende sol her på Hundvåg igjen. Det skal bli hele 15 i dag, så her er det bare fryd og gammen.

Jeg har selvsagt kommet meg tilbake til normalen og hverdagen for lengst etter eventyret vårt, men det er fortsatt en del innlegg igjen som ikke er postet, så jeg håper ikke dere er blitt leie. Det er litt deilig å fortsatt noe å jobbe med, og jeg har virkelig friskt i minne den siste deilige uken i Las Vegas.

Vi bruker enorm lang tid på å planlegge reisene våre. Vi begynner gjerne et år i forveien, og det gjøres mange forandringer underveis. Noen stusser kanskje over at vi synes det er så stas å reise til spillegale Las Vegas, for ingen av oss spiller bort ei krone. Vi finner det ikke interessant en plass, og synes egentlig det er et kjas og mas uten like å måtte gå igjennom hotellene som tilbyr dette. De fleste gjør selvsagt det, men vi har nå funnet oss en perle midt i alt kaoset.

For å slippe all støyen fra disse spillearenaene, for å slippe å få det midt i fleisen hver bidige gang vi skal noe, valgte vi derfor denne gangen også å bo på “The Signature at MGM Grand”. Dette komplekset består altså av tre store tårn som ligger et lite stykke fra “The Strip”, altså hovedgata. Det som derimot er litt kult, er at man kan gå innendørs i en gang med rullefortauer, fra tårn til tårn, som til slutt ender i det store spillehotellet MGM Grand. Her ligger blant annet vår favoritt restaurant Hakkasan, og her kan man gå rett ut i “The Strip”.

Vi elsker å bo her, selv om det gjerne er litt i dyreste laget. Hotellrommene er enorme, og de har badekar plass til hele familien (elsker badekar), og sist men ikke minst, bassengområde er helt fantastisk. Kriteriet for valg av hotell, var altså at det måtte ha basseng, og i etterkant må jeg le litt. For som sagt, denne dama her er skikkelig dårlig på det å finne roen i solsteika ved et basseng. Jeg synes det er drepen kjedelig. Gi meg en strand med en behagelig seng og en gedigen parasoll til, uten de alt for store folkemengdene, da storkoser jeg meg, men et basseng, det klarer det rett og slett ikke.

På en hel uke, besøkte jeg altså poolen to ganger. Første gangen holdt jeg ut i en halvtime og andre gangen i hele tre kvarter. Bjørn Erik er egentlig ganske lik meg der. Uten ungene å herje med, ble også han lei ganske så fort. Vi burde kanskje ikke betalt ekstra for denne luksusen, men kommer vi til å lære? Neppe, kjenner jeg oss rett… 

Litt mimring, 7 år siden…

Nei, så skal jeg skifte i fra innecrocs til utecrocs og ta meg en liten tur med Pippi-luska. Hun har vært litt småspist i det siste, men nå er glimtet tilbake i øya hennes 

Nyt dagen dere, skrives mer i morge!

Klem Nina

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

#reise #amerika #ferie #lasvegas

Skrekkblandet fryd, welcome abord, Mrs. Thorsen!

God morgen!

Jeg må nok takke min kjære avdøde bestefar, Gunnar, for min interesse for gammel krigshistorie. Med sine spennende fortellinger fra sin tid som aktiv motstandsmann under andre verdenskrig, trigget han noe i meg. Jeg er egentlig livredd krig, særlig i disse dager hvor “den kalde krigen” har dukket opp igjen. Vel, det er ikke akkurat det sammen, men de samme store styringsmaktene er på banene igjen og hugger mot hverandre, og det skremmer livskiten ut av meg.

Interesserte som vi er, Bjørn Erik og jeg, var vi derimot i ekstase når vi plutselig fant ut at det lå et enormt hangarskip som museum i havna i den vakre byen San Diego. Jeg hadde fått med meg at byen i seg selv er en meget aktiv militærbase i landet og at de har lang krigshistorie bak seg, men jeg visste ingenting om det enorme hangarskipet som så i havna som en av de største turistattraksjonene i byen.

Fyttikatta for et monster, dere! Et mannskap på hele 4500 kvinner og menn tjenestegjorde her samtidig, og det var som et stort eventyr å få lov å gå overalt å lære om hvordan det var å leve ombord. Krigsskipet, den flytende flyplassen, var gigantisk, og det var ikke en ting Bjørn Erik eller jeg ikke fikk med oss. Vi brukte hele ettermiddagen der, og gikk vandrende rundt i vår egen verden, drømte oss bort i alle fortellingene man enkelt lastet opp på en liten duppeditt man aktiviserte mot en liten boks ved hvert minste lille sted. I was in heaven!

Med denne lille duppeditten vi alle fikk utlevert, bestemte man selv når man vil høre de aktuelle historiene rundt hver minste lille ting på skipet.

Springbreak + rike foreldre = la oss leie en gigantisk båt og vise oss frem

Ikke akkurat Tom Cruise, men samme type fly.

USA har jo alltid veteraner i live, siden de alltid mer eller mindre deltar i en krig, og det å sitte å høre på de gamle skrønehistoriene, var helt himmelsk.

Når en pilot skulle lande for aller første gang på et hangarskip, måtte han gjøre det helt ene og alene uten instruktør. Instruktørene ville ikke være med og utsette seg for at det kanskje gikk galt på jomfruturen, sååå crazy.

Han far gikk helt i sin egen verden…bærende på min nye flamingo.

Så klart jeg stilte meg i kø med alle de andre ungene for å prøvesitte et av flyene.

Jeg tror jeg hadde fått klaus av å bo inni et sånt skip i månedvis.

De hadde egen prest og kapell.

Maten ombord var visstnok alltid perfekt.

Bjørn Erik og jeg kom i snakk med tre som hadde pensjonert seg fra det militæret en kveld, og de sleit ennå med å la håret gro over ørene.

Den verste plassen å jobbe på må jo ha vært i vaskeriet. Det hendte de ikke så daglys på to uker, og jeg kan rett og slett ikke fatte at de overlevde det der. De forstod det var dag når det ble servert egg og bacon, for da var det frokost.

Man kunne få kjøpt alt fra tannpasta til en Rolex klokke i “butikken”.

Bordet er dekket til ære for de som er forsvunnet i kamp, og under ser dere symbolikken i hvordan bordet er dekket, sterkt…

Dette var stort, dere. Jeg fikk et enorm innblikk i hvordan livet var ombord. Så tøft!

Nyt dagen, skrives igjen i morgen!

Klem Nina

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

#reise #amerika #ferie #sandiego

San Diego løøøver!

Jøss, for en dag vi opplever her i Stavanger nå!

Det er jo nesten som å være tilbake i San Diego jo, hvor sola skinte fra morran til kveld. Jeg var ganske steil i min sak at vi kun skulle være en dag i Hollywood og heller vie oppmerksomheten vår til vakre og spennende San Diego. Den moderne og “hotte” studentbyen med sine utrolig koselige bargater, havn og sist men ikke minst reineste by “ever”, var virkelig byen for meg. Her har man kommet langt innen miljø, og hadde mang en god idé på hvordan man tar vare på kloden vår.

Jeg formelig digget hvordan man raskt kunne ferdes hit og dit på en effektiv og relativt billige måte. Det stod nemlig parkert disponible vanlige flotte og moderne sykler, el-sykler og sparkesykler for voksne over alt. Ved hjelp av en enkel nedlastet app på mobilen, kunne man leie disse, så sant man var over 18 år. Når man var ferdig, var det bare å sette dem fra seg der man var. Opphavet og eierne kom da og hentet dem når de så at strømmen nærmet seg nullpunktet, ladet dem og satte dem ut igjen. Så inni hampen genialt! På appén fikk man oversikten på et kart hvor nærmeste ledige transportmiddel var, og dette var altså så morsomt dere. 

Vi satte inn en hundrings på “sykkel-appén” vår, og fant første og beste ledige. Jeg med min råtne kropp elsket denne måten å ferdes rundt på, særlig på hjemveien en dag, da jeg forsøkte meg på el-sykkel. De er nemlig ikke sånn som de vi har her hjemme, hvor en må bidra litt selv og tråkke på, neida, her skøyt de fart i hundre og da var jeg altså så vidt borti pedalene. Vi tilbakela flere mil den ene dagen, og fikk altså sett utrolig mye på kort tid, og jeg kan med hånden på hjertet si at San Diego er en av mine favorittbyer “over there”.

Bæsjeposer for hund – hang gratis overalt.

Man brukte strekkode for aktivere den syklene man ønsket seg.

Min favoritt, tenk å hatt en sånn her hjemme.

Denne ble selvsagt med meg hjem.

Jeg kom i prat med venninnen til hun her og hun fortalte at denne formen for yoga ble man arrestert for i Kina, helt forkastelig!

Tenk at jeg møtte Kjersti, en barndomsvenninne fra blokka jeg vokste opp i på Vestli.

Nå venter jeg på at snuppeline skal komme hjem fra skolen, så vi kan dra i finværet ut til hesten vår Sol. Det er på dager som det her man virkelig kjenner på at livet smiler og er herlig.

Håper dagen er god mot dere, klem Nina

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

#reise #amerika #ferie #sandiego

A crazy night in Hollywood – del 2

Hei igjen, dere!

Vi kan ikke skylde på jet-lag lenger, men det sitter et eller annet igjen i kroppen når kvelden kommer. Vi sovner før hodet treffer puta og snorker oss gjennom natta uten å lee på en millimeter. Hverdagen er så til de grader tilbake, med “to-do” lister vonde som et langt år, men jeg tar meg tid innimellom til å mimre tilbake på alt jeg har fått oppleve de siste ukene.

Hollywood-dagen var nok en av de absolutt beste. Forventningene var ikke så store, men som jeg skrev i går, jeg var virkelig fornøyd og i himmelriket etter å ha møtt på både Lisa Vanderpump og Jeremy Madix. Jeg kunne vel egentlig ha avslutta kvelden i lykkerus der og da, men jeg hadde lovet Bjørn Erik å være med tilbake til hotellet for å få av oss finstasen og heller ikle oss noe som passet bedre på den legendariske rocke-baren “Whisky a Go Go”.

De fleste av vennene mine som har vært i LA har alltid snakket varmt om dette stedet, og de hadde helt rett, dette var rått. Det tok vel akkurat to sekunder før en kar kom stormende mot oss med utstrakt hånd og sa “Hallå Poppe, deg kjenner jeg!” Hva er oddsen for det da dere? Vi hadde ikke møtt en eneste nordmann til nå på denne turen, og så kommer det altså plutselig en fyr som tidligere har jobba med Bjørn Erik offshore. Han og bandet han spilte i hadde akkurat gått av scenene, og bare det i seg selv var jo ganske så kult synes vi.

Det morsomme er jo også at hver bidige gang Bjørn Erik ikler seg den nye kilten sin, så dukker det garantert opp en annen fyr med det samme. Denne kvelden var intet unntak. På scenen stod det en sekkepipevokalist i full kilthabbit, og jammen så han ikke ned på han kjekke hunken min og “kilt”-hilste på han. Standarden var satt for kvelden, alt kunne skje, og selv om jeg egentlig på det tidspunktet var klar for bingen etter en meget lang dag, holdt jeg ut “til the bitter end”, og angret ikke.

En gruppe som kaller seg “Rubix Kube” entret etterhvert scenen, og dro den ene coverlåta etter den andre. De er kjent for å lokke til seg store artister som blant annet Rick Springfield, Taylor Dayne og Eddie van Halen, og denne kvelden kom det også på “special guests”. Jeg er dessverre ikke så god på disse rocke-folka lenger, kjente ikke igjen en eneste en, men hyl ut dere, hvis dere eventuelt ser hvem det er. Men uansett, Bjørn Erik og jeg hang på hverandre hele kvelden og sang oss etterhvert også nokså hese, og for første gang gruer jeg meg faktisk litt til å dele snapvideoene fra den dagen. At vi er på en snurr er en ting, men at vi er sååå inni hampen dårlig til å synge og allikevel velger å gjøre det, er bare flaut… 

Han her dukka plutselig opp og dro et par låter, men jeg aner dessverre ikke hvem det er…

Nei, nå skal jeg hive meg rundt og komme meg avgårde til byen. Jeg har fått bursdagspenger av mammaen min, og jeg veit om et par sko som skriker veldig på meg. I tillegg er jeg helt tom for medisiner, og må derfor få henta ut nye. Det er nemlig ikke til å stikke under en stol at det tar på å være på reisefot og få med seg alt det vi har gjort. Det gikk dessverre en del smertestillende, men det var det så absolutt verdt. Bjørn Erik spurte også om det var verdt å gå opp hele 3,5 kg, og jeg må nok svare et solklart “JAAA” på det også.

Nyt dagen, klem Nina

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

#reise #amerika #ferie #hollywood

A crazy night in Hollywood – del 1

God mandag, dere!

Jeg føler det er sånn typisk norsk å ikke bry seg om kjendiser. Vi skal på en måte kun interessere oss for det som betyr noe i dybden, så vi leser ikke Se og Hør eller bruker tid på Go´kveld Norge. Unntatt meg da. Jeg får nok med meg det meste både i inn- og utland. Har alltid funnet roen i å se realityserier og elsker å grave meg ned i ukeblader, får rett og slett tatt en skikkelig pause fra virkeligheten.

Bjørn Erik derimot, kan ikke fordra sånt. Tenk at han som til og med har vært med i realityserier, ja ikke bare en men hele tre stykker, ser aldri på noe av det der. Jeg var derfor veldig spak når jeg spurte om vi kunne bruke en dag i Hollywood på vei til San Diego, og han svarte et høylydt “NEI” når jeg forklarte hvorfor. Jeg hadde nemlig et stort ønske om å besøke restauranten Sur, til Lisa Vanderpump, en av karakterene i “The Real Housewives of Beverly Hills”. Med tanke på at han hunken min allerede hadde akseptert at vi skulle feire bursdagen min på nattklubben Hakkasan i Las Vegas, maste jeg ikke noe mer, og jeg trodde heller ikke det var så enkelt å valse inn på “hotte” Sur, særlig ikke når man er et par helt normale “oldisser” fra Stavanger by.

Et par dager seienere, en måned ca. før avreise til junaiten, kom det derimot en melding fra Bjørn Erik, i bildeform. En bekreftelse på middagsavtale på selveste Sur, wow! Jeg gikk selvsagt i fistel, ble hoppende glad, og ringte til alle og enhver som gadd å høre på “the big news”. Nervene stod derimot i helspenn da dagen plutselig dukket opp.

De som kjenner meg veit at jeg ikke er noe særlig på det å pynte meg. Mamma hadde derimot hjulpet meg med å ordne til utringning på Ilse Jacobsen kjolen min, og snille Bjørn Erik hadde satt seg godt inn i alle oppskriftene på nettet “How to tape breasts”. For jeg sliter skikkelig med å gå lenge med fine BH-er. Etter to sekunder drar jeg stroppene ned av vonde skuldre, og sånn kan man jo selvsagt ikke gå. Det er derimot helt genialt å tape brystene på plass i steden, med tape som kiropraktorene bruker når de setter på plass vonde knær, skuldre o.l. Noen av dere har spurt meg hvordan man gjør det, og jeg lover å komme tilbake til dere med det seinere, for dette er altså så avlastende for kroppen og det ser faktisk jysla bra ut også.

Så med tapete bryster og bølger i håret, trådde en noe i overkant nervøs Nina-mor inn på restauranten Sur, og jeg holdt altså på å dri.. på meg når vannservitøren vår viste seg å være selveste Jeremy fra serien “Vanderpump Rules”. Jeg mista rett og slett munn og mæle, og kameraet ble raskt pakket bort, for ikke pokker om jeg turde å spørre om å få ta et bilde med han. Bjørn Erik lo så han grein, og mente han aldri noensinne hadde sett meg så spak og grønn i nebbet, og dreiv å erta meg hele tiden med at han skulle spørre Jeremy pent om han kunne komme bortom for en liten prat, hjææælp!

Jeg var altså ikke helt i vater, men dere skulle vært flue på veggen når Lisa Vanderpump selv kom seilende inn dørene, rett ved siden av oss, for å sjekke om alt stod bra til. Bjørn Erik satt med ryggen til henne, men skjønte på hele meg at noe var i gjære. Lisa var derimot på vei bort igjen, men akkurat i det Bjørn Erik snudde seg for å se hva jeg hadde geitestirren på, valgte Lisa å ta en ekstra kikk og stod regelrett å så rett mot oss. Mission Completed, jeg var i himmelriket!

Der og da var jeg helt målløs og det ble ikke akkurat bedre når Bjørn Erik tok ta en prat med Jeremy. Han kom fnisende bort til bordet vårt og la raskt armen sin rundt en blodrød Nina. Jeg døde selvsagt, men angrer ikke et sekund på at jeg til tider har en uskikkelig mann. Kameraet kom frem, og jeg smilte fra øret til øret. De andre i restaurantene så litt rart på oss, men det spilte ingen rolle, jeg hadde fått mer enn nok valuta for kvelden, og var altså sååå happy.

Etter å ha spist tok vi turen innom baren, og selv om vi ble skikkelig godt mottatt og fikk verdens beste service, ble vi ikke lenge. Kvelden var ennå ung, og jeg synes det var på tide å la Bjørn Erik også få leve ut drømmen sin i lekende Hollywood. Vi dro derfor strake veien hjem, vel foruten om en liten svipptur innom den andre restauranten til Lisa også, nemlig Pump. Der møtte vi på verdens høfligste vakter, som ordnet taxi til oss, noe som først så helt umulig ut. Gaten vi var i var nemlig sjokkfull av festglade folk, men gutta klarte å fikse oss “ride”.

Turen gikk rett tilbake til hotellet på Sunset Strip, hvor det ble foretatt et raskt klesskifte. Nå var det på tide med litt Rock´n Roll. Selv så var jeg i lykkerus, og kunne vel egentlig ha endt kvelden ganske så fornøyd allerede, men jeg angrer ikke et sekund at jeg ble med videre…

Ups, der fikk jeg plutselig ei syk Mille hjem fra skolen. Får putte hun til sengs å se om det er noe jeg kan gjøre for henne, før jeg tar turen alene ut i stallen. Seinere i dag skal vi på to møter på skolen og Bjørn Erik har også styremøte i stallen, så hverdagen kom plutselig tilbake med et brak her. Jaja, that´s life, og med de to eventyrukene friskt i minne, skal jeg nok klare å hive meg rundt å få bretta opp ermene. 

Ønsker dere alle en finfin start på uken!

Klem Nina

 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

#reise #amerika #ferie #hollywood

Stum og andektig…

Hei igjen, dere!

De fleste vet kanskje ikke at krigshistorie er noe av det jeg synes er mest interessante når vi først snakker om historie. Krig generelt er jo selvsagt avskyelig, men når det allikevel har vært eller er uungåelig, pirrer det nysgjerrigheten min. Jeg forsøker å få med meg de fleste dokumentarer rundt emnet og alt av filmer og serier blir alltid prioritert. Når vi er ute og reiser, oppsøker jeg alltid minnesmerker og i San Diego kom vi over to begivenheter, store opplevelser som alltid vil ha en plass i hjertet mitt.

På “Fort Rosecrans National Cemetery”, gravplassen til over 50.000 amerikanske soldater, ble jeg helt stum av alle inntrykkene rundt meg. Det er umulig for meg å uttrykke følelsene som oppstod når jeg stod midt blant alle disse identiske gravsteinene som ingen ende ville ta. Området er nøye valgt ut, der det vakkert ligger på en topp hvor man skuer utover Stillehavet på den ene siden og den vakre byen San Diego på den andre.

På gravplassen ligger det soldater, kvinner og menn som har falt i kamp, men også de som døde seinere av andre årsaker. Av de få ordene på steinen, får man egentlig vite ganske så mye. Det står hvilken krig man har deltatt i, og bak på steinen er ektefellen(e) og barna som også har gått bort ført opp. Vemodig og trist, men allikevel en uendelig stor bit av menneskets historie.

Bjørn Erik visste at dette stedet ville trigge noe i meg, og tok meg virkelig på senga når han helt uventa bragte meg dit. Han synes det er nokså interessant selv, men etter en stund gikk han og satte seg i bilen igjen, mens jeg vandret videre blant alle disse symbolske steinene. Leste, leste og atter leste, og klumpen i magen og brystet vokste. Det virket som om gravplassen var delt opp i årene da soldatene falt, så når jeg plutselig leste at en hel bataljon var utslettet på samme dag i -41, ble jeg helt satt ut. Gjennomsnittsalderen på soldatene som deltok i Vietnamkrigen var 22 år, og da gikk selvsagt tankene til mine egne gutter.

Det var vanskelig å løsrive seg fra alle tankene som surret, og av en eller annen grunn så følte jeg at disse menneskene fortjente at jeg fortsatte rundturen min. Så da var det bare å fortsette å traske rundt da, og forsøke på en litt snodig måte å forestille seg hvem alle disse menneskene en gang var. 

Jeg har forresten fått vite i etterkant at gravplassen er full nå, selv om flere veteraner ennå har ennå et stor ønske om å få ende her. Så vakkert, stille og vemodig, med all sin endeløse krigshistorie…

Prisoners Of War – Missing in Action

Jeg kjenner at jeg blir tappet for krefter når jeg skriver om det her, for det blir som å oppleve besøke på nytt, og det var jo ganske så tøft. Amerikanerne står alltid midt oppi en krig føler jeg, de stikker nesa si borti de meste, og tallene på falne kvinner og menn vokser for hver bidige dag som går. Jeg kjenner meg litt ambivalent nå, det er sterke saker…

Klem Nina

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

#reise #amerika #ferie #fortrosencranscementery #sandiego

To reddharer på tur…

Heihei!

Tenk, da var vi hjemme igjen, etter femten spennende dager på vift. Ei hinkehoppende glad Mille-mor møtte oss på flyplassen sammen med Linni, og den første pappaklemmen var milelang. Vi har som dere vet, virkelig kost oss disse ukene, men det har vært et par ganger hvor hjemlengselen til ungene har vært helt drepen. Det fine da med Bjørn Erik, er at han begynner å snakke om de neste turene vi skal ut på, og at Mille da garantert skal få være med, og det har jo lettet på trykket. I tillegg så har vi jo “facetimet” med henne annen hver dag, og da har hun jo tross alt nesten ikke hatt tid til å snakke med oss, så hun har tydeligvis hatt det helt supert med snille mommo.

Mille fikk derimot to ganske så slappe foreldre hjem i går ettermiddag, særlig jeg. Jeg klarte nemlig ikke å snu døgnet tilbake til normalen igjen, selv om vi fløy business class og hadde muligheten til å slenge oss helt nedpå og ta igjen all den tapte søvnen. I steden for å sove valgte altså jeg å storkose meg med noen helt flunka nye filmer. Alle sov rundt meg, mens jeg lå inntullla i dyne to herlige store puter samt en masse god snacks å godte meg med. Jeg tenkte jo uansett på at det var helg, og at det var svært lite vi hadde på tapeten her hjemme.

Vel, der tok jeg jo feil, for av en eller annen crazy grunn hadde jeg glemt å skrive opp at vi hadde foring i stallen denne helgen. Takk gud for at vi sovna tidlig i går og derfor våkna opp til normal tid i dag, og at flinke Mille plutselig kom på ansvaret vårt. Jeg hadde allerede dusja og var klar for dagen, men å dra i stallen med vått hår, frista lite. Snille Bjørn Erik og flittiglise heiv seg derfor rundt og var ute av dørene her rett over åtte og var på plass akkurat i tide til sultne hester.

Kvelden i går ble forresten tilbragt i sofakroken med film og Pizzabakeren levert på døra. Har dere forresten sett Disney Pixar filmen “Coco”? For oss ble det en helt fantastisk tårevåt opplevelse, så varm og god på alle måter. Meksikansk fortelling om familieforhold på godt og vondt og tanker rundt hvordan man bør leve ut drømmene sine. Anbefales virkelig på det sterkeste, men husk lommetørkle…

Apropos meksikansk, og Mexico, fikk dere det med dere at impulsive oss plutselig fikk det for seg i San Diego at vi skulle ta oss en svipptur over grensa? Djiiisus, altså, for en blemme, det der skulle vi så absolutt ikke ha gjort. En bør ikke velge å dra til et av verdens mest kriminelle land, særlig ikke rett over grensa der man garantert finner desperate folk, som gjerne har kommet langveisfra, og blitt stoppa fra å komme inn i USA. For å si det sånn, hverken Bjørn Erik eller jeg var særlig høye i hatten der vi sa farvel til junaiten og labbet inn den gråeste og tristeste byen ever.

I etterkant har vi fått vite at vi burde ha traske litt lenger inn i byen, at det faktisk finnes et par fine steder å besøke der, men det falt oss ikke inn en plass å begi oss videre inn i byen, vekk fra folkemassene. Tenk det da dere, tidlig ute som vi som oftes alltid er, var vi de eneste turistene i gatene der. Det var ikke akkurat så lett å “blende” inn heller, det lyste lang vei at vi var forvirra turister på tur. 

Vi traska altså rådløse rundt, og fant ingenting av interesse å hverken se på eller besøke. Etter en time ville jeg hjem igjen, særlig når jeg ble spurt om jeg ville sitte på et stakkars esel de hadde malt som en zebra og som stod bindt midt i kaoset, uten særlig komfort hverken når det kom til mat eller vann. Dere vet jo hva jeg synes om folk som utnytter og bruker dyr som turistmagneter, så det ble selvsagt ikke aktuelt.

På veien tilbake til grensa fant vi derimot en liten restaurant som så helt grei ut, så der tok vi sjansen på å sette oss ned. Vi slappet av for en stakket stund, tok et par øl og så ut på “livet”, og var vel begge enige om at dette gjerne ikke var særlig representativt for hva Mexico har å by på. Det var boder på rekke og rad som solgte masse gammelt ræl og innimellom kom det desperate slitne musikanter som gjerne ville tjente en slikk og en ingenting på å presse seg på oss eller de fire andre turistene som også så nokså skuffa ut.

Etter to timer “over there” var det altså nok for vår del, og det var guskjelovenkelt å komme seg tilbake over grensa, litt kø, men den var nokså effektivt. Det som derimot var trist å se var hvordan vi ble behandlet i forholdt til de andre. De formelig lyste opp når de så i passene våre at vi var norske, for som dere vet, Trump har åpenlyst sagt at han skulle ønske det var flere folk som oss i Norge som kom over som innvandrere i steden for alt det andre søppelet som dukket opp. Hjelpedudmeg altså, jeg kan jo ikke fordra sånn smisking, så jeg var ganske så kort tilbake og gassa på videre. Been there, done that, aldri mer…

Jøss, der fikk vi faktisk beskjed om at alle de fire koffertene våre har landa i Stavanger og kan forventes levert på døra i løpet av dagen. Var litt redd der et øyeblikk at det ville ta år og dag før vi fikk dem, men neida, her har vi hatt flaks til tusen.

Ønsker dere alle en super lørdag, nyt den, klem Nina

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

#amerika #reise #mexico #ferie