Tenk det dere, nå stikker vi. Kun Bjørn Erik og jeg, for aller første gang til statene aleine uten kidsa. Fjorten spennende dager står for tur, med en agenda spekkfull av sprelske planer allerede, og jeg gleder meg som en liten unge.
Første etappe er unnagjort, fra Sola i Stavanger til Gardemoen i Oslo. En noe uvant reisemåte, for hunken har overraska meg med å reise Business Class hele den lange veien. For en gang skyld øyner jeg sjansen på å komme uthvilt frem, og bare det i seg selv er en rein fest.
Djiiisus, tenk dere meg på Business Class, da! Ei noe i overkant ivrig høne, som skal teste ut alt av severdigheter. Kjenner allerede nå at jeg har lyst til å prøvesmake alle boblene i kjøleskapet her, og ikke minst ta en smakebit av all den gode maten. Kan flaut innrømme at jeg har hatt tre frokoster allerede, men jodlevannet holder jeg meg langt unna, vel enn så lenge i alle fall. Veien til San Fransisco er lang, så jeg tenker jeg tar det litt med ro. Regner med at jeg skal få lekt meg nok, når vi kommer på flyet. Snakk om å være barnslig da!
Håper dere får en finfin dag dere, og at dere blir med meg videre på ferden.
Denne helgen har vi mer eller mindre tilbragt hjemme. Mille har vært hos Hege, og en venninne av henne har hatt Sol. Vi hadde derfor egentlig muligheten til å finne på noe sprell, men valgte heller å prioritere maling av tak. Det må tas hele tre ganger, og er derfor den megajobben.
Innimellom slaga har vi selvsagt kost oss, for det har jo tross alt vært snopelørdag. I tillegg har vi også brukt litt tid på å booke diverse eventer på vår kommende Las Vegas tur. Vi har som sagt vært der før, med Mille og Pelle når de var seks og elleve år, med denne gangen kommer mamma fra Oslo og er barnevakt i påsken så vi turtelduene kan ta en langtur helt på egenhånd.
Helikoptertur til Grand Canyon står ikke på agendaen, for det eventyret har vi opplevd før. Jeg ble helt klikkolini på fredag, når jeg ikke fant bildene fra turen, men etter mye om og men ble de endelig funnet på en eldgammel PC som har vært død i en evighet. Jeg var i overkant glad i å ta bilder den gangen også, men var ganske så urutinert. Kappa hoder og bein og tok en hel haug loddrett, som ikke egner seg i blogginnlegg, men gode minner skaper de allikevel, for det var jo en opplevelse for oss alle uten sidestykke.
Jeg husker jeg grugleda meg skikkelig, for jeg hadde aldri vært i et helikopter før. Bjørn Erik som tok dette til og fra jobb hver gang var roligheten sjøl, mens jeg var skjelven til tusen. Vi ble plukket opp på hotellet, og kjørt til en base et godt unna selve Las Vegas by. Der ble vi grundig opplært i diverse sikkerhet og ble pålagt å ha på oss en såkalt rumpetaske med redningsvest i. Skulle uhellet være ute, ville piloten helst nødlandet i elven, så derfor var dette helt nødvendig. Djiiisus, dere kan jo gjette hva som gikk gjennom hodet mitt da. Krasj i Coloradoelven så klart, og det var neimen ikke et vakkert syn.
Nervene var i helspenn, i hvert fall de ti første minuttene, men etterhvert ble også jeg oppslukt av alt som ble fortalt oss. En tror kanskje helikopterturen var kjedelig siden terrenget er nokså ensformig før man når fjellene, men historiene piloten fortalte var mange og utrolig interessante. Fra heroiske indianerfortellinger til galskapen og fasinasjonen av alle atomspregningene som foregikk helt frem til 1992. Tenk det da dere, soppskyen fra alle sprengningene ble en av de aller største turistattraksjonene i Nevada. Gått de tok til fornuften og slutta med det der, vel det er i alle fall lov å håpe…
Åhhh, så avslappa jeg ble over å få utlevert redningsvest…NOT!
Hoover Dam
Fyyy, ser jeg var dårlig til å bruke solfaktor!
Spent snuppeline.
Min egen Tom Cruise.
Vi måtte stoppe for å fylle drivstoff.
2 milliarder år med geologisk historie.
Ikke så veldig spent Pelle, han sovna underveis.
Målet for dagen og til info betales det en avgift til indianerne for hver landing.
Utrolig godt med skygge.
Magiskt!
Mille var opptatt med å ta sine egne bilder.
Mon tro om det er en ørn?
Let´s go home, back to Las Vegas!
1600m fra topp til bunn
Vi skal som sagt neppe tilbake hit mer, men er så absolutt verdt turen hvis muligheten dukker opp. På vår kommende tur er vi nok mer opptatt av hva som skjer nattestid, eller kveldstid mener jeg vel egentlig. Jeg trenger ikke å skryte på meg at vi har blitt nattranglere, det orker jeg ikke, men nå som vi kan gjøre akkurat hva vi vil, blir det nok en del sene kvelder.
Har dere hatt en fin kveld? Er dere klare for kjendis farmen? Bjørn Erik ser ikke det, så det ser Mille og jeg på opptak en annen dag, men en episode av Netflix sin serie Peaky Blinders blir det nok, tenker jeg.
Jeg hadde ingen clue om at turen var i boks, og jeg hadde heller ikke vært inne på mailen min på en stund, hvor invitasjonen til bursdagsturen min lå. Tenk det dere, nå er det en realitet. I to hele uker skal Bjørn Erik og jeg til statene igjen, og denne gangen uten ungene. Jeg er i ekstase!
Det første jeg gjorde var å skype med mamma i Oslo, for det aller viktigste, er jo å få barnevakt til Mille-mor. Hun nølte ikke med å si ja, så da var det bare å begynne å planlegge.
Vi starter turen i San Francisco, drar videre til San Diego og avslutter på min yndlingsplass, Las Vegas. Vi har som sagt vært her før, men da var alt lagt opp etter å please ungen, men denne gangen blir det altså helt andre boller. Det skal soves lite, og oppleves mye. Vi skal ut å kjenne på trøkket nattestid, og jeg har sommerfugler i magen allerede.
På 50-års dagen min, er vi i Las Vegas, og det er et par show som frister litt allerede, men ennå er det 146 dager igjen til vi trenger å bestemme oss. Flinke mannen min har mange baller i lufta, og det han sikler mest på akkurat nå er leiebiler. Samtidig ser jeg han smiler lurt her, for han har brukt flypoengene sine denne gangen på billettene. For aller første gang skal na mor ut å fly business class, og det kommer jo til å bli litt av et syn, dere. For det kommer til å synes lang vei at vi aldri har gjort det før. De stakkars medpassasjerene våre kommer til å få litt av et show med alt vi er nødt å teste ut. Frøken mark i rompa, må jo det!
Bilde over er fra 2011, hvor jeg tar en etterlengta pause etter fire uker på hjul med flokken. Vi hadde da lagt bak oss 11 teamparker og var i gang med pakkinga av hele 168 kg baggasje. Måtte nesten ha ferie etter ferien, for det var litt av et maratonløp…
Nå skal jeg hoppe i dusjen og begynne å planlegge ettermiddagens lyktvandring. Håper noen av dere også fikk tak i billetter, for da sees vi kanskje?
Det er litt lite energi i denne dama for tiden. Nettene før jeg skal på jobb er urolige, så det er en ganske så ubrukelig mamma som entrer dørene her på ettermiddagen. Jeg tillater meg nok å “ramle” litt, rett og slett fordi jeg har en så god støtte i han sprudlende mannen min. Han er mer eller mindre i vinden med et eller annet hele tiden, og holder i gang hjulene mens jeg tar meg en pause innimellom.
Jeg har lovet å dra dere med på en runddans på alle amerikaturene våre. Vise dere hvor kjekt det kan være å reise rundt med små barn. Det har aldri stoppet oss å reise langt med et barn med spesielt behov. Det har heller gitt oss en “boost”, den ekstra “ståpåviljen” til å klare å skape gode minner for store og små, uansett utfordringer.
Vi reiser alltid med stor respekt for det landet vi besøker. Vi forsøker å holde så lav profil som mulig, ikke stikke oss ut, selv om det til tider kan være en prøvelse med en så høylytt familie. Jeg kan med hånden på hjertet si at vi aldri har vært borti noe som helst ubehagelig. Med sunn fornuft og ydmykhet, har vi alltid klart å skape gode minner og møtt de utroligste mennesker på vår vei.
Jeg hadde egentlig tenkt å vise dere hvor kjekt det er å feriere i Las Vegas med barn, men de bildene har gjemt seg godt på en annen PC. Får se om jeg klarer å hoste de opp til i morgen…
Endelig er det nye episoder av Greys igjen. Mann og unger har enten lagt seg eller er på trening, så da veit dere hva jeg skal gjøre meg klar til, thihiiii.
Ser frem til en fridag i morgen. Vel, fri og fri. Den er stappfull med avtaler hele dagen, men kun med kjekke ting…
Familien Thorsen har vært på eventyr i Amerika hele tre ganger. Året 2000, 2011 og sist gang var i 2013. Ungene våre som i dag er snart 10, 18 og 24 år, har alle fått lekt skikkelig i fra seg på disse turene. Den ene etter den andre har fått ønskene sine oppfylt. Vi har alle skapt minner for livet.
Jeg så at mange lesere likte å være med oss til Bali i sommer, så av og til fremover nå, tenkte jeg å dele reiseruter og tips fra disse turene også. Hvordan vi i ukesvis har løst det å reise med små barn, spesielt barn, ungdommer og ikke minst klart å være kjærestepar underveis.
Det er jo så som så med bildene fra de aller første turene våre ser jeg. Den gang var jeg ikke så nøye på det, så det ble en del veldig kjedelige oppstilte shoots. I tillegg var jeg veldig keen på å ta stående bilder, noe jeg synes gjør seg dårlig på blogg, men jeg skal nok uansett klare å formidle historiene våre.
Dette gleder jeg meg til. Heng gjerne med på ferden!
Thihiii, ja sånn tok jeg bilder før (over). Samme hvordan det så ut, eller om alle var skjerpa og så mot kameraet. Ærre mulig?!
I dag får jeg snuppeline hjem fra Oslo, og det er mulig han far er på vei hjem fra havet også. Skal bli deilig å få klemme dem igjen ❤
