Nå trekker vi inn og finner sammen 🍂

Heihei igjen, kjære dere.

Jeg har hele tiden ment at våren er den aller beste tiden på året, men nå tror jeg heller jeg slår meg til ro med at alle årstidene har sin egne spesielle sjarm. Jeg føler at vi mer eller mindre har bodd ute det siste halve året siden værgudene har vært så gode mot oss, men nå kjenner jeg det skal bli godt å ikke få dårlig samvittighet over å heller ville krølle seg sammen i hjørnet av sofaen med pledd og gode serier.

Nå som alle vennene våre og omtrent hele familien også er vaksinert, ser jeg frem til å treffes mye mer. Jeg har tidligere hatt som regel å aldri avslå en invitasjon til å samles, uansett hvordan formen er, og det har jeg aldri angret på. Vi har allerede planlagt bursdagsfeiringer og hytteturer, konserter og rideshow, så med andre ord ligger vi overhodet ikke på latsiden.

Vi går forresten nesten aldri på kino om sommeren, men nå er vi i gang igjen for fullt. Ledsagerbeviset til Mille brukes flittig, og vi  bare elsker den nye luksus salen (sal 5 luxe) vi har fått her i Stavanger. Setene kan legges helt ned elektrisk og man kan også få varme i dem. Så her for leden raidet vi først godteskapet og dro deretter avgårde for å se den nye superheltfilmen “Shang-Chi and The Legend of The Ten Rings”. Den medbragte dunkåpa mi ble brukt som dyne, bordet slått opp med snop og drikke, så dere kan tro jeg lå godt der i go´stolen og bare nøt det. 

Kjære høsten, velkommen skal du være 🍁

Endelig fikk jeg luftet den fargeglade hettekjolen her.

Før vi dro til Hellas klippet jeg ned alle de hvite margerittene, og jammen kom de opp igjen og blomstret like fint.

De to små skjønner at noe er i gjære.

Tenk at disse ble kjøpt inn i april.

Hver dag høstes det epler til Sol.

“Shang-Chi and The Legend of The Ten Rings” er så absolutt en film å anbefale hvis du liker superheltfilmer, enn sjanger hele vår familien elsker og alltid prioriterer. 

Skeivå Rogaland Pride på sitt aller beste!

I skrivende stund sitter jeg og koser meg på toget som skal ta meg til Drammen, og friskt i minnet har jeg fortsatt helgens fine feiring av Skeivå Rogaland Pride. Det er ikke første gangen jeg er med å markerer denne viktige uken, så når vi endelig fikk lov å tørke støv av sminke og glam igjen, var jeg jammen meg ikke sein med å skaffe meg billetter til en helaften i teltet på Tou hvor programmet i år var helt etter min smak.

Dørene åpnet allerede klokken to på dagen, og jeg takker skaperen for at vi kom oss på plass nokså tidlig. Hvis ikke hadde jeg gått glipp av Stavanger gruppa “Kriminell Kunst”, og det hadde faktisk vært en skikkelig nedtur. For dere aner ikke hvor mange ganger jeg har forsøkt å få billetter til dem tidligere uten hell, men denne gangen var jeg altså en av de heldige.

Dessverre så var ikke alle det. For på grunn av koronarestriksjonene, var det ikke all verdens billetter å få tak. Teltet var delt opp i to soner, og alle var nødt til å holde seg i sin sone og sitte med sin gjeng. Det var ikke lov å svinse rundt eller danse, og det var selvsagt en utfordring for noen. Nå er jeg i utgangspunktet veldig glad i å klistre meg til en plass hele kvelden, så for min del gjorde det ingen verdens ting. Fikk i tillegg bestilte alt av drikke og snacks via mobilen og fikk det servert, så dette var prima ballerina opplegg for meg.

Åhhh, denne festen trengte vi nå dere, og ikke minst så trengte byen vår det. For vi må aldri glemme at det fortsatt lever folk rundt oss som ikke våger å stå frem om sin legning. Det er ikke alle som føler på friheten til å elske hvem de vil, og det skremmer meg. Jeg blir til tider skrekkslagen og etterhvert eltrande forbanna over all hatkriminalitet som fortsatt finnes, så det er jammen meg ikke rart at folk er redde og kvier seg. 

Pride er fortsatt viktig, og det var en fryd å få lov å være med å feire dette mangfoldet, og til tross for dansenekt, rompedanset vi på stolene og sang oss gladelig gjennom hele dagen med stor entusiasme og fryd. Det ble til og med nachspiel på oss etterhvert med full oppvartning og mer synging, for ingen hadde lyst å skilles fra hverandre. Jeg gleder meg allerede til å treffe gjengen igjen, håper virkelig ikke det blir lenge til. 

Hipp, hipp hurra for kjærligheten, uansett hvilken form den kommer i ❤️

Bjørn Erik var så heldig, han ble nemlig lagt an(d) på….

 

 

Noen kaller det SUP andre padlebrett og jeg “helt umulius”…

Hei igjen, kjære dere ☀️

Dere har nok for lengst fått med dere at jeg fortsatt mimrer litt om den fine sommeren vi har lagt bak oss. Det er jo selvsagt ikke til å stikke under en stol at alt blir så mye mye bedre når været også er med på vår side, så den dagen her vil jeg huske til evighet tid. Ikke kun for at camping i Hallingdal er tipp topp i fra før av, men fordi alle og enhver (unntatt meg) følte på et enormt mestringsbehov.

Topcamp Hallingdal, er som sagt en ferieplass vi digger noe helt hinsides godt, og en av de tingene de tilbyr, er å leie SUP brett, altså sånt fancy padlebrett. Jeg klarte så vidt å stå på det for noen år siden i Hellas, men da jeg igjen skulle prøve det et år etterpå, ble det knall og fall i ett sett. Det ser gjerne enkelt ut ved første øyekast, men jeg kan love dere at det er nokså vrient. Det skal ingenting til før man kommer i ubalanse, og har man først begynt å dirre og virre, ja da ender man som regel ganske så snart rett tilbake i vannet igjen.

Feriegjengen fikk altså lånt to slike brett en dag, og pappaene Bjørn Erik og John var nogså optimister der de tok på seg oppgaven å padle brettene til badeplassen vår. Jeg vet ikke egentlig hva som skjedde, men de endte nå opp til slutt med å sitte på knærne og rompa i stedet for å stå. Jaja, jeg trenger ikke å pirke noe mer borti det, men ungene våre, og Vibecke og Jannicke stod med glans resten av dagen.

Den ene etter den andre tok utfordringen, og glisene og latteren kunne ingen ende ta. Det ekstra kjekke var at minsten Mille som var nokså ustø på samme brett for noen somrer siden, fikk det skikkelig til denne gangen. For å være helt ærlig så tror jeg endelig at alle timene på hesteryggen har gjort flere gode ting for jentungen vår. Fra å ikke ha balanse i det hele tatt, er hun nå suveren. Faktisk så god at hun valgte å padle det ene brettet helt hjem på egenhånd. 

For en en unge, for en bragd, jeg kunne altså ikke vært stoltere ❤️

 

Det var i alle fall ingenting å utsette på innsatsen fra hverken store elle små.

Tenk at den lille prikken der ute er mi Mille…