For akkurat et år siden storkoste gjengen vår seg på Voss, og nå skulle vi egentlig ha vært der igjen. Vi har vært litt nølende, eller Bjørn Erik har så absolutt ikke jeg, og planen min har vel vært å forsøke å få overtalt han på en eller annen måte. Nå sitter derimot hunken min værfast offshore, samtidig som jeg ser Ekstremsportveko haster avgårde.
Dette er nok den desidert kuleste festivalen jeg har vært med på. Det skjer noe hele tiden, hele døgnet og jeg digger folka som tiltrekker seg denne formen for moro. På dagen drar vi rundt fra den ene konkurransen etter den andre, og holder pusten når alle disse galne folka setter i gang, og på kvelden er det musikk og fest, samt fremvisning av dagens begivenheter på storskjerm.
Nå ser det altså ut som om vi går glipp av all moroa, men jeg håper og tror i det lengste at det snart går i døra her samtidig som det ropes “sett i gang og pakk, no kjem vi Voss”…
Jeg var meget usikker på om jeg i det hele tatt ville klare å lukte på en flaske med alkohol etter festen forrige helg, les her, men når kjære Andrea fylte år på søndag, kunne jeg selvfølgelig ikke melde avbud. Jeg kunne selvsagt ha droppa alkoholen, noe jeg vel egentlig gjorde i stor grad, men å droppe å feire en meget god venninne, nei det kunne jeg ikke.
Vi var en fin lystig gjeng som troppet opp og hyllet kjære Andrea, og jubilanten storkoste seg over at så mange møtte opp. Godt å se at dama med det store hjerte slappet av og nøt å bli vartet opp, for som regel er det hun som står på for at alle andre skal ha det bra. Hun har det med å glemme seg selv, men for en gang skyld var noen der for henne.
Jeg må innrømme at jeg tok det bittelittegrann med ro med drikkingen, men var allikevel ikke hjemme før etter to på natta. Det er nemlig vanskelig å skilles med disse folka her, for de gjør noe godt med en, med sitt glade vesen.
Nå skal jeg snart i stallen og hente Mille som igjen prøver seg på egenhånd. Hun har besøk av av ei stallvenninne hun ikke har sett på lenge, så det blir nok ikke så godt mottatt å plukke henne opp for tidlig. Vi skal derimot tidlig av gårde til Haukeland sykehus i morgen, og har en del ting å gjøre før vi reiser til Oslo på fredag.
Da har enda et familiemedlem forlatt huset. Dennis er på vei hjemover igjen, så nå er det kun oss tuppene igjen. Vi har egentlig full agenda, og burde vært ute av dørene allerede, men jeg har ikke hjertet til å vekke Mille. Hun trenger sårt søvnen sin, særlig i dag.
Så da sitter jeg her da, med Pippi på fanget og nyter stillheten. Kom plutselig på at jeg ikke har fått delt alle opplevelsene fra Ekstremsportveko med dere. Jeg formelig lengter tilbake, herregud så morsomt det var. Full rulle fra morran til kveld, med gode venner og kjæresten, hva mer kan man ønske seg? Greit, vi hadde kanskje ikke all verdens fineste vær, men pytt, pytt, hva gjør vel det? Elsket å gå rundt å loffe i varmt tøy og regnstøvler.
Den siste dagen var magisk. Vi våknet faktisk opp til strålende sol, og noen av oss tok faktisk et morgenbad også (not me). Flokken var sånn nogenlunda samla (det er alltid noen som ikke kommer seg hjem om natta), og vi kom oss etterhvert opp i elva. Djiiisus, for noen galninger! Jeg fatter ikke hva som får folk til å padle i slik kraftig strøm. Det var sinnsykt nervepirrende, og det var ikke et eneste team som kom seg helskinna gjennom uten å gå rundt. Scary Mary!
Det begynte selvføgelig å regne igjen utover dagen, men gjengen vår har næringsvett og elsker avbrekk med god komfort. Så i steden for å dra tilbake til teltet, slo vi heller ihjel et par timer på en nydelig sushirestaurant. Etter det var vi ikke så keene på å sette opp partyteltet igjen etter at det var blåst vekk, så dere kan tro vi ble glade når vi ble invitert hjem til Grete, som for tiden bor og jobber i Voss. Hun er blant annet fallskjermhopper, og det er takket være hennes sprudlende og vinnende vesen, at jeg har bestemt meg for å hoppe tandem. Hun fikk overbevist meg om at dette er noe man bare må oppleve, og jeg var ikke vanskelig å overbevise.
Kvelden gikk slag i slag, med samling i byen så klart, og vi møtte den ene kompisen etter den andre. Bildene taler nok for seg selv, det ble ganske så bratt, men ikke mer enn det må være…
Åhhh, for en helg! Ekstremsportveko kan virkelig anbefales.
Nå har Mille-mor våknet og Kaja, som også skal være med i stallen i dag, er også på plass. Baguettene er i ovnen, så vi kan få laget oss matpakker, så nå er det bare å komme seg i rideklærne og gi gass.
Da har vi endelig våknet, og igjen er vi fulltallige. Ei fornøyd rideleirjente ble hente hjem seint i går, og hun hadde så mye på hjertet som måtte deles, at klokka ble langt over midtnatt før vi falt til ro. Nå sitter vi og døser etter en lang god frokost og teller ned timene. For i dag skjer det dere, i dag blir antagelig Mille hesteeier. Vi skal møte Sol igjen i ettermiddag, med en veterinær, og da håper vi hun er helt frisk så hun blir godkjent.
Nedenunder ser dere en god oppsummering av dag to under Ekstremsportveko. Denne dagen var også temmelig regnfull, men vi har blitt jysla gode på å pakke med oss regnponchoer og kle oss godt. Må innrømme at jeg digger “kleskoden” under denne festivalen. Det eneste jeg tok med meg var hettegensere og rutete flanellskjorter, ulltøy og regnstøvler. Målet var å ikke bli våt og kald, og det klarte jeg sånn nogenlunde bra.
Jeg er neppe den mest sportslige i gjengen vår. Det får holde å bidra med godt humør og tilstedeværelse, men når man er så heldig å få være på Voss på et slikt kult arrangement, ja da må man farte litt rundt å få med seg ting. Jeg har alltid hatt et stort ønske om å se de gærne longboardfolka sette utfor de bratte veiene. Herregud, for en galskap! De er søren meg ikke riktig navla, noen brukte ikke en gang beskyttelse, og det var så vidt jeg turde å være tilstede å se på. Det hadde regna den dagen, asfalten var våt, og det bremset faktisk farten litt, og gjorde det litt mindre skummelt. Utrolig tøft å få med seg, og nok et av mine høydepunkt denne helgen. Awesome!
Campinglivet ruler. Alt for stress å dusje hver dag, så det gikk en del tørrshampo og våtservietter.
Han her satte liksågodt utfor veien i badedrakt!
Klart gode naboer får en klem…
BigBang
Turbojugend i skjønn forening.
Blir nok forhåpentligvis en koselig hesteblogg i morgen. Så nærme eventyret har vi aldri vært før, og jeg må innrømme at det er flere enn Mille som gleder seg og har sommerfugler i magen akkurat nå.
Klokken halv to natt til lørdag hoppa og dansa jeg og resten av campgjengen vår i loungteltet på festivalområdet i Voss. Der og da, fikk jeg den geniale idéen om å skype med eldstemannen vår, Dennis. Han tilbragte helgen i Kristiansand, hvor kjære Kristin igjen var programleder for MTV under Palmesusfestivalen. Jeg fikk altså for meg at jeg ville sjekke temeraturen på “sinnsykt kjekt måleren”. Hvor var beste sted å være akkurat da? Gjengen min var overbevist om at Dennis aldri ville være tilgjengelig for mammaen sin så seint på natta, at han ikke ville ta teleonen, men joda, det det gjorde han selvølgelig. Vi hørte ikke en skit av hva han sa, sittende spisende på kjøkkenet i leieleiligheten, men vi fikk i alle fall konstantert at vi “gæmlissene” hadde det “møøøye” kjekkere enn ungdommen akkurat der og da, thihiii.
Mange tror sikkert jeg er sjeleglad over å få våkne opp i dag, nydusja og i egen rein seng, at campinglivet er slitsomt særlig når det har regna såpass som det har gjort i det siste. Der tar dere helt feil. Jeg elsker det livet. Det er ingenting som er koseligere, enn å våkne opp til en gjeng blide, noe slitne morratryner, lage fellesfrokost og fortelle om alle skrønene fra dagen før. Koke kaffe på stormkjøkkenet, og vente i spenning på om vi i det hele tatt er fulltallige, eller kanskje vi har blitt flere over natta. For det er på slike eventer man møter nye hyggelige og interessante folk. Jeg aner rett og slett ikke hvor mange ganger vi missa bussen inn til byen, fordi vi rett og slett hadde det for hyggelig. Vi fikk nesten ikke med oss en eneste konsert, fordi “laidback moduset” seieret.
Jeg savner folka mine, jeg trives godt i flokk. Nå må jeg derimot få opp dampen, for om ikke lenge kommer det ei hestejente hjem fra rideleir med like mye skittentøy som oss. Noen fra Danmark fortalte meg i går, at det kanskje ville være lurt å desinfiseres klærne, og det tror jeg på…
Endelig var det altså min tur til å få oppleve eventyret jeg har drømt om i så mange år. Det ble en noe forhasta avgang fra Stavanger, så både tannbørste og laken og en haug med andre ting lå igjen hjemme, men pytt, pytt. Jeg var så happy, så det var uvesentlig.
Tre telt, tett i tett. Sjekk ut presenningen Rune var så snill å skaffe til Monica sitt telt. “Eg ordner Monica, ikkje tenkt på det!”. Ehhh, vi kalte den bare “servietten”.
Bussen fra campen til byen og festivalteltet gikk hver time på dagtid og to ganger i timen på kveldstid. Helt genialt.
For å komme inn i “loungen” må man være 20 år pga spritserveringen. Tipptopp stemning, og jeg tror forresten ikke jeg har dansa så mye noensinne. Til og med Bjørn Erik hoppa seg svett.
“The Cubans Brothers” toppa alt!
Dance battles…
Sjarmørene til Andrea, Violet Road.
Nattmat er alltid et must!
Take me home where we belong…
Åhhh, som jeg gleder meg allerede til Ekstremsportveko 2017, 20 års jubileumet. Jeg har noe jeg skal manne meg opp til å gjøre der nemlig.
Nå er det frokost på gang. Hunken har våkna. Mer Ekstremsport kommer i morgen.
Håper dere alle får en superduper god start på uken, klem Nina
Da er vi snart på vei inn i Fjordline ferja, som skal ta oss fra Bergen til Stavanger. Det kostet oss 790,- spenn for to voksne og bil, og skal bli reine luksusen i forhold til å kjøre selv.
For det er ikke til å stikke under en stol at vi er bittelitt slitne nå. Vi sover utrolig godt i telt, men det tar på å krongle seg ut to-tre ganger om natta for å tisse. Det skal søren meg bli godt å komme hjem til en varm dusj og ikke minst reint sengetøy.
Vi får heller skrives mer når jeg kommer hjem, dere. Det skal bli godt å slippe å blogge fra mobilen…
Jeg spretter (tull, kroppen er ikke bygd for det) rundt her på campen, på festivalområdet og på sportseventer, og lever livet så til de grader. Herremann, så kjekt det her er, men jeg får ikke blogget. Mac’en er “syk” og jeg får altså ikke gjort noe med det før jeg kommer hjem. Det er utrolig fortvilende, det er så stress, men jeg må bare la det ligge.
Vi er tre telt som bor tett i tett med et stort partytelt i midten. Det regner men pytt, pytt, vi har bål (stearinlys), og inviterer den ene naboen etter den andre inn i hula vår. Vi skulle ha tatt bussen inn til partyteltet for lenge siden, men det kommer alltid noe i veien som frister mer.
