En deilig travle helg i vente

Heihei, kjære dere.

De fleste har sikkert for lengst skjønt at jeg har gravd meg ned i forskjellige konfirmasjonsforberedelser. Idéene lar ikke vente på seg, de kommer på løpende bånd, men alle er dessverre ikke like enkle å få gjennomført. I tillegg så roter jeg noe forferdelig her og der for å finne ting, noe jeg forøvrig ikke gjør, og da må det igjen sorteres og ryddes. Det er derimot to uker igjen på å få alt på plass, så stressnivået er ennå lavt, men jeg tenker jeg kommer til å begynne å kave litt i neste uke.

Denne helgen blir deilig travel. Bjørn Erik skal ut med gutta både i dag og i morgen, og minsten skal stille på sprangstevne på lørdag. Akkurat nå er jeg egentlig ganske glad for at pubene ikke er så lenge åpne, for da kommer hunken garantert tidlig hjem, men for å være helt ærlig så unner jeg han å senke skuldrene litt. Han har det ekstremt hektisk på jobb for tiden, det er alltid mye å ta tak i i “røysla”, så litt moro og avkobling med guttaboys kommer til å gjøre han godt.

Det skal forresten bli nokså fint vær her i Stavanger i helgen, så planen er å få Mille staselig kledd opp i bunaden i løpet av helgen så vi kan få unnagjort konfirmasjonsbildene. Jeg priser meg forresten lykkelig over at jeg for en gangs skyld ikke skal ta de selv. Noen kommer jeg selvsagt til å knipse elv, men håper jeg kan holde meg på avstand, så fotografen får arbeidsro god nok til å holde hest, hund og konfirmanten i tøylene. For selvsagt må begge yndlingene hennes få være med på bildene.

Nei, da er det ei her som vil kjøres i stallen. Det er mye forberedelser som må til før et stevne. Alt av utstyr og hest skal skinne, så jeg regner med at hun kommer til å holde på i stallen til leggetid i kveld.

Da er det bare å få ønske dere alle en riktig god helg! Kos dere glugg, og så skrives vi snart igjen. For dere som ønsker å se mer av familien Thorsen, så snapper jeg for “Mammabloggerne” i dag, men er tilbake på min egen konto igjen i morgen “Ninasprell” ❤️

Endelig var det viktigste i hus!

God kveld, kjære dere.

Dere kan tro det var ei som gledet seg til å dra til byen i dag for å prøve bunaden sin for aller siste gang. Møysommelig og andektig kom plagg på plagg på sammen med det nydelige sølvet, og jeg må innrømme at mora fikk litt problemer med øyerusk allerede da. Tør ikke å tenke på hva som skjer på selve dagen, da kommer det helt klart til å flomme over..

Den vakre jentungen vår ble plutselig litt voksen nå, synes jeg. Hun stod der så fornøyd og blid og speilet seg, mens hun svingte stolt på stakken. Så fornøyd over valgene hun selv har tatt, hun hadde rett, den gylne vesten passet perfekt til håret hennes.

I tillegg til å ha bunaden helt ferdig, hadde dyktige Rigmor en overraskelse også, Mille fikk velge seg ut en gave, en ring til bunaden. Mille som ikke har hatt ring som har passet siden hun var liten, valgte nøye ut en som lignet på søljen hennes. Så nå har hun alt hun trenger til å pynte seg opp fra topp til tå på den store dagen. Nedtellingen har startet, tenk, nå er det bare 19 dager igjen ❤️

Minner for livet

Tenk, om akkurat tre uker står minsten konfirmant. Da blir det fest fra morran til kveld, og jeg gleder meg altså sååå til å feire henne. Det så lenge skummelt ut med både gjester å lokale, men alt ordnet seg til slutt.

Det er fortsatt mye igjen å ordne til den store dagen, som talen og filmen om henne, men akkurat det tenker jeg faller på plass siste uken. Nå putler jeg bare med småting, samt skriver liste over alt jeg må huske, samtidig som jeg er mye på nett og henter inspirasjon.

Det var under en av disse nettstundene mine, jeg fant verdens fineste lille konfirmasjonsgave. En bitteliten mørkeblå bok, “Min bunad”. Den er så liten at den får plass oppi bunadsvesken, og skal altså være med til en hver tid når den nye bunaden hennes er i bruk.

Dette er en liten minnebok, skreddersydd for en eier av en bunad. Man kan skrive ned all informasjon om dens opprinnelse, og etterhvert små fortellinger om når og hvor den blir brukt. Små hilsninger av folk man møter under disse sammenkomstene, får man også plass til, og jeg synes altså den er så fint.

Nei, nå roper flokken min på meg. Mille har overnattingsbesøk av ei venninne, og de vil gjerne bli kjørt en tur til byen. I kveld skal vi ha besøk av bestis Tonje på pizzakos, og så blir det selvsagt å heie på Kristin i “Skal vi danse”. 

God lørdag dere!

I ekstase på Skal Vi Danse!

Ja, da har vi tuppene altså vært så heldige å få oppleve “Skal vi danse” på veldig nært hold. For som mange sikkert har fått med seg, så er min kommende svigerdatter, Kristin, en av de spennende deltagerne i år, så da var vi jammen meg ikke seine med å takke høylydt “ja” til publikumsbilletter.

Allerede uka før vi dro bortover, var kveldens antrekk til minsten nøye valgt ut. En kort sort silkekjole, som de flinke sydamene ved Breiavannet hadde tilpasset hennes mål, min røde rockeskinnjakke fra London og matchende rutete strømpebukse, også gravd frem fra en av mine skuffer. Hun følte seg altså så fin, og jeg må ærlig innrømme at hun var litt av et syn, faktisk et blikkfang der hun hoppedanset avgårde på vei til drømmeopplevelsen sin.

Minsten var ikke bare fin i tøyet. Håret var møysommelig krøllet også og for en gang skyld ville hun ha litt sminke på. Nærmere bestemte kobberfarget glitterøyenskygge og for aller første gang, et forsiktig lag med rød leppestift.

“Skal vi danse” (SVD), foregår ikke så langt fra Fornebu Arena, nærmere bestemt H3 Arena. Normalt skulle vi vært 800 tilskuere, men på grunn av korona situasjonen var vi kun 200 familiemedlemmer og venner av deltagerne. For å begrense smittefaren ble vi spredt utover fire innganger. Vi var invitert til inngang D, og der ble vi nøye og ofte informert om å holde god avstand. Etterhvert ble vi geleidet inn to og to, og ble fulgt helt frem til de oppmerkede stolene våre, som vi forøvrig ikke fikk lov til å forlate under sendingen. Vi kunne selvsagt gå på do, men kun når det var vår sektor sin tur. 

For at SVD skulle klare å bli gjennomført dette spesielle året, har deltagerne mang en regel å forholde seg til. De får ikke lov til å være særlig sosiale i denne perioden. Hverken med oss familie, venner eller med de andre danserne. Vi som familie liker å klemme hverandre, men nei, denne gangen ble det å holde god avstand. Deltagerne får heller ikke lov til å oppsøke oss i publikum etterpå, så jeg hadde forberedt Mille godt i forveien om at hun ikke kunne ta bilde med favoritten sin, altså Youtuberen Agnete Husebye. Kristin hadde uansett klart å overraske henne med en videohilsen fra henne et par dager før, så hun var mer en fornøyd der hun satt og sitret over endelig å få være tilstede. Hilsningen har jeg for øvrig langt med helt nederst i innlegget her.

Jeg må innrømme at jeg synes det var skrekkelig stas å få være med på SVD jeg også. Tårene rant faktisk to ganger på kort tid i begynnelsen der, og nakkehåra reiste seg. For det hele ble mye mer intimt enn det jeg først hadde trodd. Dansegulvet var nemlig mye mindre, så man satt mer eller mindre midt i det hele, uansett hvor man var plassert. Man følte også på en enorm spenning. Konkurranseinnstinktet var så absolutt på plass hos de alle, de tok det dønn seriøst, og når avstanden mellom oss alle ble så kort, fikk vi med oss hver minste lille ting..

Vi ventet selvsagt i spenning på vår fine Kristin, og når det endelig var hennes tur, så tror jeg alle, også dere i sofaen hjemme, hørte oss. Vi ble nemlig oppfordret til å heie på favoritten vår, gjerne stå opp og hoppe, hoie og danse, og da dere, var vi jammen meg ikke vanskelig å be. For dere kjenner oss, vi er ikke redd for hverken å ses eller høres. For å si det sånn, hvis det hadde vært en premie til den i publikumet som var mest høyrøstet, så hadde den garantert gått til oss, eller rettere sagt Mille. Dere kan tro hun var engasjert der hun satt. Hun hadde “the time of her life”, dette var virkelig gøy.

Jeg må forresten få lov til å nevne en artig episode til. Mille er som sagt stor fan av Agnete, så når det var hennes tur til danse, og hun i tillegg kom inn fra den inngangen vi satt, gikk Mille i taket. Hun ropte og vinket på Agnete, og joda, det fikk hun med seg, og vinket så snilt tilbake. Mille dånte selvsagt, og ga meg ørten klemmer med tårer på skinn, gledestårer. Det som derimot skjedde da Mille vinket igjen litt seinere på kvelden, og som hun til sin store overraskelse fikk samme reaksjon på igjen, var minnerikt på en artig måte. For da ble hun altså så hoppende glad at hun i rein opphisselse fant frem den knallrøde leppestiften, og tok den på seg med harde stressende bevegelser, om og om igjen. Alle som har brukt rød leppestift vet at det der ikke er særlig lurt, og dere skulle sett reaksjonen min når jeg plutselig skjønte hva hun holdt på med. Det var altså rød leppestift her i fra til månen og tilbake igjen, hun var reine “The Joker” der hun satt med rødt klin “all over”. Av min reaksjon så skjønte hun selvsagt hva hun hadde gjort, og vi jobbet febrilsk med å dempe skaden. Det ordnet seg selvsagt, så ikke lenge etter var hun like elektrisk igjen. Men fra nå av, tror jeg den røde leppestiften skal ligge i min veske ❤️ 

Snille Agnete og ikke minst Kristin som fikk til denne hilsningen her;

Uken som gikk

“For det er fredag min venn
Rekk din hånd opp i været
Jesu Kristi du gir meg styrke, du er god
For det er fredag min venn
Rekk din hånd opp i været
Jesu Kristi gi meg styrke, du er god

Åhhh, du er så god
Jeg vet at vi skal samme vei
Åhhh, du er så fin
Jeg vil jo være mer med deg”

 

Dere kan tro jeg blir glad hver bidige gang jeg hører Herman Flesvig vræle ut denne låta her hver bidige uke. Det er faktisk helt umulig å ikke bli i godt humør, selv for en ateist som meg. Vel, nå tror ikke jeg Mr. Flesvig har laget den med tanke på religion og tro, det er mest for moro skyld, men jeg er overbevist at det er flere enn meg som elsker den. Det skulle man i alle fall tro der den snart bikker 9 millioner runder på Spotify.

Uken har vært meget god. Deilig travel, innholdsrik og fin. Den startet med gode nyheter fra legen min,  bursdagsfeiring for bestis Tonje, stallbesøk, middagsdate ute med flokken min, frisørdate hos venninne Andrea, befaring av konfirmasjonslokalet, nedpakking av hage og til slutt etterlengtet besøk hos barnebarnet Falk i Drammen.

Akkurat nå er vi altså i Drammen. Bjørn Erik, Mille og meg samt de tre- og firbeinte, Pippi og Poppy. Vi hadde en forfriskende og koselig biltur over fjellet med gedigne matpakker til oss alle, og det beste av alt, jeg klarte å lokke de andre med på å høre de siste timene av thrilleren jeg har blitt helt avhengig av, lydbok av Lars Kepler. Mille og Bjørn Erik pleier å måtte det, men jeg ser faktisk at de elsker det. Jeg gir de alltid en kort oppsummering, en gjennomgang av alt det viktige som har skjedd, og så er de begge med på klimakset, altså alle sluttene. Nå er jeg derimot ferdig med alle bøkene i serien, alle åtte, og det er helt katastrofe, siden jeg elsker denne sjangeren. Så hyl gjerne ut kjære dere, hvis dere har gode råd for den neste krimserien jeg bør begynne på.

Vi skal forresten ikke bare ligge på latsiden og nyte gjengen her i Drammen denne gangen heller. I tillegg til å være med Falk så mye som mulig, skal vi tuppene få være med Kristin å se henne opptre på H3 Arene på Fornebu i “Skal vi danse” i morgen. Så i tikkende stund kom det akkurat inn mail som tar oss igjennom alle smittevernreglene. Det er satt inn flere tiltak for å minske risikoen for å bli smittet og alle vi som skal være med må bekrefte at vi har satt oss godt inn i reglene. Jeg må forresten få nevne at vi i går kveld ikke fikk lov å gi Kristin en klem når vi møttes. Hun får faktisk for tiden ikke lov til å være særlig sosial i det hele tatt. Det er viktig at hun forholder seg til minst mulige mennesker nå, alltid på god avstand til alle hun møter på sin vei, og det er jo kjempebra spør du meg.

Vi jentene gleder oss altså stort til morgendagen. Kjolene våre henger allerede oppe klare for sprell, og sannelig tror jeg minsten skal få ha på seg litt rød leppestift for alle første gang. Selvsagt til pappaens store fortvilelse, men det er ikke hver gang man får muligheten til å oppleve det her, så det får han nok bare finne seg i og akseptere.

Jeg håper uken deres også har vært god, og at helgen blir likeså, klemmer sendes i fleng ❤️

Det er så deilig med høst. Det formelig knitrer i den friske og kalde lufta, og jeg elsker det.

Vi mistet som sagt nylig konfirmasjonslokalet vi hadde blitt lovet, men takket være snartenkt god venninne, ble dagen reddet med et annet lokalet som nå virker like fint.

Fineste venninne Andrea på Sachs har igjen klart å trylle håret tilbake i den vante blåe fargen. Hun fikk til og med lov å klippe bort et par centimeter på lengden. Kjenner jeg synes det er barnslig dumt, for det er første gang jeg har så langt hår. Kjenner jeg må skjerpe meg, for det er jo bare hår. 

Utallige restauranter er med på 100 kroners uka her i Stavanger. Et kjempebra tiltak der de tilbyr en real rett til kun hundrelappen. Vi benyttet for en gangs skyld sjansen til å prøve noe nytt. Anbefales!

Endelig har jeg fått tatt i bruk hageskoene jeg kjøpte på Botanisk Have på Tøyen tidligere i sommer. Et par nedslitte arvede crocs gikk i søpla, så jeg håper disse kan gjøre like god nytte for seg. De fleste hagepottene er nå pakket bort, sammen med alle flamingoer og annet hagenips. Jeg er så klar for høsten nå. Innekvelder med stearinlys tent overalt . 

Backdoorshoes, helt genialt!

I dag feirer vi bestis ❤️

8. september er en viktig merkedag. Da er det nemlig bursdagen til min bestis Tonje. Tonje og jeg er fra samme drabantby i Oslo, fra Groruddalen, østkanten og har hengt sammen i tykt og tynt i hele 34 år.

Tonje er ganske enig med meg at det er kjipt å allerede ha kommet halvveis i livet. Vi har bikka 50, og det er jo umulig å stoppe tiden. Så da dere, er det bare å omfavne livet og feire hvert bidige år vi tross alt er så heldig å få oppleve. Ingen merkedag skal forbigås, bursdagsbarnet skal opp og frem i lyset, med kaker, brus og selvsagt en pakke eller to.

Det er egentlig aldri vanskelig å finne den riktige gaven til hu Tonje-mor. Hun er genuin tro til sitt Rock´n roll image, det holder hun ung til sinns, med blant annet skinnjakker, nagler, ringer og sist men ikke minst hodeskaller. Så når det plutselig dukket opp verdens råeste blomsterpotter, altså blomsterpotter som hodeskaller, var jeg jammen meg ikke sein med å haie de til meg. Blomsterpottene har stått under trappe i månedsvis, men endelig fikk de altså se dagens lys. Ja, gaven falt i smak den, og står allerede vel plassert fint i vinduskarmen hjemme hos bestis.

Jaja, vi fikk nå altså til en koselig feiring denne gangen også. 3,5 time fløy avgårde mens talatutten fikk kjørt seg skikkelig. Vi har nemlig ikke sett hverandre på evigheter, så vi måtte innom mang et tema før vi følte oss “mette”. Eller vi blir vel egentlig aldri helt ferdig med å skravle, kan faktisk holde på i det uendelig. Sånn blir det når man har levd livet side om side i over tre tiår og vært med på hverandres opp- og nedturer. Tuppen og Lillemor, i evig vennskaps bånd ❤️

Hvordan kan noen si nei til mer kjærlighet?

God lørdag, kjære dere ❤️

Her hjemme har vi endelig fått opp bilde fra den fargerike illustratøren Lisa Aisato. Første gangen jeg så akkurat dette maleriet var når venninnen min postet det på SnapChat og jeg tenkte med meg selv der og da at dette også måtte bli mitt. For følelsene flommet over av kjærlighet til det, det var altså så vakkert og budskapet så viktig.

Lisa Aisato, kjenner jeg godt til fra før av. Mille også, den gangen vi leste “Snøsøstrene” hele adventstiden igjennom for noe år siden. Vi måtte derimot stoppe mot slutten, for historien ble for sterk og nær, men jeg tenker at vi prøver igjen i år. Sorgen over å miste noen kjennes fortsatt, men smerten avtar med årene og erstattes med gode minner i stedet. Det er vi begge enige om.

“For en lykke det er å finne den ene å elske”, skriver Lisa så fint, og det er helt sant. Det er en menneskerett å elske, uavhengig av kjønn, og fra nå av feirer vi kjærligheten til alle og pride hver bidige dag her hjemme ❤️

Vakkert og vondt på samme tid ❤️

For en begivenhet, for noen gripende gjenfortellende historier og ikke minst for en kunstner, dette var rett og slett rørende, gripende og vakkert på samme tid.

Jeg snakker selvfølgelig om utstillingen til Vebjørn Sand, Roseslottet, høyt oppe i skauen, høyt over Oslo by. I naturskjønne omgivelser, ligger verkene som perler på en snor, og selv nå etter flere uke, er inntrykkene fremdeles levende.

Det er hele 80 år siden Norge ble angrepet og fratatt friheten og menneskeretten. 5 års kamp og lidelse ventet, og Vebjørn Sand har på en unik måte klart å gjenfortelle enkelte historier fra både kjente og ukjente helter. Viktige historier som må opp og frem, og som aldri må glemmes.

Min kjære snille og gode bestefar, Gunnar, var ordknapp om sin egen rolle under krigen. Som ihuga motstandsmann, hjalp han flyktinger over til svenskegrensa. Mormor visste ingenting. Hun skjønte ingen verdens ting da eldstejenta Eva, min tante, plutselig hadde mistet skinnluen sin. Den hadde bestefar gitt til gutten i familien som ble hjulpet over landegrensa, så han skulle ligne på en jente. Det skulle gå mange år før bestefar fortalte den sanne historien om den forsvunnede luen, også den neste historien jeg vil fortelle dere. For mommo Synnøve skjønte heller ikke hvorfor mannen hennes som stort sett aldri ble sinna, gikk i taket over at hun hadde farget en masse tøybiter for han fra grå til grønne og etterpå hengt de opp på rekke og rad for å tørke i bygården de bodde i på Torshov. Mommo trodde det var sykkelseter, men egentlig var det tøybiter som skulle videre til ei sydame som skulle lage pistolhylstre av dem. Jeg skulle så ønske jeg husket de hvite løgnene bestefar kom med der og da i kampens hete, da han i rekordfart røsket ned hele sullamitten som blafret så fint i bakgården. Dere kan tro jeg satt med øyne som tallerkner, når han fortalte disse historiene. Fine bestefaren min, som jeg savner så høyt.

Vi ble på det sterkeste anbefalt å få med oss Roseslottet. Det var ingen som ville røpe for mye, og det vil faktisk ikke jeg heller. Jeg kan derimot love at om du tar deg god tid til alle de storslåtte kunstverkene, og leser hver bidige gripende historie som hører til, vil du ydmykt ta innover deg sorg, frykt, smerte, håp og glede på en helt spesiell måte. Jeg har med vilje latt være å ta med for mange bilder denne gangen, rett og slett fordi jeg vil at alle som har muligheten, heller tar banen opp til Frognerseteren selv, og rusler de få meterne bort til Roseslottet. Men vær beredt, for denne opplevelsen vil helt klart få deg til å kjenne på hele følelsesregisteret ditt.

Jeg må forresten få nevne at Vebjørn og Aune ofte er å treffe på utstillingen, nesten hver bidige dag. Takket være Aune, fikk vi hundepass til vesle Poppy. Du har muligheten til å binde hunden din utenfor billettluka, det sitter folk og passer på, men for oss med valp var det enklere å stole på at Aune tok godt vare på henne.

Visste du at det fantes norske jagerflygere med under Normandie invasjonen? Ikke jeg, og jeg må innrømme at jeg lærte mer norsk krigshistorie på to timer enn det jeg har lært gjennom hele livet.

Her kom tårene mine. Du bli bedt om å snu deg rundt fra et av maleriene og skue utover Oslo og erindre at 529 jøder ble arrestert og ført om bord i båten Donau den 29 november 1942. I alt 773 norske jøder ble deportert til tyske konsentrasjonsleire, kun 38 overlevde.