Ja, da har vi tuppene altså vært så heldige å få oppleve “Skal vi danse” på veldig nært hold. For som mange sikkert har fått med seg, så er min kommende svigerdatter, Kristin, en av de spennende deltagerne i år, så da var vi jammen meg ikke seine med å takke høylydt “ja” til publikumsbilletter.

Allerede uka før vi dro bortover, var kveldens antrekk til minsten nøye valgt ut. En kort sort silkekjole, som de flinke sydamene ved Breiavannet hadde tilpasset hennes mål, min røde rockeskinnjakke fra London og matchende rutete strømpebukse, også gravd frem fra en av mine skuffer. Hun følte seg altså så fin, og jeg må ærlig innrømme at hun var litt av et syn, faktisk et blikkfang der hun hoppedanset avgårde på vei til drømmeopplevelsen sin.

Minsten var ikke bare fin i tøyet. Håret var møysommelig krøllet også og for en gang skyld ville hun ha litt sminke på. Nærmere bestemte kobberfarget glitterøyenskygge og for aller første gang, et forsiktig lag med rød leppestift.

“Skal vi danse” (SVD), foregår ikke så langt fra Fornebu Arena, nærmere bestemt H3 Arena. Normalt skulle vi vært 800 tilskuere, men på grunn av korona situasjonen var vi kun 200 familiemedlemmer og venner av deltagerne. For å begrense smittefaren ble vi spredt utover fire innganger. Vi var invitert til inngang D, og der ble vi nøye og ofte informert om å holde god avstand. Etterhvert ble vi geleidet inn to og to, og ble fulgt helt frem til de oppmerkede stolene våre, som vi forøvrig ikke fikk lov til å forlate under sendingen. Vi kunne selvsagt gå på do, men kun når det var vår sektor sin tur. 

For at SVD skulle klare å bli gjennomført dette spesielle året, har deltagerne mang en regel å forholde seg til. De får ikke lov til å være særlig sosiale i denne perioden. Hverken med oss familie, venner eller med de andre danserne. Vi som familie liker å klemme hverandre, men nei, denne gangen ble det å holde god avstand. Deltagerne får heller ikke lov til å oppsøke oss i publikum etterpå, så jeg hadde forberedt Mille godt i forveien om at hun ikke kunne ta bilde med favoritten sin, altså Youtuberen Agnete Husebye. Kristin hadde uansett klart å overraske henne med en videohilsen fra henne et par dager før, så hun var mer en fornøyd der hun satt og sitret over endelig å få være tilstede. Hilsningen har jeg for øvrig langt med helt nederst i innlegget her.

Jeg må innrømme at jeg synes det var skrekkelig stas å få være med på SVD jeg også. Tårene rant faktisk to ganger på kort tid i begynnelsen der, og nakkehåra reiste seg. For det hele ble mye mer intimt enn det jeg først hadde trodd. Dansegulvet var nemlig mye mindre, så man satt mer eller mindre midt i det hele, uansett hvor man var plassert. Man følte også på en enorm spenning. Konkurranseinnstinktet var så absolutt på plass hos de alle, de tok det dønn seriøst, og når avstanden mellom oss alle ble så kort, fikk vi med oss hver minste lille ting..

Vi ventet selvsagt i spenning på vår fine Kristin, og når det endelig var hennes tur, så tror jeg alle, også dere i sofaen hjemme, hørte oss. Vi ble nemlig oppfordret til å heie på favoritten vår, gjerne stå opp og hoppe, hoie og danse, og da dere, var vi jammen meg ikke vanskelig å be. For dere kjenner oss, vi er ikke redd for hverken å ses eller høres. For å si det sånn, hvis det hadde vært en premie til den i publikumet som var mest høyrøstet, så hadde den garantert gått til oss, eller rettere sagt Mille. Dere kan tro hun var engasjert der hun satt. Hun hadde “the time of her life”, dette var virkelig gøy.

Jeg må forresten få lov til å nevne en artig episode til. Mille er som sagt stor fan av Agnete, så når det var hennes tur til danse, og hun i tillegg kom inn fra den inngangen vi satt, gikk Mille i taket. Hun ropte og vinket på Agnete, og joda, det fikk hun med seg, og vinket så snilt tilbake. Mille dånte selvsagt, og ga meg ørten klemmer med tårer på skinn, gledestårer. Det som derimot skjedde da Mille vinket igjen litt seinere på kvelden, og som hun til sin store overraskelse fikk samme reaksjon på igjen, var minnerikt på en artig måte. For da ble hun altså så hoppende glad at hun i rein opphisselse fant frem den knallrøde leppestiften, og tok den på seg med harde stressende bevegelser, om og om igjen. Alle som har brukt rød leppestift vet at det der ikke er særlig lurt, og dere skulle sett reaksjonen min når jeg plutselig skjønte hva hun holdt på med. Det var altså rød leppestift her i fra til månen og tilbake igjen, hun var reine “The Joker” der hun satt med rødt klin “all over”. Av min reaksjon så skjønte hun selvsagt hva hun hadde gjort, og vi jobbet febrilsk med å dempe skaden. Det ordnet seg selvsagt, så ikke lenge etter var hun like elektrisk igjen. Men fra nå av, tror jeg den røde leppestiften skal ligge i min veske ❤️ 

Snille Agnete og ikke minst Kristin som fikk til denne hilsningen her;