God fredags kveld, kjære dere.

Vi har lagt en noe annerledes uke bak oss. Vi har hatt halt hest i over en uke, og for dere som kjenner oss godt, så vet dere at hest er hovedessensen til at livet til Mille er så bra som det er, så hun har altså vært svært urolig. Vi måtte selvsagt ha veterinær til slutt, og siden han kun kunne komme midt på dagen, fikk Mille en halv dag fri fra skolen for å være med. Noen reagerer nok på det, at Mille går glipp av viktig skoletimer, men for oss så er hesten sitt ve og vel mye viktigere, så jeg var aldri i tvil om at hun skulle få være med.

Sol har hatt besøk av veterinær en gang før. Samme mann og samme problem, hun haltet, dog på et annet bein. Det som derimot er litt morsomt oppi det her, er at begge gangene Carlo kommer for å hjelpe oss, så viser det seg at Sol er helt frisk. Hun er med andre ord halt uken i forveien, og timen før han kommer, i det han entrer ridehallen, trasker hun plutselig fornøyd rundt, uten å halte. Magi! Men, men vi klager så absolutt ikke. Smilet til Mille går trill rundt, for hesten hennes er endelig friskmeldt igjen.

Jeg var forresten litt nølende når jeg sendte melding til skolen om at Mille ville bli hentet en time før skoleslutt i dag også. For når vi nå først er så godt i gang med å stelle og ordne rundt Sol, fikk vi endelig time med saltilpasser til frøkna. Vi vil med andre ord finne ut om salen Mille bruker på Sol i dag er optimal nok, eller om den må stappes med mer innmat, tilpasses bedre. Der ble dommen noe nedslående. Salen viser seg å være alt for stor, og den er av en type som ikke kan tilpasses. Vi har derfor bedt om hjelp til å finne en ny en, eller en fin brukt en. Dere kan tro jeg er glad for at vi endelig etter fire år fikk til det her, for det er ekstremt viktig at utstyret er bra nok.

Det blir ingen tradisjonell Halloween feiring i huset vårt dette året, og jeg tenker det er mange som tenker i samme baner. Tidligere har inngangspartiet vårt på huset blitt pyntet såpass opp at alle i gatene rundt oss har kommet på besøk, men i år så kommer vi hverken til å gå på besøk eller invitere noen hjem. Vi kunne selvsagt hatt en liten vennegjeng av Mille på besøk, men det virker som om hun er ganske så alene om å snart være 15 år og fortsatt synes Halloween er råkult.

Jeg har derimot kjøpt kosedresser, oransje Halloween gresskar, til både Bjørn Erik, Mille og meg, så de skal på samtidig som vi knasker snop og ser grøssere. I morgen skal vi igjen ta fatt på IT II, og denne gangen håper jeg vi kommer i mål. Bjørn Erik er verdens største pyse når det kommer til filmgrøssere. De må alltid sees i full belysning og han insisterer at det legges inn pauser hver bidige halvtime. Vi blir med andre ord nesten aldri ferdig med å se en film, så det er bare å stålsette seg.

Selv om det ikke blir noe særlig Halloween pynting her hjemme i år, så fikk jeg nå allikevel metta mi i går når jeg var innom venninnen min Simone på en kopp te. Hun er altså helt rå på Halloween, og jeg har vært på mang en spektakulær fest hjemme hos henne før. Familien Neumann Andersen er beryktet i hele Stavanger for sin oppfinnsomhet, så rett før jeg kom hadde TV Vest akkurat vært der og laget et reportasjene om all stæsjet de har. Ganske kult, ikke sant?

Jeg kan ikke få sagt nok ganger hvor glad og lykkelig jeg er over at Mille fikk ha konfirmasjonsfesten sin allikevel for få uker siden. Nå som vi ikke får lov å være så mange i sammen lenger, var det godt vi fikk det unnagjort.

Jeg er dønn ærlig når jeg sier at denne feiringen gikk som en drøm, forberedelsene også. Det var og ble en minnerik opplevelse for oss alle, og det beste av alt, Mille snakker om festen med lengsel i blikket og stemmen ennå. Både Bjørn Erik og jeg var selvsagt noe i overkant noe pumpa når det hele var over, for det var selvsagt en del idéer den dama her ville ha satt ut i livet, men jeg ville ikke vært foruten noe. Dere vet, jo lenger denne konfirmasjonen ble utsatt, jo mer ville jeg ha på plass, og takket være gode venner klarte vi å få til en hel haug av kjekke ting til den store dagen 🌸

Det var altså så koselig å sitte å finne frem gamle bilder av alle som skulle komme. Helst sammen med Mille. Bildene under, satte jeg fast på en slags tavle med små søte klesklyper. Dette ble fin pynt å ha på gavebordet. 

Jeg lagde tre forskjellige vimpler med bilder av Mille i alle aldre. Annen hver med bilde og tekst. Forsøkte å få teksten til å passe til bildet. Lot være å skrive ordet “konfirmant” og dagens dato, for da kan vi kanskje bruke de igjen til en senere anledning. Pyntet fint opp i inngangspartiet og over gavebordet.

Jeg ville egentlig ha full kontroll over filmen vi skulle lage og vise frem under kakespisingen, men når jeg hverken fant de digitale gamle opptakene eller klarte å nøste opp trådene i alt materialet vi hadde, tok gudskjelov Bjørn Erik over. Filmen på en hel time ble kjempekoselig og ikke minst til tider ganske så morsom, og jeg angrer ikke et sekund på at papsen tok seg av det enorme prosjektet der.

Endelig fikk autografbøkene Mille kjøpte under USA turene våre se dagens lys igjen. Vi har vært tre ganger i statene med ungene, så alle til tross for sprik i alder har fått oppleve alle parkene, så dette har vært like morsomt for gutta også. Den gangen gikk det sport i det å kapre den ene kjente Disney figuren etter den andre i alle parkene. Det obligatoriske bildet ble tatt, og signatur etter signatur foreviget. Koselig underholdning som ble spredt ut litt her og der i festlokalet.

Jeg tar ekstremt mange bilder nå, men det gjorde jeg faktisk for 15 år siden også. Lagde det ene fotoalbumet etter det andre. Digitaliseringen av bilder skjøt i været rett etter at Mille ble født, og da sluttet jeg mer eller mindre å fremkalle bilder å sette dem inn i album. Jeg hadde derimot kommet ganske langt på et når Mille kom, og takket være konfirmasjonen, tok jeg meg tid til å bli ferdig med det. Dette albumet ble også tatt med på festen og lagt frem så alle kunne kose seg med det.

Jeg hadde helt glemt at jeg hadde laget fotobøker av den ekstreme turen til Mille og meg til Preikestolen og ikke minst av alle bildene som ble tatt av henne under alle årene i barnehagen. De ble selvsagt også med på festen.

I barnehageboka dukket en kjent figur opp, Ove Rocketroll, og også Mille sitt første møte med hest. Hun gikk som sagt i rideterapi en gang i uka gjennom hele barnehagetiden og fikk fortsette med det når hun begynte på skolen. Kanskje ikke så rart at hest etterhvert ble hele livet hennes?

Mille og jeg var i diskusjon om vi skulle velge det ordentlige bilde som ble tatt av alle konfirmantene eller det hvor alle står å gjør seg til på. Vi ble ikke enig, så derfor kjøpte jeg begge to, og rammet de inn og satte de frem på festen.

Jeg er altså så takknemlig for at vi fikk festlokalet allerede på torsdagen før selve festen på lørdag. Da stilte vennegjengen vår opp, og var reine rivjerna der de bar på bord, stoler og pyntet i vilden sky.

Jeg var veldig usikker på om den ville eføyen som jeg stjal oppi veien her var fin nok til å pynte bordene med, men kreative Simone var sikker i sin sak, eføyen skulle på og det var altså så vakkert.

De 50 småvasene jeg kjøpte flere måneder i forveien til under tieren pr. stk., ble litt av ett blikkfang. Kjøpte blomstene to dager i forveien, så de skulle få tid til å blomstre litt.

 

 

God fredag, fininger!

Den siste uken har vært helt magisk. Jeg har fått tatt del i så mange fine stunder, vært med venner jeg ikke har sett på evigheter. Så etterlengta.

For en uke siden var jeg med fargeglade og ærlige Kjersti, et ganske nytt vennskap som jeg så absolutt vil vie myer mer oppmeksomhet til. Man bør alltid åpne sinn og hjerte for nye mennesker som kommer ens vei, for det kan være så berikende.

Endelig har jeg også fått hatt den etterlengta fire timers lunsjen med min gode gamle venninne Kirsten. Vi har tross alt hengt sammen i tykt og tynt siden jeg usikker og nokså venneløs begynte på videregående her i Stavanger. Hun er en ekstremt god lytter, og har alltid mange gode råd på lur.

I går var jeg så heldig å bli invitert på middag med den trygge og levende Randaberg-gjengen. Jentene jeg har jobba med i uendelig av år, reist masse til London med og som er noen av de fineste menneske jeg veit om. Vi kan dele absolutt alt med hverandre, ingenting er for flaut eller vanskelig, og jeg har de alltid kjært med meg i hjertet. 

I tillegg fikk jeg lokket min fine Mille til byen i går kveld, så hun endelig fikk seg noen nye klær. Hun er på ingen måte glad i å shoppe, er ikke så interessert i klær i det hele tatt. Vel, så sant det ikke er hesteklær, da er hun ikke vanskelig å få med seg. Vi hadde noen fine samtaler over en Calzone på Kulturhuset, og etterpå gikk turen til Fargegaten, en fin avslutning på dagen.

Uken har med andre ord vært veldig begivenhetsrik. Kroppen har fått rikelig med påfyll av positive vibber, så nå er jeg klar for en rolig helg med den vesle familien min. Bjørn Erik skal nok fortsette å skifte ut gulvene oppe, for som mange helt sikkert fikk med seg, han har handla verktøy igjen, så nå skal visstnok oppgavene fremover bli mye morsommere.

Selv skal jeg gå dypt inn i meg selv og finne motivasjonen jeg trenger for å få skrevet ned historien vår med fineste Mille. Jeg har deadline til mandag med å få skrevet artikkelen som skal inni neste nummer av “Ditt familie liv”, og jeg kjenner litt på det at jeg igjen må pirke borti gamle sår. Det er allikevel en viktig historie å dele, og med tanke på hvor fint det tross alt har gått, så burde det ikke være så vanskelig.

Lag dere en fin helg, kjære dere ❤️

Snilleste Monica, ei av Randaberg-jentene, lot Mille og meg velge i mellom en stappfull pose med lekre hjemmestrikka pannebånd og votter. Er de ikke fine?

Hei igen, kjære dere 🍂

Jeg klarer rett og slett ikke å slippe den fine feiringen av Mille riktig ennå, for det ble altså sånn en fin minnerik dag. Jeg har lovet dere masse bilder, men la meg først få vise dere hva jeg satt og puslet med i dagene før den store dagen. Da satt jeg nemlig og laget et slags førstehjelpsskrin til den kommende konfirmanten. En gave lagd med stor flid og ikke minst mye kjærlighet .

Idéen er ikke min, det skal jeg på ingen måte skryte på meg. Jeg fikk derimot kjennskap til dette, da venninnen min Vibecke, lagde noe lignende til meg det året jeg fylte 50. I ettertid har jeg også googlet litt, og funnet lignende overraskelser til andre temaer også som f.eks. nygifte, pensjonister og andre lignende feiringer man vil hylle, og emne “konfirmant” var det mange idéer rundt.

Jeg ville altså gjøre noe lignende, og det var altså så utrolig koselig å få i stand denne gaven. Jeg startet flere måneder i forveien med å handle inn alt jeg trengte, og brukte også lang tid på å hente inn tips på hvordan den til slutt skulle se ut. Det var selvsagt viktig å skape et personlig preg på den også, og med tanke på hvordan Mille mottok dette, er jeg nokså overbevist om at den slo an ❤️

Jeg lagde en innholdsfortegnelse av alt som ble puttet oppi kofferten, og limte den på innsiden av lokket. Som dere ser, så ble det handlet inn en del ting inn på forhånd for å klare å skape alle disse små overraskelsene.

Kofferten og hjerte esken som etterhvert ble til “datingboksen” ble funnet på Søstrene Grene.

De små glassene og reagensrørene ble kjøpt på Søstrene Grene, Upstairs og TGR.

Sukkertøy i alle fasonger og størrelser ble handlet inn over en lav sko, for disse skulle som sagt etterhvert bli “piller”.

Etiketter ble laget på PCén og printet ut. Klipt ut og limt på hver bidige lille ting. 

Mille ante ingen verdens ting hva jeg holdt på med. Hun forsøkte mang en gang å snike seg inn på meg, men jeg var alltid nøye med å låse døra der jeg satt.

“Spill – kriseplan ved strømbrudd”

“Hjerter – så du aldri glemmer at mamma er enormt glad i deg…pappa også så klart”

Jeg har tidligere nevnt at jeg var noe usikker på talen min til Mille. Jeg har aldri noensinne holdt en tale, så det var først meningen at jeg kulle lage talen rundt selve “Føstehjelpsskrinet”. Når jeg derimot først begynte å skrive ned ordene, kom de raskt på løpende bånd. Det passet derfor ikke å gi gaven før etter talen, da de fleste egentlig trodde jeg var ferdig med å si alt jeg hadde på hjertet, men da begynte jeg påán igjen som følger:

“Nå trodde du kanskje jeg var ferdig med å snakke, men det er jeg selvfølgelig ikke. For som mammaer flest, tenker jeg langt frem i tid. Derfor har jeg laget et førstehjelpsskrin som jeg tror du vil sette stor pris på.

I dette skrinet finner du en del hjelpemidler for rett å slett å klare deg litt bedre i det kommende voksenlivet. Her finner du hjelp for det meste”

Så da stod jeg der da, med denne kofferten og fant frem den ene lille omtanken etter den andre. En utrolig fin gave å lage og enda finere å gi ❤️

Heihei igjen, kjære dere.

Vi var som sagt lenge usikre på om det i det hele tatt ble mulig å feire konfirmasjonen til vår kjære Mille, men sist lørdag ble hun altså feiret med brask og bram fra morgen til kveld, og dagen kunne ikke vært bedre. Jeg var så heldig å ha fotograf den kvelden, så jeg kunne ta inn over meg og nyte hvert bidige sekund. Dere skal selvsagt få ta del i hele begivenheten, men først tenkte jeg å vise dere bildene som ble tatt i forkant av den store dagen.

Jelsa bunaden til Mille ble ferdig et par uker før selve konfirmasjonen, og jeg tenkte det ville være lurt å få unnagjort konfirmasjonsbildene allerede da. Vi skulle nemlig ha med både hesten Sol og valpen Poppy, og det krevde helt klart fint vær, vel, i hvert fall opphold. Her i Stavanger er været mer eller mindre ustabilt, men i det siste har vi vært heldig, så på 1-2-3 klarte vi å få organisert en fotoshoot.

Flinke Malin Jørgensen i stallen er ekstremt god på å ta bilder. Hun har mye bedre kamera enn meg også, så det var rein lykke når hun sa ja til å ville hjelpe oss. Så mens jeg lekte klovn og hoppet rundt så både konfirmant, hest og hund så inn i kameraet, knipset Malin vilt. Noen av resultatene ser dere her, og jeg kunne altså ikke vært stoltere ❤️

PS: Grimen til Sol er vakkert dekorert med det samme stoffet Mille har i bunadsvesten sin.

Foto: Malin Jørgensen

Foto: Malin Jørgensen

Foto: Malin Jørgensen

Foto: Malin Jørgensen

Foto: Malin Jørgensen

Fire dager igjen…

Jeg er og blir håpløs. Skulle som sagt for lengst vært ferdig med talen til lørdag, men neida, jeg bare fortsetter å skyve det skumle foran meg. Finner rett og slett på alt mulig annet, for å slippe å pirke borti noe jeg ikke har gjort før.

Jaja, tale blir det nå uansett. Enten på den ene eller andre måten. Må bare manne meg opp litt, si ofte nok ganger til meg selv at “dette fikser du, Nina-mor”. I mellomtiden så får jeg jo bare fortsette å styre og stelle med alt dette andre som også må gjøres.

Ble akkurat ferdig med innkjøpet av alle blomstene til den store dagen. Jeg er derimot litt overraska over valget. Hadde noen fortalt meg for tyve år siden at det ville stå nelliker på konfirmasjonsbordet til den eneste jenta i flokken vår, hadde jeg blitt helt satt ut. Aldri i min villeste fantasi hadde jeg trodd at jeg ville legge min elsk på den type blomster, men så feil kan man altså ta. Jeg husker bestemor kalte nelliker for “begravelsesblomster”, når jeg var liten. En begravelse var tross alt bare trist og vondt, så fra den dagen styrte jeg unna alt som hadde med nelliker å gjøre, likte dem ikke.

Når nellikene for noen år siden derimot kom for salg med mange nye deilige farger, falt jeg pladask. De var rett og slett nydelige og ble fort en favoritt. Har allerede hatt samme sorten i vasene mine i flere uker her hjemme, og siden Mille overhodet ikke viser tegn til å ha noen ønsker rundt hvordan vi skal pynte til festen, ble syv buketter med meg hjem i dag. Noen synes kanskje det er litt tidlig å kjøpe inn dette allerede i dag, men de trenger noen dager på å blomstre. I tillegg har jeg kjøpt et par buketter med grønne blader, for jeg tror de i sammen med nellikene kan bli et fint blikkfang.

Liker dere nelliker?

 

Oioioi, nå lurer jeg virkelig på hvordan sommerfuglene i magen er om akkurat en uke. Forhåpentligvis er alle tilreisende familie og venner på plass, og festlokale ferdig pyntet til fest, tenk nå blir det endelig konfirmasjon.

Vi har lenge vært engstelig for at smitten skal komme ut av kontroll igjen og lukke samfunnet ned igjen, men takket være dyktig smittesporing og lite smitte lokalt der hvor alle gjestene våre nå befinner seg, har vi endelig fått klarsignal. Vi klarte i siste liten å skaffe oss et ekstremt stort lokale et slikt arrangement kan holdes, hvor vi kan ta hensyn samt overholde alle regjeringens smittevernsråd, så nå kan dere tro vi gleder oss.

Vi fikk som sagt ekstra god tid på oss til å forberede denne festen, og jeg har altså kost meg så med alle disse små prosjektene. Akkurat nå sitter jeg og beundrer alle bordkortene kreative Elise har laget til meg. Unike bordkort med sjel, varme og til tider en dæsj humor. Jeg har sendt bilder av alle gjestene som kommer, med et par tekstlinjer som forteller litt om hver enkel person, og det har altså vært så koselig. Hver eneste en har opptatt hjertet mitt underveis, og tenk endelig skal vi møtes ❤️

Tusen, tusen takk igjen til flinkeste Elise Jensen, du er virkelig med på å skape god stemning rundt den spesielle dagen som venter oss alle. Du er rett og slett rå i å tegne og male ❤️

“Pappa Bjørn Erik, skalla rocker med grått langt skjedd”

“Tante Tonje, mamma sin gode venninne. Ekte rock´n roll babe, med masse tatoveringer”

“Hannah er den vakre 17 åringen til Vibecke og John. Livet dreier seg mye om håndball, og du skal ikke se bort i fra at denne jenta en gang blir å se i TV Sporten”

“Silvia og Tilla Marie har en helt unik historie i sammen. Mammahjertet svulmer over av kjærlighet til den vesle. Tilla Marie er en velsignelse for oss alle, den nydeligste jenta på jord, og høyt elsket av oss alle”

“Endelig kan vi skryte av å ha en gardist med i flokken vår”

“Mommo, min kjære mor, verdens snilleste. Sier alltid “ja” til å være barnevakt selv om hun bor milevis unna. Man ser henne som regel alltid med et strikketøy i fanget, og huset er fullt av garn”

“Morten er mommo sin nye kjæreste, og vi er alle så glade for at han gjorde slutt på ensomheten til mommo etter at hun ble enke. En mann fra “Røde Kors” er et godt valg å ha ved sin side, og vi lo godt da det viste seg at han også har reality-blod i seg der han fronter en av personene i “Danskebåten”. Heia Stena Line!”

“John, den høye og staute mannen til Vibecke. Verdens fineste skjegg og enormt romantisk”

“Vår egne fargeglade Kristin med den viktige stemmen”

Ikke vanskelig å se at dette er meg, thihiiii.