Det har vært SpillExpo Stavanger Comic con, og da styres og stelles det iherdig oppe i andre etasjen her hjemme. Kostymer skal testes, parykker ordnes, og siden det er strenge regler rundt det å bringe med seg våpenkopier, hender det frøkna må legge seg i selen og lage et eller annet av doruller og gaffateip.
Dette er høydepunktene i året, og Mille går ikke glipp av et minutt. Hun fyker av gårde i egen bil tidlig om morgenen og kommer hjem høy som en skyskraper på opplevelser og historier. Vennskap blir sterke samtidig som nye knyttes. Det er en spennende tid, og jeg sitter bare på sidelinjen og koser meg, nyter og heier.
Jeg har sagt det før, og sier det igen:”Du er helt rå, Mille!”
Ja, sånn ser altså en rykende fersk jentunge ut som nettopp har tatt førerkortet på mopedbil. Vel, det ble ikke helt riktig, for disse bildende har faktisk rukket å bli et par uker gamle allerede, men de ble nå i alle fall tatt den dagen hun klarte teoriprøven. En liten time etterpå, reiv hun ned L-skiltet i bakvinduet sitt, og bega seg ut på første biltur helt på egenhånd. Jeg som mamma stod igjen i gata vår, med hjerte i halsen og rusk i øynene. Jeg kan ikke huske sist gang jeg var så engstelig. Den vesle jentungen min var plutselig ikke så liten lenger, hun ble brått veldig selvstendig. En helt ny epoke stod for tur, en hel ny hverdag, og ikke i min villeste fantasi hadde jeg trodd at denne dagen skulle komme.
Tenk det dere, nå kommer og går hun akkurat som hun vil her i huset. Hun blir ikke fraktet med drosje frem og tilbake til skolen og stallen lenger, men kjører sin egen nyinnkjøpte MEV City Mopedbil hit og dit akkurat som hun vil. For å komme i mål med dette har hun tatt vanlig trafikalt grunnkurs, kjøretimer og til slutt måtte hun i gjennom en tilrettelagt teoriprøve. Det er den samme prøven alle andre får, men hun fikk bedre tid inne på et kontor med en person som leste opp spørsmålene for henne.
Bjørn Erik og jeg er sprekkeferdig av stolthet, for som sagt så trodde vi ikke denne dagen skulle komme. Jeg så derimot muligheten, for hun har gjennomført den ene store oppgaven etter den andre her i livet. Hun går “all in” i alt hun foretar seg, og med litt ekstra trening har hun kommet hun i mål med det meste. Vi har derimot blitt enige om at hun foreløpig kun skal kjøre mopedbil, som har en toppfart på 45 kilometer. Hun får ikke lov å begi seg ned i de store nye tunnelene vi har fått her i Stavanger, og hun skal heller ikke ut på motorveien. Disse reglene gjør at vi føler oss tryggere og det holder i massevis med tanke på det behovet hun har i dag.
Gratulerer igjen Mille med lappen, som vanlig synes pappa og jeg du er helt rå ❤️
Gjett om jeg fulgte med på appen Life360 hele veien til stallen?
Vi jentene har igjen vært ute på vift, og denne gangen har Mille fått oppleve en av mine store favorittartister, som for lengst også har blitt et av Mille sine forbilder.
Sondre er for oss mannen med en av de vakreste sjelene vi veit om. Vel, vi kjenner han jo ikke personlig, men vi er overbeviste om at han er og blir fin, for tekstene han skriver treffer oss midt i hjertet. Mor og datter hadde derfor store forventninger til kveldens konsert, og vi ble på ingen måte skuffet. Sondre tok oss med på en skikkelig karusell, på hele følelsesregisteret vårt. Vi danset og sang for full hals, og selvsagt ble det felt noen tårer også.
“Riv i hjertet” (2015), var en vekker, så da var virkelig på tiden å finne ut hvem denne artisten var. “Ikke som de andre” (2018), fikk meg til å stortute, og jeg var helfrelst, og pushet hardt på for at flere i familien skulle ta seg tid til å lytte til han. Mille var ikke sein med å føle det jeg gjorde, og når han kom ut med låta “Kjærlighet” i fjor, var hun helfrelst. Bjørn Erik ble faktisk også tydelig rørt tidligere år når Sondre og kjæresten Peder, uventet dukket opp og sang “Befri mæ” i sammen i Oslo Spektrum. Hvis du har lyst å se noe utrolig vakker, så søk det opp på nett, du vil ikke angre.
Disse spesielle opplevelsen med Mille, er store. Hun holder ikke noe tilbake, hun gir av hele seg selv. Den gangen vi fikk et innblikk i hvordan hennes fremtid og verden antagelig ville fortone seg, hadde vi som foreldre et klart mål. Vi skulle hive oss på alt som kom vår vei av spennende ting. Når ungene i klassen til Mille kom tilbake fra en helg med gode vennehistorier, forsøkte vi som foreldre å fylle på med moro for at hun ikke skulle føle seg utenfor. Vi har brukt ledsagerbeviset (et kort som gir personer med nedsatt funksjonsevne, muligheten til å ha med seg en assistent gratis på en rekke begivenheter) flittig. Mille sin minnebok skulle også fylles opp med ekstra fine stunder. Det har blitt mange konserter, teaterforestillinger og musikaler, og flere skal det bli ❤️
Se på hun her da dere, se som hun skinner og stråler ❤️
Mille har fra hun var tre år gammel elsket å kle seg ut. Hun har alltid vært tiltrukket av teater, dans og sang, og i motsetning til sine eldre storebrødre er hun helt klart ekstrovert. Hun liker og by på seg selv, hun er sjeldent sjenert, og de siste ukene har hun blomstret.
Den fargerike jentungen vår har i tillegg arvet Bjørn Erik og min interesse for film og serier. Det er ikke en ting hun ikke får med seg, og hun som oss kan dykke inn i filmens eventyrlige verden og drømme seg bort. Parallelt med denne interessen har Mille i sammen med ei jente hun ble venninne med under første trinnet på videregående, blitt introdusert for “Comic-con” miljøet. Noen mener det er der nerder blir til superhelter (jeg personlig elsker den setningen), det er der de finner likesinnede med samme interesse for tegneserie- og filmkarakterer.
I trygge omgivelser blomstrer disse fine folka, og det beste av alt, de heier høylydt på hverandre. Her er det lov å være akkurat hvem man vil, drømmer blir på en måte til virkelighet, og midt i dette deilige fargerike kaoset, finner dere altså vår unike Mille-mor. Kostymer, parykker, fargelinser og sminke står på ønskelisten både til bursdag og jul, og jubelen står i taket hvis vi foreldre klarer å innfri. Billetter til arrangementer blir hanket inn, og en intens nedtelling til begivenheten starter, og plutselig er dagen endelig her.
Det har nylig vært “Fandomatic Con” på Sola Kulturhus. Forberedelsene har vært mange og forventningene store. Mille gikk ikke glipp av et sekund av denne helgen, og Bjørn Erik var faktisk på vei ut av bilen for å “ta noen” når han skulle hente en gråtende Mille den dagen det hele var over. Lite visste han at det ville bli vanskelig å ta farvel med hverandre etter en slik en finfin helg med så begivenhetsrike opplevelser. Det er vanskelig å nullstille seg, vanskelig å finne tilbake til den normale hverdagen, men allerede helgen etter fant syv av de sammen igjen, og i kveld to uker etter det igjen, har de tilbragt hele dagen i sammen.
Livet smiler for jentungen vår, og da dere, har mammahjertet det ganske så bra det også ❤️
Harley Quinn
Wednesday Addams
Hvis ønskelig kan man opptre i karakteren sin, og Mille er ikke vanskelig å be.
Tenk at vår kjære Mille snart skal begynne å ta mopedlappen. Vi gjorde som vi først planla, gikk til legen vår og snakket om Mille og hennes syndrom med tanke på det å begynne. Legen gikk igjennom noen tester og spørsmål, og ga henne altså tommelen opp. Vi fikk med attest på at det var ok, og så begynte ballen å rulle. Dere kan tro det var ei som plutselig fikk hastverk med å sette i gang.
Mille er nå meldt opp på å ta selve mopedbil sertifikatet. Det er obligatorisk og består av grunnleggende kjøretøy behandling, kjøring i trafikken, sikkerhetskurs og til slutt teoriprøve. Siden Mille ikke er vant til slikt press, har vi gitt beskjed til kjøreskolen om tilstanden hennes. De har gode rutiner på å behandle mang en elev individuelt, så vi håper det blir en god match og at jentungen vår senker skuldrene litt og får dette til på beste vis.
For at Mille skal få den aller beste opplevelsen, var vi og sjekket ut en av de aktuelle bilene vi har lest oss opp på. Det gikk så bra at Mille valgte å kjøpe seg en splitter ny en der og da. Hun har nemlig fortsatt igjen penger fra forsikringen sin, og synes helt klart det var innafor at noe går til bil også, ikke bare hest, hest og atter hest.
MEV City mopedbil, maks 45 km/t – 100% elektrisk – 2 seter – varmeapparat – ca. 10 mil rekkevidde – panoramatak – elektriske vinduer – ryggekamera – HIFI anlegg – LCD skjerm – 12v sigarett tenner – varme i front og bakvindu – varmeanlegg – fjernopplåsing av dører
Tenk det da dere, jentungen vår har kjøpt seg bil, og hun svever derfor på en stor, stolt og spennende sky for tiden. For det er ikke til å stikke under en stol at dette er noe skummelt. Det er derimot noe betryggende at hun må holde seg unna motorveiene og disse evinnelige lange tunnelene vi har fått. I stedet for å uroe oss for mye, tenker vi på hvor befriende dette må være for henne. Hun kan slutte å bli kjørt frem og tilbake fra skolen og stallen, slutte å være avhengig av andre. Dette blir helt klart utrolig godt for henne, en helt ny hverdag.
Gratulerer så mye med ny snerten fin liten bil, du fineste jenta vår ❤️
For eksakt to måneder siden var minsten Mille for første gang på besøk på skolen hun begynte på i dag. Da var den vonde klumpen i magen rundt alt det ukjente stor, men etter en god runde på skolen med sin kommende klasseforstander, gledet hun seg.
Randaberg videregående skole virker som et trygt sted der Mille blir møtt på de fleste behovene sine. Det er full forståelse for at hun fortsatt trenger å bli sett og ivaretatt i forhold til utfordringene sine, og Bjørn Erik og jeg føler faktisk skolen er genuint opptatt av å bli kjent med henne. Vi tror igjen vi har vært svært heldige med valgene som er tatt, og takket være et overføringsmøte der gamle skolen hennes var godt representert, føler vi endelig at alle brikkene har falt på plass. Hun skal som tidligere gå på en helt normal skole, linje “Helse og oppvekst”, og er søkt inn på særskilt behov. Det blir lite om ikke ingen lekser og i første omgang er hun fritatt karakterer. I tillegg har vi også søkt fritakelse for gym. Vil også nevne at vi søkte Mille inn i en klasse med 15 elever. Alternativet var enten en full vanlig klasse eller en klasse kun med 8 elever, men vi krysser fingrene for at det i en 15´klasse, er mulig å finne noen å knytte sterkere bånd med.
Mille har vært klar for denne dagen lenge. Helt fra det ble klart at hun kom inn på førstevalget sitt, har hun hatt nedtelling. Nå virker det også som om planen om ta videregående over flere år går i boks. Det første året skal hun ha 23 timer i uka og konsentrere seg om programfagene, altså de timene som er rettet mot helse- og oppvekst fagene, og til neste år blir skoleuken kort med 10 timer og da står naturfag, matematikk og engelsk i fokus.
Først trodde vi at Mille ville gå ut med et såkalt kompetansebevis i stedet for fagbrev etter endt skolegang (4-5 år), men nå har vi fått vite at man kan søke fagbrev uten matematikk. Mille er sterk faglig når det kommer til de muntlige fagene, så kanskje hun burde hatt karakterer, så vi vet ikke ennå hva som blir best for henne. Enten går hun ut med et fagbrev eller så blir det et kompetansebevis, og begge deler er for oss like mye verdt.
Det er et nytt kapittel som skrives nå, og for å være helt ærlig så har jeg som mamma gruet meg masse. Vel ikke etter de to siste møtene vi har hatt, men før det var jeg ganske så urolig og frynsete. For det er ikke til å stikke under en stol at Randaberg vgs har store sko å fylle etter Lunde skole som tross alt har tatt ekstremt godt vare på Mille i alle hennes første ti skoleår. Det er ikke en ting de ikke har klart å løse, og vi har særlig sett at Mille har stortrivdes og blomstret de siste årene på ungdomstrinnene.
Vel, vel nå har skolejena vår løpt opp trappene til badet for å forberede seg til nok en kjekk skoledag i morgen. Nå skal det dusjes og legges frem klær, og før det pakket hun sekken og lagde saft som hun satte til kjøling ved siden av iskaffen hun også skal ha med seg. Den lille jentungen vår har helt klart blir stor, og Bjørn Erik og jeg føler på en stolthet uten sidestykke.
Lykke til Mille-mor, vi vet du klarer akkurat det du vil med det pågangsmotet som ingen ende vil ta ❤️
Uken har vært følelsesladd. For det er ikke et hvilket som helst kapittel som i disse dager avsluttes. 10 år på trygge Lunde skole er over, og det er og blir kjempeskummelt for både Mille og oss foreldre.
Mille har grua seg til det her, og det er ingen hemmelighet at det har blitt noen tårer. Nære vennskap har blitt knyttet over lang tid, verdifulle felleskap, og redselen for å slippe opp og frigjøre seg fra dette gode, har skapt en del usikkerhet.
Veien videre har derimot vært nøye planlagt. Øverst på ønskelista var å få gå videre på en skole nærme hesten sin. Gleden var derfor stor da hun kom inn på første valget sitt, Randaberg videregående skole. Hun ble søkt inn på særskilt grunnlag under linjen “Helse- og oppvekstfag”, og klassen vi spesifikt ville ha henne inn i var på kun 15 elever. Dette er et 2-årig studie, men hvis vi får det som vi vil, skal hun ta det over fire år. For Mille har overhodet ingen hastverk, og 35 timers uke frister lite. Vi krysser derfor fingre og tær for at den kommende timeplanen gjør det mulig.
Det er ingen tvil om at Randaberg videregående skole får noen store sko å fylle, men vi har virkelig trua på denne planen og det viktigste av alt, det har jammen meg Mille-mor også fått nå. For tidligere denne uka fikk vi endelig til et besøk på skolen, og det første Mille sa når vi tok farvel var: “Jeg skulle ønske jeg kunne begynne her allerede i morgen, jeg trenger ikke sommerferie”.
Den kommende læreren hennes, møtte henne positivt på absolutt alle plan. Hun fikk svar på absolutt alt hun lurte på, og litt til.
Hun vet hvor og hvem hun blir hentet av på første skole dag. Hun vet hun ikke trenger å uroe seg for hvor og hvem hun skal sitte ved siden av i klasserommet, for læreren har allerede satt opp navneskilt og valgt for dem alle. Hun vet det vil bli utnevnt en VIP elev for henne som vil sørge for å ringe henne og spørre om hun har det bra hvis hun en dag ikke dukker opp på skolen. Hun vet hvor klasserommet er. Hun har fått mobilnummeret til både lærer og en rådgiver og hun vet det vil stå rådgivere i blåe hettegensere overalt i korridorene den første uken og veilede og hjelpe til der det trengs. Hun vet hun ikke kommer til å få lekser og heller ikke denne gangen trenger hun å uroe seg for karakterer, for det skal hun ikke ha. Hun er forresten fritatt for kroppsøving også. Hun vet at alle bøkene kan legges igjen i et skap med hengelås på. Hun vet hun skal gå i D klassen, og at de er totalt syv klasser på denne linjen. Hun vet at koseligste Tove fra stallen jobber i kantinen, og at flere av stalljentene allerede går på samme skole. Hun vet hun kommer til å bli hentet av en drosje hjemme hver dag, og at drosjen vil kjøre henne rett til stallen ved skoleslutt. Som dere skjønner, hun vet en hel del allerede nå, og det føles så bra.
Kjære fineste Mille-mor. Gratulerer så mye med vel overstått 10 års skolegang. Dette mestret du med glans. Vi er ekstremt stolte, for du har overrasket oss gang på gang med å mestre de fleste utfordringer. Takk for at du er du, og husk, det er ingen tvil om at du beriker våre liv ❤️
Tenk at jeg i det hele tatt brukte energi på å grue meg til artikkelen jeg skrev for “Ditt Familie Liv”. “Det unormalt normale livet” gjorde oss helt klart sårbare som familie igjen, men av alle tilbakemeldingene vi fikk, er jeg skråsikker på at dette var et helt riktig valg å ta. Det å dele gir kunnskap, og av kunnskap blir vi mer fordomsfrie og åpne for det ukjente. En av de viktigste tingene i livet, spør du meg.
Man skal ikke dvele ved fortiden, og vi har for lengst latt vonde sår gro. Vi lever så til de grader i nuet, og finner små gleder i hverdagen, koser oss i livet. Vi tuller mye, erter litt men mest av alt så heier vi på hverandre. Det fokuseres egentlig lite på annerledesheten, men når vi allikevel har valgt å være så åpne, så er folk rundt oss med på å minne oss på det…dog på en finfin måte, fortsett med det. Det er helt ufarlig.
Vi venninnene møtes ikke så ofte som før. Samfunnet blør, verden blør, men er det en tid det er viktig å ta vare på hverandre og finne sammen så er det nå. Råd må derimot følges, til punkt og prikke, men samtidig så tror jeg det er viktig å bevare roen. Alt ordner seg til slutt, garantert.
Vi jentene møtes som sagt ikke hjemme hos hverandre akkurat nå. Vi slår heller et slag for den døende byen vår. Møtes heller der og benker oss rundt et langbord. Frokost blir til lunsj, samtidig som vi lufter hjertene våre. Henter energi av hverandre, deler og varmer.
Svigerfar har plukket blåbær, han er helt rå på det der, og vi høster og har gleder av det hver dag nå.
Venninner, julekort, julegaver, shopping, “Mammabloggerne”, kalender, “Hver gang vi møtes”, Kristin skal på “Skal vi danse” i kveld. Det skjer mye fint. I tillegg skal vi på revyen “Det store Nissevalget”, årets tradisjon, venninner og barna våre. Denne helgen blir helt klart god.
I dag skjer det! Nærmere bestemt i kveld kl. 20:00 publiserer min aller første artikkel i et magasin. Følelsene rundt dette har vært som en berg og dalbane, men i går fikk Mille lese den, og da ble siste rest av klump i magen borte. For tårene på kinnet hennes var ikke av sorg, men av glede og lykke over alt hun har klart å overvinne. Mye har gått i glemmeboka underveis, og godt er det, men allikevel er det lov en gang i blant å klappe seg selv på skulderen – Yes! I did it! – ja dette har du fiksa bra Mille-mor.
Jeg vokse opp som et lykkelig barn i Oslo´s største drabantby. På Vestli i blokk. To gedigne kolosser lå flott øverst helt oppi skogen, og der levde vi ungene tett i tett, stort sett som de aller beste vennene. Vi var alltid ute. Vi spilte fotball, kappet land og kasta på stikka, helt til en eller annen mamma ropte den ene ungen etter den andre inn for kveldsmat og natta. Dette er gode minner, faktisk de aller beste, og jeg har de med meg i hjertet mitt hver bidige dag.
Allikevel var det en del ting vi ungene aldri fikk ta del i. Hver dag kom det nemlig drosjer og hentet noen av de barna vi egentlig aldri så. De som satt i rullestol. De som gikk med hjelm. De som var annerledes. Dette var søsknene til vennene våre. Vi fikk aldri ta del i dem, og selv om spørsmålene gjerne var mange, var svarene få.
Det var ofte enkelt å se at disse barna var annerledes. Gjerne på utseende og kroppsmotorikken. Hvis vi en sjeldent gang snakket med dem, forstod vi også at språket var annerledes. Ja, de var veldig annerledes, men hvorfor? Som oftes fikk vi som svar at barnet var født med en hjerneskade. Ja, så enkelt var det altså den gangen. Når et barn var født med en hjerneskade, så hadde det enten en “liten feil”, en kortslutning eller så var barnet helt “grønnsak”. Uff, for et stygt ord, kjenner det vrenger seg i magen min.
*
Jeg kunne gå til skolen min i det ringeklokka ringte oss inn til time. Så nærmer bodde jeg. Vi ble gjerne ikke sett på som den kuleste klassen på skolen, men jeg ville ikke bytta den ut med noen annen. Vi fulgte hverandre hele veien til skoleslutt, alle de ni årene, og jeg husker jeg synes vi var sånn en fin gjeng. Jeg synes faktisk det den dag i dag, men jeg sitter allikevel igjen med en del spørsmål. Hvem av disse tredve elevene var det barnet som var annerledes? Hvem av disse flotte ungene sleit uten at noen tok tak i det?
Dere vet, jeg er jo så gammal jeg at ord som “ordblind” eller “ADHD” ikke fantes. Den gangen fikk disse barne helt andre merkelapper. De var uoppdragne og vanskelige. Jeg lurer derfor på i mitt stille sinn hvem disse barna hadde vært i dag med riktig veiledning og hjelp. Hvis alle hadde visst bedre og ingen hadde forhåndsdømt.
*
En ting er i alle fall sikkert, at den gangen vi fikk vite at vi hadde ei jente med Sotos Syndrom, så var dette helt ukjent for oss og alle rundt oss. Det var faktisk så sjeldent at ingen leger her i Rogaland heller kunne hjelpe oss. Vi var derfor nødt til å reise til østlandet og være med på et ukes opphold på Frambu, kompetansesenteret for sjeldne diagnoser, for å i det hele tatt få en liten pekepinne på hva vi stod ovenfor.
Det tok ikke oss foreldre mange årene å forstå at åpenhet rundt veslejenta vår ville gagne henne mer enn om vi holdt alt skjult. Visshetene om at de rundt oss fikk ta del i hvordan hun oppfattet verden og reagerte på den, ble en viktig agenda. Det var allikevel noe som hele tiden murret i bakhodet, for hvordan ville Mille selv ta dette seinere? Ville hun klare å forstå at all denne åpenheten var gjort i beste mening?
*
Om snaue fjorten dager fyller Mille 15 år. Jeg får tårer i øynene her jeg sitter og tenker på hvor fin hun er. Ikke bare er hun strålende vakker på utsiden, hun har et hjerte av gull også. I tillegg til å være omsorgsfull er hun også blitt så sterk. Hun har selvsagt mindre gode dager, hvor livet lugger skikkelig som hos alle andre, men de blir det bare færre og færre av. Hun er nemlig smertelig klar over at mange andre har det mye verre enn henne, og at det som gjør vondt i dag gjør mindre vondt i morgen. Hun er så klok. Så lærevillig. Hun har blitt mitt forbilde.
Uansett hva som kommer hennes vei, så vet hun at det løser seg, alltid ❤️
Ja, da har vi tuppene altså vært så heldige å få oppleve “Skal vi danse” på veldig nært hold. For som mange sikkert har fått med seg, så er min kommende svigerdatter, Kristin, en av de spennende deltagerne i år, så da var vi jammen meg ikke seine med å takke høylydt “ja” til publikumsbilletter.
Allerede uka før vi dro bortover, var kveldens antrekk til minsten nøye valgt ut. En kort sort silkekjole, som de flinke sydamene ved Breiavannet hadde tilpasset hennes mål, min røde rockeskinnjakke fra London og matchende rutete strømpebukse, også gravd frem fra en av mine skuffer. Hun følte seg altså så fin, og jeg må ærlig innrømme at hun var litt av et syn, faktisk et blikkfang der hun hoppedanset avgårde på vei til drømmeopplevelsen sin.
Minsten var ikke bare fin i tøyet. Håret var møysommelig krøllet også og for en gang skyld ville hun ha litt sminke på. Nærmere bestemte kobberfarget glitterøyenskygge og for aller første gang, et forsiktig lag med rød leppestift.
“Skal vi danse” (SVD), foregår ikke så langt fra Fornebu Arena, nærmere bestemt H3 Arena. Normalt skulle vi vært 800 tilskuere, men på grunn av korona situasjonen var vi kun 200 familiemedlemmer og venner av deltagerne. For å begrense smittefaren ble vi spredt utover fire innganger. Vi var invitert til inngang D, og der ble vi nøye og ofte informert om å holde god avstand. Etterhvert ble vi geleidet inn to og to, og ble fulgt helt frem til de oppmerkede stolene våre, som vi forøvrig ikke fikk lov til å forlate under sendingen. Vi kunne selvsagt gå på do, men kun når det var vår sektor sin tur.
For at SVD skulle klare å bli gjennomført dette spesielle året, har deltagerne mang en regel å forholde seg til. De får ikke lov til å være særlig sosiale i denne perioden. Hverken med oss familie, venner eller med de andre danserne. Vi som familie liker å klemme hverandre, men nei, denne gangen ble det å holde god avstand. Deltagerne får heller ikke lov til å oppsøke oss i publikum etterpå, så jeg hadde forberedt Mille godt i forveien om at hun ikke kunne ta bilde med favoritten sin, altså Youtuberen Agnete Husebye. Kristin hadde uansett klart å overraske henne med en videohilsen fra henne et par dager før, så hun var mer en fornøyd der hun satt og sitret over endelig å få være tilstede. Hilsningen har jeg for øvrig langt med helt nederst i innlegget her.
Jeg må innrømme at jeg synes det var skrekkelig stas å få være med på SVD jeg også. Tårene rant faktisk to ganger på kort tid i begynnelsen der, og nakkehåra reiste seg. For det hele ble mye mer intimt enn det jeg først hadde trodd. Dansegulvet var nemlig mye mindre, så man satt mer eller mindre midt i det hele, uansett hvor man var plassert. Man følte også på en enorm spenning. Konkurranseinnstinktet var så absolutt på plass hos de alle, de tok det dønn seriøst, og når avstanden mellom oss alle ble så kort, fikk vi med oss hver minste lille ting..
Vi ventet selvsagt i spenning på vår fine Kristin, og når det endelig var hennes tur, så tror jeg alle, også dere i sofaen hjemme, hørte oss. Vi ble nemlig oppfordret til å heie på favoritten vår, gjerne stå opp og hoppe, hoie og danse, og da dere, var vi jammen meg ikke vanskelig å be. For dere kjenner oss, vi er ikke redd for hverken å ses eller høres. For å si det sånn, hvis det hadde vært en premie til den i publikumet som var mest høyrøstet, så hadde den garantert gått til oss, eller rettere sagt Mille. Dere kan tro hun var engasjert der hun satt. Hun hadde “the time of her life”, dette var virkelig gøy.
Jeg må forresten få lov til å nevne en artig episode til. Mille er som sagt stor fan av Agnete, så når det var hennes tur til danse, og hun i tillegg kom inn fra den inngangen vi satt, gikk Mille i taket. Hun ropte og vinket på Agnete, og joda, det fikk hun med seg, og vinket så snilt tilbake. Mille dånte selvsagt, og ga meg ørten klemmer med tårer på skinn, gledestårer. Det som derimot skjedde da Mille vinket igjen litt seinere på kvelden, og som hun til sin store overraskelse fikk samme reaksjon på igjen, var minnerikt på en artig måte. For da ble hun altså så hoppende glad at hun i rein opphisselse fant frem den knallrøde leppestiften, og tok den på seg med harde stressende bevegelser, om og om igjen. Alle som har brukt rød leppestift vet at det der ikke er særlig lurt, og dere skulle sett reaksjonen min når jeg plutselig skjønte hva hun holdt på med. Det var altså rød leppestift her i fra til månen og tilbake igjen, hun var reine “The Joker” der hun satt med rødt klin “all over”. Av min reaksjon så skjønte hun selvsagt hva hun hadde gjort, og vi jobbet febrilsk med å dempe skaden. Det ordnet seg selvsagt, så ikke lenge etter var hun like elektrisk igjen. Men fra nå av, tror jeg den røde leppestiften skal ligge i min veske ❤️
Snille Agnete og ikke minst Kristin som fikk til denne hilsningen her;