Ble dette for drøyt?

God morgen!

Vi har en engel på 7 år. En spesiell datter som er født med et veldig sjeldent syndrom. Det gjør at vi som foreldre gjerne har lært oss å tøye grensene noe mer enn normalt. Der andre gjerne hadde irettesatt og disiplinert, trekker vi pusten dypt et par ganger og forsøker å snakke rolig om det som har skjedd. For i hennes verden kan de enkleste ting bli fryktelig vanskelig. Det å da kjefte og smelle i steden for å forstå grunnen til hendelsen blir helt feil og urettferdig, synes vi.

I helgen skjedde det noe som jeg kanskje burde ha stoppet. Vi var på østlandet i barnedåp, og det er en situasjon som kan by på store utfordringer. En setting hvor man over lang tid må sitte stille og gjerne si minst mulig og DET er vanskelig det!

Mille liker egentlig å gå i kirken. Hun elsker å synge med, men vi går kun ved tradisjonelle anledninger som julegudstjeneste, konfirmasjon og denne gangen altså en dåp. Som regel pleier jeg å planlegge disse begivenhetene. Tar med noe frukt eller andre ting som sysselsetter henne, men denne gangen gjorde jeg ikke det. I begynnelsen gikk det sånn tålig bra. Vi koste oss med sukkertøy, jeg lærte henne å lete frem salmene i Bibelen som skulle synges og vi småhvisket og tullet litt. 

Så gikk det mot slutten. Mille begynte å bli temmelig lei og var egentlig veldig klar for å avslutte å gå. Kun Nattverd gjensto. Jeg må forresten få lov å nevne at vi var i en ekstrem liten kirke, veldig koselig og intim, og med nokså mange lokale tilhengere. Plutselig var midtgangen full av folk som stod i kø, og da dere våkna frøkna til, og selvfølgelig reiste hun seg opp og var klar for å finne ut hva som var på ferde. Storebroren på 16 år forsøkte å holde henne igjen, men jeg gikk i mellom, fikk stoppet han i å lage en stor scene. Der og da tenkte jeg altså ikke så langt, og lot henne stille seg i køen bak de andre. Dere kan tro familien min som satt rundt omkring bråsnudde seg mot meg, og ga meg store spørrende blikk. Øynene til svigerinnene min og meg møttes, og da bestemte jeg meg for å slapp av. For hun bare smilte og smålo til meg. Dette var da ikke så farlig? Så da dere, var det bare å sitte i spenning å vente på hva som ville skje. Tiden gikk fryktelig sakte synes jeg, for jeg var jo litt engstelig for hva hun ville finne på. Det var sikker vanskelig å stå der så liten bak alle de voksne ryggene. Fikk hun mon tro med seg noe i det hele tatt? Endelig hennes tur. Hun tok pent i mot kjeksen fra presten og hørte godt etter på hva han sa. Så var det å gå videre til mannen med vinbegeret. Hun dyppet, ventet, og så etter noe som føltes som en evighet, dyppet hun igjen. Der og da trodde jeg ikke hun forstod at hun skulle putte den i munnen og gå videre. Plutselig, som det naturligste i verden, gikk kjeksen i munnen. Dere skulle sett ansiktet hennes, dette likte hun ikke! Akkurat der og da fikk jeg satt øynene mine i henne samtidig som jeg ga henne tommelen opp. Hun svelget og svelget og da de verste rykka og nappa hadde gitt seg, kom smilet, og for et smil! Høyt proklamerte hun: “Eg har drukket Jesus sitt blod, tenk på det?!” Hjertesukk, for ei lita herlig jente. Dette gikk jo så bra! Om det var riktig å la henne gjøre det, helt alene, er jo en helt annen sak.

Vi har snakket mye om det i etterkant. Jeg har ikke tenkt å begynne å snakke om synd til et lite barn. Hva skal hun be om tilgivelse for?  Det ordet har ingenting i hennes verden å gjøre, så jeg lar det ligge. Men da skulle jeg kanskje ikke latt henne gjøre det?

Uansett, alle smilte og hun var kjempestolt. Hun fant vel også ut at hun ikke likte vin noe særlig, eller som hun så bokstavelig sier “Jesus sitt blod”.

 Ha en finfin dag 

 

#Sotos