Vi jentene har igjen vært ute på vift, og denne gangen har Mille fått oppleve en av mine store favorittartister, som for lengst også har blitt et av Mille sine forbilder.

Sondre er for oss mannen med en av de vakreste sjelene vi veit om. Vel, vi kjenner han jo ikke personlig, men vi er overbeviste om at han er og blir fin, for tekstene han skriver treffer oss midt i hjertet. Mor og datter hadde derfor store forventninger til kveldens konsert, og vi ble på ingen måte skuffet. Sondre tok oss med på en skikkelig karusell, på hele følelsesregisteret vårt. Vi danset og sang for full hals, og selvsagt ble det felt noen tårer også.

“Riv i hjertet” (2015), var en vekker, så da var virkelig på tiden å finne ut hvem denne artisten var. “Ikke som de andre” (2018), fikk meg til å stortute, og jeg var helfrelst, og pushet hardt på for at flere i familien skulle ta seg tid til å lytte til han. Mille var ikke sein med å føle det jeg gjorde, og når han kom ut med låta “Kjærlighet” i fjor, var hun helfrelst. Bjørn Erik ble faktisk også tydelig rørt tidligere år når Sondre og kjæresten Peder, uventet dukket opp og sang “Befri mæ” i sammen i Oslo Spektrum. Hvis du har lyst å se noe utrolig vakker, så søk det opp på nett, du vil ikke angre.

Disse spesielle opplevelsen med Mille, er store. Hun holder ikke noe tilbake, hun gir av hele seg selv. Den gangen vi fikk et innblikk i hvordan hennes fremtid og verden antagelig ville fortone seg, hadde vi som foreldre et klart mål. Vi skulle hive oss på alt som kom vår vei av spennende ting. Når ungene i klassen til Mille kom tilbake fra en helg med gode vennehistorier, forsøkte vi som foreldre å fylle på med moro for at hun ikke skulle føle seg utenfor. Vi har brukt ledsagerbeviset (et kort som gir personer med nedsatt funksjonsevne, muligheten til å ha med seg en assistent gratis på en rekke begivenheter) flittig. Mille sin minnebok skulle også fylles opp med ekstra fine stunder. Det har blitt mange konserter, teaterforestillinger og musikaler, og flere skal det bli ❤️

Hei, hei, her er jeg igjen kjære dere!

Vi har vært på jomfrutur til Hamburg, altså mitt og Bjørn Erik sitt første Turbojugend treff i St. Pauli. Vi har hørt om denne elleville turen i åresvis, og endelig var det altså vår tur å få oppleve St. Pauli & Weltturbojugendtage (WTJT).

Det var et fyrverkeri av en fest fra begynnelse til slutt, egentlig fra torsdag til lørdag, men for mange startet den flere dager i forveien og varte i alle fall til søndag, eller til mandag som for oss. Jeg ble faktisk litt smågrinete allerede i begynnelsen av uken, for flere og flere proklamerte sin ankomst mange dager i forveien av eventen, og for dere som kjenner meg, så vet dere at jeg er livredd for å gå glipp av noe moro.

Jaja, så gikk vi kanskje glipp av noe, men ikke så alt for mye, for søvn kunne vi tross alt sørge for når vi kom hjem igjen. Så vi beit tenna sammen fra første stund, og dro ut på det ene eventyret etter det andre. Møtte gode gamle venner, sanket mange nye og fikk et skikkelig innblikk i hva Turbojugend faktisk står for og hva de får til. La meg få nevne noen stikkord: Turbonegro, samhold, musikk, konserter, glitter, vennskap, pizza, patcher, nakne romper, korte shortser, minigolf, fotoboks, skjegg, pinup, båttur, pupper, øl, band, sang, karakoke, Rock ‘n’ Roll, junk food og klemmer, faktisk mange gode lange klemmer, hva mer kan man ønske seg?

Vi hadde det altså så gøy dere. Vi lekte og kosa oss fra morgen til kveld, og fikk til og med til å døgne en av dagene så vi fikk vært med på å ta gruppebilde klokken seks om morgenen på Hamburg Fischmarkt.

Alt klaffet, både kroppen og været viste seg fra sin aller beste side. Dette var så oppfriskende at vi faktisk bestilte hotell nå og går for St. Pauli & Weltturbojugendtage 2023. Herrefred som jeg gleder meg allerede ⚓️

Lå oss først ta en kort gjennomgang av hva Turbojugend egentlig er dere;

 ⚓️ Bildedryss ⚓️

Jeg hadde over lengre tid fått med meg at kofferter ikke kom frem i tide, så TJ jakka var selvsagt ved min side hele tiden.

Det offisielle programmet;

Ja, da var vi altså endelig i gang!

Noen hadde helt klart større divanykker enn andre.

Det pågikk en hel den i fotball sjappa til St. Pauli. Øl kostet ingenting, men man putte gjerne en peng eller to i krukka som gikk til Ukraina. Det gikk også en hatt rundt og samlet inn litt til bandene som opptrådte.

Nina doesn’t share candyfloss!

We did it!

Looking forward to see you all again next year ❤️

Løddepønk Wakestock Festival 2022, så rått! En minifest på en dag med fire band. Top festivalcamp, med top stemning. Gamle gode venner og helt klart nye bekjentskaper. Hva mer kan man ønske seg? Jo, man kan håpe på fint vær, og sannelig fikk vi det også. Heaven!

Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk. Hele opplegget hørtes sprøtt ut, litt for godt ut til å være sant. En minifestival jeg aldri hadde hørt om før, men med Bjørn Erik sine favorittband “The Dogs” og “Bokassa”. I tillegg så synes BE det var gøy å dra tilbake til gamle trakter, Rykene, han er jo tross alt fra Arendal, han fine sørlendingen min. Det var også et stort pluss at vi hadde fått plass på campingplassen. Vi elsker nemlig å telte, og denne gangen visste vi at vi fikk verdens beste teltnaboer også, nemlig en stor flokk Turbojugend fra nært og fjernt.

Jeg tror jeg skal la bildene under tale for seg selv denne gangen også. Opplevelsen rundt dagen bestod av det ene klimakset etter det andre. Så vet dere hva? Løddepønk Wakestock Festival 2023 er allerede ført opp i kalenderen, for dette vil jeg rett og slett ikke gå glipp av.

Sjekk den varme velkomsten vi alle fikk på teltplassen vi var tildelt.

Turbojugend i skjønn forening. Noen kom allerede dagen i forveien, noe vi så absolutt vil vurdere til neste år.

Her oppstod det helt klart en “situasjon”. Mor ville ut i den vakre åkeren å forevige stemningen…

…men noen hadde helt klart andre planer, og det fikk jeg selvsagt ikke med meg før det var for seint, til alles elleville jubel.

Too good to be true, har dere sett noe så vakkert?

“Wakeboard Band Battle 2022” seieren gikk overlegent til “Chemtrails Oslo”.

Om jeg koste meg? Ehhh, kan man ha det bedre?!

“Camp Abby”

“Chemtrails Oslo”

Jeg får fortsatt vann i munnen når jeg tenker på maten vi ble tilbudt.

“Bokassa” i sikte, mens jeg forsynte meg av det gode kjøkkenet for tredje gang den dagen.

“The Dogs”

“The Dogs” og en ellevill rå Jorun Stiansen. Må innrømme at dette ble en av kveldens store overraskelse for min del. Så ikke den komme.

Turbojugend Denim Den Stavanger takker for en helt rå festivalopplevelse i alldeles vakre omgivelser. Vi gleder oss allerede til neste år.

 

Heihei igjen, kjære dere. Nå sitter jeg her og mimrer over uken som har gått med et stort smil om munnen. Vi har hatt storinnrykk av Turbojugend fra Danmark, Tyskland, Canada, USA, Australia og selvsagt fra vårt kjære moderland. Bjørn Erik og jeg har åpnet hjemme vårt for våre venner og i sammen har vi skapt gode minner for evig og alltid.

Høydepunktet mitt var selvsagt konserten med Guns N´Roses og Turbonegro, men jeg hang meg også på flokken som skulle overvære Judas Priest. Jeg kan med en gang skrive under på at dette ble litt i tyngste laget for min del, men så absolutt noe jeg klarte å komme meg gjennom takket være det lystige laget. Jeg tenker de fleste har godt av å oppleve noe utenfor egne rammer en gang i blant, og med tanke på hvor mange ganger Bjørn Erik har vært med meg på mine favoritter, så skyldte jeg han å vise min interesse.

Jeg hadde store forventninger til Guns N´Roses, og jeg gledet meg altså så til de grader etter å ha fått oppleve en Axl Rose i storform i Barcelona for fire år siden. Jeg skal ikke lyve å si at Mr. Rose til tider ikke ble litt sliten, men da dro Slash en tyve minutters solo på gitaren sin, mens han gikk ut en tur for å hente seg inn igjen. Egentlig helt greit, for er det noe man blir paralysert av, så er det Slash og gitaren hans.

Av erfaring, så håpet jeg altså på en kveld med den ene oppturen etter den andre, og jeg ble på ingen måte skuffet denne gangen heller. Vi stod på femte rad uten noe form for knuffing, og vi var like heldige nå som den gangen i 2018. De spilte i overkant av tre timer og det blir nesten som en liten minifestivaldag i seg sjæl. Nytt og gammelt om hverandre, og da kan man med god samvittighet legge inn do-, pils- og skravlepauser.

I vakker solnedgang med silkerusen like om hjørnet, ble Turbonegro og Guns ´N Rosse den perfekte konsertopplevelsen. Fyttikatta som vi storkoste oss, helt der foran ved scene, med allsang og den karakteristiske vugge dansinga til Mr. Rose. Stavanger på sitt aller beste, åhhh som jeg elsker denne byen, den er helt rå!

 

 

1 år med Covid rocke-venting er endelig over!

Da Øivind Ekeland i fjor sommer annonserte at Guns N´Roses skulle komme til Stavanger, eksploderte internett. Billettene ble solgt fortere enn halvlitere på Beverly sin uteservering en varm sommerdag.

For vår del var det noe ekstra spesielt med lineupen til selve konserten. Vårt kjære Turbonegro skal varme opp før Axl og Slash tar over, og det er selvsagt stort. Som medlem av Turbojugend så var vi derfor kjapt ute i våre SoMe kanaler og inviterte Turbojugend fra hele verden på fest. Mange kjøpte billetter, og selv om noen har falt fra, er det allikevel imponerende mange som kommer til vår lille by for å treffes, feste og gå på konsert. Vi tar imot gjester fra Polen, Danmark, Tyskland, UK, Canada, USA og til og med helt fra Brisbane i Australia! Vi begynte i går med 2 lokale band på Folken, fortsetter i dag med Bokassa og Judas Priest i DnB Arena før vi tar den helt ut på onsdag med TRBNGR og GNR.

Hear! Hear! Hvis du vil oppleve disse to ikoniske banda fra Golden Circle sammen med oss, så meld deg på konkurransen. Jeg har 2 stk Golden Circle billetter å dele ut til bra folk, så Rock on! Det eneste du trenger å gjøre er å gå inn på Facebook siden min Nina Sprell Levende og tagg/nevn i kommentarfeltet hvem du vil ha med deg på fest. Trekningen skjer før klokken tolv i morgen.

Lykke til!

Alle bildene her er forresten mine, fra da jeg var på tidenes konsert i Barcelona i juli 2018. Les gjerne hele den pulserende opplevelsen her.

For en deilig helg det her har vært, dere. Vi har vært høyt og lavt, samtidig som vi alle har ligget vannrette i sofaen med hver vår snopeskål og sett min favorittsjanger av film, nemlig krigsfilmer. Jeg har sikkert nevnt det før, men jeg forsøker altså å få med meg alt av dokumentarer og filmer som omhandler 2. verdenskrig. I går stod endelig filmen “Midway” for tur, og jeg mener dette er en av de bedre krigsfilmene jeg har sett på lenge. Den er stjernespekket av kjente helt fantastiske skuespiller, og man blir regelrett sugd inn i de dramatiske og eksplosive handlingene rundt den underbemannete amerikanske flåten og de målretta japanerne. Det var spenning fra begynnelse til slutt, så den bør dere så absolutt se.

Helgen begynte forresten med fint besøk fra Turbojugend (TJ) Stord. De er nemlig like stor fan som oss av “The Dogs” med karismatiske vokalist Kristopher Schau som frontfigur. Er man TJ, så hører det med at man åpner opp hjemmet sitt for andre medlemmer når de entrer byen din. Bjørn Erik og jeg har flere ganger høstet nye fine vennskap gjennom slike møter, så nå var det på tide å gjengjelde det. Jeg synes det er så kjekt å møtes på denne måten, og ekstra stas å gå som samla tropp på konsert.  

The Good The Bad and The Zugly

The Dogs

Selvsagt fikk Pippi sin vanlige kvelds-/natt tur når vi kom hjem etter endt konsert og selvsagt fikk kameraet også kjørt seg litt.

Før Bjørn Erik og jeg stod opp på lørdag, hadde Mille kommet seg i stallen på egenhånd ved å ta buss. Hun er egentlig ikke så glad i det, fæler litt når hun må vente i byen på overgangsbussen, men også denne gang gikk det knirkefritt. Vi foreldre var derimot på plass til det var hennes tur til å ri dressurprogrammet LC. Det er altså så kjekt å se den fine duoen her i aksjon. 

Søndag og morsdag, restemiddag og restesnop fra lørdag. Vinden og regnet herjer vilt utenfor, mens vi fyrer i peisen og nyter nok en lat dag med våre tre- og firbeinte. Mille derimot er i stallen, og jeg tenker det blir en typisk 8-timers økt for henne der…som vanlig. Akkurat som hun liker det.

 

#thedogs #turbojugend #touscene #morsdag #hest #dressurlc #tjstord

 

I am back, etter tre dager i dvale!

Jeg aner ikke hva som skjedde i helgen, men en ting er sikkert, jeg smuldra helt opp under Gabrielle konserten. Popdronning har bare vokst og vokst på meg den siste tiden, og det nyeste albumet “Snart Gabby”, har gjort meg til et emosjonelt nervevrak. Tekstene er altså så fine, de trenger inn under huden på deg. De er så vakre, såre og ærlige, og jeg tror alle og enhver kan relatere seg til innholdet, hun synger om noe alle har opplevd.

I det Gabrielle entret scenen her i Stavanger på lørdag, sa det rett og slett pang i topplokket på meg. Jeg var altså så lykkelig over å få være akkurat der den kvelden, og musikken som strømmet i mot meg eksploderte i hjertet og sjela mi. Tårene flomma over, jeg var helt tusset, og snudde meg til Bjørn Erik, Vibecke og Hanna under hver bidige sang og stotret  frem “eg må bara grina litt”…. og de, jo de lo.

Jeg stod altså der og hoppa og sang og grein meg gjennom kvelden, og veit dere hva, til og med Bjørn Erik begynte å tute, han som i utgangspunktet ikke hører på sånn musikk i det hele tatt. Følelsene foran scenen var til å ta og føle på for oss alle, tror jeg, opplevelsen ble så fargerik og sterk. Egentlig så latterlig, men jeg tror jeg med hånda på hjertet kan si at dette er en av de aller aller beste konsertopplevelse jeg har opplevd. 

Alle var enige om at kvelden var storartet. Dama ga virkelig jernet, men vi burde gjort som Hannah og Vibecke, vært takknemlig, vært fornøyde og dratt hjem. Det gjorde vi derimot ikke, vi ramle heller inn på “Fri bar”, hvor vi traff på en rekke fine kjentfolk. 80-talls musikken ruvet på anlegget og vi hadde det så kjekt, men kanskje litt for kjekt? Dagen etterpå våknet jeg nemlig opp sååå forbaska fyllesjuk. Jeg kan ikke huske sist gang jeg opplevde å bli så dårlig, det var rett og slett uutholdelig. Jeg mer eller mindre bodde på toalett de første timene av dagen, for deretter å ligge å holde på hodet mitt samtidig som jeg forsøkte å holde vannet i munnen borte.

Gjett om jeg synes synd på meg selv da dere? Samtidig skammet jeg meg. For akkurat den søndagen her hadde Mille og jeg gledet oss til i en evighet. Vi skulle nemlig feire Mie sin 9 års dag, og vi venninnene skulle overraske ungene våre med det tradisjonelle “Svartnisse” teateret seinere på kvelden. Fanken, så dumt, så forbaska dårlig planlagt av meg. Hvorfor kunne vi ikke ha gått rett hjem etter konserten?

Takk gud for snill, omgjengelig og omtenksom mann. Bjørn Erik plasserte meg fint i sofaen, pakka meg godt inn i pleddet , og dro selv til de kjekke vennene våre og var sosial. De sendte meg alle bilder og videoer av de fine ungene våre, så da dere, jo da grein jeg igjen. Jeg har med andre ord lagt bak meg noen skikkelig sippe dager nå, men sipping på en god måte. Det er faktisk litt deilig å la det “renne over” av og til ❤️

Jeg ble altså etterhvert sååå rødøyd…Bjørn Erik også, thihiii.

Ler godt her, men ikke dagen derpå.

Først i dag, etter fire dager, våknet jeg opp uten at foten rocka. Jeg tuller ikke, jeg har faktisk våkna opp med en eller annen Turbo-sang på hjernen hver eneste dag nå og formelig rocka meg ut og opp av senga.

Vi har som sagt lagt bak oss noen intense dager hvor vi har møtt på mange nye mennesker som har gitt oss mange nye gode inntrykk. Vi har hatt det sabla gøy i sammen, og jeg er enig med Bjørn Erik at det er kjekt å ha funnet en slags “hobby” vi kan ha i sammen. Vi styrer nemlig mye med egne ting hver for oss, er nokså forskjellige, men dette samler oss.

Klimaks for helgen var selvsagt konserten med Turbonegro lørdagskveld på mitt kjære Rockefeller. Bestis Tonje og jeg fikk perfekt tribuneplass sammen med våre nye danske venner, langt unna “trøkket” foran scenen. Det frista nemlig lite å stå med Bjørn Erik og hans venner der nede, for der ble det bydd opp til dans i ett sett, og jeg liker ikke å bli tråkka på tærne…eller dunka på. Jeg er livredd for å havne i en moshpit, så det er bare å holde seg på lang avstand.

Det var forresten litt morsomt at folk i etterkant trodde Bjørn Erik hadde fått seg en på trynet, siden han endte opp med “blåveis”. Sannheten var at han bare hadde svetta bort kveldens sminke…

Helgens Turbojugend i skjønn forening utenfor Vaterland pub.

Gutta fikser seg sjøl.

Roy Destroy åpnet kveldens bøtteballett.

 

#turbonegro #turbojugend #rockefeller #turbonegro30år

Hallois hallois kjære dere.

I skrivende stund sitter jeg i baksete i bilen som skal ta meg og resten av flokken til Oslo. I morgen skal vi nemlig feire navnedagen til vesle Falk i Rådhuset, og jeg gleder meg altså så til å endelig få klemme han igjen. Nå er det over en måned siden sist, og jeg vet han har begynt å fæle litt over fremmede. Han er i den skeptiske alderen, men jeg håper det ikke tar for lang tid før han tør å sitte på fanget mitt igjen. Vi skyper opptil flere ganger om dagen, så det kan jo hende han gjenkjenner stemmen min og ikke minst hun gale dama med det grønne håret som alltid roper:”Heihei lille Falke-mann!”

Den grønnhåra dama er altså så til de grader i farmor-modus nå, men i går var det andre boller. Da heiv jeg meg nemlig inn den endeløse feiringen av Turbonegro sitt 30 års jubileum. I kjent stil ble demin jakken med nypåsydde patcher hentet frem, og Bjørn Erik og jeg var en av de første som entret dørene på favoritt konsertstedet Folken.

Det er ganske spesielt å få oppleve gutta i egen hjemby. Folken er noe helt for seg selv når det er stappfullt, og med ihuga Turbo fans til stede blir det livlig. Det ble fort intimt og som sagt livlig, så jeg var rask med å trekke meg tilbake opp på balkongen. Det å dundre i sammen i en moshpit er nemlig ingenting for den frøkna her, da er det best å holde seg på god avstand.

Konserten var dessverre over på et blunk, men vi fortviler ikke. Vi skal på tur igjen allerede til neste helg, og da får vi oppleve dem igjen. 30 års jubileet fortsetter videre og vi kommer til å hive oss på så ofte vi kan.

Bjørn Erik har fått laget 30 stk. skjeggvoks til jubileet som han flittig gir bort.

Hvis dere zoomer inn på panna mi her så ser dere at Turbojugend Haakonsvern har gått berserk med glitteret sitt igjen. Selv om jeg dusja i morges, finner jeg fortsatt glitter på de rareste steder. 

 

#turbonegro #turbojugend #konsert #folken #stavanger

Hei igjen!

I går var Bjørn Erik og jeg en liten svipptur over brua, nærmere sagt på konsert på Tou Scene. Vi var lenge usikker på om vi skulle gå, for vi hadde ikke barnevakt, men så tok jeg avgjørelsen om at Mille kunne få være aleine på kvelden for aller første gang.

Bjørn Erik var veldig skeptisk. Joda jeg er jo enig om at jeg tvilte litt selv også, men etter å ha snakka mange ganger med Mille om hva hun fikk lov til og ikke, så tok vi sjansen. I tillegg var vi enige om at vi skulle tekste underveis, og jeg hadde også en avtale med mamma om at hun skulle være tilgjengelig på mobil hvis Mille ble ensom eller lurte på noe.

Det er rart det der, hvor skummelt alle disse “første gang aleine opplevelsene” skal være med minstejenta vår. Bjørn Erik og jeg har blitt noen skikkelig reddharer, noen kaller det kanskje å være overbeskyttende, men det får så være. Jeg aner ikke hvor mange ganger vi gikk igjennom “du får ikke lov” setningene. Det viktigste var å ikke nevne for en sjel at hun var hjemme alene for hun fikk ikke på noe tidspunkt lov å ha besøk.

Vi drøyde avreisen så lenge som mulig, dro ikke før ti. Da var Mille godt planta i sofaen, med en hund i hver favn. Hun hadde begynte å se “Skal vi danse” fra start av over en time senere enn det begynte. Victor Sotberg er hennes største favoritt, og hun var mer opptatt av hvordan det skulle gå med han enn at vi skulle gå. Det gikk med andre ord helt knirkefritt.

Det ble altså konsert, og etterhvert også en liten bytur. Vi tekstet som avtalt hjem et par ganger, og hun klagde ikke. Hun var fortsatt opptatt med å se på TV og hadde også skypet en stund med trioen i Oslo, lille Falke-mann.

Når vi kom hjem med bussen rett før to, så hadde hun for lengst sovnet med begge hundene på rommet sitt. Jeg spurte henne i dag om hun syntes det hele var gått greit, og da innrømmet hun at hun hadde syntes det var litt skummelt å legge seg. Hun trodde nemlig hun hadde hørt noen lyder hun ikke helt visste hva var, men slo det egentlig fort fra seg. I bunn og grunn så var det ikke så ille.

Jaja, da har vi prøvd det også. Jeg kjenner jeg har ambivalente følelser rundt dette. Synes nok egentlig fortsatt hun er litt ung, selv om hun fyller 14 år om en måned. Jeg tenker vi kommer til å fortette å spørre mellomstemann Pelle og Hege-mor om hjelp. Det er helt klart fortsatt det tryggeste.

 

#konsert# bokassa #touscene #hjemmealene kjærestetid