Hei, hei, kjære dere. Tenk at jeg har latt det gå flere uker siden jeg sist blogget. Helt uforståelige, for det å blogge i bilder er jo noe jeg alltid har elsket. Vel, en ting er i alle fall sikkert, jeg har nok en gang storkost meg, så lover nok en gang at dette ikke blir siste gangen bloggen ser dagens lys.
Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at denne festivalen er noe av det kjekkeste jeg noensinne har opplevd. Festivalområdet var perfekt, været på vår side, artistene helt rå og det å skape slike minner med minsten Mille, helt magisk.
Jeg er av den oppfatningen at hvis en festival hoster opp med to-tre artister jeg er megafan av, da er den så absolutt verdt å få med seg. Jeg elsker Kygo, storkoser meg alltid med Bjørn Eidsvåg og er blodfan av Gabrielle. Noe mer trenger egentlig ikke jeg, men må få nevne at jeg ble overrasket og digget mitt første møte med Roc Boyz og Bausa. De må jeg helt klart få til å oppleve igjen.
En annen ting jeg også må få nevne, er det geniale med “Silent Disco”. Beliggenheten er trolsk innunder høye trær pyntet med discokuler og fargeglade girlandere. Tre DJ’er sloss iherdig om oppmerksomheten din. Man får utdelt headsett med rødt, blått og grønt lys, og man switcher enkelt mellom de tre forskjellige låtvalgene. Dere kan tro jeg fikk meg en liten wakeupcall, når alle rundt meg hylskreik og insisterte på at låta på grønt måtte høres. Da kan dere tro det ble allsang, til (hold dere fast) Marcus og Martinus og sangen “Elektrisk”. Folkemengden var i ekstase, og da snakker vi om en låt som kom ut i 2015 og hvor ungene som elsket den var 9-10 år. En tankevekker, men jeg elsket det som skjedde der og da, jeg storkoste meg.
En fantastisk helg, med nydelige Mille ble altså tilbakelagt, og billetter til Utopia 2025 er allerede i boks. Nå tenker jeg bildene under kan snakke mer for seg selv, for en helg ❤️
Jeg har sitti her i svarte natta på morgenkvisten og mimret. Kost meg med bilder fra feiringen av den fine jentungen vår. Tenk det dere, nå er hun blitt 18 år.
Lite visste Mille hva Bjørn Erik og jeg hadde planlagt. Hun vet av erfaring at det gjerne skjer noe på disse spesielle dagene, men denne gangen dro vi det lengre enn vi pleier, hun skulle nemlig få våkne opp i London på selve dagen sin. Derfor ba vi venner og familie hjem på bursdagsfeiring to dager i forkant. Vi unnskyldte det med at hun helt sikkert ville ut å feire myndighetsdagen sin på byen her i Stavanger med gode venner, hun skulle få slippe å sitte å holde oss i hånda den dagen, men realiteten som sagt var noe helt annerledes.
Med 31 gjester i hus, ble det som vanlig servert taco i kjent stil. Etterhvert ble kveldens midtpunkt bedt om å åpne pakker. Etter å ha åpnet den ene fine overraskelsen etter den andre, kom stunden der vi skulle fortelle henne hva som skulle skje de neste timene. Dere kan tro jubelen stod i taket da hun så hun skulle på ABBA konsert i selveste London. Vi hadde avtalt fri fra både skole og hest, så det var bare å sette i gang å pakke. London, og nærmere bestemt vakre Kingston, lå og ventet på oss.
Det er sikkert mange som lurer på hvorfor vi nesten alltid velger å bo i Kingston i stedet for i selveste London sentrum. Det er rett og slett fordi jeg foretrekker stillhet og ro mellom alle de travle aktivitetene. Det må også nevnes at jeg elsker Shoreditch, kunstnerområde med de kuleste spisestedene og vintagebutikkene, men Kingston har helt klart vunnet hjerte mitt. Det er gjerne litt grått og kaldt der på denne tiden av året, men får man muligheten til å besøke byen på våren eller sommeren, så er det helt klart en vakker perle man fort knytter seg til.
Vesle Mille-mor, som helt klart ikke er så lita lenger, våknet altså opp på 18-års dagen sin i Kingston, og lite visste hun hva som skulle skje den dagen utenom ABBA konserten. Tante Silvia hadde sendt med rosa bobler, som selvsagt måtte sprettes. Jeg vet ikke helt om det falt i smak når man ikke er vant til alkohol, men vi fikk nå alle ned et lite glass. Ikledd finstasen gikk veien videre til togstasjonen, for det var på tide å komme seg inn til sentrum at London.
Afternoon tea på flotte Sketch er og blir en magisk opplevelse. Allerede når man blir møtt av dørvakten utenfor og geleidet inne i den vakre gangen, blir man litt lavmælt og stum av beundring. Deretter blir man henvist til bordet sitt i den nydelige spisesalen, man får egen servitør, og så er det bare å nyte øyeblikket. Rosa bobler ble altså helt i de fineste krystallglass, og den ene småretten etter den andre blir nøye presentert, og da dere, var feiringen endelig i gang. På tampen her så må jeg også nevne at toalettene er en opplevelse uten sidestykke. De som vet, vet.
Gode og mette ruslet vi etterhvert inn lekebutikken Hamleys og deretter gikk turen videre til fargeglade Caranby street. Vi måtte nemlig slå ihjel litt tid før den store konsertopplevelsen med Abba. Mille og jeg er storfan av ABBA, og jammen tror jeg BE også har blitt frelst. Folkens, hvis dere noen gang for muligheten til å se ABBA Voyage, grip sjansen. Showet er en nyskapende greie, hvor du på en måte er på konsert med artistene. Det var hverken lov å filme eller ta bilde av begivenheten, men jeg kan skrive under på at dette ble en uforglemmelig kveld.
Tilbake i vakre Kingston dagen derpå, ble det shopping, pubkos og livekonsert på rockestedet “The Fighting Cocks”. Bandet “Man The Lifeboats”, arbeiderklasseband, engelsk folkemusikk, slo virkelig an, og det var altså så kjekt å vise minsten denne siden av engelsk kultur også.
De neste dagene ble tilbragt litt her og der. Vi fikk oss en liten tur på Camden market, Kingston market, mer juleshopping, tur langs Themsen og besøk på lokalpuben “Druids Head”. Vi lå med andre ord ikke på latsiden. Det var helt klart en skikkelig godt fornøyd jentunge som satte nesa hjemover til Stavanger igjen fire dager etterpå. I kofferten hadde hun julepresanger til kjæresten, og minner om en feiring jeg tenker hun vil huske til evig tid ❤️
Det er sikkert mange som lurer på hvordan Kingston ser ut om sommeren, så helt på slutten av bloggen legger jeg ved ved minner da vi som familie tok en snartur innom byen på vei til Thailand i 2010. Er det ikke vakkert?
Vi jentene har igjen vært ute på vift, og denne gangen har Mille fått oppleve en av mine store favorittartister, som for lengst også har blitt et av Mille sine forbilder.
Sondre er for oss mannen med en av de vakreste sjelene vi veit om. Vel, vi kjenner han jo ikke personlig, men vi er overbeviste om at han er og blir fin, for tekstene han skriver treffer oss midt i hjertet. Mor og datter hadde derfor store forventninger til kveldens konsert, og vi ble på ingen måte skuffet. Sondre tok oss med på en skikkelig karusell, på hele følelsesregisteret vårt. Vi danset og sang for full hals, og selvsagt ble det felt noen tårer også.
“Riv i hjertet” (2015), var en vekker, så da var virkelig på tiden å finne ut hvem denne artisten var. “Ikke som de andre” (2018), fikk meg til å stortute, og jeg var helfrelst, og pushet hardt på for at flere i familien skulle ta seg tid til å lytte til han. Mille var ikke sein med å føle det jeg gjorde, og når han kom ut med låta “Kjærlighet” i fjor, var hun helfrelst. Bjørn Erik ble faktisk også tydelig rørt tidligere år når Sondre og kjæresten Peder, uventet dukket opp og sang “Befri mæ” i sammen i Oslo Spektrum. Hvis du har lyst å se noe utrolig vakker, så søk det opp på nett, du vil ikke angre.
Disse spesielle opplevelsen med Mille, er store. Hun holder ikke noe tilbake, hun gir av hele seg selv. Den gangen vi fikk et innblikk i hvordan hennes fremtid og verden antagelig ville fortone seg, hadde vi som foreldre et klart mål. Vi skulle hive oss på alt som kom vår vei av spennende ting. Når ungene i klassen til Mille kom tilbake fra en helg med gode vennehistorier, forsøkte vi som foreldre å fylle på med moro for at hun ikke skulle føle seg utenfor. Vi har brukt ledsagerbeviset (et kort som gir personer med nedsatt funksjonsevne, muligheten til å ha med seg en assistent gratis på en rekke begivenheter) flittig. Mille sin minnebok skulle også fylles opp med ekstra fine stunder. Det har blitt mange konserter, teaterforestillinger og musikaler, og flere skal det bli ❤️
Vi har vært på jomfrutur til Hamburg, altså mitt og Bjørn Erik sitt første Turbojugend treff i St. Pauli. Vi har hørt om denne elleville turen i åresvis, og endelig var det altså vår tur å få oppleve St. Pauli & Weltturbojugendtage (WTJT).
Det var et fyrverkeri av en fest fra begynnelse til slutt, egentlig fra torsdag til lørdag, men for mange startet den flere dager i forveien og varte i alle fall til søndag, eller til mandag som for oss. Jeg ble faktisk litt smågrinete allerede i begynnelsen av uken, for flere og flere proklamerte sin ankomst mange dager i forveien av eventen, og for dere som kjenner meg, så vet dere at jeg er livredd for å gå glipp av noe moro.
Jaja, så gikk vi kanskje glipp av noe, men ikke så alt for mye, for søvn kunne vi tross alt sørge for når vi kom hjem igjen. Så vi beit tenna sammen fra første stund, og dro ut på det ene eventyret etter det andre. Møtte gode gamle venner, sanket mange nye og fikk et skikkelig innblikk i hva Turbojugend faktisk står for og hva de får til. La meg få nevne noen stikkord: Turbonegro, samhold, musikk, konserter, glitter, vennskap, pizza, patcher, nakne romper, korte shortser, minigolf, fotoboks, skjegg, pinup, båttur, pupper, øl, band, sang, karakoke, Rock ‘n’ Roll, junk food og klemmer, faktisk mange gode lange klemmer, hva mer kan man ønske seg?
Vi hadde det altså så gøy dere. Vi lekte og kosa oss fra morgen til kveld, og fikk til og med til å døgne en av dagene så vi fikk vært med på å ta gruppebilde klokken seks om morgenen på Hamburg Fischmarkt.
Alt klaffet, både kroppen og været viste seg fra sin aller beste side. Dette var så oppfriskende at vi faktisk bestilte hotell nå og går for St. Pauli & Weltturbojugendtage 2023. Herrefred som jeg gleder meg allerede ⚓️
Lå oss først ta en kort gjennomgang av hva Turbojugend egentlig er dere;
⚓️ Bildedryss ⚓️
Jeg hadde over lengre tid fått med meg at kofferter ikke kom frem i tide, så TJ jakka var selvsagt ved min side hele tiden.
Det offisielle programmet;
Ja, da var vi altså endelig i gang!
Noen hadde helt klart større divanykker enn andre.
Det pågikk en hel den i fotball sjappa til St. Pauli. Øl kostet ingenting, men man putte gjerne en peng eller to i krukka som gikk til Ukraina. Det gikk også en hatt rundt og samlet inn litt til bandene som opptrådte.
Løddepønk Wakestock Festival 2022, så rått! En minifest på en dag med fire band. Top festivalcamp, med top stemning. Gamle gode venner og helt klart nye bekjentskaper. Hva mer kan man ønske seg? Jo, man kan håpe på fint vær, og sannelig fikk vi det også. Heaven!
Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk. Hele opplegget hørtes sprøtt ut, litt for godt ut til å være sant. En minifestival jeg aldri hadde hørt om før, men med Bjørn Erik sine favorittband “The Dogs” og “Bokassa”. I tillegg så synes BE det var gøy å dra tilbake til gamle trakter, Rykene, han er jo tross alt fra Arendal, han fine sørlendingen min. Det var også et stort pluss at vi hadde fått plass på campingplassen. Vi elsker nemlig å telte, og denne gangen visste vi at vi fikk verdens beste teltnaboer også, nemlig en stor flokk Turbojugend fra nært og fjernt.
Jeg tror jeg skal la bildene under tale for seg selv denne gangen også. Opplevelsen rundt dagen bestod av det ene klimakset etter det andre. Så vet dere hva? Løddepønk Wakestock Festival 2023 er allerede ført opp i kalenderen, for dette vil jeg rett og slett ikke gå glipp av.
Heihei igjen, kjære dere. Nå sitter jeg her og mimrer over uken som har gått med et stort smil om munnen. Vi har hatt storinnrykk av Turbojugend fra Danmark, Tyskland, Canada, USA, Australia og selvsagt fra vårt kjære moderland. Bjørn Erik og jeg har åpnet hjemme vårt for våre venner og i sammen har vi skapt gode minner for evig og alltid.
Høydepunktet mitt var selvsagt konserten med Guns N´Roses og Turbonegro, men jeg hang meg også på flokken som skulle overvære Judas Priest. Jeg kan med en gang skrive under på at dette ble litt i tyngste laget for min del, men så absolutt noe jeg klarte å komme meg gjennom takket være det lystige laget. Jeg tenker de fleste har godt av å oppleve noe utenfor egne rammer en gang i blant, og med tanke på hvor mange ganger Bjørn Erik har vært med meg på mine favoritter, så skyldte jeg han å vise min interesse.
Jeg hadde store forventninger til Guns N´Roses, og jeg gledet meg altså så til de grader etter å ha fått oppleve en Axl Rose i storform i Barcelona for fire år siden. Jeg skal ikke lyve å si at Mr. Rose til tider ikke ble litt sliten, men da dro Slash en tyve minutters solo på gitaren sin, mens han gikk ut en tur for å hente seg inn igjen. Egentlig helt greit, for er det noe man blir paralysert av, så er det Slash og gitaren hans.
Av erfaring, så håpet jeg altså på en kveld med den ene oppturen etter den andre, og jeg ble på ingen måte skuffet denne gangen heller. Vi stod på femte rad uten noe form for knuffing, og vi var like heldige nå som den gangen i 2018. De spilte i overkant av tre timer og det blir nesten som en liten minifestivaldag i seg sjæl. Nytt og gammelt om hverandre, og da kan man med god samvittighet legge inn do-, pils- og skravlepauser.
I vakker solnedgang med silkerusen like om hjørnet, ble Turbonegro og Guns ´N Rosse den perfekte konsertopplevelsen. Fyttikatta som vi storkoste oss, helt der foran ved scene, med allsang og den karakteristiske vugge dansinga til Mr. Rose. Stavanger på sitt aller beste, åhhh som jeg elsker denne byen, den er helt rå!
Da Øivind Ekeland i fjor sommer annonserte at Guns N´Roses skulle komme til Stavanger, eksploderte internett. Billettene ble solgt fortere enn halvlitere på Beverly sin uteservering en varm sommerdag.
For vår del var det noe ekstra spesielt med lineupen til selve konserten. Vårt kjære Turbonegro skal varme opp før Axl og Slash tar over, og det er selvsagt stort. Som medlem av Turbojugend så var vi derfor kjapt ute i våre SoMe kanaler og inviterte Turbojugend fra hele verden på fest. Mange kjøpte billetter, og selv om noen har falt fra, er det allikevel imponerende mange som kommer til vår lille by for å treffes, feste og gå på konsert. Vi tar imot gjester fra Polen, Danmark, Tyskland, UK, Canada, USA og til og med helt fra Brisbane i Australia! Vi begynte i går med 2 lokale band på Folken, fortsetter i dag med Bokassa og Judas Priest i DnB Arena før vi tar den helt ut på onsdag med TRBNGR og GNR.
Hear! Hear! Hvis du vil oppleve disse to ikoniske banda fra Golden Circle sammen med oss, så meld deg på konkurransen. Jeg har 2 stk Golden Circle billetter å dele ut til bra folk, så Rock on! Det eneste du trenger å gjøre er å gå inn på Facebook siden min Nina Sprell Levende og tagg/nevn i kommentarfeltet hvem du vil ha med deg på fest. Trekningen skjer før klokken tolv i morgen.
Lykke til!
Alle bildene her er forresten mine, fra da jeg var på tidenes konsert i Barcelona i juli 2018. Les gjerne hele den pulserende opplevelsen her.
For en deilig helg det her har vært, dere. Vi har vært høyt og lavt, samtidig som vi alle har ligget vannrette i sofaen med hver vår snopeskål og sett min favorittsjanger av film, nemlig krigsfilmer. Jeg har sikkert nevnt det før, men jeg forsøker altså å få med meg alt av dokumentarer og filmer som omhandler 2. verdenskrig. I går stod endelig filmen “Midway” for tur, og jeg mener dette er en av de bedre krigsfilmene jeg har sett på lenge. Den er stjernespekket av kjente helt fantastiske skuespiller, og man blir regelrett sugd inn i de dramatiske og eksplosive handlingene rundt den underbemannete amerikanske flåten og de målretta japanerne. Det var spenning fra begynnelse til slutt, så den bør dere så absolutt se.
Helgen begynte forresten med fint besøk fra Turbojugend (TJ) Stord. De er nemlig like stor fan som oss av “The Dogs” med karismatiske vokalist Kristopher Schau som frontfigur. Er man TJ, så hører det med at man åpner opp hjemmet sitt for andre medlemmer når de entrer byen din. Bjørn Erik og jeg har flere ganger høstet nye fine vennskap gjennom slike møter, så nå var det på tide å gjengjelde det. Jeg synes det er så kjekt å møtes på denne måten, og ekstra stas å gå som samla tropp på konsert.
Selvsagt fikk Pippi sin vanlige kvelds-/natt tur når vi kom hjem etter endt konsert og selvsagt fikk kameraet også kjørt seg litt.
Før Bjørn Erik og jeg stod opp på lørdag, hadde Mille kommet seg i stallen på egenhånd ved å ta buss. Hun er egentlig ikke så glad i det, fæler litt når hun må vente i byen på overgangsbussen, men også denne gang gikk det knirkefritt. Vi foreldre var derimot på plass til det var hennes tur til å ri dressurprogrammet LC. Det er altså så kjekt å se den fine duoen her i aksjon.
Søndag og morsdag, restemiddag og restesnop fra lørdag. Vinden og regnet herjer vilt utenfor, mens vi fyrer i peisen og nyter nok en lat dag med våre tre- og firbeinte. Mille derimot er i stallen, og jeg tenker det blir en typisk 8-timers økt for henne der…som vanlig. Akkurat som hun liker det.
Jeg aner ikke hva som skjedde i helgen, men en ting er sikkert, jeg smuldra helt opp under Gabrielle konserten. Popdronning har bare vokst og vokst på meg den siste tiden, og det nyeste albumet “Snart Gabby”, har gjort meg til et emosjonelt nervevrak. Tekstene er altså så fine, de trenger inn under huden på deg. De er så vakre, såre og ærlige, og jeg tror alle og enhver kan relatere seg til innholdet, hun synger om noe alle har opplevd.
I det Gabrielle entret scenen her i Stavanger på lørdag, sa det rett og slett pang i topplokket på meg. Jeg var altså så lykkelig over å få være akkurat der den kvelden, og musikken som strømmet i mot meg eksploderte i hjertet og sjela mi. Tårene flomma over, jeg var helt tusset, og snudde meg til Bjørn Erik, Vibecke og Hanna under hver bidige sang og stotret frem “eg må bara grina litt”…. og de, jo de lo.
Jeg stod altså der og hoppa og sang og grein meg gjennom kvelden, og veit dere hva, til og med Bjørn Erik begynte å tute, han som i utgangspunktet ikke hører på sånn musikk i det hele tatt. Følelsene foran scenen var til å ta og føle på for oss alle, tror jeg, opplevelsen ble så fargerik og sterk. Egentlig så latterlig, men jeg tror jeg med hånda på hjertet kan si at dette er en av de aller aller beste konsertopplevelse jeg har opplevd.
Alle var enige om at kvelden var storartet. Dama ga virkelig jernet, men vi burde gjort som Hannah og Vibecke, vært takknemlig, vært fornøyde og dratt hjem. Det gjorde vi derimot ikke, vi ramle heller inn på “Fri bar”, hvor vi traff på en rekke fine kjentfolk. 80-talls musikken ruvet på anlegget og vi hadde det så kjekt, men kanskje litt for kjekt? Dagen etterpå våknet jeg nemlig opp sååå forbaska fyllesjuk. Jeg kan ikke huske sist gang jeg opplevde å bli så dårlig, det var rett og slett uutholdelig. Jeg mer eller mindre bodde på toalett de første timene av dagen, for deretter å ligge å holde på hodet mitt samtidig som jeg forsøkte å holde vannet i munnen borte.
Gjett om jeg synes synd på meg selv da dere? Samtidig skammet jeg meg. For akkurat den søndagen her hadde Mille og jeg gledet oss til i en evighet. Vi skulle nemlig feire Mie sin 9 års dag, og vi venninnene skulle overraske ungene våre med det tradisjonelle “Svartnisse” teateret seinere på kvelden. Fanken, så dumt, så forbaska dårlig planlagt av meg. Hvorfor kunne vi ikke ha gått rett hjem etter konserten?
Takk gud for snill, omgjengelig og omtenksom mann. Bjørn Erik plasserte meg fint i sofaen, pakka meg godt inn i pleddet , og dro selv til de kjekke vennene våre og var sosial. De sendte meg alle bilder og videoer av de fine ungene våre, så da dere, jo da grein jeg igjen. Jeg har med andre ord lagt bak meg noen skikkelig sippe dager nå, men sipping på en god måte. Det er faktisk litt deilig å la det “renne over” av og til ❤️
Jeg ble altså etterhvert sååå rødøyd…Bjørn Erik også, thihiii.
Først i dag, etter fire dager, våknet jeg opp uten at foten rocka. Jeg tuller ikke, jeg har faktisk våkna opp med en eller annen Turbo-sang på hjernen hver eneste dag nå og formelig rocka meg ut og opp av senga.
Vi har som sagt lagt bak oss noen intense dager hvor vi har møtt på mange nye mennesker som har gitt oss mange nye gode inntrykk. Vi har hatt det sabla gøy i sammen, og jeg er enig med Bjørn Erik at det er kjekt å ha funnet en slags “hobby” vi kan ha i sammen. Vi styrer nemlig mye med egne ting hver for oss, er nokså forskjellige, men dette samler oss.
Klimaks for helgen var selvsagt konserten med Turbonegro lørdagskveld på mitt kjære Rockefeller. Bestis Tonje og jeg fikk perfekt tribuneplass sammen med våre nye danske venner, langt unna “trøkket” foran scenen. Det frista nemlig lite å stå med Bjørn Erik og hans venner der nede, for der ble det bydd opp til dans i ett sett, og jeg liker ikke å bli tråkka på tærne…eller dunka på. Jeg er livredd for å havne i en moshpit, så det er bare å holde seg på lang avstand.
Det var forresten litt morsomt at folk i etterkant trodde Bjørn Erik hadde fått seg en på trynet, siden han endte opp med “blåveis”. Sannheten var at han bare hadde svetta bort kveldens sminke…
Helgens Turbojugend i skjønn forening utenfor Vaterland pub.
