Heihei igjen, kjære dere. Nå sitter jeg her og mimrer over uken som har gått med et stort smil om munnen. Vi har hatt storinnrykk av Turbojugend fra Danmark, Tyskland, Canada, USA, Australia og selvsagt fra vårt kjære moderland. Bjørn Erik og jeg har åpnet hjemme vårt for våre venner og i sammen har vi skapt gode minner for evig og alltid.

Høydepunktet mitt var selvsagt konserten med Guns N´Roses og Turbonegro, men jeg hang meg også på flokken som skulle overvære Judas Priest. Jeg kan med en gang skrive under på at dette ble litt i tyngste laget for min del, men så absolutt noe jeg klarte å komme meg gjennom takket være det lystige laget. Jeg tenker de fleste har godt av å oppleve noe utenfor egne rammer en gang i blant, og med tanke på hvor mange ganger Bjørn Erik har vært med meg på mine favoritter, så skyldte jeg han å vise min interesse.

Jeg hadde store forventninger til Guns N´Roses, og jeg gledet meg altså så til de grader etter å ha fått oppleve en Axl Rose i storform i Barcelona for fire år siden. Jeg skal ikke lyve å si at Mr. Rose til tider ikke ble litt sliten, men da dro Slash en tyve minutters solo på gitaren sin, mens han gikk ut en tur for å hente seg inn igjen. Egentlig helt greit, for er det noe man blir paralysert av, så er det Slash og gitaren hans.

Av erfaring, så håpet jeg altså på en kveld med den ene oppturen etter den andre, og jeg ble på ingen måte skuffet denne gangen heller. Vi stod på femte rad uten noe form for knuffing, og vi var like heldige nå som den gangen i 2018. De spilte i overkant av tre timer og det blir nesten som en liten minifestivaldag i seg sjæl. Nytt og gammelt om hverandre, og da kan man med god samvittighet legge inn do-, pils- og skravlepauser.

I vakker solnedgang med silkerusen like om hjørnet, ble Turbonegro og Guns ´N Rosse den perfekte konsertopplevelsen. Fyttikatta som vi storkoste oss, helt der foran ved scene, med allsang og den karakteristiske vugge dansinga til Mr. Rose. Stavanger på sitt aller beste, åhhh som jeg elsker denne byen, den er helt rå!