Ja, da har jeg opplevd å bli kasta ut av Folkets Hus også…

Happy Sunday, dere!

Er det en ting jeg ikke burde prioritere for tiden, så er det fest. Det å utsette meg selv for enda mer stress og mindre søvn, burde vært helt uaktuelt, men av og til så er det på sin plass å presse seg og være der for sin bedre halvdel. Denne helgen var viktig for Bjørn Erik, og selvfølgelig gir man da det lille ekstra og bidrar. 

Det er nemlig ikke ofte man får denne muligheten, det å få være med på avslutningsfesten for Landsmøtet i fagforeningen Industri Energi. Jeg mener det skjer hvert fjerde år, og det er søren meg stas å få omgås så mange interessante mennesker på en gang. Jeg må derimot le litt for meg selv, for jeg har faktisk vært med på dette en gang før, og da var forventningene og opplevelsen en helt annen. Da ankom jeg nervøs og med hundreogfjørti sommerfugler i magen. Jeg stilte i kjole og høyhælte sko, og hår og sminke var dandert til tusen. Jeg turde så vidt å snakke med folk (helt sant, tuller ikke), for av en eller annen merkelig grunn, rangerte jeg meg selv langt under alle disse samfunnsengasjerte “politikerne”. Jeg husker jeg telte minuttene til det hele var over, så vi gladelig kunne dra hjem.

Gårsdagen var helt annerledes, jeg virkelig gledet meg. Jeg så fram til å treffe folket igjen, og brukte akkurat ti minutter på å gjøre meg i stand til kveldens store begivenhet. Den nye penblusen, det alt for stramme skjørtet og den litt korte ubehagelige strømpebuksa, ble bytta ut med en igjenknappa rutete vid lang kjoleskjorte, og de høyhælte skoene ble liggende igjen på hotellet. Den fine, også litt for trange penjakka, ble også nedprioritert til fordel for den store dunkåpa mi, for ikke pokker om jeg orket å sitte i ukomfortable klær igjen eller fryse på veien hjem. Håret gjemte jeg forresten bort et par timer i “dult”, for av erfaring tar det til tider alt for mye oppmerksomhet, noe jeg ikke ønsket i denne forsamlingen. Vel, i alle fall ikke de første timene.

Allerede før vi fikk hengt av oss ytterjakkene, var vi i livlig prat med både kjente og ukjente. Det resulterte i at vi ikke helt fikk med oss at vi burde begynne å finne “folka våre”, de vi helst ville sitte med under middagen. Så der stod vi altså plutselig, uten bord. Flere hundre mennesker hadde allerede funnet plassene sine, og der og da så det altså helt umulig ut å finne et sted hvor det var plass til to. Da var det bare å sette i gang å rompe ut:”Hvem vil ha oss?”, joda helt sant, jeg gjorde faktisk det, og dermed endte vi opp med å sitte på et reint Statoil-bord uten å kjenne en eneste sjel. På forrige fest hadde nok dette skremt vettet av meg, men ikke denne gangen. Vi kunne ikke ha blitt adoptert av en bedre gjeng, og vi formelig slåss om å få komme til ordet. Jeg hadde altså så koselige bordkavalerer at det irriterte meg grenseløst at jeg måtte bruke unødvendig tid på do-besøk. Jeg fikk ikke dansa, og heller ikke minglet som jeg pleier, for jeg ble så engasjert i disse nye menneskene jeg plutselig hadde fått så god kontakt med.

En minnerik kveld gikk så alt for fort over, og plutselig ble jeg bedt om å gå. Ikke bare en gang, men hele fire ganger forsøkte de å “kaste” meg på dør. Jeg var på ingen måte ferdig med å tatle, for jeg hadde jo ikke flytta rompa mi fra stolen et sekund den kvelden, og på veien ut, møtte jeg jo hele tiden på kjente fjes jeg ville stjele en klem fra og slå av en prat med. Sintestemmene til arrangørene nådde derimot til slutt inn, og Bjørn Erik og jeg var altså de aller siste til å forlate festen. Klok av erfaring takket vi pent nei til å være med videre på pub. Vi tok heller straka vegen hjem til hotellet vårt med hver vår rullekebab, for han fine hunken min skulle på jobb igjen allerede klokken ni i morges…

 

Jeg aner ikke når vi vender nesa hjemover i dag, den tid den sorg. Det eneste vi har å forholde oss til, er at Bjørn Erik skal offshore i morgen klokken fire. Jeg har derimot et stort ønske om å rekke 1. mai toget, så jeg håper det ikke blir svarte natta før vi får reist.

Fortsatt god søndag, dere!

Klem Nina

 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

God helg, fininger!

Hallaisen, daisen!

I skrivende stund, har jeg innlosjert meg på hotell i tiger-staden. Bjørn Erik kommer nok etterhvert han også, men han jobber hver bidige dag her til midnatt, så jeg aner ikke helt når vi treffes. Jeg sturer derimot ikke, for barndomsvenninnen min Tine er på plass, og etterhvert skal vi rusle ned på Aker Brygge hvor vi vi skal samles en god gjeng på Bølgen & Moi.

Dette var et kjærkomment avbrekk. Ikke helt planlagt, men nå skal jeg flyte med, og ta alt som det kommer. Håper uka har vært god mot dere alle, og at helgen blir like så. 

Love you all, klem Nina

 

 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Jeg beklager…

I dag var jeg ydmyk og ikke minst flau…

Jeg forsøker nemlig å leve etter regelen om å alltid komme tidsnok til avtaler. Jeg har aldri hatt problemer med å overholde dette, og jeg er faktisk ikke så stressa som noen nå kanskje tror, for stort sett faller det seg naturlig å legge opp dagen etter gode rutiner.

I det siste har jeg derimot ikke hatt hodet helt med meg. Jeg klarer ikke å tenke langsiktig, kun å forholde meg til en og en uke av gangen, og de siste dagene så har jeg ikke engang klart det. Det har dessverre bydd på en del ubehagelige overraskelser, blant annet det å ikke være på rett plass til rett tid.

Da raser det litt sammen for meg. Ja, tro det eller ei, jeg blir altså så frustrert, og må virkelig gå noen runder med meg selv, jeg har ikke ord for hvor leit jeg synes det er.

Så da er det bare å beklage da. Ydmykt være ærlig og forklare at dette normalt sett ikke er meg. For i denne familien samkjører vi en elektronisk kalender i tillegg til at jeg går rundt og bærer på en god gammaldags almanakk, men allikevel klarer jeg å klusse det til.

Jeg tviler på at jeg kan komme på sykehuset og be om unnskyldning med roser og sjokolade, men hos Torunn i dag, i salongen hennes “På Neglen“, ble det i alle fall godt mottatt. Jeg kom ti minutter for tidlig, klarte å runde av samtalen jeg var i med mammaen min raskt (ikke enkelt da vi har munndiaré til tusen begge to) og var fort ute med å gi bort en klem. 

Jeg lover Torunn, dette skal aldri skje igjen…

 

Da ble det altså flotte nye negler på meg igjen, og veit dere egentlig hvor vanskelig det er å ta fine bilder av denne kroppsdelen? Legger man de flatt mot noe, får man ikke med seg tommelen uten at det ser helt merkelig ut, og holder man rundt noe, vises gjerne ikke neglene så godt. Må nok øve litt på det her…

Da må jeg pakke dere. Skrives fra Oslo by!

Klem Nina

 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Nå kan vi begynne å glede oss!

Hello, hello London, see you soon ❤

Endelig kan jeg si at vi snart skal på tuuur. “Only girls allowed”, og jeg kan ikke få sagt hvor mye jeg gleder meg. Nå tror dere helt sikkert at det er denne helgen, men neida, det er akkurat en måned igjen til avreise. Jaja, sånn er jeg. Hauser meg opp så til de grader, og helt sikkert alle de andre også, jeg prøver i alle fall så godt jeg kan, thihiii.

Når vi startet denne “jentegreia” for noen år siden, var vi hele ni stykker. I fjor var vi nede i syv og nå er vi altså bare fem igjen. Oljekrisa har slått oss alle ut på en eller annen måte, og det merkes altså veldig godt på flokken min. Utrolig leit, og jeg kjenner jeg får dårlig samvittighet over å være “so happy” over å selv kunne reise.

Månedlig sparing på 500,- per person har derimot redda oss som er igjen, så når den unike koselige airbnb leiligheten i Shoreditch plutselig dukket, var vi jammen ikke seine med å slå til. Da var jeg glad vi allerede hadde oppsparte penger på kontoen, og kunne cashe den ut, for jeg elsker denne måten å bo på. Det er helt himmelsk å kunne våkne opp i sammen, og Rannveig, Rikke, Tonje og Jannicke er alltid en herlig fargeglad bukett å ha rundt seg. 

Bare 29 dager igjen…

 

Dette var litt av et kupp synes jeg. Midt i Shredich, Oslo sitt svar på Grünerløkka, og med egen liten bakhage. Blir neppe mye matlaging på gjengen, for programmet vi har lagt opp til denne gangen er rimelig tett, men kanskje en fellesfrokost i ny og ne?

 

Nei, nå må jeg finne sofaen dere. Denne dagen har vært meget spesiell, men det får vi heller ta en annen dag. Nå blir det å se første episode av “The Handmaid´s Tale“. Den har fått hele 8,1 av 10 i imdb, og høres akkurat så fæl og spennende ut at Nina-mor mååå se den.

Vi skrives i morgen, loves ❤

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

No more sweets!

For en lettelse!

Jeg har grua meg litt til den dagen her. For aller første gang skulle jeg overvære å se Sol hos tannlegen. Vel, jeg veit ikke helt om det heter tannlege når det kommer til hester, men la oss nå ta det enkelt dere. For alt annet rundt tenner og hest, er nemlig søren meg ikke lett. Gode tenner = prima hest. Er tannhelsa derimot dårlig, ja da blir det å ha hest langt mer alvorlig og komplisert. Det har jeg ydmykt fått lære meg i dag.

Det var mange hester som trengte å sjekkes nå, og i stedet for at vi lastet de opp på hengere og dro avgårde til klinikken, fikk vi besøk av spesialist Berven selv. Det var litt av en mann dere, og jeg kjente med en gang at vår kjære Sol var i trygge hender. For det ser jo litt heavy ut når hesten din blir dopa ned og begynner å sjangle, man vil på liv og død ikke se den falle og skade seg, men jeg ble med en gang beroliga over at alt skulle gå bra.

Redselen ble bytta ut med nysgjerrigheten, og steg for steg ble jeg med på en skikkelig informativ rundtur om hvor viktig tennene er for våre kjære firbeinte venner, om hvordan det hele er satt i sammen og fungerer. Uff, jeg synes nesten litt synd på Mr. Berven der et øyeblikk, for jeg følte meg nesten som rumpnissene i Ronja Røverdatter med sine “Vaffor då då?”. For det er jo så kult å komme i kontakt med folk med stor yrkesstolthet, som en merker liker å dele det de holder på med. Da klarer jeg ikke å styre meg, og spør om alt mellom himmel og jord.

Jeg ble i alle fall mektig imponert over behandling Sol fikk. Hun, som så mange andre islandshester, er underbitt, men ved å file tennene noe skarve to millimeter, løser problemet seg. Hjørnetenner hadde hun visstnok også (ikke alle har det), og de satt og fungerte også som de skulle. Fine “Sola” vår hadde null hull, men litt begynnende karies på et par tenner langt bak. Ikke noe å bekymre seg for riktig ennå, men verdt å legge merke til og følge nøye med på videre. For å si det sånn, det blir lagt vekk en del godsaker fremover. Det er slutt på å få litt brød hver dag og også kraftfôr i form av pellets. Vel, hun kan få pellets ennå, men da må det bløtes opp først, men brød er nei, nei og atter nei. For skulle det sette seg fast i den lille gropa med påbegynnende hull, så blir brød reine sementen i hullet. Det er sukker i det, og jeg orker ikke engang å tenke på skaden det kan påføre. Det blir altså slutt på den kosen, men gulrøtter får vi fortsette med. De renser på en måte tennene, så hun skal selvfølgelig fortsatt få det hver bidige dag.

Det var så utrolig viktig å vite at disse tennene var helt prima ballerina, for som sagt kan dårlig tannhelse hos hester gjøre store skader. Har hesten det vondt, så kan den fort låse seg og bli stiv, og da går det utover resten av kroppen. Vår Sol ble sjekket grundig, og alt så altså ut til å være i tipptopp stand, halleluja. Nå tar jeg med meg masse gode råd, og gleder meg til fortsettelsen av dette eventyret.

 

For en praktfull morning…kaldt, men “who cares” når sola viser seg fra sin aller beste side?

Er du klar, “pretty one”?

Ai, ai, ai, det ser heftig ut, men hun stod helt stille og lot Berven gjøre akkurat hva han ville…

Perfekt! Litt sliping her og der, men spisse gode kanter er fortsatt på riktig plass så høyet lett kan kuttes og tygges. Når det er sagt, så støvsuger Sol alt. Det er ikke et strå igjen etter noen av måltidene hennes, og det er et godt tegn…

” Well done”, men fortsatt veldig slapp. Det var godt å få komme til hekte igjen i solveggen…

Letta, Nina-mor 

 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Redd for å bli avvist?

Ny uke…

Helgen har vært god mot meg. Den startet med lange samtaler over en nydelig frokost i byen med gode venner, og fortsatte med familietid og venninnebesøk. Helt uventa fikk vi også litt avlastning i stallen, så plutselig ble dagene helt blanke uten noen konkrete planer.

Jeg har mer enn nok prosjekter på gang her hjemme, det har hopet seg opp både med det ene og det andre, men Mille derimot ble helt rådvill. Hva skulle hun finne på her hjemme? 11-åringen vår har fylt alle tomrommene, all alenetid med det å være i stallen, så hva skulle hun gjøre?

Jeg har merket at det har skjedd noe med den fine jentungen vår i det siste. Hun har blitt mer stille og jeg tar henne ofte i å falle litt bort, hun tenker mye. Hun forteller ikke uoppfordra hva som skjer på skolen, jeg må hale og dra alt ut av henne. Bør jeg være bekymra? Vel, ja det er jeg alltid, og nå er jeg altså usikker på om det er noe i gjære, eller om hun rett og slett bare er i ferd med å bli mer moden.

Tidligere var hun svært opptatt av å dele hver minste lille detalj fra skoledagen. Helst det negative, og ikke bare det som omhandlet henne. Ordet “urettferdighet” ble ofte brukt, men når jeg fikk nøsta opp trådene, var det gjerne ikke så ille allikevel. Ikke misforstå, jeg har alltid tatt det hun har sagt på alvor, har veldig god kontakt med de ansvarlige på skolen, men som regel har det vært småting hun har blåst veldig opp. Nå er det altså stille på den fronten også.

Så hva er i ferd med å skje? Mille har alltid vært glad i oppmerksomhet, hun elsker å være i fokus. Hun har aldri brydd seg om det er i positiv eller negativ form, det viktigste har vært å bli sett og hørt. Nå derimot, har jeg merka at det blir viktigere og viktigere for henne å “være som alle andre”. Hun vil skli inn i miljøet både på skolen og i stallen, men det fungerer dessverre ikke helt, og jeg ser det stresser henne. For selv om hun for lengst har blitt akseptert og stort sett blir godt mottatt overalt, uteblir den mer varme nære kontakten.

Så da satt hun der nydusja på lørdag, i fine klær, og med et lite lag maskara på. Hun maste ikke, var bare rolig og gikk i gjennom mobilen sin. Da jeg foreslo at hun skulle ta kontakt med noen, sukket hun bare og løftet litt på skuldrene og mente hun ikke ville presse seg på noen. Blikket hun sendte Bjørn Erik og meg var hjerteskjærende, for vi så med en gang at hun var rådvill. Hun ville ikke be seg selv til noen, for hun var redd for å bli avvist. Hun orket rett og slett ikke å ta det innover seg, så da lot hun det heller være.

Det var hjerteskjærende for Bjørn Erik og meg å sitte å høre henne fortelle, og han kjære mannen min orket rett og slett ikke utviklingen denne samtalen tok. Med tårer i øynene fanget han opp snuppa si i armene sine, og bar henne avsted. Hun skulle ikke få grave seg ned i disse følelsene sine igjen, så ut bar det. Ut i flere timer, ut å se kamp. 

Det ble redningen denne gangen. En tre timers amerikansk fotballkamp med pappaen sin. For pappa er helten, han er kul, og på sånne gråværsdager er det helt greit for mammaen også at han henter frem sirkuspappaen i seg. Sårt, men helt nødvendig ❤

 

Se hvor fin hun er! Hele 171 cm lang nå, så nå går hun i mitt klesskap. Nyhetene fra me&i falt i smak hos henne også…

Tankene går i spinn, Nina

 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Den kommende London-turen nærmer seg med stormskritt!

Hallaisen, fine dere!

Egentlig var jeg i gang med et tungt innlegg jeg kvia meg litt for å dele, men så kom hunken inn dørene her med pakke til meg og redde meg fra tungsinnet. Samtidig kom bestis Tonje på besøk inn dørene her også, og guriland så kjekt vi har hatt det med å prøvekjøre innholdet.

For snille Bjørn Erik fikser jo absolutt alt til meg i forkant av disse årlige jenteturene våre. Han har for lengst skaffet oss nye søte sovemasker og en del annet stasj, og denne gangen synes han altså at vi burde ha med oss kule ansiktsmasker. Ja, hvorfor ikke?

Så nå kan dere jo gjette hva vi har holdt på med den siste timen. Posert for hverandre i den ene jæ… maska etter den andre. Jeg har holdt på å tisse på meg utallige ganger, og jeg gleder meg altså så til ikle hele hurven denne galskapen. For alle skal få, det er sikkert og visst!

 

 

Etter vårt lille show foran Bjørn Erik og Mille (Pelle smilte ikke en gang og gikk), gikk maskene rett i lunka zalovann etterfulgt av en real skylling. For sånne nye plastikkgreier har et belegg av et eller annet ekkelt i seg, og det kan vi ikke ha noe av. 

Wow, dette var moro!

Fortsatt god laurdag!

Love you!

 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Ja, jeg tror helt klart Mille kan få seg sin egen hund

Snart helg!

Det er mange som har lurt på hvem de to nydelige hundene har vært som hele tiden har florert rundt oss på Snapchat og Instagram. Emma og Ella, er to nurk av rase Pomeranian, som eies av en jeg har jobbet i sammen med på Statoil. Når hun skulle på ferie til Danmark i påsken fikk vi passe den ene, Emma, og fra første stund ble ansvaret tatt av flinke Mille.

Mille har aldri helt klart å knytte det helt varme båndet til vår egen lille Pippi, antagelig fordi Mille var litt vill av seg når vi fikk henne, men mye har skjedd på seks år. Mille er mye mer kalkulerende og som regel ikke så utagerende og høylydt. Hun er med andre ord mye roligere, og det falt i god jord hos Emma. De to hang sammen som erteris hver bidige dag i en hel uke, og selv om jeg passet på og ga veiledning, klarte de to seg veldig bra på egenhånd. Før jeg hadde stått opp, var morgenturen unnagjort, og mat- og vannskålene fylt opp til randen. 

Jeg har lenge skjønt at dyra er redningen for jentungen vår. Det er en grunn for at vi har vår egne lille dyrehage, og at vi i fritiden bruker omtrent all vår tid på dette. Det er ingen hemmelighet at selskap med dyr ikke bare gir oss kosestunder, men også flere helsefordeler. Visste dere at studier viser at man har åtte ganger større sjanse for å overleve det første året etter et hjerteinfark, hvis man er hundeeier? I tillegg så viser det seg at i man har styrket immunforsvar i familier med hund, og eksem og allergier foregår også sjeldnere.

Det å leve med dyr er nesten som å ha en form for terapi rundt seg “all the time”. Man faller sjeldnere inn i depresjoner og angst, for man har alltid en venn å komme hjem til. Når Emma hadde reist hjem til eieren sin, spurte Mille om hun noensinne kunne få seg sin egen hund, og da var jeg raskt til å svare et rungende “Ja, så klart”. Jeg fikk selv min første hund i konfirmasjonsgave, så hvorfor ikke hun også etterhvert? 

Når venner mer eller mindre uteblir, tror jeg tilknytningen og ansvaret for dyr kan være en god løsning på å opprettholde den aktive livsstilen til jentungen vår. Mille = hest, hund, katt og fugler går nok helt fint, så lenge vi foreldre stiller opp. Godt vi er dyreelskere vi også ❤

 

Da skal jeg hive meg i dusjen for å dra å spise frokost med et par venninner. Så går ferden videre rett i stallen, så Mille får seg en velfortjent hvilepause så hun klarer å gå i “åpen hall” i kveld. Dennis har reist hjem til Oslo, og Linni har avsluttet permisjonen sin og dratt samme veien for å “joine” Garden igjen, fortsette militærutdannelsen sin. Pelle er på jobb, og gruer seg nok til å komme hjem til vasking av bad, men det blir som sagt ingen helg uten. Bjørn Erik er i Oslo, men kommer gudskjelov tilbake igjen i kveld, og jeg gleder meg ❤

Go´hælj da, fininger!

 

 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Vår skyld, vårt ansvar

Slutt å bruk plastposer! 

I fjor ble det totalforbud i Frankrike å bruke plastposer tykkere enn 0,05 millimeter, og når jeg leste denne fantastiske nyheten gikk jeg selv til innkjøp av flere handlenett. Det har ikke vært enkelt å alltid huske å ta de med seg inn fra bilen hver gang, selv om de som regel ligger i passasjersete og omtrent er umulig å ikke få øye på, men jeg har blitt flinkere.

Jeg hadde først tenkt å legge ut bilder av skadene disse ikke nedbrytbare plastposene (tar flere hundre år) våre gjør, men jeg holdt på å spy når jeg googlet “plastposer dyr”. Alle vet hvilken skade de gjør på miljøet vårt, alle har sett de grusomme bildene av hvalen som ble avlivet for ikke så lenge siden eller andre hendelser hvor stakkarslige dyr har blitt reddet eller tatt av dage. Det er vår skyld, og derfor vårt ansvar.

Jeg husker bestemor hadde handlenett, og da snakker vi om nett med hull i. I tillegg husker jeg hun brukte den samme posen om og om igjen. Det var også normalt å se folk gå rundt med kurver av strå, og jeg skulle så ønske vi kunne se mer av det i dag også. 

I Frankrike har de altså tatt steget fullt ut. Plastposene de fortsatt selger er nedbrytbare og begynner å råtne ved 26 grader, og er altså mye tynnere enn de vi har her hjemme. De tilbyr også nedbrytbare papirposer, laget av mais eller poteter, og jeg synes altså det er så genialt. For i dag selges det over 100 milliarder poser bare i EU-landene, og jeg blir så kvalm bare av å tenke på det. For det er jo så enkelt å ta i bruk disse handlenettene man blir tilbudt overalt til en billig penge, ikke sant?

 

Jøss, det var jammen meg godt å få lufta, og nå som jeg har gjort det offentlig her, så må jeg jo skjerpe meg. Tror neppe noen kommer til å se meg gående rundt med poser mer, i så fall så får dere lov å komme bort til meg å “ta” meg.

Ha en super dag!

Klem Nina

 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Mommo gjorde gjengen påskefin ❤

Hallaisen dere!

Jeg er helt nødt til å vise dere hva flinke mamma har laget til oss. Både Mille, Pippi og jeg har fått rålekre mariusgensere, hvor det tradisjonelle krysset er byttet ut med søte påskekyllinger. Er de ikke flotte?

Jeg er som sagt helt grønn når det kommer til det å strikke, men allikevel elsker jeg å følge med på alt av strikkesider på nettet. Det finnes altså så mange kreative mennesker der ute, og så utrolig mye fint å velge i mellom. 

Mamma har laget mye til oss før i fra mariusboka si, men når jeg så denne morsomme varianten med påskekyllingene, var jeg ikke sein med å legge inn ønkseprosjekter. Så når jula nærmet seg, var gensere, hundegenser, lue og pannebånd i boks. Elsk ❤
 


 

Nå har jeg faktisk gått litt tom for idéer, men ser kanskje at Mille trenger noe mer å boltre seg i når hun er i stallen. Apropos stallen, vi er snart på vei til våre kjære Sol.

Hvordan har deres dag vært så langt?

Klem Nina

 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell