Happy Sunday, dere!
Er det en ting jeg ikke burde prioritere for tiden, så er det fest. Det å utsette meg selv for enda mer stress og mindre søvn, burde vært helt uaktuelt, men av og til så er det på sin plass å presse seg og være der for sin bedre halvdel. Denne helgen var viktig for Bjørn Erik, og selvfølgelig gir man da det lille ekstra og bidrar.
Det er nemlig ikke ofte man får denne muligheten, det å få være med på avslutningsfesten for Landsmøtet i fagforeningen Industri Energi. Jeg mener det skjer hvert fjerde år, og det er søren meg stas å få omgås så mange interessante mennesker på en gang. Jeg må derimot le litt for meg selv, for jeg har faktisk vært med på dette en gang før, og da var forventningene og opplevelsen en helt annen. Da ankom jeg nervøs og med hundreogfjørti sommerfugler i magen. Jeg stilte i kjole og høyhælte sko, og hår og sminke var dandert til tusen. Jeg turde så vidt å snakke med folk (helt sant, tuller ikke), for av en eller annen merkelig grunn, rangerte jeg meg selv langt under alle disse samfunnsengasjerte “politikerne”. Jeg husker jeg telte minuttene til det hele var over, så vi gladelig kunne dra hjem.
Gårsdagen var helt annerledes, jeg virkelig gledet meg. Jeg så fram til å treffe folket igjen, og brukte akkurat ti minutter på å gjøre meg i stand til kveldens store begivenhet. Den nye penblusen, det alt for stramme skjørtet og den litt korte ubehagelige strømpebuksa, ble bytta ut med en igjenknappa rutete vid lang kjoleskjorte, og de høyhælte skoene ble liggende igjen på hotellet. Den fine, også litt for trange penjakka, ble også nedprioritert til fordel for den store dunkåpa mi, for ikke pokker om jeg orket å sitte i ukomfortable klær igjen eller fryse på veien hjem. Håret gjemte jeg forresten bort et par timer i “dult”, for av erfaring tar det til tider alt for mye oppmerksomhet, noe jeg ikke ønsket i denne forsamlingen. Vel, i alle fall ikke de første timene.
Allerede før vi fikk hengt av oss ytterjakkene, var vi i livlig prat med både kjente og ukjente. Det resulterte i at vi ikke helt fikk med oss at vi burde begynne å finne “folka våre”, de vi helst ville sitte med under middagen. Så der stod vi altså plutselig, uten bord. Flere hundre mennesker hadde allerede funnet plassene sine, og der og da så det altså helt umulig ut å finne et sted hvor det var plass til to. Da var det bare å sette i gang å rompe ut:”Hvem vil ha oss?”, joda helt sant, jeg gjorde faktisk det, og dermed endte vi opp med å sitte på et reint Statoil-bord uten å kjenne en eneste sjel. På forrige fest hadde nok dette skremt vettet av meg, men ikke denne gangen. Vi kunne ikke ha blitt adoptert av en bedre gjeng, og vi formelig slåss om å få komme til ordet. Jeg hadde altså så koselige bordkavalerer at det irriterte meg grenseløst at jeg måtte bruke unødvendig tid på do-besøk. Jeg fikk ikke dansa, og heller ikke minglet som jeg pleier, for jeg ble så engasjert i disse nye menneskene jeg plutselig hadde fått så god kontakt med.
En minnerik kveld gikk så alt for fort over, og plutselig ble jeg bedt om å gå. Ikke bare en gang, men hele fire ganger forsøkte de å “kaste” meg på dør. Jeg var på ingen måte ferdig med å tatle, for jeg hadde jo ikke flytta rompa mi fra stolen et sekund den kvelden, og på veien ut, møtte jeg jo hele tiden på kjente fjes jeg ville stjele en klem fra og slå av en prat med. Sintestemmene til arrangørene nådde derimot til slutt inn, og Bjørn Erik og jeg var altså de aller siste til å forlate festen. Klok av erfaring takket vi pent nei til å være med videre på pub. Vi tok heller straka vegen hjem til hotellet vårt med hver vår rullekebab, for han fine hunken min skulle på jobb igjen allerede klokken ni i morges…
Jeg aner ikke når vi vender nesa hjemover i dag, den tid den sorg. Det eneste vi har å forholde oss til, er at Bjørn Erik skal offshore i morgen klokken fire. Jeg har derimot et stort ønske om å rekke 1. mai toget, så jeg håper det ikke blir svarte natta før vi får reist.
Fortsatt god søndag, dere!
Klem Nina
Instagram: nthorsen
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell