Ny uke…

Helgen har vært god mot meg. Den startet med lange samtaler over en nydelig frokost i byen med gode venner, og fortsatte med familietid og venninnebesøk. Helt uventa fikk vi også litt avlastning i stallen, så plutselig ble dagene helt blanke uten noen konkrete planer.

Jeg har mer enn nok prosjekter på gang her hjemme, det har hopet seg opp både med det ene og det andre, men Mille derimot ble helt rådvill. Hva skulle hun finne på her hjemme? 11-åringen vår har fylt alle tomrommene, all alenetid med det å være i stallen, så hva skulle hun gjøre?

Jeg har merket at det har skjedd noe med den fine jentungen vår i det siste. Hun har blitt mer stille og jeg tar henne ofte i å falle litt bort, hun tenker mye. Hun forteller ikke uoppfordra hva som skjer på skolen, jeg må hale og dra alt ut av henne. Bør jeg være bekymra? Vel, ja det er jeg alltid, og nå er jeg altså usikker på om det er noe i gjære, eller om hun rett og slett bare er i ferd med å bli mer moden.

Tidligere var hun svært opptatt av å dele hver minste lille detalj fra skoledagen. Helst det negative, og ikke bare det som omhandlet henne. Ordet “urettferdighet” ble ofte brukt, men når jeg fikk nøsta opp trådene, var det gjerne ikke så ille allikevel. Ikke misforstå, jeg har alltid tatt det hun har sagt på alvor, har veldig god kontakt med de ansvarlige på skolen, men som regel har det vært småting hun har blåst veldig opp. Nå er det altså stille på den fronten også.

Så hva er i ferd med å skje? Mille har alltid vært glad i oppmerksomhet, hun elsker å være i fokus. Hun har aldri brydd seg om det er i positiv eller negativ form, det viktigste har vært å bli sett og hørt. Nå derimot, har jeg merka at det blir viktigere og viktigere for henne å “være som alle andre”. Hun vil skli inn i miljøet både på skolen og i stallen, men det fungerer dessverre ikke helt, og jeg ser det stresser henne. For selv om hun for lengst har blitt akseptert og stort sett blir godt mottatt overalt, uteblir den mer varme nære kontakten.

Så da satt hun der nydusja på lørdag, i fine klær, og med et lite lag maskara på. Hun maste ikke, var bare rolig og gikk i gjennom mobilen sin. Da jeg foreslo at hun skulle ta kontakt med noen, sukket hun bare og løftet litt på skuldrene og mente hun ikke ville presse seg på noen. Blikket hun sendte Bjørn Erik og meg var hjerteskjærende, for vi så med en gang at hun var rådvill. Hun ville ikke be seg selv til noen, for hun var redd for å bli avvist. Hun orket rett og slett ikke å ta det innover seg, så da lot hun det heller være.

Det var hjerteskjærende for Bjørn Erik og meg å sitte å høre henne fortelle, og han kjære mannen min orket rett og slett ikke utviklingen denne samtalen tok. Med tårer i øynene fanget han opp snuppa si i armene sine, og bar henne avsted. Hun skulle ikke få grave seg ned i disse følelsene sine igjen, så ut bar det. Ut i flere timer, ut å se kamp. 

Det ble redningen denne gangen. En tre timers amerikansk fotballkamp med pappaen sin. For pappa er helten, han er kul, og på sånne gråværsdager er det helt greit for mammaen også at han henter frem sirkuspappaen i seg. Sårt, men helt nødvendig ❤

Se hvor fin hun er! Hele 171 cm lang nå, så nå går hun i mitt klesskap. Nyhetene fra me&i falt i smak hos henne også…

Tankene går i spinn, Nina

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell