8. september er en viktig merkedag. Da er det nemlig bursdagen til min bestis Tonje. Tonje og jeg er fra samme drabantby i Oslo, fra Groruddalen, østkanten og har hengt sammen i tykt og tynt i hele 34 år.
Tonje er ganske enig med meg at det er kjipt å allerede ha kommet halvveis i livet. Vi har bikka 50, og det er jo umulig å stoppe tiden. Så da dere, er det bare å omfavne livet og feire hvert bidige år vi tross alt er så heldig å få oppleve. Ingen merkedag skal forbigås, bursdagsbarnet skal opp og frem i lyset, med kaker, brus og selvsagt en pakke eller to.
Det er egentlig aldri vanskelig å finne den riktige gaven til hu Tonje-mor. Hun er genuin tro til sitt Rock´n roll image, det holder hun ung til sinns, med blant annet skinnjakker, nagler, ringer og sist men ikke minst hodeskaller. Så når det plutselig dukket opp verdens råeste blomsterpotter, altså blomsterpotter som hodeskaller, var jeg jammen meg ikke sein med å haie de til meg. Blomsterpottene har stått under trappe i månedsvis, men endelig fikk de altså se dagens lys. Ja, gaven falt i smak den, og står allerede vel plassert fint i vinduskarmen hjemme hos bestis.
Jaja, vi fikk nå altså til en koselig feiring denne gangen også. 3,5 time fløy avgårde mens talatutten fikk kjørt seg skikkelig. Vi har nemlig ikke sett hverandre på evigheter, så vi måtte innom mang et tema før vi følte oss “mette”. Eller vi blir vel egentlig aldri helt ferdig med å skravle, kan faktisk holde på i det uendelig. Sånn blir det når man har levd livet side om side i over tre tiår og vært med på hverandres opp- og nedturer. Tuppen og Lillemor, i evig vennskaps bånd ❤️
