Jeg pusher, pusher og atter pusher Mille til å dra på skolen, i stallen, til fysioen og på konfirmasjonsmøtene, men like sikkert som høsten har gjort sitt inntog, så blir hun pjusk. Det er alltid store forventninger til alt som skjer om høsten, og i år er ukentlig konf og fysio også fast på ukesplanen, men nå sa det altså bråstopp igjen.
Det er på sånne dager jeg er glad for at jeg faktisk går hjemme. For selv om Mille snart fyller 14 år, så trenger hun ekstra kos og omsorg.
Hun får sove så lenge hun vil, men hun får ikke lov å bruke timesvis på mobilen når hun våkner. For når hun er så tung i hodet som hun er nå, hjelper ikke den intense YouTube titting på fra morran til kveld. Hun var derimot heldig, for det tikket inn melding i dag om at boken hun så lenge har hatt lyst til å låne på Biblioteket endelig var ledig, så da var det bare for mamsen å hive seg i Twisyen å hanke den inn.
Så nå er det ikke bare Pippi her hjemme som trenger ekstra stell, minstemannen får også lov til å mase på meg, men det er jo det vi mammaer er så gode på.
Mobilpause…
Det er godt å trekke seg tilbake på ungdomsrommet med spennende bok.
Nå har jeg kontroll igjen. Kontroll på at Pippi kommer til å bli akkurat like fin som før, dog som helt tannløs, men det spiller ingen verdens rolle. Jeg tør selvsagt ikke å titte inn i munnen hennes riktig ennå, men kan med det blotte øyet se i virrevarre av møkkete og rotete pels at kjeven er noe skakk og skeiv. Var selvsagt redd for at det ville gå dager før hun turde å spise, men neida, hun har næringsvett akkurat som eieren sin, så etter et døgn spiste hun akkurat som før. Hun er fortsatt litt engstelig på tur, hun vill ikke olstre med katten Mia, og det er fullt forståelig.
Jeg må forresten takke dere for mange gode råd om hvordan jeg skulle få i henne medisinen hun skal ha to ganger om dagen. Det hjalp sånn halvveis med å lure den i henne med både ostebiter og leverpostei, men som sagt bare halvveis. Hun er smart til tusen, så det holdt en gang, men deretter sa det stopp. Det kom ikke på tale å bli lurt igjen. Hun satte bare rompa til og nektet plent å ta det til seg. Det mest effektive er faktisk å ta et solid grep i nakkeskinnet hennes. Det høres brutalt ut, men det er mye løshud der, så hun reagerer ikke på at jeg holder henne sånn. Når jeg derimot nærmer meg munnviken hennes med sprøyten, rykker hun til. Jeg har da fortsatt et godt grep om nakken hennes, og når hun skjønner at hun ikke kommer seg løs, skriker hun til. Akkurat da sørger jeg for å få spruta inn alt det klissete sølet, og har til nå klart å gjennomføre det en gang uten å søle. Rett etterpå tar vi en hoppende og dansende “åhhh sååå fliiink du var” trall, med godbit som belønning, og da er vi gode venner igjen…phuuu.
Noen fikk sikkert med seg på Instagram storyen min i går, at det tar på å være hjemme med “sykt barn” les:hund. Jeg har vært fortvila og redd, synes det er kipt at Pippi går rundt med knekt kjeve, for hun er jo så liten. Vi har derfor installert oss på sofaen med Bjørn Erik sin dyne siden han har vært i Lisboa denne uken. Her bor vi og ånder vi hele dagen lang. Tidligere i dag derimot, etter å ha fått med meg Pippi på tur, tok jeg sjansen på å være borte fra henne en liten stund. Flinke Linn på Athenaklinikken som holder til i Bikubå, har nemlig tilbudt seg å freshe meg opp et par hakk, og det takket jeg selvsagt “ja” til. Som blogger kan vi kaste ut en del fiskesnører, be om ting eller opplevelser, og det er som oftest ganske enkelt å få napp på “skjønnhets” behandlinger. Jeg synes derimot det har vært krevende til tider å skrive sponsede innlegg, har lagt det litt på hylla, men når jeg vant et gavekort på å tatovere de ihjelnappa bryna mine nylig, opprettet Linn og jeg god kontakt med en gang.
Så nå tar jeg helg med min elskede hund som er på bedringens vei, en mann som om få timer kommer hjem, en datter som forhåpentligvis vil hentes i stallen og med nye volumvipper. Slettes ikke dårlig, jeg kjenner faktisk på meg at det er helt alright. Så kjære dere, ha en riktig god helg, kos dere!
Noen trenger så absolutt et bad snart.
Jeg må forresten fortelle dere at jeg har fått meg ny veske. Kordfløyel veske. Kjøpt lokalt på kjøpesenteret vårt her på øya, etter at butikkdamen kom løpende etter meg og sa hun hadde funnet en svart en, som jeg har vært på jakt etter lenge. De har hatt hengende fremme samme veske i grå, grønn, blå og gul, men jeg har hele tiden sagt at jeg ønsker meg en svart. Det må nevnes at jeg sjeldent skifter ut veskene mine. Jeg går med samme i flere ti-år. Da jeg oppdaget disse modellene i våres og de for lengst hadde solgt ut alle de svarte, har jeg titt og ofte vært innom og etterlyst nye. Nå er den altså min, så nå er det denne dere kommer til å se meg med de neste ti åra.
Det må forresten nevnes at katten vår Mia forsyner seg av stråene mine på spisebordet hver dag. Derfor supplerte jeg buketten med noen freshe grønne noen i dag.
Snart lørdag. Jeg skal faktisk klare å vente til i morgen med å ta fatt på disse karamellene her.
Jeg har mer enn nok å holde på med, når jeg allikevel er lenka til sofaen.
Da kunne vi altså ikke drøye det lenger, alt tydet vel egentlig på at vi har ventet for lenge allerede. Like før jul, etter at jeg regelrett nappet ut 6 råtne tenner selv på Pippi, omtrent uten at hun merket det, bar det strake veien til veterinæren. Der ble hun lagt i narkose og ytterligere 16 tenner fikk fyken. Det er veldig mange tenner på kort tid, mye for en knøttliten kjeve. Den trengte å leges. Leges lenge før en eventuell operasjon for å få ut hjørnetennene, de aller siste som var igjen.
Nå var det altså på tide å fjerne de. Sårene etter sist gang var for lengst grodd, og jeg kunne ikke utsette det lenger. Jeg har derimot gruet meg noe inni hampen mye. Først og fremt til å legge den 8 år lille kroppen i narkose, det kan nemlig by på problemer å få vekt de opp når de er så små, men mest av alt var jeg redd for at den lille skjøre underkjeven skulle kollapse.
Det gikk dessverre som jeg fryktet. I det tennene med de lange røttene ble operert ut, fant de et hav av betennelse. I tillegg så etterlot de seg et stort tomrom, store hull, så beinstrukturen forandret seg. Veterinæren fortalte at det blir som å ha et brudd der, så over en to måneders tid nå, må det få leges.
Jeg var ikke helt forberedt på betennelsen, for det må jo ha gjort forferdelig vondt over lang tid. Utad har hun vært akkurat den samme fine Pippien min. Den samme lille skrullete snella mi hver bidige dag. Hoppende glad og sprek, som følger etter meg overalt. Nå derimot, blir det antibiotika og smertestillende en god stund fremover, og det i seg selv er en stor utfordring.
Pippi nekter å ta medisin. Jeg bruker sprøyter og forsøker effektivt og snedig å sprute det raskt inn i munnen hennes, men hun vegrer. Så da blir det tvang. Veldig trist, siden hun nå har en “knekt” kjeve. Hun har aldri likt at jeg tar en kikk på tennene hennes. Hun har latt meg få lov i et par sekunder, men så har hun skreket og snudd seg vekk. Nå hylskriker hun, til Mille og meg sin store fortvilelse. Det høres så brutalt ut, men jeg kan ikke la hun vinne det her. Antibiotikaen må inn på en eller annen måte, om vi så må sloss litt i dagene fremover.
Lille øyestenene min og aller beste venn, jeg er så glad for at vi endelig er i mål. Bli frisk fort, så vi kan leke igjen ❤️
Jeg har for lengst servert dere den flotte Pride-dagen vi hadde her i Stavanger på lørdag, les gjerne her, men så fikk jeg altså disse bildene tilsendt i etterkant av en kompis av meg.
Normalt sett så hadde jeg kanskje ikke delt disse, for helt ærlig, jeg ser spinn spenna gæærn ut, men hallo, litt moro må vi jo ha det på slik en grå regnværsdag som dette.
Jeg skjønner jo nå hvorfor folk smilte underveis, eller kanskje de rett og slett bare lo av meg, der jeg kom spradende? Ingen skal si at jeg ikke lever meg inn i nuet i alle fall. Danser og synger for full hals, samtidig som jeg altså ser en smule gæærn ut…
Vi jentene har vært på show! Enmannshow med byens råeste dame, Veronica Simoné Fjeld. Frekk til tusen, akkurat som jeg liker det, for hun byr så til de grader på seg selv.
Jeg vil ikke røpe for mye om hva som skjer, men jeg kan love dere at man ikke går hjem etterpå uten deilig kaos i eget hodet. For i tillegg til å bli servert mye kropp og hverdagsfjas, som i alle fall jeg kjenner meg godt igjen i, så blir man tatt skikkelig på senga av den mer alvorlige Veronica. Jeg visste ingenting på forhånd om forestillingen, trodde vel egentlig vi skulle få servert reinspikka humor hele veien, men der tok jeg gruelig feil.
Du Veronica, du Veronica, for et show! For en fantastisk morsom, levende og fargerik opplevelse du serverer oss. Kropp er gøy, faktisk hysterisk morsomt. Alle vi nokså voksne kvinnsa og de tre mannfolka i salen, med veldig røde kinn etterhvert, storkoste seg. Timen fløy så alt for fort avgårde. Med tårer på kinn og lattermusklene trimmet, måtte vi venninnene ta oss en kaffe etterpå for å roe oss ned. Vi hadde nemlig masse som måtte fordøyes, snakkes om, for du ga alt. Takk!
Stå på videre, Veronica, vi digger deg, du er helt rå!
PS: Det var utrolig morsomt at noen av dere lesere kom bortom å sa “hei” til meg etter forestillingen. Jeg blir alltid litt satt ut at noen “kjenner meg”, men setter utrolig pris på en klem og en liten prat ❤️
I går var det bestis Tonje sin tur til å hanke inn 51 tallet. Hun synes alltid det er moro å si at hun er myyye yngre enn meg, men hver gang høsten kommer så er vi altså like gamle igjen.
Vi jentene er som sagt begge to fra Oslo og Groruddalen, Vestlig og Stovner jenter. Vi har ingen familie rundt oss her i Stavanger, så når viktige merkedager dukker opp, stiller venninnene våre alltid opp. De er som familie for oss, og vi hadde aldri klart oss uten dem så langt hjemmefra.
Bursdagsfeiring ble det, 11 mann, stort og smått, og bursdagsbarnet, fineste Tonje-mor, strålte på den nydelige solskinnsdagen 💕
Ballonger er alltid et must.
Nydelige bursdagsjenta vår 🎈
Vi fikk altså så mye mat, gigantiske porsjoner, så det var flere enn Monika som tvilte på om de klarte å spise opp alt de hadde bestilt.
Pridetoget i Stavanger 2019 er unnagjort, og for en dag vi hadde dere!
Kampen for at hvert bidige menneske her i landet skal få elske akkurat hvem de vil, er langt fra over. Vi har kommet langt, men bruk et par minutter på kommentarfeltet i Stavanger Aftenblad vedrørende paraden, så skjønner man fort at støtten langt fra kommer fra alle. Det blandes inn politikk og religion over en lav sko, folk er rett og slett ondsinna og slemme, så vi skal fortsette og kjempe. Kjempe for at alle er likeverdige og at de ukritisk kan elske akkurat hvem de vil.
Jeg var i alle fall superklar, og i sammen med Bjørn Erik møtte vi gode venner på Clarion Hotell før vi gikk i samla tropp ned til torget for å finne resten av flokken vår. Det har blitt en finfin tradisjon å gå under “Stolt Bedrift” og deres gedigne prideflagg. Det må ganske mange til for å få det til å flagre i vinden på hele den lange ruten vi går, men herregud så gøy vi har det. Ronny har ordna til et enda større anlegg på hjul, så vi danser oss i gjennom herligheten til kjente og kjære rytmer.
Jeg kunne ha skrevet side opp og side ned og denne fargefulle og fantastiske dagen, men tenker bildene heller for tale for seg selv. Takk igjen for Stavanger for ennå et praktfullt arrangement, jeg gleder meg allerede til neste år.
Det går mange diskusjoner i blogg-gruppene jeg følger, om hvorvidt man bør blogge hver dag eller ikke. De fleste mener faktisk at det er bedre å jobbe i dagevis med meningsfylte gode innlegg, og legge de ut en sjelden gang istedenfor å blogge hver dag. Ups, dere kan tro jeg følte meg litt truffet der. “Blogg-sprerra” dukker selvsagt ofte opp hos meg også, det er ikke alltid jeg veit hva jeg skal skrive om, og jeg har heller aldri en ferdig ukeplan som man blir oppfordret til å ha. Så meningsfylt innlegg eller ei dere, jeg tror jeg fortsetter som før jeg. Skriver litt om alt og ingenting hver dag.
Denne helgen blir herlig hektisk. Jeg skal være med familie og venner hver bidige dag. I kveld skal jeg på forestillingen til Veronica Simoné Fjeld, har hørt hun får liv i lattermusklene, så gleder meg vilt. I morgen skal Bjørn Erik stille i kjent Turbojugend stil og gå med meg for første gang i pride toget, så det er også noe jeg har sett frem til lenge. Egentlig skulle Mille gå med skolen sin også, men så kom hun plutselig på at det var ballonger der, så da blir det stallen i stedet. På søndag blir det å hente seg inn etter gårsdagen, for jeg håper å få lokket Bjørn Erik med ut på øllebøll, men på ettermiddagen blir det venninnetreff.
Helgen ser altså ut til å bli en innertier, akkurat som jeg liker den. Det at Mille kom hjem fra skolen, blid som ei lerke etter å ha laget eplekake i “Mat og Helse”, og gladelig begynner på taco til oss, er jo også et pluss. Så en riktig god helg dere, nyt den, kanskje vi treffes?
Det er kanskje en ganske så morbid greie det der at jeg er så opptatt og fascinert av kirkegårder. Jeg er egentlig ikke særlig religiøs av meg, tror ikke på noe spesielt, men respekterer at alle har sin egen mening om det.
Jeg synes det er flott å stå på sidelinja og observere, og av en eller annen merkelig grunn så trives jeg altså på kirkegårder. Forsøker alltid å ta meg en tur innom de jeg har mistet, de som ligger begravet i Oslo. Jeg finner alltid en egen ro der, det er godt å kjenne på savnet av mine kjære, det mimres og jeg er ikke redd for å felle en tåre.
Alltid når vi er på ferie så forsøker vi å gå innom en kirke, et religiøst tempel, vi besøker nonner eller så rusler vi rett og slett litt rundt på en kirkegård. Det er nemlig tilknyttet så mye historie på slike plasser, og det interesser meg. På Paros i sommer, på vei inn til sentrum av byen Naoussa, gikk vi alltid forbi en kirke. Vi skulle som regel gå å spise middag, som oftes når det var bekmørkt, og da frista det lite å gå innom kirkegården. En kveld tok derimot nysgjerrigheten overhånd, vi dristet oss til å gå noe få meter innenfor dørene der, og jeg tror alle ble nokså satt ut av det vi fikk oppleve.
Jeg har alltid synes greske kirkegårder er vakre, har besøkt mange vel og merke på dagen, men om kvelden er de faktisk enda vakrere. Stedet lyses nemlig dunkelt opp overalt av små tente lykter som reflekteres mot de kritthvite marmorgravene. Det i seg selv er vakkert, og i tillegg er gravene som oftes også overøst med vakre blomster i alle farger. De har også et innrammet bildet av den gravlagte stående på graven, noe som gjør det hele mer personlig.
Jeg klarer ikke helt å gjengi med ord hva jeg føler når jeg går rundt å leser på alle disse gravene så langt der hjemmeifra. Det er selvsagt vemodig, men måten person minnes på, forteller meg også noe om kjærligheten og samholdet i familien.
Nå føler jeg meg litt tussete, for det innlegget her, burde vært skrevet for over et år siden. For her i stua, har jeg hatt stående en eske med mye godhet og varme oppi. En eske full av såkalte kjærlighetserklæringer. En gave til meg lagd over lang lang tid, en gave med mening, en gave til ettertanke. Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg skal begynne.
I ganske voksen alder har jeg altså fått ei venninne, som i dag står meg veldig kjær. Hun er vel noe av det klokeste menneske jeg kjenner, har hjulpet meg mang en gang med å få klarnet tankene. Stilt meg de riktige spørsmålene, bygget meg opp, rett og slett stått ved min side. Hver bidige dag er hun der. I latter og i tårer, og jeg setter altså så stor pris på det.
Plutselig en dag her hjemme blant mange av mine aller beste venninner, reiste hun seg opp og hostet altså opp en gedigen eske full av små overraskelser. Først fikk jeg en tale, noe hun er meget god på, får alle til å grine, vel seg selv også, og jeg kan ikke gå inn på hva som stod der, for da flommer tastaturet over her. Jeg er nemlig som veldig mange andre fryktelig dårlig på å høre fine ting om meg selv. Det er ganske trist det der egentlig, men jeg blir altså så utilpass, vil bare tulle og fjase det vekk. Men denne gangen, fikk jeg ikke muligheten til det.
Jeg fikk altså en helt nydelige tale, og etterhvert åpnet hun esken med det rare i. “Det er en tid for alt”, var tråden, og den ene fine lille tingen etter den andre med kloke og morsomme ord på ble min. Ikke “fine ting” som i dyre kostbare ting, men hverdagslige små nyttige ting. Jeg tror jeg telte bortimot tredve forskjellige overraskelser, og det første som slo meg var at dette må ha tatt lang tid å lage.
Hjertesukk, jeg har ikke ord, jeg er faktisk stum. Det er nok derfor jeg har latt esken stå der urørt så lenge. Den har vært et symbol på godhet, og jeg er så takknemlig.
Tusen tusen takk for gaven min venn. Du med navnet som begynner på V og slutter på E, og har IBECK i midten ❤️
