Det er kanskje en ganske så morbid greie det der at jeg er så opptatt og fascinert av kirkegårder. Jeg er egentlig ikke særlig religiøs av meg, tror ikke på noe spesielt, men respekterer at alle har sin egen mening om det.
Jeg synes det er flott å stå på sidelinja og observere, og av en eller annen merkelig grunn så trives jeg altså på kirkegårder. Forsøker alltid å ta meg en tur innom de jeg har mistet, de som ligger begravet i Oslo. Jeg finner alltid en egen ro der, det er godt å kjenne på savnet av mine kjære, det mimres og jeg er ikke redd for å felle en tåre.
Alltid når vi er på ferie så forsøker vi å gå innom en kirke, et religiøst tempel, vi besøker nonner eller så rusler vi rett og slett litt rundt på en kirkegård. Det er nemlig tilknyttet så mye historie på slike plasser, og det interesser meg. På Paros i sommer, på vei inn til sentrum av byen Naoussa, gikk vi alltid forbi en kirke. Vi skulle som regel gå å spise middag, som oftes når det var bekmørkt, og da frista det lite å gå innom kirkegården. En kveld tok derimot nysgjerrigheten overhånd, vi dristet oss til å gå noe få meter innenfor dørene der, og jeg tror alle ble nokså satt ut av det vi fikk oppleve.
Jeg har alltid synes greske kirkegårder er vakre, har besøkt mange vel og merke på dagen, men om kvelden er de faktisk enda vakrere. Stedet lyses nemlig dunkelt opp overalt av små tente lykter som reflekteres mot de kritthvite marmorgravene. Det i seg selv er vakkert, og i tillegg er gravene som oftes også overøst med vakre blomster i alle farger. De har også et innrammet bildet av den gravlagte stående på graven, noe som gjør det hele mer personlig.
Jeg klarer ikke helt å gjengi med ord hva jeg føler når jeg går rundt å leser på alle disse gravene så langt der hjemmeifra. Det er selvsagt vemodig, men måten person minnes på, forteller meg også noe om kjærligheten og samholdet i familien.
#hellas #paros #kirkegård
