Flokken min sover, mens jeg sitter og tenker gjennom kveldens syke opplevelse. Vi har opplevd mye rart de drøye to ukene vi har vært på ferie her i Mexico, men dette tar nok kaka. Meksikansk Wrestling, Lucha Libre, er like Gale-Mathias som det jeg først trodde det var. Det å derimot siste på andre rad og få hele sirkuset midt i fleisen, er ennå villere enn først antatt.

Bjørn Erik og et par av kompisene hans har alltid vært i overkant opptatt av Wrestling. Jeg syntes først det var noe fjasete, siden dette tross alt er arrangert bryting, men fikk inn med teskje av min kjære mann at dette var en av de tøffeste sportene i hele verden. For uansett om det meste er innøvd slåssing på forhånd, så skjønner man jo raskt at det ligger timesvis med øving bak all denne galskapen.

For det er galskap det her på høyeste nivå, og jeg husker jo vi satt timesvis foran TV´n på 80- og 90-tallet og fulgte med på store stjerner som Hulk Hogan André The Giant and Ultimate Warrior. Jeg husker til og med at jeg fulgte med på en realityserie om Hulk Hogan og hans familie og hvis jeg ikke tar feil hadde de en haug med hunder rundt seg til enhver tid.

Meksikansk wrestling er gigantisk her til lands, og mange av de opptrer faktisk i statene også. Det at vi bor i samme gate som arenaen den skulle foregå på i kveld, var flaks til tusen. Dere skulle sett ansiktet på Bjørn Erik når han fant ut dette i begynnelsen av ferien. Han prøvde i dagevis å kjøpe billetter på nett, men fikk det ikke til. til slutt ringte han arrangørene og fikk de til å holde dem av til han, og det første vi gjorde når vi kom hit til Cancun var selvsagt å hente dem.

Pelle og Dennis er flaska opp med wrestling, men for Mille var dette helt nytt. Jeg var først litt skeptisk på om dette kanskje ble litt for tøft for henne, at barn kanskje ikke burde oppleve dette på så nært hold, men jeg trengte ikke å bekymre meg. Det var unger med i alle aldre i kveld, og hun minsten vår var i ekstase, hun digget det!

Direktesendt på TV´n her borte, så kanskje noen så oss, som de eneste turistene på hele arenaen.

…og der kom tårene også. En nybakt mamma så hvordan jeg tittet og smilte til den fine babyen hennes, og plutselig kom den vandrende bortover på rekka vi satt på for at jeg skulle få holde den. Tro det eller ei, men den lille sov nesten hele kvelden, tydeligvis vant til leven rundt seg.

Av og til så måtte vi reise oss opp og gi plass til svevende wrestlere som landa pladask mellom stolene våre.

Jeg tipper det var mellom 12-1500 tilskuere her i kveld.

Det er ikke mange ordene jeg kan på spansk, man han lille tassen her ropte “puta, puta” en gjentatte ganger, og det kan jeg. Ikke pent for å si det sånn, men han var litt i overkant sinna til tider.

Etterhvert som kampene skred fremover, ble utøverne bare tyngre og tyngre, men de hadde ikke noe problemer med å røre seg. Han med masken heter visstnok Psycho, og vi skjønte fort av all brølinga og trampeklappen at han var alles favoritt.

Vi betalte 100,- på forhånd og fikk til Mille sin store overraskelse lov å komme å hilse på Mr. Psycho etterpå.

#familieferie #mexico #wrestling #wwe #worldwrestlingentertainment #meksikanskwrestling

Buenos días!

Ferien er på langt nær over, selv om det nesten føles sånn ut. Nydelige strender og palmesus er nemlig byttet ut med leiebil på fastlandet, og jeg må innrømme at jeg har hatt hjertet i halsen mang en gang allerede. Veiene her er fantastiske, men når man kommer langt ut på bygda og kanskje forviller seg litt lengre ut i ødemarken enn strengt tatt nødvendig, ja da får i alle fall den dama her fletta. Særlig når man er eneste turist i mil omkrets, og folk formelig slipper alt de har i hendene for å ta deg nærmere i øyesyn.

Bjørn Erik og jeg er derimot helt enige om at vi er nødt til å tilegne oss en form for kunnskap om det nye landet vi besøker, og kulturen her er jo faktisk ganske så spennende. Cancun med sine gigantiske hoteller og yrende kvelds- og natteliv frister derimot lite. Vi dristet oss til en liten tur ned til det yrende folkelivet i kveld, men jeg kjente med en gang at dette ikke er noe for meg. Det blir som å besøke Benidorm, en livlig lørdagskveld,  der får jeg også helt noia og panikk. Her i Cancun kan du gange maset og stresset med 1000, jeg tuller ikke, og da stritter i alle fall kroppen min i mot.

Så det eneste fornuftige vi fikk unnagjort i kveld, var å hamstre inn litt juggel. Det var nemlig en stor suksess å stelle i stand meksikansk fest for Mille og venninnene i hennes fjor, så vi har lyst til å gjenta det, men da med litt ekstra ekte stæsj.

Kan dere forresten gjette hva vi skal i morgen? Sjekk ut siste bilde, Mille har nemlig allerede kjøpt inn riktig rekvisita. Hun og Bjørn Erik gleder seg villt, mens jeg får litt småfletta, for dette blir crazy.

#Familieferie #vinterferie #mexico #cancun #suvenier

Åhhh, som jeg elsker Isla Holbox, her i Mexico, jeg får rett og slett ikke nok. Bjørn Erik og jeg er derfor begge enige om at vi i feriene fremover skal forsøke å komme oss tilbake hit, for øye har alt vi ønsker oss.

I går dro vi tilbake til den vakre og ville stranden Punta Coco. Denne gangen droppet vi derimot å leie oss golfbil, og overlot heller til proffene og forsere alle disse umulige vanndammene. Kostet 75 spenn, og var verdt hver bidige krone.

Vi pakket forresten kun en liten ryggsekk, for jeg insisterte på at vi skulle ta beina fatt hjemover i solnedgangen. Minsten Mille var ikke så keen på det, hun synes en hel times trasking i varmen er noe i lengste laget, men vi lovet å legge inn bruspauser med jevne mellomrom.

Isla Holbox har samme regel som hjemme i Norge, det skal være fri ferdsel langs strendene. Noen plasser er det derimot bygd hus helt ned til sjøen, men siden vi har blitt fortalt at det er helt ok å traske gjennom eiendommen til folk, gjorde vi det uten at noen protesterte. Det beste av alt er jo tross alt at det er minimalt med hus her, og at turen i seg selv er og blir et vakkert minne for livet i vill natur.

Punta Coco er nok den mest frika delen av øya. Veldig avslappende og ujålete, akkurat som oss. 

Vårt lille rede for dagen, alltid med to skjønne hunder ved vår side.

Ingen får spise opp all maten sin, for det skal selvsagt deles broderlig med de firbeinte. 

Det var altså så utrolig spennende å ta fatt på hjemturen. 

Ups, ja her var det bare å ta av seg skoene igjen og gå omveien via vannet i steden for bak huset.

Det ble altså så mange hyggelige pauser underveis på hjemturen at vi ikke var hjemme før leggetid. Spiste liksågodt middag også, BH- og truseløs, siden jeg hadde glemt å pakke med meg skift når jeg dro hjemmefra i badetøyet, men det fungerte på et vis det også. Deilig å av og til være litt vågal.

#familieferie #vinterferie #mammablogg #reiseblogg #reisetips #mexico #islaholbox #puntacoco

De fleste som ferier her på øya Holbox bruker beina når de tar seg fra sted til sted. Sykkel er også populært, og så finnes det noen få latsabber som oss, som leier golfbil. Neida, vi liker godt å sykle og rusle litt vi også, men akkurat denne dagen her var vi veldig usikker på hvor langt vi måtte dra for å komme til en bra strand, uten hele strandkanten full av sjøgress.

Sjøgress har blitt et meget stort problem på mange av de populære strendene flere steder i Mexico. Tidligere varte denne tilstanden kun et par uker en bestemt måned i året, men i det siste forekommer det støtt og stadig og turistene skyr det som pesten. Forskerne aner ikke hvorfor det skjer så ofte, men mange holder en knapp på klimaet som er i forandring. Det lukter forferdelig, og er ekstremt ubehagelig å gå i, og som sagt flyter det opp på strendene i tonnevis. På de mest populære turiststedene setter de inn det militære for å få det fjernet, men ikke her på Holbox. 

Da “El Norte”, den kalde sterke vinden stakk innom for noen dager siden, og lot regnet bøtte ned en halv dag, ble strendene her også utsatt for en del sjøgress. Vi er derimot medlem av en gruppe på Facebook som stadig kommer med gode tips, og der leste vi at stranden Punta Conto som ligger en times gåtur unna var fri for sjøgress. Three Amigos, ville derfor dit, men siden det var første gangen, valgte vi som sagt å leie oss en golfbil.

Å kjøre golfbil er så enkelt at det overlot vi til frøkna, og dere kan tro det var stas. Hun lærte det på nullkommaniks, og regelrett storkoste seg der vi putret avgårde i maks 20-25km. Vi støtte derimot på et stort problem underveis. Ekstremværet hadde nemlig etterlatt seg gedigne vannpytter i veien, dammer som på det meste var en halv meter dyp, og det likte ikke bilen noe særlig. Da er det derimot et stort pluss å ha med seg en sterk mann. For når motoren på bilen fikk for mye vann og stoppet, hoppet galante Bjørn Erik uti og dyttet oss opp på det tørre igjen, og etter 3-4 minutters motorhvile startet bilen igjen. For noen var dette helt sikkert kjempeskummelt, men for oss ble det etterhvert ekstremt morsomt.

Stranden Punta Coco er så nydelig at man nesten ikke har lyst til å fortelle om den til noen. Man vil ha den for seg selv. Noen synes kanskje det er for langgrunt der, men jeg synes nå det er litt av sjarmen. Kritthvit strand og kun et par rader med solsenger spredt utover, og det beste av alt, ingen musikk i den ene strandbaren der. Stille og rolig, akkurat som jeg liker det.

En ting er i alle fall sikkert, jeg skal aldri noensinne landet med fly på den flyplassen her.

Gjett om snuppeline synes det var stas å få lov å være dagens sjåfør.

Vårt første møte med død bilmotor startet midt uti den her vanndammen.

Bjørn Erik hjalp den ene bilen etter den andre ut av trøbbel.

Gjett hvem som må tisse og som har lagt ut på lang vandring? Jeg har aldri noensinne opplevd en strand som er så langgrunn.

Den brygga her er stengt for folk, men hvis du zoomer inn så ser du at det sitter et par hundre fugler på den. Vi fikk faktisk oppleve at en gedigen falk kom flyvende hit også, stor stas.

Vi trives som sagt best i skyggen, så til høyre for det store seilet på midten her, benket vi oss godt til rette.

Man kan ikke kjøre lengre enn dit vi lå, men hvis man ønsker mindre folk rundt seg er det bare å rusle et par hundre meter videre utover.

Påán igjen med død bilmotor og bilberging ut av vanndam.

Dere kan tro det var en som synes det var deilig å komme seg tilbake til hotellet og få seg en frisk dusj og et bad etter den dyttsjauen.

#familieferie #vinterferie #mammablogg #reiseblogg #reisetips #mexico #islaholbox #puntacoco #plazaelpueblito

Det er mange av dere der hjemme i Norge nå som kan unne dere en klapp på skulderen. For makan til mer gledelig og kjærkommen mottakelse for alt hunde- og katteutstyret vi alle klarte å samle inn, kunne vi ikke fått. Refugio Animal Holbox, altså dyrebeskyttelsen her nede på øya i Mexico hvor vi er nå, tok altså så godt i mot oss. De var så imøtekommende, opprinnelige hyggelige og ikke minst informative til tusen, at undertegnede faktisk måtte felle noen tårer.

I tillegg så ble vi så positivt overraska over hvordan alle hundene tok i mot oss. De var ekstremt rolige til å være så mange i sammen, og de stod formelig i kø for en klapp og go´kløe bak øret. Jeg trodde først vi gjerne skulle holde litt avstand, avvente flokkens gemytt, men neida, har var det kosestund fra første øyeblikk.

Britiske Helen forklarte villig i det vide og breie om hvordan de arbeidet. At de hadde rundt 30-40 hunder der til en hver tid, og at de  samtidig kjørte samme opplegg inne på fastlandet. Veldig mange av hundene her inne på Holbox blir faktisk også hentet inn fra fastlandet, og historiene rundt hvert enkelt lille sjel var hjerteskjærende. I kjølvannet av den brutale virkeligheten, var det allikevel mang en solskinnshistorie, og et par av hundene vi møtte hadde faktisk allerede blitt adoptert bort. De ventet bare på siste klargjøring før ferden gikk videre både til New York og Toronto.

Jeg aner ikke hvor mange frivillige som jobber der, jeg glemte å spørre om det, men vi så i alle fall fire stykker som til enhver tid holdt på med noe for hundene i tillegg til Helen. Vi fikk også med oss at de hadde to veterinærer som stilte opp for disse fine dyra.

Det ble til at vi tilbragte en del tid med hundene denne dagen, og etterhvert fikk vi også ta med oss en av hundene, frøken Paloma på en skikkelig lang strandtur. Historien til Paloma var at eieren er mye bortreist og at hun i mellomtiden fikk lov til å være her. Jeg må forresten få fortelle dere hvorfor det var akkurat henne som ble med oss denne dagen. Helen ropte faktisk ut til alle hundene og spurte hvem som ville være med på tur, og den eneste med nok energi akkurat da, var henne. For dette stedet er ganske populært på øya, det er faktisk et av topp 10 gjøremål på TripAdvisor, så mange hadde allerede vært på tur den dagen.

Dere kan tro Mille koste seg. Jeg har faktisk aldri sette jentungen min gå så langt før uten å klage. Det var ikke et eneste kny fra henne. Vel, ikke før vi skulle gå derifra. Da oppstod faktisk feriens første krangel, Mille nektet, men etterhvert så fulgte hun motvillig med oss, med lovnad om at vi skal få til et besøk til før vi drar fra øya igjen.

Tusen takk alle dere som var med på å gjøre dette til en virkelighet, dere er rett og slett gullgode 🐾

Dere kan tro vi var spente foran dette møte.

Ei ganske så beveget snuppeline, dette var stort å få være med på.

…og der var han far solgt også.

Nå som vi fikk se stedet under nærmere øyesyn, fikk bekreftet at alle disse frivillige faktisk gjør en stor forskjell, var det ikke vanskelig å donere litt penger til dem i tillegg.

Noen kom med labben og ba om mer kos når Mille stoppet klappingen.

Vakre Paloma, vi falt alle pladask for denne fine frøkna som ville være med oss på tur.

To gode venner.

I tillegg til alle hundene tar stedet også seg av en del katter. En nesten blind vaskebjørn er også under oppsyn.

Jeg falt med en gang for den lille krabaten her, men den var altså så livredd for menneskekontakt. Det var så fryktelig vondt å se på redselen i øynene, men håper og tror at livet også her smiler etterhvert. 

#refugioanimalholbox #mexico #holbox #helpdogs

 

Det er denne uka her i Mexico jeg har gledet meg mest til. Til ferieparadiset Isla Holbox, som fortsatt har helt urørt terreng da det har blitt særdeles viktig for lokalbefolkningen å bevare de 150 fugleartene som bor der. Det hadde selvsagt vært en stor drøm å få studere flamingoer på nært hold, men de er ikke tilbake på øya før i april og hvalhaiene som også trives her er kun å se mellom mai og september. Det er grunn god nok, synes jeg, til kanskje en dag å dra tilbake hit.

Det finnes derimot mange andre grunner til å ville besøke dette unike fargeparadiset. Det er ikke overbefolket med turister, så man kan fint ligge nokså alene på de langgrunne kritthvite strendene. Det er ingen biler her, kun golfbiler, og derfor heller ingen asfalterte veier. I tillegg så er alt så delikat og vakkert her. Husene er malt i pastellfarger, og hvorhen man ser ligger det avslappede folk i hengekøyer, og dere vet jo hvor glad jeg er i det.

Isla Holbox er med andre ord plassen man drar til hvis man vil ha litt fred og ro. Hvor sko er helt unødvendig og man overhodet ikke trenger å leve etter klokka. Så nå dere, er mamma-Nina i sitt ess, disse dagene skal virkelig nytes til det fulle. 

For de av dere som følger oss “live”, så har dere sikkert lagt merke til at vi har funnet frem jakkene våre igjen. Vinden “El Norte” har nemlig herjet, en nokså kald vind som har fått temperaturen til å synke hele 8-10 grader. Temperaturen de to dagene den varte, sank ned til 22 grader, og selv om det i seg selv er nokså deilig hjemme i Norge, føltes det beinkaldt ut her. Nå har den derimot vendt nesa si hjemover igjen, så i morgen skal temperaturen stige til hele 30 grader. 

Bilturen fra Cancun til ferjeleie Chiquila tok 2,5 time gjennom vill natur og mange små landsbyer. Bjørn Erik hadde allerede gjort avtale med et firma om å frakte oss dit, så en sjåfør tok i mot oss og ordnet det slik at turen gikk helt smertefritt. Vel, forutenom det at Bjørn Erik spurte sjåføren om han kunne stoppe ved en bank så vi fikk tatt ut noen flere kontanter (det er nemlig kun en minibank på øya, og den er som regel alltid tom). I det Bjørn Erik gikk ut av bilen, begynte vi nemlig plutselig å kjøre uten han, og da skulle dere sett panikken hos na´mor. Mitt største mareritt, skulle vi bli kidnappa nå?! Men neida, sjåføren skulle bare kjøre litt nærmere utgangen til banken, phuuu. 

Det var nok en gang lokal underholdning på den 25 minutters ferjeturen. Panfløyten var denne gangen byttet ut med visesang.

Her er vårt nye hjem for de neste seks dagene, så vakkert at jeg nesten mister pusten.

#familieferie #reiseblogg #reisetips #mexico #islaholbox #hotelplazaelpueblito 

Siste dagen på Isla Mujeres kom litt brått på oss, men nå var det på tide å komme seg videre på jakt etter nye eventyr. Det har vært helt nydelig å være her på ferie i karibien igjen, for det er noe helt spesielt med de rene kritthvite strendene, og som sagt maten som toppet alt. Mamma kommer til å bli så stolt av meg over å høre at jeg har spist mer grønnsaker her på disse seks dagene enn hele fjoråret. De kokkelerer rett og slett det hele sammen på en helt spesiell og magisk måte, så til og med jeg som til vanlig skipper det grønne, elsker det.

Isla Mujeres er først og fremst et badeparadis og for noen også en skikkelig festeplass, noe man tydelig ser på ferjene som kommer inn daglig med 30 minutters mellomrom. De fleste ankom nemlig kun med en liten ryggsekk eller veske, så egentlig bor de på hotell inne på fastlandet, på Cancun, men drar ut hit på øya for å nyte severdighetene.

Forøvrig så kan jeg jo nevne at vi for en gangs skyld ikke har shoppet noe som helst. Jeg overdriver ikke hvis jeg tror det ligger bortimot 50 suvenir butikker på en radius 1×1 km der vi bodde, altså midt i sentrum, men når de roper:”Come to me and buy the best junk”, ja da stod vi for en gangs skyld over. Ingenting fristet, forøvrig noen få effekter til den kommende bursdagsfesten til Mille med meksikansk tema, men det hanker vi heller inn de siste dagene av ferien når vi er tilbake fra Isla Holbox.

Nå har vi seks dager foran oss med et helt annet fokus. Nå gleder vi oss til ville dyreopplevelser i et naturreservat 🕷

Tenk at vi også kan skryte litt av at vi har vært i bryllup. Neida, vi har jo ikke det, men fikk lov til å være tilskuere på stranda da et par fra Australia viet seg. Da måtte jeg selvsagt grine litt igjen, for det var så vakkert.

#familieferie #reiseblogg #reisebrev #mexico #islamujeres #strandbryllup