De fleste som ferier her på øya Holbox bruker beina når de tar seg fra sted til sted. Sykkel er også populært, og så finnes det noen få latsabber som oss, som leier golfbil. Neida, vi liker godt å sykle og rusle litt vi også, men akkurat denne dagen her var vi veldig usikker på hvor langt vi måtte dra for å komme til en bra strand, uten hele strandkanten full av sjøgress.
Sjøgress har blitt et meget stort problem på mange av de populære strendene flere steder i Mexico. Tidligere varte denne tilstanden kun et par uker en bestemt måned i året, men i det siste forekommer det støtt og stadig og turistene skyr det som pesten. Forskerne aner ikke hvorfor det skjer så ofte, men mange holder en knapp på klimaet som er i forandring. Det lukter forferdelig, og er ekstremt ubehagelig å gå i, og som sagt flyter det opp på strendene i tonnevis. På de mest populære turiststedene setter de inn det militære for å få det fjernet, men ikke her på Holbox.
Da “El Norte”, den kalde sterke vinden stakk innom for noen dager siden, og lot regnet bøtte ned en halv dag, ble strendene her også utsatt for en del sjøgress. Vi er derimot medlem av en gruppe på Facebook som stadig kommer med gode tips, og der leste vi at stranden Punta Conto som ligger en times gåtur unna var fri for sjøgress. Three Amigos, ville derfor dit, men siden det var første gangen, valgte vi som sagt å leie oss en golfbil.
Å kjøre golfbil er så enkelt at det overlot vi til frøkna, og dere kan tro det var stas. Hun lærte det på nullkommaniks, og regelrett storkoste seg der vi putret avgårde i maks 20-25km. Vi støtte derimot på et stort problem underveis. Ekstremværet hadde nemlig etterlatt seg gedigne vannpytter i veien, dammer som på det meste var en halv meter dyp, og det likte ikke bilen noe særlig. Da er det derimot et stort pluss å ha med seg en sterk mann. For når motoren på bilen fikk for mye vann og stoppet, hoppet galante Bjørn Erik uti og dyttet oss opp på det tørre igjen, og etter 3-4 minutters motorhvile startet bilen igjen. For noen var dette helt sikkert kjempeskummelt, men for oss ble det etterhvert ekstremt morsomt.
Stranden Punta Coco er så nydelig at man nesten ikke har lyst til å fortelle om den til noen. Man vil ha den for seg selv. Noen synes kanskje det er for langgrunt der, men jeg synes nå det er litt av sjarmen. Kritthvit strand og kun et par rader med solsenger spredt utover, og det beste av alt, ingen musikk i den ene strandbaren der. Stille og rolig, akkurat som jeg liker det.
En ting er i alle fall sikkert, jeg skal aldri noensinne landet med fly på den flyplassen her.
Gjett om snuppeline synes det var stas å få lov å være dagens sjåfør.
Vårt første møte med død bilmotor startet midt uti den her vanndammen.
Bjørn Erik hjalp den ene bilen etter den andre ut av trøbbel.
Gjett hvem som må tisse og som har lagt ut på lang vandring? Jeg har aldri noensinne opplevd en strand som er så langgrunn.
Den brygga her er stengt for folk, men hvis du zoomer inn så ser du at det sitter et par hundre fugler på den. Vi fikk faktisk oppleve at en gedigen falk kom flyvende hit også, stor stas.
Vi trives som sagt best i skyggen, så til høyre for det store seilet på midten her, benket vi oss godt til rette.
Man kan ikke kjøre lengre enn dit vi lå, men hvis man ønsker mindre folk rundt seg er det bare å rusle et par hundre meter videre utover.
Påán igjen med død bilmotor og bilberging ut av vanndam.
Dere kan tro det var en som synes det var deilig å komme seg tilbake til hotellet og få seg en frisk dusj og et bad etter den dyttsjauen.
#familieferie #vinterferie #mammablogg #reiseblogg #reisetips #mexico #islaholbox #puntacoco #plazaelpueblito
