Utsatt konfirmasjon – men endelig sprangstevne igjen!

God morgen, kjære dere ☀️

Om ikke så alt for lenge, nærmere bestemt når Bjørn Erik har står opp klokken syv, hopper jeg til sengs. Vi har nemlig gått tilbake på å flaske den minste kattungen hver andre time, siden han gikk for lite opp i vekt, og  i natt klarte jeg ikke helt å falle så godt til ro her på sofaen. Jeg tenker det skal bli godt å ta seg en liten lur i senga snart, i trygghet over at Bjørn Erik tar over.

Tenk at vi egentlig skulle vært ferdig med konfirmasjonene til alle de tre trollungene våre nå da dere. Minsten Mille skulle feiret dagen sin sist lørdag, men den måtte selvsagt avlyses. Ny dato er derimot rekvirert, så hvis alt går etter planen, prøver vi på nytt igjen å få til fest den 10 oktober. For å være helt ærlig, så gjorde det egentlig ingen verdens ting. Vel, i alle fall ikke for meg som planlegger det hele. Det skal bli godt med bedre tid og antagelig bedre kontroll på alt som skal forberedes, selv om konfirmanten selv gjerne hadde ønsket å få feire seg nå, for hun gleder seg noe ekstremt mye til dette.

I stedet for konfirmasjon nå på lørdag, ble det derimot åpnet opp rundt koronareglene i stallen, så endelig ble det mulig å ha sprangstevne igjen. Selvsagt er det fortsatt en del hensyn å ta, men det å få teste ut formen til både rytter og hest var moro. Det var dessuten ekstra kjekt å ha en nervøs storebror heiende på sidelinja for aller første gang. Jeg veit ikke hvor jeg har feila som mor, jeg som fikk igjennom at alle ungene våre skulle lære seg å ri, men Dennis har av en eller annen grunn fått det for seg at hest plutselig er veldig skummelt.

Kanskje han har blitt noe skeptisk siden jeg har ymtet innpå med at jeg har som mål å føre arven videre, for selvsagt skal minsten Falk også bli fortrolig med hest å lære seg ri. Den aller første gaven jeg kjøpte til Kristin og Dennis når jeg fikk den gledelig nyheten om at jeg skulle bli farmor var ridestøvler, i størrelse 23, og til jul fikk han verdens minste ridebukse også. Ridelæreren til Mille, snille Helle, har i tillegg lånt oss den skjønneste lille ridehjelmen, så i løpet av et par år nå, er planen at også han skal opp på hesteryggen.

Jeg hadde vel egentlig tenkt at han skulle få sitte på Sol allerede på lørdag, men han var nok bittelitt skeptisk som faren sin han også. Jeg kjente nemlig at han strittet litt i mot i armene mine, så da drøyer vi den ridningen litt til. For det er på ingen måte noe vits å skremme livskiten ut av han allerede nå. Neida, vi har god tid, for hest har kommet for å bli i denne familien, så vi får ta tiden til hjelp ❤️ 

Tante Mille i farta!

Bittelitt skeptisk.

#sprangstevne #leikvoll #hellehansenhestoghund #barnebarn #førstemøte #hest

Gjensynsglede, bakefiasko og gode venner

Da var karantenetiden over og vi i familien Thorsen derfor nødt til å begi oss ut i den skumle verden. Jeg må faktisk innrømme at det har vært godt å faktisk kun være her hjemme. Vi har på ingen måte tøyd strikken og bevegd oss ute blant folk. For selv om vi faktisk har lov å gå på butikken med visse  forskriftsregler, har vi droppet det. For det handler ikke om hva som er lov, heller om hva som er smart.

Jeg var superstressa når jeg satte meg i Twisyen for første gang på 5 uker. Planen var å kjøpe gulrøtter til Sol, rett inn i butikken og ut igjen, for deretter å dra i stallen. Så da dere, tok frøken på seg blå engangshansker og det gusjegrønne selvlysende bufftørkle fra lokalpuben i byen. Svetten piplet når jeg kom inn på Kiwién. Det var nesten ikke folk der, fire-fem stykker, og joda alle holdt avstand. Jeg lempa gulrøttene raskt i kurven og formelig løp til kasse. Jeg må si jeg følte meg litt dum der jeg stod, det så jo ut som jeg skulle rane hele kassa, but who cares? Ute av butikken gikk hanskene rett i søpla og jeg følte stor lettelse av å være ferdig med ukas handling, 10 poser gulrøtter. Jeg følte allikevel på uro i magen etterpå. Særlig når jeg fikk Snap fra en som syntes jeg burde hatt briller på meg også. Hmmm, holder det med vanlige lesebriller mon tro? Ulempen ved å gå med brillene mine er jo at jeg da føler meg dritas. Brillene er ikke laget for det, men det er uansett eneste alternativet, eller kanskje Bjørn Erik har noen vernebriller? Neste gang, jeg lover. 

Det var godt å se gjengen i stallen igjen. Det var ikke like mange der som før, men det skal det jo heller ikke være. Kun eiere og hestepassere har lov, resten må holde seg hjemme. Jeg var veldig tydelig på at Mille skulle holde god avstand til alle, og hun fikk kun ta på våre egne ting. Vi er heldig sånn, har vår egen trillebåre og møkkagreip, og for sikkerhetens skyld, tok Mille med seg Sol ut i paddock for å stelle henne. Gjensynsgleden var forresten stor. Det er ikke vanskelig å se at Sol gjenkjenner Mille. Hun er rask med å snu seg når hun roper, og kommer løpende for kos (les gulrøtter) med en gang.

Selv om karantenen er over for vår del, kommer vi til å fortsette å leve som om vi fortsatt er i det. Vel, forutenom det at vi handler selv så klart, med hansker, buff og briller. Vi skal også forsøke å begrense antall butikkbesøk ved å handle varer for to uker av gangen. Jeg har også funnet ut at vi kan få det meste levert på døra. Jeg jubla faktisk når jeg skjønte at det gikk an bestille reseptbelagte varer fra Apoteket levert på døra. Er det en plass jeg ikke har lyst til å ferdes på i disse dager, så er det der.

Jeg synes det er ganske så uproblematisk at alle mer eller mindre går hjemme. Bjørn Erik ser vi ikke før i kvellinga, han har laget seg eget kontor oppe, og Mille har to økter med hjemmeskole, for deretter å ta en kort økt i stallen. Selv er jeg vant til å pusle rundt her hjemme aleine. Jeg trives godt i mitt eget selskap, og har plenty av prosjekter å holde på med. I tillegg så har jeg tre vennegrupper jeg chatter med hver dag, i tillegg til å Facetime med Falk. Det oppfordrer jeg faktisk alle til å gjøre. Lag en gruppechat med noen du liker, hold kontakten. Det er ikke så viktig hvilket innhold man deler, kan være fjas og tull, men innimellom er det faktisk godt å lufte det man går å grubler på.

Der er altså så fine i sammen.

Dette bilde sendte jeg til gruppechatten med jentene, med spørsmålet:”Hva gjør dere akkurat nå?”

Endelig et bevis på at jeg IKKE kan bake. Venninnene mine Simone og Vibecke lovet å lære meg det før jeg var 50, men har nå lovet å forsøkte å lære meg det før jeg blir 60.

Så genialt! Om få dager blir medisinene mine og diverse apotekvarer levert direkte på døra mi. Gjøres på Farmasiet.no.

Lite visste jeg at Mille hadde spurt om oppskriften på en salat en venninne av meg la ut på Snap her forleden, før hun stod på døra med restene av den til henne.

Kontoret til Bjørn Erik i byen er helt stengt disse dager, alle jobber hjemmefra. Det første han derimot måtte gjøre når karantene tiden var over var å hente skjermene sine, for han har plenty å gjøre. I dag skal han også inn for å hente stolen sin, så Mille kan få tilbake sin spesiallagde.

Mille i samtale med læreren sin.Det går utrolig bra med de to skoleøktene hun må gjennom hver dag. Hun begynner klokken ni om morgenen og er ferdig halv to.

#familielivet #koronaviruset #hjemmeskole #hesterbest #islandshest

En helg for alle og enhver…

For en deilig helg det her har vært, dere. Vi har vært høyt og lavt, samtidig som vi alle har ligget vannrette i sofaen med hver vår snopeskål og sett min favorittsjanger av film, nemlig krigsfilmer. Jeg har sikkert nevnt det før, men jeg forsøker altså å få med meg alt av dokumentarer og filmer som omhandler 2. verdenskrig. I går stod endelig filmen “Midway” for tur, og jeg mener dette er en av de bedre krigsfilmene jeg har sett på lenge. Den er stjernespekket av kjente helt fantastiske skuespiller, og man blir regelrett sugd inn i de dramatiske og eksplosive handlingene rundt den underbemannete amerikanske flåten og de målretta japanerne. Det var spenning fra begynnelse til slutt, så den bør dere så absolutt se.

Helgen begynte forresten med fint besøk fra Turbojugend (TJ) Stord. De er nemlig like stor fan som oss av “The Dogs” med karismatiske vokalist Kristopher Schau som frontfigur. Er man TJ, så hører det med at man åpner opp hjemmet sitt for andre medlemmer når de entrer byen din. Bjørn Erik og jeg har flere ganger høstet nye fine vennskap gjennom slike møter, så nå var det på tide å gjengjelde det. Jeg synes det er så kjekt å møtes på denne måten, og ekstra stas å gå som samla tropp på konsert.  

The Good The Bad and The Zugly

The Dogs

Selvsagt fikk Pippi sin vanlige kvelds-/natt tur når vi kom hjem etter endt konsert og selvsagt fikk kameraet også kjørt seg litt.

Før Bjørn Erik og jeg stod opp på lørdag, hadde Mille kommet seg i stallen på egenhånd ved å ta buss. Hun er egentlig ikke så glad i det, fæler litt når hun må vente i byen på overgangsbussen, men også denne gang gikk det knirkefritt. Vi foreldre var derimot på plass til det var hennes tur til å ri dressurprogrammet LC. Det er altså så kjekt å se den fine duoen her i aksjon. 

Søndag og morsdag, restemiddag og restesnop fra lørdag. Vinden og regnet herjer vilt utenfor, mens vi fyrer i peisen og nyter nok en lat dag med våre tre- og firbeinte. Mille derimot er i stallen, og jeg tenker det blir en typisk 8-timers økt for henne der…som vanlig. Akkurat som hun liker det.

 

#thedogs #turbojugend #touscene #morsdag #hest #dressurlc #tjstord

 

Alle mann til pumpene!

Mille og jeg har en avtale. Hvis hun har som plan å være i stallen mer enn tre timer, må hun dra dit aleine. For prisen jeg må betale for å gå rundt som en frysepinne blir for høy, og jeg er heller ikke verdens beste mamma å omgås med når kroppen begynner å knirke for alvor. Da dukker djevelkvinnen opp i meg, helt sant.

Mille har som sagt hangla lenge, men i går var hun klar for å treffe bestevennen sin igjen. Det er derimot på sin plass å få rose jentene på Leikvoll. Den 16 år gamle hoppa, vår kjære Sol, har nemlig på ingen måte lidd noen nød mens Mille har vært syk. Ingen har nølt med å hjelpe til, alle vi har spurt har stilt opp, så vi har alltid vært trygg på at hun har hatt det som plommen i egget.

I går dro vi altså alle i samla tropp til stallen. Bjørn Erik med verktøykassa klar, jeg ivrig etter å få møkkinga unnagjort og minsten med hele sitt hjerte fylt til randen av kjærlighet som skulle overøses på den firbeinte.

Jeg elsker når vi alle har pågangsmot. Jeg var nå allikevel litt redd der et øyeblikk at ekteskapet skulle ryke. Blir pottesur når ting vi har planlagt å gjøre, saboteres. Bjørn Erik fikk nemlig ikke fjernet det ødelagte trauet og erstattet det, det satt dønn fast, og da blir han litt sånn “jeg fikser det neste gang”. Ehhh, “NEI, NÅ!”. Vi har alt for mange “venteprosjekter” på gang, så da stilte en kompis opp i nærheten med riktig verktøy. Til slutt ble det derfor installert nytt spisetrau, ny saltstein, nytt trillebårhjul og takket være oppfinnsom Helle-mor, fikk gamle sykkelhjul æren av å redde den nye spisekassa ute. Sol elsker nemlig å spise lunsjen sin ute i det fri, men vil helst ikke ha en hel og fin kasse å spise den i. Den vil hun helst tygge opp på nullkommanisk. Nå derimot, regner jeg med at gummismaken får henne til å gi opp den tanken.

 

#hesterbest #islandshest #hestbarn #livsglede #leikvoll

 

Et høyt og rungende hurra for dyktige fagfolk!

Av en eller annen merkelig grunn, så har jeg det med å plumpe borti bra folk. Interessante og dyktige mennesker krysser min vei, og da dere, er det gøy å gjøre litt ekstra stas på dem, og det har jeg tenkt til å gjøre i dag.

Jeg hadde gruet meg en evighet til å ta fatt på “få tak i brukt sprangsal” til Mille og hennes islandshest Sol. Det å kjøpe ny, kom ikke på tale, for de koster en formue, og i tillegg har jeg hørt at brukte saler ofte er å foretrekke, da de ofte er bedre når de er ridd inn og fått noen år med pleie. Jeg hadde et budsjett, den skulle ikke koste mer en 5000,- men hvor kulle jeg begynne å lete, og hva var det jeg egentlig lette etter?

Vel, jeg ble altså så matt av hele dette prosjektet, alt som måtte taes hensyn til, så jeg ba lik så godt om hjelp. Spurte om flinke Maren, fôrverten vår, kunne finne en til meg. Hun nølte ikke et sekund, og klarte altså å finne en brukt “Kentaur” sal på Finn.no, og tenk til langt under budsjett. Hun prøvde den på Sol, uten at Mille fikk nyss om det, og den satt perfekt, YES!

Det var rett og slett for godt til å være sant, men sånn går det når man overlater til de riktige menneskene å ta hånd om ting man selv ikke har peiling på. Det eneste jeg trengte å gjøre var å pusse den til den skinte, samt å forsøke å få noen til å tette et lite hull på den. Salen hadde nemlig et 1 x 1 cm hull, på et sted hvor det strategisk sett slites mye. Ved å ikke foreta seg noe, var jeg redd hullet ville bli større, men hvem kunne hjelpe meg med det?

Først ringte jeg alle skomakere i Stavanger og Sandnes, men “nei” det å fikse på en sal ble alt for komplisert, det hadde de ikke riktig utstyr til. Jeg holdt på å gi opp, men etter mye frem og tilbake, fikk jeg et tips om at det fantes en salmaker på Nærbø. Jøss, var det mulig å være så heldig? Joda, “Sveinsvoll Salmakeri” fikset gjerne hullet i salen, det var bare å komme med den.

Dere kan tro jeg ble paff da det var ei ung dame som åpnet opp døra for meg og tok i mot salen. Jeg så for meg en bestefar lignende kar i dette yrket, med furer i nevene og som gjerne litt krokrygget. Ja, kall meg gjerne fordomsfull, men jeg ble altså så overrasket. Desto viktigere er det derfor å få lov å rope et rungende hurra for dette dyktige kvinnemennesket. Hele huset, (jaja dere kjenner jo meg, jeg spurte selvsagt om få komme inn å titte) bar preg av at det bodde en fagarbeider her. Det var saler overalt, i stykker revne dekken, og alt annet mulig hesteutstyr til reparasjon, og jeg synes altså det er så kult.  Tror sjokket over at det var ei ung dame som hadde dette yrket var så stort, og det gjorde noe med hele settingen, det ble plutselig enda mer kjekt for meg å be om hjelp. 

Så i stedet for å alltid kjøpe nytt utstyr dere, husk at mye faktisk kan repareres. Det er verdt et forsøk å sende bilde av hva som har gått i stykker, og spørre om det kan fikses. Dette innlegget er på ingen måte et sponset reklame, jeg betalte gladelig arbeidet Veronica gjorde, og når det er sagt, gjett hva det kostet? 150 kroner! Jeg er målløs, og det er ikke ofte…   

 

#salmaker #fiksesal #salhest #hesterbest

 

En finfin dag samtidig som den er vemodig og trist ❤️

Dagen startet så fint i dag. Jeg gledet meg. Venninnen min Silvia, som nylig fikk ei lita jente, inviterte meg nemlig på babykino i byen. Jeg husker disse stundene som utrolig koselige når jeg og Mille gikk der. Det ble vårt lille fristed, mitt ukentlige gjøremål i et helt år, med deilige kanelboller og te i luksussalen. Dette ble helt klart et av ukas høydepunkt.

Filmen “Last Christmas” var akkurat så sukkersøt som jeg hadde forestilt meg. 80-tallets Wham låter kom som perler på en snor, og “The Mother of Dragons” skuespilleren Emilia Clarke, passet fint i rollen som et rotehue av et kvinnfolk. Jeg storkoste meg med te og kanelbolle og en livlig gjeng nydelige bebisser, og oppfordrer alle nybakte foreldre til å teste ut det her. Filmen vises som sagt i luksussalen, med lyset på og lyden lavere enn normalt, og man får lov til å ta med seg toppdelen av vogna inn. Barneskrik underveis gjør ingen verdens ting, for folk har mer enn nok med sin egen lille tass, så her blir ingen sure. Vi uten barn bør selvsagt ikke gå på disse visningene, det er ikke store salen så de med barn skal selvsagt ha førstepri, men nå var jeg altså så heldig å få overta en billett som ingen kunne bruke, og stilte derfor opp på flekken.

Vel hjemme igjen, tok jeg imot en motivert stalljente fra skolen, som ville kjøres ut til sin kjære Sol med en gang. Hun gikk opp for å skifte, men kom ned igjen ganske kjapt helt forgrått. Den triste nyheten om at vår alles kjære Viggo i stallen, var død. Jeg har i to år nå forsøkt å nevne for Mille at den 30 år gamle fjordingen kanskje ikke har så lang tid igjen, men kjente selv at det var en tung beskjed å ta inn over seg. For uansett hvor mye vi har snakket om det, var vi ikke forberedt på at dagen plutselig var her.

Så satt vi der da. Kjente på tristheten mens tårene rant, og tenkte sårt på de kjære eierne som har mistet sin aller beste og trofaste venn gjennom et langt liv. Viggo etterlater seg et enormt stort tomrom, men også et hav av gode minner. Dette er nemlig hesten alle ble glad i, han var lett å like. Så trygg og snill, at selv de aller aller miste turde å ri på han. Det var nesten som om han justerte seg, tok ekstra hensyn ut i fra hvem som red han. Fine Viggo ❤️

“Snart skal blakken sove
Ikke mer slit i dag
Ikke mer sele-gnag
Og ikke mer tråve”

 

#hest #barnoghest #sorg #høst

Forfriskende start på helgen

God kveld, kjære dere, og en riktig god helg!

Da var det tacofredag på oss også. Taco i stua, mens Norge Rundt sin kjenningsmelodi i kjent stil dukker opp på titte-kassa. Bjørn Erik sprengfyrer, så nå tar det nok ikke lange tiden før vi er tint og får tilbake varmen i kroppen igjen.

I dag har jeg nemlig vært med Mille i stallen. og det har vært beinkaldt. Dere tror kanskje det er dagligdags for meg å være med henne, men det er mer eller mindre historie. Mille har den siste tiden stort sett vært i stallen aleine, og det har vært hennes valg. Vi har nemlig kommet til en avtale at hvis Mille planlegger å være i stallen i mer enn tre timer, noe som er mer enn nok for meg i den kulda her, ja da får hun være der aleine. Mille vil på sin side helst være der så lenge som mulig. Alt fra fem timer og mer, og det nytter ikke for meg.

Mille og jeg har derimot storkost i stallen i dag, men nå er det sofatid og snaddermat.

Jeg satte meg ned blant de kompisene her en stund. Den største her fant ut at han skulle slikke meg på hånda i ett sett, snodig.

 

#leikvoll #hesterbest #islandshest #morbarn

 

 

Der dro hun staselig avgårde, blid som ei lerke!

Da var høstferien i gang for fullt for lille snuppeline-mor også. Endelig er hun tilbake på Fossanmoen rideleir, og dette dere, har hun altså gledet seg til helt siden hun forlot eventyrplassen i fjor sommer, les gjerne her og her.

Fossanmoen Islandshester har altså rideleir for de som har fylt 12 år og oppover, og er reine drømmeplassen for alle oss hesteelskere. At de i tillegg har stor ekspertise på vår favoritt hesterase er et ekstra pluss, og det at Mille får ha med seg sin Sol er magisk.

Klokken elleve i dag stod duoen pakket og klar til å hentes av Torstein. For første gang skulle Mille få lov  til å sitte på i en hestetrailer, og det i seg selv synes hun var stort. Tenk det dere, jeg kjørte ikke med oppover, skulle ikke hjelpe henne, Mille skulle ordne alt selv.

En hoppende glad Mille har allerede skypet med oss tre ganger i dag. Hun har hatt sin første ridetime, og var strålende fornøyd med tilbakemeldingene fra trener Perly. De har lagt en liten plan på hva det skal terpes på, så Mille er så til de grader tent på morgendagen allerede.

“Hest er så absolutt best”, hilsen tenåringen som klarer alt sjøl 💕

Mille har pakket alt selv, og bært alt selv, og det var ikke lite hun mente hun trengte å ha med seg denne gangen. Hun har målt opp betfiber, vitaminer, telt epler og gulrøtter og til og med drasset med seg sukkermelasse og bøtter oppover. Jaja, “I say nothing”.

Snille stallvenninner var med og hjalp til at alt utstyret satt riktig.

 

#fossanmoenrideleir #fossanmoenislandshestsenter #hesterbest #islandshest #hestogbarn

Drømmelaget 💕

God ettermiddag, kjære dere.

Igjen så har snuppeline klart å bli frisk igjen uten legehjelp, og jeg elsker denne nye vendingen. Hun var selvsagt litt sliten etter skoleslutt, men hadde allikevel nok futt i kroppen til å komme seg raskt i stallklærne for å få flest mulig timer i sammen med Sol.

Den tykke strikkagenseren fra mommo er funnet frem i sammen med ullsokker og skjerf, for i hele helgen reiser Mille på konfirmasjonssamling, og da skal hun på ingen måte ha tilbakefall. Hun er derimot heldig som skal ha med pappa Bjørn Erik, så jeg regner med at han holder et lite øye med henne. Jeg var faktisk litt redd for at hun skulle ta det ille opp at pappaen har valgt å være med, men der tok jeg feil. Det er mange ny mennesker å forholde seg til der, så det var visst helt ok å ha papsen i nærheten, og som hun nevnte, det er kiosk der de skal så fint å ha med seg en “lommebok”. Dønn ærlig, som vanlig.

#islandshest #hesterbest #hestogbarn #høst

 

 

Nervepirrende tur…

God ettermiddag, kjære dere.

Etter tre dagers hestepause, synes Mille det var nok. I dag måtte hun i stallen okke som, selv om det høljet ned og Sol egentlig klarer seg veldig fint på beite noen dager uten å bli ridd.

Sol er som sagt på beite nå, og det har hun faktisk vært helt siden april. Hun stortrives ute, og har spist seg god og rund, for Helle som driver Leikvoll, sørger for å flytte hestene fra beite til beite etterhvert som gresset er høyt nok.

Akkurat nå står Sol på et beite et godt stykke unna stallen. Det betyr at Mille må ri i ca 25 minutter, på en gangsti, som ligger tett inntil en nokså trafikkert vei. Det dere, er fryktelig skummelt. Så skummelt at vi snudde og dro tilbake til stallen i dag for å hente salen. Mille skulle nemlig først ri barbak (uten sal), men det kom ikke på tale. Det taklet ikke en høyskuldra mamma fra sidelinjen.

Rideturen startet noe stressende med en årvåken Sol, som gikk med alt for raske, masete og korte skritt. Frøkna oppå var også noe stressa, og selv så likte jeg dette svært dårlig der jeg fulgte etter i bil. Det ideelle hadde nok vært at det var flere hester som skulle hjem samtidig, i flokk. Sol trives nemlig best på tur med andre hester, selv om både Maren (forverten vår) og jeg trives god på hesteryggen på tur helt alene.

Dette er helt nytt for Mille. Det tok derimot ikke lange tiden før jeg så at Mille hadde mye mer kontroll. Skuldrene senket seg, og jeg så hun nøyt turen. Jeg derimot var fortsatt noe nervøs der jeg kjørte inn på hver bidige bussholdeplass og ventet på å få se henne rundt hver eneste sving.

Jeg parkerte etterhvert bilen i stallen og stod klar til å ta i mot henne de siste meterne. Her må hun enten krysse veien eller gå under i en tunnel. Jeg har aldri klart å få Sol til å gå inn der, så Mille og jeg hadde avtalt  at jeg skulle leie dem over veien. Mille ville derimot forsøke tunellen først, for hun klarte det på rideleiren sist uke, da flere hester valgte å gjøre det i sammen. Tror dere ikke hun lille frøkna mi og Sol klarte den bragden der også?! Skrittene ble selvsagt litt raskere og mer stressa, men joda de kom seg gjennom det også uten problemer.

Det at Mille nå har begynte å ri på tur nære trafikken er veldig skummelt. Det fine er at Mille selv også synes dette er farlig. Hun har stor respekt for hun vet hvor fort det kan gå skikkelig galt, og tar det derfor veldig med ro. Hun hører på hver minste lille ting jeg forteller henne og bruker alt hun har lært gjennom det å ha tatt “Grønt kort”, og det er jeg så takknemlig for. Barn på hest er i og for seg alltid en viss risiko, og det å la de få gå på lange turer, er ikke bare bare. Jeg er glad vi har ventet med dette. Det har faktisk aldri vært et tema en gang før nå, men vi som foreldre kommer fortsatt til å følge etter i bil, så sant de ikke er flere på tur med god er faring.

Gjett om det var ei som likte å komme hjem i boksen sin så hun fikk tørket seg…

Nå har Bjørn Erik reist i stallen for å trygt få jentene ut på beite igjen, mens jeg sitter og venter på en Ynwa, en portugisisk vannhund som jeg skal passe en drøy uke. Så da dere, får vi heller skrives igjen i morgen.

Klem Nina

 

#hesterbest #barn #hestpårtur #hestitrafikken