Mille sin nydelige og særdeles snille islandshoppe fyller 20 år, og det er nesten litt vanskelig å fordøye at hun nå har vært i minsten sitt liv i hele syv år, hvor blir tiden av?
Jeg skulle virkelig ønske den gangen vi slo til på noe av det skumleste vi noensinne har gjort, at noen hadde klappet oss på skuldrene og sagt “det kommer til å gå bra”. For jeg var jammen ikke særlig høy i hatten når vi gikk til det store steget å bli hesteeiere. Men det gikk seg til på et vis. Vel og merke med god hjelp fra alles beste Helle, og i dag kan vi altså se tilbake på syv år med rein hesteglede.
Sol har ikke forandret seg så mye på disse årene. Hun er fortsatt den energiske hesten med til tider mye motor, sprek til tusen. Rytteren derimot, har utviklet seg noe enormt. Hun klamrer seg ikke bare fast i svingene lenger, hun har hele roen. Med mye mer erfaren rir hun alltid med en plan for dagens ridetime, og hun storkoser seg, hun er helt trygg.
I disse dager ble Sol sluppet ut på beite, og hun blir nok gående ute dag og natt helt til oktober. Dette er den beste tiden på året å ha hest. Ingen møkking, ingen sanking av høy, bare later dager ute i frisk luft kun avbrutt av et par timers ridning og stell. Hesten har kommet for å bli, dette er livet for oss dere, lykken.
Gratulerer så mye med dagen Sol, du skulle bare visst hvor mye du betyr for minsten vår ❤️
Nå trengte jeg noe å pusle med dere. Trengte motivasjon og inspirasjon til å finne på noe. Så hva med å gjøre som for to år siden, ta utfordringen med å gå i kjole hver dag i en uke?
Jøss, tenker sikkert mange nå, er det en vanskelig utfordring det da? Nei, kanskje ikke, det er garantert mange som elsker det og går i kjole titt og ofte, men av erfaring fra sist gang jeg kjørte en slik “challenged”, er det mange som dytter kjolene de har langt inn i skapet og glemmer at de har dem. Nå har vi altså en god unnskyldningen til å finne de frem igjen og stolt danse oss gjennom dagene så skjørtet flagrer.
Denne utfordringen kjører jeg på snappen (ninasprell) min nå, og det er altså så koselig å åpne den ene meldingen etter den andre med bilder av vakre og stolte bærer av den ene fine kjolen etter den andre. Folk synes det er gøy med en utfordring som hverken handler om å trene eller hva de døtter i seg. Dette koster oss hverken svette, tårer eller energi, det er rett og slett bare kos.
På dagens første kjoledag valgte jeg en rosa drøm jeg har fått av min kjære svigerdatteren. Det er Elsa Fredrikke design, og de av dere som har fulgt meg en stund nå vet at jeg elsker “Høst & Vår” plaggene. Denne kjolen har alt. Nydelig farge, detaljrikt stoff med mønster, morsom knyting i siden med en ring og en helt spesiell gjennomsiktig rygg. Jeg rett og slett elsker den, og det var virkelig på tide å få luftet den for aller første gang.
Noe av det kjekkeste med denne utfordringen er at jeg også får tørket støv av kameraet mitt igjen. Denne gangen valgte jeg å ta det med i stallen, og dere kan tro det var noen som lo godt når jeg tilbød meg å møkke for de som red. Jaja, jeg var vel kanskje ikke kledd for det, men det var i alle helt nydelig å få lukte på Sol igjen og ikke minst se minsten Mille og hun i aksjon igjen. De er altså så fine i sammen ❤️
Jeg har tilbakelagt noen fine kvalitetsdager med Falk i Drammen nå, og heldige meg får faktisk se han allerede her i Stavanger igjen i morgen. Derfor må jeg faktisk begynne å pakke til ferien allerede i dag, selv om det er en hel uke igjen til vi drar. Det er noe uvirkelig, og det står fortsatt oppført i kalenderen at vi fortsatt har en mulighet til å avbestille hotellet, men nå drar vi nok okke som.
I år som alle årene før, har jeg hatt et stort ønske om å få til å henge mer i stallen med minsten Mille. Når det er sagt, så er det faktisk ikke bare jeg som bestemmer her. Det har vært helt riktig å åpne opp for å la Mille få gjøre som hun vil de siste årene. Få friheten til å komme og gå som hun vil til sin kjære firbeinte, og det er ingen hemmelighet at hun helst vil gjøre dette alene. Jeg må faktisk le litt, for hun brukte lang tid på å bestemme seg om hun vill ha meg med i stallen eller ikke.
Jeg fikk altså lov, jippiii, og det var også rom for at jeg kunne få ri, litt, og siden jeg ikke har vært så mye i bevegelse i det siste, var det helt ok å ikke gå for hardt ut. Tretti minutter på hesteryggen var mer enn nok denne gangen, men guriland så kjekt det var. Sol er og blir en innertier. Hun har fortsatt mye motor, men er verdens snilleste og stødigste, det er aldri noe tullball. Jeg storkoste meg ganske så raskt etter at den første nervøsiteten hadde lagt seg. Det er ikke det at jeg er redd for å glemme hvordan man rir, det tviler jeg ikke, men kroppen spenner seg, og muskler som har ligget i dvale lenge blir plutselig brukt igjen, og det merkes godt. Følelsen er derimot litt sånn “godvond”, og det går jo fort over, og det beste av alt, jeg veit jo at jeg har så godt av det.
Jeg var nok litt snar i vendingen når jeg spurte om jeg kunne få ri litt mer fremover, kanskje annen hver tredje/fjerde uke. Det måtte hun tenke på, men jeg regner jo med at det ordner seg. Hun er en travel ung liten dame, med masse baller i lufta, og sier nok ikke nei til en stallpause i ny og ne ❤️
Det er ingenting med denne helgen her som minner om hvordan forrige helg var. Akkurat nå er vi jentene hjemme alene siden papsen har reist til Oslo i dag for å rekke et tidlig møte der i morgen. Vi har ikledd oss koseklær fra topp til tå, og har funnet frem hvilepulsen i sofaen med “Symesterskapet” på tittekasse mens vi nyter te med honning i og en kjempe skål med pepperkaker.
Forrige helg hadde vi på ingen måte hvilepuls. Vi stod grytidlig opp på hytta på fredag, vasket og ryddet, og pakket raskt to biler som etterhvert satte kursen mot Drammen. Der ble mann og barnebarn sluppet av, mens Mille og jeg dro videre til Fornebu. Etter en rask innsjekking på hotell, hastet vi bort til Telenor Arena hvor forventningene var skyhøye til alt som skulle foregå der de neste tre dagene. Hest, hest og atter hest stod på agendaen, og akkurat det der dere, er noe av det absolutt kjekkeste Mille og jeg gjør i sammen.
Primært var det sprangridningen vi gledet oss mest til. De aller beste rytterne fra hele verden var samlet, og store pengepremier og ære skulle hankes inn. Spenningen stod i taket fra morgen til kveld, og de med størst pågangsmot og kanskje litt flaks, ble heiet frem av en stappfull arena.
Guriland som vi koste oss, selv om vi hadde glemt igjen putene vi skulle sitte på hjemme. Rumpene våre fikk allikevel gjennomgå på klappstoler opptil 14 timer om dagen. Vi var derimot så mentalt forberedt på å få med oss det meste, så med små spise- og tissepauser, gikk det mye bedre enn forventet.
Helgen ble en skikkelig innertier, og det er nok ikke siste gang vi påspanderer oss denne opplevelsen her. Med høy puls og kryssa fingre og tær, heiet vi frem våre favoritter. Det er forresten en sann glede å se at det endelig rører på seg i det norsk ryttersport også, at flere unge er på vei opp og frem. De gamle (les Geir Gulliksen 61 år) har tronet lenge på seierstoppen alene, faktisk i flere tiår, men nå har han altså endelig fått hard konkurranse, og det er altså så kjekt.
For en helg, for en spenning og sist men ikke minst, for en finfin liten venninne jeg har i minsten Mille. Det er så stas å dele den samme brennende interessen for hest, og selvsagt ekstra stas å få reise bort på slikt et eventyr i sammen ❤️
Snuppeline har dobbelt opp av ting og tang til hesten sin Sol, men litt nye klær til seg selv er det alltid plass til.
Det er nok flere enn Mille og meg som er mektig imponert over alt han Geir har fått til.
Selveste Carl Hedin. For en læremester!
Selv om han Morten ikke konkurrerer mer, så er det stas å se han dukke opp der det skjer.
Det var dessverre ingen oppvisning med islandshester i år, men vi surmulte ikke, for det var nok av andre kjekke ting å oppleve utenom selve sprangrindingen.
Mounted Games er noe av det kjekkeste vi veit om. Et fyrverkeri av en konkurranse!
Jeg er livredd under shettisgalloppen. Det går alt for fort og ukontrollert, et under at det faktisk går bra.
Åhhh, dette var gøy! Endelig fikk jeg møte venneflokken igjen, og tenk det dere, noen av dem har jeg ikke sett siden konfirmasjonen til Mille i oktober i fjor.
Dere kan tro minsten Mille var stolt sist søndag da hun fikk vist frem hesten sin Sol igjen. Det er rart det der, men når man har hest så sier man til alle og enhver at de kan komme å ri så ofte de vil, men det går så fort i glemmeboka. Derfor var det ekstra kjekt at jentene ville ta med seg sine kjære diamanter og la de gå så mange runder de ville med en ekstremt snill og tålmodig hest.
Alle er selvsagt ikke like komfortable rundt hest, men jeg hadde aldri latt noen være så tett oppi Sol hvis hun hadde det med å være rampete. Det er hun på ingen måte, hun er reine terapihesten blitt, og jeg tenker at alle og enhver hadde godt av denne mestringsfølelse.
Mille tok plikt oppfylt på seg lærer rollen, og den ene ette den andre fikk prøvd seg. Samtidig fikk vi andre tatt igjen litt kjærkomment skravling, og herrejemini så godt det var ❤️
Temperaturen har falt og all snøen har smeltet her på Hundvåg rett utenfor Stavanger sentrum. Ikke at vi hadde så mye i utgangspunktet, men vi kunne nå allikevel ta noen runder både på ski og skøyter på det isbelagte vannet.
Livet med hest er lykken vår, men på dager som vi har vært så heldig å ha nå i det siste, har de flinke stalljentene også tatt seg tid til andre ting. De har forflytta seg ned på nærmeste vann, og kost seg med forskjellige aktiviteter der. Mille har forsøkt å stå på skøyter et par ganger før, uten særlig hell, men skiskoene hun fikk skreddersydd i fjor gjør det mulig for henne og så på langrenn. Hun er lik mora si, liker best å gå bortover på flata, unngår opp-og nedoverbakker, og det forstår jeg veldig godt.
Hele flokken var klar for litt frisk luft den dagen her, tre- og firbeinte også. Det blåste derimot surt, så det tok ikke mange minuttene før Pippi ville opp og varme seg i jakkelomma mi. Poppy derimot viste ikke tegn til å fryse, men for sikkerhetens skyld tok vi henne opp på armen i ny og ne så hun kunne varme potene sine.
Han far elsker dronen sin, men ble særdeles lang i maska da vinden økte og dronen som for lengst var sendt opp og utover isen ikke ville returnere hjem igjen. Han ble stum som en østers og nektet med sammenbitt munn å snakke til meg, for han så nok dronen som tapt der et øyeblikk. Etter mye om og men, og frem og tilbake kom den derimot i stiv kuling tilbake igjen, og da var Bjørn Erik rask med å pakke yndlingen sin raskt ned i veska si igjen. Filmprosjektet “en dag på isen” ble skrinlagt asap, og jeg kunne ikke kommet meg fort nok tilbake til den varme bilen. Kakaoen fikk vi heller ta hjemme.
Ønsker dere alle en god helg, lad batteriene og kos dere masse.
I dag har jeg skikkelig god fredagsfølelse. Huset er vaska, alle plantene stelt og akkurat nå kom Mille inn etter å ha vært på langtur med Poppy. Om litt skal Mille og jeg ut og kjøpe oss en kanelbolle og kose oss med en kopp kakao, deretter tar vi helg med taco og en god film.
Det første jeg gjør hver bidige dag før jeg står opp, er å sjekke Aftenbladet for å se hvilken vei smitten her i Stavanger går. Det har vært mørke tall lenge, men nå ser det ut som om de strenge tiltakene har fungert, smittetallene er i ferd med å flate ut og jeg håper det vedvarer.
På grunn av de høye smittetallene har ikke Mille fått lov å dra på shopping ennå. Jeg lovet at hun skulle få dra på diverse salg siden hun fikk gavekort både til jul og bursdagen sin, men vi har drøyd det. Her en kveld derimot, en time før butikkene stengte, tok vi sjansen, og dere kan tro frøkna smilte godt over fangsten sin.
Det ble ny ridehjelm, beskyttelse veske til den, vårjakke, bok og en rekke småting til hesten, samt kam, utstillingsbånd og frotehåndkle til hunden Poppy. Det ble altså en del ting på henne, men det beste av alt er at hun har et gavekort igjen. Det har hun lyst til å kjøpe flere bøker for, og jeg er enig med henne at det er en god investering.
Jeg hang mer eller mindre på slep den kvelden her, men klarte allikevel å få tak en lite kupp selv. Jeg har i flere år ønsket meg en kirke til den gamle julelandsbyen vår, og plutselig stod det en midt foran meg i en lampebutikk. Fikk hele 70% på den, så dette ble rett og slett et røverkjøp, kun 150 kroner, så jeg var raskt til å haie den til meg.
Bjørn Erik kom også hjem med en finfin gave. For i løpet av en og samme uke klarte nemlig han og Mille på mirakuløst vis å ødelegge begge saksene mine. Den ene ble brukt som verktøy og knakk og den andre klarte minsten å kaste inn i vedovnen uten å merke det. Derfor kom altså Bjørn Erik hjem med to nye sakser, prikk like de som ble ødelagt. Så fine atte.
Da er det bare å få ønske dere alle en riktig god helg, nyt den ❤️
Gurimallaland, hva er det som skjer meg meg?! Jeg har all verdens tid å ta av til bloggingen, har plenty å skrive om også, men plutselig kommer kvelden og familien er samla og da utsetter jeg det til dagen etter. Det samme skjer igjen dagen etter, og derfor blir det veldig få innlegg fra meg for tiden. Det er med andre ord på tide med litt skjerpings.
For et par måneder siden mistet vi vår kjære fôrvert. Det var et enormt tap for oss, da vedkommende var ekstremt dyktig og pålitelig. Vi ble så lei oss at vi har kvia oss lenge med å søke etter ny hjelp. Det skjedde derimot for et par dager siden, og interessen for islandshoppa vår Sol er denne gangen stor. Vi har derimot planlagt å la ei få prøveri henne til helgen, så i mellomtiden legger jeg alle andre forespørsler til side.
Mille, Sol og Poppy er virkelig et bra team for tiden. De stortrives veldig i stallen, miljøet er ekstremt stabilt og godt nå, så Mille vil aldri hjem. Hun er der hver bidige dag og det er sjeldent hun ber om hjelp for å ta seg en dag fri. Jeg tror derimot det kan være godt for henne å gjøre noe helt annet av og til. Hun har blant annet en drøm å ta Poppy med seg på utstilling neste år, og det krever jo som sagt en del forberedelser. En ting er i alle fall sikkert, vi har ei veslejente som har det veldig godt for tiden, skuldrene min er derfor lave, og det gjør oss alle godt ❤️
Vi har lagt en noe annerledes uke bak oss. Vi har hatt halt hest i over en uke, og for dere som kjenner oss godt, så vet dere at hest er hovedessensen til at livet til Mille er så bra som det er, så hun har altså vært svært urolig. Vi måtte selvsagt ha veterinær til slutt, og siden han kun kunne komme midt på dagen, fikk Mille en halv dag fri fra skolen for å være med. Noen reagerer nok på det, at Mille går glipp av viktig skoletimer, men for oss så er hesten sitt ve og vel mye viktigere, så jeg var aldri i tvil om at hun skulle få være med.
Sol har hatt besøk av veterinær en gang før. Samme mann og samme problem, hun haltet, dog på et annet bein. Det som derimot er litt morsomt oppi det her, er at begge gangene Carlo kommer for å hjelpe oss, så viser det seg at Sol er helt frisk. Hun er med andre ord halt uken i forveien, og timen før han kommer, i det han entrer ridehallen, trasker hun plutselig fornøyd rundt, uten å halte. Magi! Men, men vi klager så absolutt ikke. Smilet til Mille går trill rundt, for hesten hennes er endelig friskmeldt igjen.
Jeg var forresten litt nølende når jeg sendte melding til skolen om at Mille ville bli hentet en time før skoleslutt i dag også. For når vi nå først er så godt i gang med å stelle og ordne rundt Sol, fikk vi endelig time med saltilpasser til frøkna. Vi vil med andre ord finne ut om salen Mille bruker på Sol i dag er optimal nok, eller om den må stappes med mer innmat, tilpasses bedre. Der ble dommen noe nedslående. Salen viser seg å være alt for stor, og den er av en type som ikke kan tilpasses. Vi har derfor bedt om hjelp til å finne en ny en, eller en fin brukt en. Dere kan tro jeg er glad for at vi endelig etter fire år fikk til det her, for det er ekstremt viktig at utstyret er bra nok.
Det blir ingen tradisjonell Halloween feiring i huset vårt dette året, og jeg tenker det er mange som tenker i samme baner. Tidligere har inngangspartiet vårt på huset blitt pyntet såpass opp at alle i gatene rundt oss har kommet på besøk, men i år så kommer vi hverken til å gå på besøk eller invitere noen hjem. Vi kunne selvsagt hatt en liten vennegjeng av Mille på besøk, men det virker som om hun er ganske så alene om å snart være 15 år og fortsatt synes Halloween er råkult.
Jeg har derimot kjøpt kosedresser, oransje Halloween gresskar, til både Bjørn Erik, Mille og meg, så de skal på samtidig som vi knasker snop og ser grøssere. I morgen skal vi igjen ta fatt på IT II, og denne gangen håper jeg vi kommer i mål. Bjørn Erik er verdens største pyse når det kommer til filmgrøssere. De må alltid sees i full belysning og han insisterer at det legges inn pauser hver bidige halvtime. Vi blir med andre ord nesten aldri ferdig med å se en film, så det er bare å stålsette seg.
Selv om det ikke blir noe særlig Halloween pynting her hjemme i år, så fikk jeg nå allikevel metta mi i går når jeg var innom venninnen min Simone på en kopp te. Hun er altså helt rå på Halloween, og jeg har vært på mang en spektakulær fest hjemme hos henne før. Familien Neumann Andersen er beryktet i hele Stavanger for sin oppfinnsomhet, så rett før jeg kom hadde TV Vest akkurat vært der og laget et reportasjene om all stæsjet de har. Ganske kult, ikke sant?
For de av dere som kjenner meg godt nå, så vet dere at jeg sjeldent skriver når jeg er for sår eller sinna. Når det er sagt så har dere på en måte også blitt vant til at jeg ikke poster innlegg hver dag, men denne gangen var det helt bevisst med noen dagers bloggpause. For lørdagen ble en dårlig dag i minneboka, faktisk en helt ræva dårlig dag.
De fleste foreldre skåner barna sine for ubehageligheter så langt det lar seg gjøre. Vi heier de frem, og går noe skeis, ja da er vi raskt på plass og trygger og løfter de opp igjen så fort vi kan. Jeg har opptrådt som en brannslukker i årevis. Jeg har forsøkt å minimalisere dårlige opplevelser for Mille. Forsøkt å skifte fokus og tankegangen hennes, snu det dårlige om til noe bra. I helgen gjorde jeg helomvending. Jeg lot henne rett og slett få kjenne på at ting ikke gikk helt som det skulle. Lot henne få brøle ut fortvilelsen og misnøyen sin, være sur og lei, gå litt i kjelleren. Jeg kjenner jeg får dårlig samvittighet, når jeg skriver det her. Det kjennes ikke bra ut. Men er det en som kan la Mille få lov å snuble litt, så er det vel meg, for til syvende og sist, så sørget jeg jo selvsagt for at hun kommer seg opp på beina igjen…bokstavelig talt.
Det hele startet med at Mille ville være med på sprangstevne igjen. Faktisk “utvidet klubbstevne”, noe som krever at både rytter og hest er registrert Norges Rytterforbund, med andre ord litt mer seriøst. Tidligere har vi klart å holde Mille unna slike stevner, for hun har tross alt en islandshest, en hest uten anlegg for å hoppe, og har til nå klart å overbevise henne om at hun burde være fornøyd med å delta lokalt i egen klubb. Denne gangen insisterte hun derimot at hun ville utvidet horisonten, så Bjørn Erik heiv seg rundt og ordnet medlemskapet, mens jeg sørget for at alt det praktiske var på stell. Klokka seks om morran den aktuelle dagen, var vi på hugget og klare, og allerede da fikk jeg som mamma en del ufine bemerkninger og “nei” til svar på ting jeg ba om. Mille var noe dramatisk, og lagde litt liv og røre rundt seg. Under oppvarmingen så jeg med en gang at ting ikke var helt som det skulle. Hun fikk ikke Sol opp i skikkelig galopp, og rett før hun skulle hoppe ble hun usikker, bremset farten og fikk så vidt hesten over hinderet. Mille ville overhodet ikke høre på rådene jeg gav henne, så på et tidspunkt måtte jeg be ei vi kjenner om å overta oppgaven. Jeg ruslet ned til banen, og ikke lenge etterpå var det hennes tur til å hoppe. Det gikk som det gikk, eller det gikk dessverre ikke i det hele tatt. Det var dårlig futt i dem begge, ingenting stemte, og plutselig gikk det galt. Kort fortalt, Sol snublet og Mille havnet ut av salen og oppe på halsen til hesten. Alt foregikk veldig kontrollert og gudskjelov i veldig lav fart. Derfor skadet ingen seg, og som alltid stoppet Sol helt opp når noe uventa skjer. Men selv om det hele var over på få sekunder, fikk Mille fullstendig panikk. Hun ble helt urasjonell og hylskreik. Det igjen resulterte i at folk kom løpende for å hjelpe til, bistå henne, og på mirakuløst vis kom hun seg opp på hesten igjen og startet helt på nytt og fullførte med et sluttresultat på åtte feil.
Når ekvipasjen etterhvert kom bort til meg, begynte dramatikken igjen. Alt var galt, urettferdig og trist. Vanligvis ville jeg bagatellisert hendelsen, skiftet fokus og antagelig lokket med kake og brus i kiosken, men nei, ikke denne gangen. For som mamma, for en som kjenner Mille veldig godt, var jeg ikke helt blind for at denne dagen ville gå skeis med tanke på alt som skjedde i timene før snublingen. Det var småkrangling, stress og surmuling allerede fra morran av som gjorde stemningen dårlig, så dette resultatet var ikke helt uventa, og det dere fikk vesle snuppeline på snart 15 år høre. Jeg kjeftet ikke på henne, men jeg var dønn ærlig. Leksa opp for henne hva jeg synes om oppførsel hennes i forveien av hoppinga, og at hun gjerne burde revurdere denne formen for aktivitet på hesten sin når hun kavet og maset sånn i forveien. BANG!
Dere skulle sett fjeset hennes. Så skuffa og såra. Dette hadde hun ikke forventa. Så jeg var rask med å følge opp med en litt annen form for preking. At av og til så går ting ad undas og det må man rett og slett klare å stå i til tider. I dag gikk det ikke hennes vei, i dag gikk det ræva, faktisk skikkelig ræva, dermed basta. Jeg ble møtt med sjokk. Hvor var den omsorgsfulle mammaen som alltid trøster og finner frem noe positivt selv i svarteste natta? Der og da var hun langt langt borte. Jeg følte ikke for å trøste en plass. For hvorfor ikke for en gang skyld være dønn ærlig?
Det ble etterhvert både kake og brus, og faktisk veldig god stemning. Faktisk så god stemning at vi gapskrattet der et øyeblikk av hele hendelsen. Vi fikk tilsendt film av dramatikken, og etterhvert lo Mille vilt av sine egne panikkrop. Det ble selvsagt noe berg og dalbane igjen når vi fant en gigantisk død fugl i den nyvaska sofaen vår når vi kom hjem. Kattene storkoste seg over fangsten, det var reine feststemningen der de satt i alle fjæra som føyk overalt, og jeg klikka selvsagt i vinkel. Når vi noen timer etterpå også var tilskuere til at Kristin så hjerteskjærende røyk ut av “Skal vi danse” eventyret, var vi alle enige om at denne dagen måtte strykes ut av minneboka så fort som mulig. Det var og ble en ræva dag fra morning til slutt. Vel, foruten om at kakene på stevne smakte himmelsk, at Sol gikk som en drøm inn på hengeren og at jeg faktisk klarte å stoppe bilen vår en centimeter i fra å rygge inn i en annen bil jeg overhodet ikke visste var der. Av og til så lugger livet litt, og det er helt ålreit ❤️
Jeg må få sende en stor takk til Morten Vaksdal som til tross for dårlig dag på banen knipser flotte bilder.
Akkurat her var vi på nett igjen og stemningen var god.
