Da var jeg ene og alene her hjemme. Bjørn Erik dro til Oslo i går pga møter, og tidlig i morges ble Mille-mor installert på rideleir ute på Randaberg. Bortimot tyve jenter skal i en hel uke fremover nå bo i lavvoer og vie seg til det de liker aller best, nemlig hester fra morran til kveld.
Det jeg som mamma synes er ekstra kjekt i tillegg til det at de får sove få meter fra hestene hver bidige dag, er at de skal få bryne seg på en del ting som ennå er litt nytt og skummelt for dem. Mille har blant annet lenge hatt lyst til å gå på langtur med Sol, noe både fôrverten vår og jeg elsker, men jeg har rett og slett vært veldig skeptisk, veldig redd for alle farene som kan lure rundt hvert eneste hjørne. Nå skal hun derimot få ri med mer erfarne og dyktige ryttere, så dette blir veldig spennende og lærerikt for henne. I tillegg skal de se NM i Mounted Games, en slags ellevill og morsom form for stafett mellom lag, dra i hestebutikk på shopping, bade og dra i Kongeparken. De skal med andre ord gjennom en hel del på kun en uke, så jeg regner med at dagene kommer til å fly avgårde.
Det var god stemning blant jentene når jeg tok farvel med dem tidligere i dag. Da satt Mille i teltet og sang med et knippe andre av jentene “Love is All Around” mens ei av dem spilte gitar. Det var altså så koselig, og en nydelig seanse for meg som mamma å få med seg, så da var det egentlig bare for meg å trekke meg stille og rolig unna.
I morgen begynner ferien for meg også. Bjørn Erik og jeg skal på Ekeberg og Tons of Rock festivalen, men først skal vi ha en etterlengtet klem med barnebarnet vårt. Dere kan tro jeg gleder meg ❣️
Mille er så fornøyd! Fornøyd med seg selv og fornøyd med hesten sin Sol, og sist men ikke minst veldig fornøyd med det de to klarer å få til i sammen. Ikke misforstå meg, hun har alltid vært veldig takknemlig over det livet hun har, at hun faktisk er så heldig å eie sin egen hest, men til tider har hun vært litt sjalu på de som går over fra ponny til stor hest. Hun ser at de med en mer egnet spranghest hopper mye høyere enn det hun og Sol kan, og da har det dessverre hendt at hun har surmulet litt, glemt at hun tross alt selv er veldig heldig.
Nå ser det derimot ut som om noe har snudd på den fronten der. Det haster ikke med å hoppe høyt og flott lenger, det holder lenge å ha en allsidig hest som tåler å være med på både det ene og det andre. I tillegg så begynner hun å bli veldig trygg på den høyden de hopper nå. Så i går fikk alle som var til stedet på årets sommerstallstevne med seg at hun hoiet og klappet for seg selv og Sol etter endt sprangkonkurranse. Hun var altså så strålende fornøyd meg seg selv, all sjalusi og utrygghet var borte, hun var stolt som en hane.
Vi har nemlig lenge forsøkt å overbevise Mille om at hun og Soll ikke har hastverk. Planen er at de to skal bli voksne i sammen, at hun skal ha den samme hesten i 10-15 år til, og da trenger de overhodet ikke alltid å hige etter noe nytt. De kan heller bruke tiden godt på å bli trygge og finspikke på det det gjør i dag, ha det moro i sammen, leke og ha det skikkelig gøy. Da kommer nemlig resultatene sakte men sikkert allikevel, uten de alt for store risikoene.
I strålende solskinn har Leikvoll vært et herlig sted å være denne helgen her. Ungene har en etter en fått vist seg frem for familie og venner, vist hvor flinke de har blitt etter sist gang de entret ringen. Mange var superspente, det var sommerfugler i magen på flere, men alt gikk strålende.
Hest er og blir fortsatt best 💕
Det var ekstra stas å stille med turkise glitter høver i utkledningsklassen i år.
I 23 varmegrader var Mille nødt til å legge inn vann- og gresspauser.
Voltige er forferdelig vanskelig, nervepirrende å stå å se på.
Ei spent jente memorerer banen hun snart skal inn på.
…mora er ganske spent hun også, har faktisk hjerte i halsen hele tiden.
Litt vanskelig å se kanskje, men litt søtt at Mille rekker tunge hver gang hun konsentrer seg.
Pippi surmuler litt når hun må i veska, men når det er Mille sin tur, da må vi vite hvor vi har henne.
Endelig utkledning!
Mille valgte å ri uten sal, og på siste runde i full galopp med den ene hånda vinkene til oss alle. Hvem hadde trodd det for ni år siden når hun gang på gang sklei av hesten under rideterapien med barnehagen.
Vikingene våre tok førsteplassen med en lånt Sol siden hesten de skulle bruke var halt. Med Mille sin andreplass synes jeg virkelig vi skal være mer enn bare fornøyde, dette var rett og slett strålende.
Endelig fikk Mille prøvd ut julepresangen hun fikk til Sol i fjor. Den hysterisk morsomme og nydelige regnbuedrakten, sydd og sendt hele den lange veien fra USA.
Nå er det helt sikkert mange som tenker “stakkars hest”, men selve kroppslende er faktisk helt likt å ha på seg som et helt vanlig dekken. Jeg var mer usikker på om hun ville reagere på hodedrakten. Vi har nemlig aldri hatt noe behov for å ha på henne fluebeskyttelse før, har med andre ord aldri tredd noe over hodet hennes, så vi var litt usikre på hvordan hun ville reagere. Vi hadde derimot ikke trengt å uroe oss. Hun reagerte ikke et sekund, hun stod bare å nøyt å bli dulla med og storkoste seg i all beundringen vår.
Om ikke lenge er det sommerstevne i stallen, og Mille har aldri vært med på den biten hvor de kler seg ut før. Det var derfor ekstra morsomt å komme over denne spesielle sydamen som altså lager disse herlige fargeglade kreasjonene. Selvsagt også kjekt for meg å fortsatt klare å overraske Mille, for det er jo egentlig ikke mye den jentungen lenger ønsker seg til hesten sin.
Nå har vi det fint, dere. For endelig er dagene her som vi har ventet så lenge på. Tiden da gresset gror seg grønnere og grønnere, og vi kan slippe hesten vår Sol ut på beite.
Jeg veit det til tider blir i overkant mye “hest er best” på siden min, men nå er dette tross alt store deler av livet vårt. Særlig nå, for det er på denne tiden av året jeg liker meg best i stallen. Ikke trenger vi å møkke og ikke trenger vi å finne frem fôr til henne, for nå bor hun som sagt dag og natt på beite og spiser akkurat det hun vil.
Hele flokken samlet seg rundt Mille og Sol i dag, og selv om kameraet lå igjen hjemme, fikk jeg foreviget den deilige dagen med mobilen ☀️
I dag har vi hatt en etterlengta familiedag, hvor trekløveret har holdt sammen hele tiden. Fellesfrokost, stallkos og deretter dro vi rett på kino. Bjørn Erik og Mille har nemlig gnåla noe inni hampen mye om at vi skal gå å se Avengers: Endgame, og det ble det.
Bjørn Erik mente faktisk at han gleda seg like mye til den filmen her som til den første Ringenes Herre filmen, så da ble også jeg optimistisk og derfor pakka med meg hele heimen, for hold dere fast, herligheten varte i hele tre timer.
Epler, appelsiner, meloner og fire bokser Pepsi-Max, jeg skulle ikke gå tom for noe å tygge på. Den dama her skulle nemlig fortsette den sunne livstilen som er fulgt de tre siste dagen, og det holdt…nesten helt i mål. På vei fra bilen og til kinoen, gikk jeg nemlig på en megasmell. Den snille dansken ble fort kvitt en hot-dog og den nye smågodt butikken fikk et stort innhugg i smågodtet sitt. Jaja, sånn kan det gå.
Filmen var forresten like fantastisk som folk sier, og ja, man bør ha sett en del av de tyve andre Marvel filmen som har blitt laget i forveien. Det har selvsagt familien Thorsen gjort, siden vi ser det meste av alt av serier og film, og denne avslutningen var helt magisk. Det må derimot nevnes at vi stortuta på slutten, i kor. Tårene rant og rant og ville ingen ende ta. Det er neste så jeg synes synd på de rundt oss, for jeg tror de følte seg litt brydd over all hulkinga.
Nå har vi derimot gått en kveldstur med snuppeluppa Pippi og skal snart manne oss opp til å se de to siste episodene av Quicksand på Netflix. Det er lenge siden en serie har gjort meg så fly forbanna, jeg formelig dirret av sinne i går etter endt episode. Temaet er så aktuelt (vil ikke røpe noe), og det blir derfor så virkelig, skikkelig skummelt, må sees dere.
Hvordan har deres lørdag vært til nå da?
Dagen starta så bra…
Jeg elsker å gre Sol nå. Vinterpelsen faller av i store dotter.
Mitt snop for i kveld, og jeg spiste i et sett på kinoen også, så da kan dere jo tenkte dere hvor mye jeg egentlig kjøpte i utgangspunktet.
Nå er vi jentene endelig på plass i sofaen, med lørdagssnop og nyoppstarta sesong 11 av Ru Pauls Drag Race (Netflix). Dette programmet er ikke akkurat Bjørn Erik sin favoritt, men han er hos en kompis og feirer bursdagens hans, så vi tuppene kan se på akkurat hva vi vil.
Før i dag derimot, var vi alle samla i stallen for å overvære Mille sitt aller første dressurstevne. Hun stilte i dressurklasse Lc1, og var altså så flink. Bjørn Erik og jeg ble rett og slett tatt skikkelig på senga, for vi visste ikke at programmet var så langt. Nå skjønner vi hvorfor hun har vært så opptatt av å være så lenge i stallen hver bidige kveld, for hun har tydeligvis øvd mye på det her.
Jeg blir egentlig litt stressa når det er stevne i stallen, for jeg er alltid så redd for at noen skal skade seg, men det er selvsagt i sprang og ikke i dressur, så i dag storkoste jeg meg uten at nervene tok overhånd. Alle jentene (og en gutt) var så flinke atte, og jeg synes altså det er så kjekt at Helle ordner til det her så de talentfulle ungene våre får testet seg litt. For mange av dem legger tross alt inn ganske mange treningstimer i uka på det her, og da er det gøy å se resultatene av all terpinga.
Nå har vi forresten kommet så langt at Mille ordner det meste i stallen selv på sånne dager som det her. Det eneste hun forlanger, er at vi stiller opp når det er hennes tur, og det gjør vi selvsagt med glede. Hun finner frem finstasen og fletter håret sitt, og sørger for at Sol ser helt nydelig ut. Hun har altså blitt så selvstendig, ikke rart Bjørn Erik og jeg oser av stolthet 💕
PS! Hvis noen lurer, så har Mille sikkerhetsvest på seg. Den er faktisk så fancy og tynn at den får plass under ridejakken…
Nå sitter jeg i sofago´kroken med blussende rød kinn, etter å ha vært ute i finværet i hele dag. Først langtur med hundene, og deretter ble det en skikkelig drømmedag i stallen.
Denne helgen er Mille med Hege til fjells, og jeg har mottatt noen helt fantastiske vinterbilder av henne hvor hun formelig drukner i snøen av glede. Derfor er Sol kun mitt ansvar denne lørdag og søndagen, og når været viser seg fra sin beste side sånn som nå, er det en drøm å ha henne.
Marka er hardpakka for tiden. Det er fortsatt mye is på stiene, men gangveien bort til Vistestranden var bar. Derfor dro jentene Helle, Emily og jeg bort dit i dag. Jentene er ikke snaue, så de red begge to på gigantiske og staselige Diaz, mens jeg så ut som den lille miniputten i forhold til dem på vår Sol. Det ble altså en helt nydelig tur i det magisk vinterværet. Kan en hestejente, stor som liten, ha det bedre? Neppe…
I dag har vi vært mye på farta. Han far i huset hadde et stort ønske om å få med seg oss jentene på Oilers-Vålerenga ishockeykamp, så da var han nødt til å være med oss i stallen først, og hjelpe oss med alt der.
Det er noe ekstra kos med å være i sammen som familie hele dagen, synes jeg, og jeg må innrømme at vi er et ganske godt team som jobber effektivt i sammen. Selv om alt stallarbeidet var unnagjort på 1-2-3, fikk vi allikevel tid til å nyte den vakre “Sola” vår, og det var en glad hest vi forlot etterhvert, der hun stod med en hel premiebøtte full av melassevann med oppkutta gulrøtter i.
Etter en rask tur hjem og klesskifte, gikk turen videre til DNB Arena, og det var en spent gjeng Vålerenga supportere som entret dørene der. For å si det sånn, jeg har aldri opplevd favorittene mine vinne der, og i kveld var håpet tent til siste slutt. Vi tapte nemlig i straffekonkurranse, surt som bare det, men for en gang skyld leder vi allikevel serien. Trist med kampresultatet der og da, men her er ingen langsinte. Ny kamp er like rundt hjørnet, og i år har vi trua, vi tror på gull 🏆
Nå sitter det ei sliten, men meget fornøyd tenåring ved siden av meg her. I to dager har hun gått på kurs for å ta Grønt Kort (GK), og i dag tok hun de praktiske testene, og bestod med glans. GK er et bevis på at du har fått lære i en del basiskunnskaper som omhandler hesten, og det er påkrevd å ta dette før man eventuelt deltar på stevner. Det handler i bunn og grunn om å ha et sunt hestevett. Ha omsorg for de fantastisk vakre skapningene og skape trygge omgivelser rundt dem og seg selv.
Mille var litt nervøs for utfallet i dag, og oppi det hele har hun dessverre blitt litt stille igjen. Det kan ha noe med at hun har gruet seg litt til alle testene, men hun sier selv det ikke er derfor. Hun aner ikke hvorfor hun plutselig forsvinner inn i seg selv og ikke helt klarer å følge med på det som skjer rundt seg. Hun virker mutt og trøtt, og er svært passiv. Det gikk derimot ikke ut over rideferdighetene hennes i dag. Hun tok det på strak arm og virket faktisk ganske så selvsikker der et øyeblikk. Dressurøvelsene gikk helt fint, hun fikk til det innøvde programmet uten problemer, men det var først etter å ha lagt bak seg den siste sprangøvelsen at smilet endelig dukket opp. “Grønk Kort” ble hanket inn, og med det trygt i hånda, poserte hun villig og glad for en meget stolt og letta mamma.
Fredag og greier, som betyr mannen hjem fra Oslo og nå er det også på tide at minsten Mille-mor får seg et avbrekk i sammen med Robin hjemme hos Hege og Kenneth. De har begge fått seg Nintendo Switch til jul, så de har nok lagt planer allerede om hva de skal gjøre med noe av tiden de skal tilbringe i sammen.
Jeg tenker det skal bli godt for Mille å få litt fri fra de dagligdagse rutinene her hjemme nå, og ikke minst få være med gledessprederen Robin. Det må også nevnes at Hege er mye flinkere enn meg til å følge med på hva som skjer rundt om lokalt her i byen. Mille får ofte være med på mye spennende, og i tillegg så tenker jeg det skal bli godt for Mille med en liten stallpause. Nå øyner jeg sjansen på å komme meg opp på hesteryggen også, kanskje jeg klarer å nå målet mitt om å få ridd flere ganger i år i forhold til i fjor? Det blir nok ikke vanskelig, for jeg klarte kun å få karra til meg tre turer. Det er rart med det, men man har ofte en stor drøm om å få til noe, og når muligheten plutselig ligger der, rett foran nesa på en, så tar man den ikke.
Apropos hest, jeg fikk aldri fortalt dere om overraskelsesbursdagen jeg lagde til Mille. Det var nemlig da bloggen min lå ufrivillig nede, så i dag tenkte jeg å ta dere med på første del av dagen.
Mille visste som sagt ingenting om hva som skulle skje, og hun visste heller ikke hvem som skulle komme. Hun hadde nemlig ingen ønsker om noe, var egentlig veldig usikker på hva hun ville, og overlot derfor alt til meg. Jeg var litt usikker på hvordan jeg skulle håndtere dette, for frem til nå, hadde vi alltid bedt alle jentene i klassen. Dette gjorde vi i desperasjon, i håp om å få en forandring på at aldri Mille selv ble bedt i noe. Kall det gjerne en tydeliggjøring, et “hallo, våkn opp, vær nå grei å la jentungene vår også få komme til dere”, men neida, det fungerte dessverre ikke. Jeg er fullstendig klar over at det er ganske normalt å ikke be alle jentene i bursdagsselskap etter fylte ti år, men vi har vært så tydelig på at dette er vanskelig for Mille, så sårt, så vi trodde faktisk at ting ville snu. For skolen Mille går på er tross alt en “forsterket” skole, med 1-2 elever i klassen med spesielle behov, og da trodde og håpet jeg faktisk at de voksne, at foreldrene ville føle et visst ansvar, men nei. Deres unger har i alle år elsket å komme hit til våre feiringer, det er kun et par stykker som ikke har kunnet komme, men det har visstnok ikke gitt dem en følelse av å ville gi noe tilbake. Jeg sier ikke at man alltid skal forlange noe tilbake når man gir noe, for all del, jeg teller ikke “poenger”, men akkurat det her med inkludering har jeg stått og skreket ut om i årevis foran alle foreldrene i klassen, hvorpå ingen har turt å si meg i mot, så derfor er jeg overraska over så liten positiv respons. Derfor tok jeg en helomvending, jeg ba ikke jentene i klassen, men valgte jenter i Mille sin omgangskrets som aldri har skuffet henne, nemlig jentene i stallen.
Rett før klokka ni om morningen den lørdagen, rett etter den obligatoriske vekkingen på senga med kake og synging, veltet det derfor inn åtte sprudlende tenåringsjenter gjennom dørene her. Med full oppakning til å sove over, og skift til å feire hele dagen lang, våknet huset til liv. Stemningen stod i taket, for alle unntatt Mille, visste at hele gjengen skulle opp til fjells for å ri. Ri på islandshester hos flinkeste Jofrid, hos hun som trente vår Sol den gangen vi kjøpte henne for over to år siden. Alle hadde klart å holde på hemmeligheten om at de skulle komme i selskapet, og de fortsatte å holde på hemmeligheten om hvor vi skulle under den en times kjøreturen opp til Baklia Islandshestar.
Først ble Mille helt forfjamsa over at alle disse jentene faktisk stilte opp, for alle og enhver har tross alt store forpliktelser i stallen i helgene. De fleste eier eller har hest på fôr, så at de kom for å bli et helt døgn, var stort synes hun. Deretter ble hun helt satt ut, når vi kjørte inn på tunet til Jofrid. Da kom tårene i strie strømmer, for hun kjente seg ikke igjen på kjøreturen, hun hadde tross alt kun vært der en gang, og gjensynet var sterkt og kjærkomment. Da gikk det også opp for henne at alle var kommet for å være med henne å ri, og tro det eller ei dere, selv om disse jentene rir flere ganger i uken, så gledet de seg de også. Det var flere som heller aldri hadde ridd på islandshest før, så spenningen var stor hos mange.
Gjengen ble delt opp i to lag, for på denne kalde og isete vinterdagen, var det viktig å kun bruke de hestene som hadde brodder på. Samtidig ville Jofrid bruke de hestene hun var tryggest på, så da var det enklest å ri i to omganger. Jentene fikk forresten ganske så store øyne da Jofrid presenterte seg og hestene sine. Hun fortalte nemlig om den spennende utdannelsen sin og om oppholdet sitt på Island. De fikk alle en nøye innføring i væremåten til hver utvalgte hest og også opphavet til den. Med andre ord, jeg tror de alle lærte noe nytt denne dagen, det så i alle fall sånn ut, for de var ivrige med spørsmålene sine der de satt og koste seg med kakaoene sine.
I tillegg til å stappe bilen full av varme klær, tok vi med oss et lass av Bjørn Erik sine magiske hjemmelagde cookies og saft.
Det første jentene gjorde når de kom opp til gården, var å hjelpe Jofrid med å kakke hull på isen i vannbøttene til hestene som stod ute.
En spent og noe kald gjeng fikk varmen i seg igjen ved hjelp av litt god og varm kakao.
Kabalen gikk opp til slutt.
Som eneste hane i flokken, klarte Bjørn Erik seg temmelig bra synes jeg.
Tenk, endelig 13 år og tenåring.
Det her dere, er det vi hesteelskere kaller et “eventyr”.
Mens de første var ute på tur med Jofrid, kjørte Bjørn Erik og jeg en liten lagkonkurranse i “Quiz om islandshesten”, vannbøtteholding og hesteskokasting. Gjengen ble premiert etter laginnsatsen seinere på kvelden.
Heldige meg klarte også å snike meg ut på tur.
Første del av denne feiringen varte ute i vakkert bitende kaldt vintervær, i hele fire timer, så det var en fornøyd gjeng unge jenter som entret dørene her hjemme etterpå, klare for resten av hva dagen måtte bringe 💕
