God morning!
Fredag og greier, som betyr mannen hjem fra Oslo og nå er det også på tide at minsten Mille-mor får seg et avbrekk i sammen med Robin hjemme hos Hege og Kenneth. De har begge fått seg Nintendo Switch til jul, så de har nok lagt planer allerede om hva de skal gjøre med noe av tiden de skal tilbringe i sammen.
Jeg tenker det skal bli godt for Mille å få litt fri fra de dagligdagse rutinene her hjemme nå, og ikke minst få være med gledessprederen Robin. Det må også nevnes at Hege er mye flinkere enn meg til å følge med på hva som skjer rundt om lokalt her i byen. Mille får ofte være med på mye spennende, og i tillegg så tenker jeg det skal bli godt for Mille med en liten stallpause. Nå øyner jeg sjansen på å komme meg opp på hesteryggen også, kanskje jeg klarer å nå målet mitt om å få ridd flere ganger i år i forhold til i fjor? Det blir nok ikke vanskelig, for jeg klarte kun å få karra til meg tre turer. Det er rart med det, men man har ofte en stor drøm om å få til noe, og når muligheten plutselig ligger der, rett foran nesa på en, så tar man den ikke.
Apropos hest, jeg fikk aldri fortalt dere om overraskelsesbursdagen jeg lagde til Mille. Det var nemlig da bloggen min lå ufrivillig nede, så i dag tenkte jeg å ta dere med på første del av dagen.
Mille visste som sagt ingenting om hva som skulle skje, og hun visste heller ikke hvem som skulle komme. Hun hadde nemlig ingen ønsker om noe, var egentlig veldig usikker på hva hun ville, og overlot derfor alt til meg. Jeg var litt usikker på hvordan jeg skulle håndtere dette, for frem til nå, hadde vi alltid bedt alle jentene i klassen. Dette gjorde vi i desperasjon, i håp om å få en forandring på at aldri Mille selv ble bedt i noe. Kall det gjerne en tydeliggjøring, et “hallo, våkn opp, vær nå grei å la jentungene vår også få komme til dere”, men neida, det fungerte dessverre ikke. Jeg er fullstendig klar over at det er ganske normalt å ikke be alle jentene i bursdagsselskap etter fylte ti år, men vi har vært så tydelig på at dette er vanskelig for Mille, så sårt, så vi trodde faktisk at ting ville snu. For skolen Mille går på er tross alt en “forsterket” skole, med 1-2 elever i klassen med spesielle behov, og da trodde og håpet jeg faktisk at de voksne, at foreldrene ville føle et visst ansvar, men nei. Deres unger har i alle år elsket å komme hit til våre feiringer, det er kun et par stykker som ikke har kunnet komme, men det har visstnok ikke gitt dem en følelse av å ville gi noe tilbake. Jeg sier ikke at man alltid skal forlange noe tilbake når man gir noe, for all del, jeg teller ikke “poenger”, men akkurat det her med inkludering har jeg stått og skreket ut om i årevis foran alle foreldrene i klassen, hvorpå ingen har turt å si meg i mot, så derfor er jeg overraska over så liten positiv respons. Derfor tok jeg en helomvending, jeg ba ikke jentene i klassen, men valgte jenter i Mille sin omgangskrets som aldri har skuffet henne, nemlig jentene i stallen.
Rett før klokka ni om morningen den lørdagen, rett etter den obligatoriske vekkingen på senga med kake og synging, veltet det derfor inn åtte sprudlende tenåringsjenter gjennom dørene her. Med full oppakning til å sove over, og skift til å feire hele dagen lang, våknet huset til liv. Stemningen stod i taket, for alle unntatt Mille, visste at hele gjengen skulle opp til fjells for å ri. Ri på islandshester hos flinkeste Jofrid, hos hun som trente vår Sol den gangen vi kjøpte henne for over to år siden. Alle hadde klart å holde på hemmeligheten om at de skulle komme i selskapet, og de fortsatte å holde på hemmeligheten om hvor vi skulle under den en times kjøreturen opp til Baklia Islandshestar.
Først ble Mille helt forfjamsa over at alle disse jentene faktisk stilte opp, for alle og enhver har tross alt store forpliktelser i stallen i helgene. De fleste eier eller har hest på fôr, så at de kom for å bli et helt døgn, var stort synes hun. Deretter ble hun helt satt ut, når vi kjørte inn på tunet til Jofrid. Da kom tårene i strie strømmer, for hun kjente seg ikke igjen på kjøreturen, hun hadde tross alt kun vært der en gang, og gjensynet var sterkt og kjærkomment. Da gikk det også opp for henne at alle var kommet for å være med henne å ri, og tro det eller ei dere, selv om disse jentene rir flere ganger i uken, så gledet de seg de også. Det var flere som heller aldri hadde ridd på islandshest før, så spenningen var stor hos mange.
Gjengen ble delt opp i to lag, for på denne kalde og isete vinterdagen, var det viktig å kun bruke de hestene som hadde brodder på. Samtidig ville Jofrid bruke de hestene hun var tryggest på, så da var det enklest å ri i to omganger. Jentene fikk forresten ganske så store øyne da Jofrid presenterte seg og hestene sine. Hun fortalte nemlig om den spennende utdannelsen sin og om oppholdet sitt på Island. De fikk alle en nøye innføring i væremåten til hver utvalgte hest og også opphavet til den. Med andre ord, jeg tror de alle lærte noe nytt denne dagen, det så i alle fall sånn ut, for de var ivrige med spørsmålene sine der de satt og koste seg med kakaoene sine.
I tillegg til å stappe bilen full av varme klær, tok vi med oss et lass av Bjørn Erik sine magiske hjemmelagde cookies og saft.
Det første jentene gjorde når de kom opp til gården, var å hjelpe Jofrid med å kakke hull på isen i vannbøttene til hestene som stod ute.
En spent og noe kald gjeng fikk varmen i seg igjen ved hjelp av litt god og varm kakao.
Kabalen gikk opp til slutt.
Som eneste hane i flokken, klarte Bjørn Erik seg temmelig bra synes jeg.
Tenk, endelig 13 år og tenåring.
Det her dere, er det vi hesteelskere kaller et “eventyr”.
Mens de første var ute på tur med Jofrid, kjørte Bjørn Erik og jeg en liten lagkonkurranse i “Quiz om islandshesten”, vannbøtteholding og hesteskokasting. Gjengen ble premiert etter laginnsatsen seinere på kvelden.
Heldige meg klarte også å snike meg ut på tur.
Første del av denne feiringen varte ute i vakkert bitende kaldt vintervær, i hele fire timer, så det var en fornøyd gjeng unge jenter som entret dørene her hjemme etterpå, klare for resten av hva dagen måtte bringe 💕
#hesterbest #bursdag #feiring #barn #hest
ÅÅååå det så helt MAGISK ut!! Samtidig blir eg så forbanna at man kan holde noen utenfor på den måten Mille blir så det er virkelig en flott gjeng hun har rundt seg i hestemiljøet <3 Jr her i heimen har gått sammen med en gutt helt siden barnehagen og ut hele ungdomskolen. Denne gutten var ikkje helt som alle andre. Når me inviterte i bursdager var det aldri spørsmål om å utelate han, det var aldri noe verken me eller Jr tenkte på, men tydeligvis har det vært andre som tenkte på det! Me reagerte ofte på dårlig oppmøte i Jr sine bursdager, ei heller fikk me beskjed om at de ikkje kom. Da er det irriterende når du har handlet og gjort i stand til 18 gutter!! Vel….etter hvert fikk me nuss i at det var fordi "han rare" skulle komme!!! OMG!! Eg var sikker på at det måtte være en feil, men dessverre….SÅNN bør det da faktisk ikkje være og eg blir så forbanna! Me må da virkelig oppdra ungene våre bedre enn som så!
“Han rare skulle komme”, så trist! Men jeg har også hatt en følelse av at det er noen få i flokken som bestemmer hvem som får være med på leken og hvem som ikke får lov. Jeg fikk også høre av en voksen at Mille til tider kunne være en håndfull å takle da hun var mindre, at hun hadde store humørsvingninger, og at de da så på det som merkelig at vi ikke var der og håndterte saken. For å si det sånn, jeg hadde aldri latt Mille være hos noen hvis det ikke gikk an å snakke til henne. Det var det enkleste i verden å få henne på rett kjøl igjen hvis hun ble lei seg. Vi har aldri behandlet henne annerledes enn de andre ungene vi har, jo kanskje litt strengere, men med vanlig god oppdragelse, var dette aldri noe problem. Vel, hun spiste kanskje ikke like fint, og tok kanskje til seg et kakestykke mer enn de andre, men da sa vi bare “nå holder det”, og da hørte hun jo etter.
Det værste å få høre i etterkant, er slike historier, og det eneste jeg hører da er en unnskyldning for egen dårlig samvittighet. Det preller av meg, tar det ikke til meg et sekund, fortsetter heller med “voksenopplæringen” og håper det innimellom går inn hos noen. Det å forresten nevnes at et par av foreldrene i klassen har vært helt suverene. De har forsøkt å dra i så mange tråder som mulig, og det har til tider høstet goder. Nå er Mille derimot blitt mer skeptisk. Hun ser selv hva som skjer, og setter ord på det. Har du først såret henne en gang, så tar det lang tid å få rettet det opp.
Ååååå så kjekt såg ud som dt var ein magisk dag for mille, dokkår e utrolige på å finna på kjekke ting, glede meg te å lesa om resten av dagen. e så trist at ikkje foreldre kan gå foran som et godt eksempel kossen ska ongane våre lera at dt esje greit å stenge noe ude at alle ska vera innkludert ønske dokkår alle ein magisk helg
Det fine oppi det hele, lyspunktet, er at skolen gjør alt de kan for trivselen til Mille. Hun gleder seg stort sett hver bidige dag til hun blir hentet, og kommer også stort sett alltid glad hjem igjen også 💕