Akkurat nå så føler jeg at juleferien har startet for fult her hjemme hos familien Thorsen. Fôringsvaktene i stallen er unnagjort, og vi skal også ha et par dager hestefri. Nå må dere ikke tro at det å være i stallen er et ork, for det er det overhodet ikke, men det er nå allikevel litt deilig å ha muligheten til å gjøre helt andre ting også.
Jeg er egentlig ikke så gira på å reise til byen å shoppe i morgen, men lille frøken fryd, Mille altså, har en bunke med gavekort som brenner i lommeboka hennes nå. Hun fikk nemlig en hel del til bursdagen sin i tillegg til de på julaften, og jeg har vært striks på at hun må vente med å bruke dem alle til salget har startet, og det er vel fra i morgen av, er det ikke?
Dagen i dag har vi altså tilbragt i stallen, og nå er det MANU kamp på TV´n mens vi gomler i oss restene fra pinnekjøttet. Vi er egentlig ikke så gira på engelsk fotball, for vi er som sagt Enga fan langt inn i hjerterota, men nå som Ole Gunnar Solkjær er i ilden, må vi jo selvsagt følge med litt ekstra. For som de fleste andre blir vi jo patrioter til tusen med en gang en nordmann er i vinden og gjør det bra…
“Gi meg litt til da vel?”
Snuppeline med den nye strikkegenseren hun fikk i julegave av mommo.
Ha en fortsatt god jul dere, pass på hverandre og nyt tiden i sammen 🎅
I dag var jeg bombesikker på å våkne ekstra støl og stiv i alle ledd, men neida rideturene i både hei og li samt i egen stall i går, gjorde egentlig bare godt for kropp og sjel. Det er som sagt et drøyt år siden jeg sist kom meg opp på hesteryggen, jeg har rett og slett vært litt engstelig for at utfallet etterpå bare skal gjøre vondt verre, men det er selvfølgelig stor forskjell på å kjenne at man har “trent” litt i forhold til de hverdagslige faste ondene. Jeg kan rett og slett ikke huske sist gang jeg svetta, ble litt god og varm, for så å fryse litt igjen etterpå. Lysten på en lang dusj har ikke vært så etterlengta på lenge, så det her dere, må jeg rett og slett ta meg tid til oftere.
I fjor jul ga jeg to av venninnene mine rideturopplevelser i presang. Tonje og jeg har gjort dette før, og er nok noe av det kjekkeste vi har gjort i sammen. Det skapte lattermilde minner for livet, og i går var det altså på høy tid å få innkassert julegaven før hun faktisk får en ny.
Det var helt naturlig for meg å velge å dra tilbake til Jofrid og Baklia. Det var som sagt her vi hentet vår Sol for over to år siden, og jeg følte med en gang at det var noe skikkelig seriøst og trygt med denne plassen. I tillegg så synes jeg det er noe befriende og friskt å komme seg litt opp i terrenget, og det valget har man altså her. Man kommer seg raskt unna bymaset på den drøye 30 minutters kjøreturen, man er langt ute på bondelandet, og det i seg selv er jo en gave, synes jeg.
Været var med oss, og de trygge hestene Pilgrim og Frigg jobba godt i ulendt terreng og tok oss som sagt opp til fjells. Utsikten var upåklanderlig, og cookiene til Bjørn Erik, som var med som niste, smakte som vanlig fortreffelig. Tonje og jeg følte oss som de fniste fjortissene, og nøyt hvert bidige sekund. Det må med andre ord ikke gå åtte år til, før vi gjør dette i sammen igjen 👩❤️💋👩
Jeg fikk som sagt Frigg, som faktisk er drektig.
Jofrid
Prilgrim og Frigg
Santo
Rexie
Dennis
Selvsagt har jeg filma litt også fra denne fantastiske dagen!
Da hører jeg at bamsefar er i gang oppe også, så da er det vel på tide å mekke sammen litt egg og bacon. Han og Mille er bøssebærere i dag for årets TV aksjon som går til Kirkens Bymisjon, og jeg håper det blir en god førstegangsopplevelse for dem.
Snille, rause Lene Merethe og datteren Pernille klarte altså å få med seg Mille og meg inn i det aller helligste. Bak gjerdene, til alle de 300 oppstalla hestene. Det var egentlig helt utenkelig for oss å få oppleve dette, og vi holdt pusten i det vi høytidelig trådde inn.
Det skiller kun tre måneder mellom jentene våre, Pernille og Mille, og i Mille sine øyne er førstnevnte reine idolet. Hun vant strålende alle sine klasser med 24 år gamle Loch Corrib (Kåre), og er jo egentlig den stjerna. Vinnerstatusen har derimot ikke gått den unge rytteren til hodet, hun oppfører seg fint som de fleste andre tenåringsjenter, og finnes ikke høy på pæra en plass. Hun svarte villig på alle de snodige spørsmålene som kom fra oss jentene, og var virkelig med på å gjøre dette helgeoppholdet vårt ennå mer innholdsrikt.
Jeg håper dere synes det er innafor at jeg av og til tar meg en bloggpause, sånn som nå, etter en helg med tut og kjør hele tiden. For ennå sitter helgen strabasiøse opplevelser igjen i kroppen, og jeg trenger nok enda noen dager til på å komme meg. Det er nemlig ganske så omfattende alt av hva Kingsland Oslo Horse Show har by på under disse dagene, det er faktisk ganske så krevende. Det skjer noe hele tiden fra ni om morningen og til midnatt, og man får ikke hvilt seg noe særlig mellom slaga, så neste gang må vi planlegge med noen små forbedringer på oppholdet vårt.
Det fineste med en slik helg, er jo at Mille og jeg kan henge sammen hele tiden, men snuppeline måtte nesten kaste inn håndkle et par ganger hun også. Jeg bruker nemlig mye tid på sosialisering, og vi trener hele tiden på hvordan man skal oppføre seg mot andre når man over mange dager må være så tett innpå hverandre. Jeg var raskt ute med å fortelle de som satt ved siden av oss at Mille er litt annerledes,at hun tydeligere enn andre viser sin misnøye hvis noe negativt skjer og også det motsatte når gleden formelig står i taket. I tillegg var jeg nødt å arrestere et eldre par som satt rett nedenfor oss. Det ble etter min mening alt for mye himling med øynene og hølydte snøft fra den kanten der et øyeblikk, og dere kjenner meg såpass godt nå, slikt kan jeg ikke la passere. Jeg klarte derimot å begrense meg denne gangen, var faktisk hyggeligheten selv der jeg forklarte hvordan stova var, så konemor nikket etterhvert blidt og kutta ut surfjeset.
Vi sitter igjen med veldig mange gode inntrykk fra denne eventen. Sprangkonkurransene i seg selv er nervepirrende delux, dette er jo selvsagt hovedgrunnen til at vi er der, men showene er også helt fantastiske. Jeg fikk dessverre ikke tatt noen gode bilder fra islandshest oppvisningen, det gikk rett og slett for fort til at kameralinsa mi klarer å fokusere godt nok, men da kan dere tro jublene stod i taket. Faktisk ikke bare fra vår kant, men hele salen var med. Jeg er også overbevist om at alle i ti raders omkrets rundt oss fikk med seg at dette er rasen vi elsker mest, for da satt vi ikke rolig et sekund. Mille ville faktisk rett hjem etterpå. Hun ville hjem å øve, for motivasjonen var tent så til de grader.
Kaja og Mille var ikke seine med å hente frem mobilene sine og registrere seg inn på Kahoot-appen, for å være med på dagens spørrekonkurranse.
Bjørn Rune Gjelsten var derimot ikke så interessert.
Det er mye planlegging som må til for at et så stort arrangement skal kunne gjennomføres, og det var virkelig på sin plass å takke alle de som stilte opp.
Shettis-galoppen, var noe av det mest nervepirrende jeg opplevde denne helgen. Det var altså så skummelt å se smårollinger sakte men sikkert falle av i stor fart hengende over halsen på en helsprø liten galning.
Mille var klar i talen når hun ville investere alle de lenge oppsparte pengene sine i en ny ridevest, men jeg er helt enig med henne, den var fin.
Ellevilt morsomt! Parallel løp, kappløp.
Vi har altså spist så mye ræl den helgen her. Vi kunne faktisk spist mye sunnere, men det gjorde vi altså ikke.
Praktfullt…
Prinsesse Märtha er utrolig godt likt i ryttersporten så det ble ekstra jubel og klapping da hun var med å delte ut i en av premieringene.
Det var ikke bare Pokemon som dukket overraskende opp under en av konkurransene. Både Elvis, Sandy i Grease, ei nonne, en politi og en av Baywatchstjerne så sitt snitt til å lage litt ekstra show.
Nå er det like før det bærer tilbake til Telenor Arena og årets Kingsland Oslo Horse Show. Jeg kjenner at gårsdagens moro sitter godt igjen i skrotten ennå, den ser nok ikke frem til tolv nye timer på klappstolen, men hva gjør man ikke for å glede verdens blideste tolvåring? Nei, nå må dere ikke misforstå, dette er faktisk stort for meg også, jeg svevde ganske så høyt oppi skyene selv, men selv med god bodypolstring, var ikke rompa mi særlig venn med meg når vi entret hotellrommet vårt igjen like før midnatt.
Vi var forresten utrolig heldige som traff på ei gammel venninne i går, som kjenner de fleste hestefolka i mils omkrets. De gamle idolene mine kom på rekke og rad der et øyeblikk, og raus som hun er, introduserte hun både Mille og meg for dem. Fine jentungene min med det store hjertet viste med både kropp og sjel hva hun syntes om denne fine gesten, så der og da kunne jeg helt sikkert ha dratt hjem igjen med verdens mest fornøyde jentunge. Det gjorde vi selvsagt ikke, for det var flere store øyeblikk som ventet henne rundt neste hjørne.
Venninnen hennes Kaja dukket nemlig også opp etterhvert, og det var helt himmelsk. For jentungene min var så høy på alt som skjedde rundt seg, hun snakket ivrig både på inn- og utpust, non-stop, og for en stakket stund var det mye mer interessant å lufte alt dette nye med ei som klarte å følge med i svingene og som opplevde dette med like stor glede og iver. Jeg fatter ikke hvor disse jentene til tider får all energien sin fra, den tar visstnok aldri slutt, men jeg ville ikke hatt det noe annerledes, for de er noen gledesspredere begge to 💕
Geir Gulliksen (bildet over), var mitt store idol når jeg var ung, og det er ganske utrolig at han holder koken ennå, og fortsatt kaprer de beste norske plasseringene.
Sjekk ut alle salgsbodene. Det er ei ved siden av meg her nå, som er klar for å shoppe stort i dag…
To gode venninner og naboer møtes og opplever alle hestejenters store drøm.
Morten Aasen, en milepæl i norsk ryttersport.
Lykkeligste prinsessa ever!
Trener Jan, 40 år siden sist møte.
Mounted Games, oppfriskende og moro. Publikumsvennlig til tusen!
Hmmm…I say naaathing…
Den yngre generasjon Gulliksen er i ferd med å ta over stafettpinnen etter pappaen sin.
Rød sløyfe = hest som gjerne liker å sparke litt bakover, jaja, da lærte jeg noe nytt denne gangen også.
En time intensiv dressurlære av mesteren Jan Brink – for en mann!
Årets høydehopping stoppet på hele 2 meter, og da var jeg altså så skrekkslagen, for dette er noe av det skumleste jeg veit om innen ridesporten.
Nå begynner årets store begivenhet. Kingsland Oslo Horse Show 2018, på Telenor Arena Fornebu. Vi jentene har hatt nedtelling en evighet nå, og nå er det bare å klype seg selv i armen, tenk nå er vi snart på plass.
Alt av lommepenger og faktisk en del av bursdagspengene Mille fikk i fjor er spinket og spart på, og i kofferten er kun de helt nødvendigste tingene med, i tilfelle den kan fylles opp med shoppingstuff.
Tro det eller ei, dere, men undertegnende gleder seg faktisk like mye som småen. Sist gang jeg var med på det her, var eldstemannen Dennis kun fem år, og jeg husker det var en mare å ha med seg både mann og unge som ikke brydde seg døyten om det som skjedde på banen. Dennis løp opp og ned langs stolene og lekte med dinosaurene sine, mens Bjørn Erik så på klokka var tiende minutt, for han synes det var drepen kjedelig. Nå derimot, er altså minsten med, og hun har allerede plukket seg ut favorittene sine etter å ha sitti med nesa i YouTube videoer i timesvis de siste månedene. Hun er heltent, har lastet opp KOHS2018 apper til oss begge på mobilene våre, så nå er programmet klart. Det blir hest, hest og atter hest fra klokken åtte om morningen og helt til vi skal legge oss. Mener det er slutt rundt 22:30 hver kveld, så kjære Oslo-venner og familie, nok en gang blir det nada tid til besøk…
Må le litt, for Mille har viska ut alt på kalenderen unntatt det hun synes er viktig.
I dag tok jeg med meg alt av digg i skapene her hjemme og møtte to av venninnene mine og deres barn i stallen. Jeg tror de også hadde tatt med seg rubbel og bit hjemmefra, for jeg følte vi døtta i oss noe konstant i hele dag. Det er langt over middagstid her hjemme, men jeg troe rett og slett vi skipper det i dag.
Min minstemann Mille er snart tretten år, og venninnene mine sine barne et par år mindre, og de har alltid gått utrolig bra i sammen. Det kan kanskje ha noe med at vi mammaene også går så godt i lag, at stemningen alltid er god når vi treffes.
Gleden over å ha egen hest er ekstra stor når man får lov å dele den med noen. Alle jentene fikk regelrett ri så lenge de orket, og jeg tror det gikk et støkk gjennom venninnene mine når de så hvor flinke de har blitt siden sist de red på Sol. Det var ikke mange minuttene jeg trengte å instruere dem om den snille islandshoppa vår, før de satt som noen tenkte lys og klarte seg helt på egenhånd. Det var som om hesten skjønte at hun måtte være ekstra snill i dag, ta hensyn og roe ned tempoet for en gang skyld.
Det er så deilig med disse venninne dagene, de nytes så til de grader. Litt rart å tenkte på at vi tidligere jobbet i utebransjen, mens vi i dag heller nyter hverandres selskap i en stall omgitt av unger og dyr på alle kanter 💕
Det er ikke bare jeg som har falt pladask for Twisyen, venninnen Monika har også lagt sin elsk på den og skaffet seg en…
Her hjemme ligger alle strødd rundt om på sofaen nå. Både to-, tre og firbeinte. Dagen har vært tilbragt i stallen, hvor Mille-mor igjen har deltatt på sprangstevne. Det er mange tanker og følelser rundt det å mestre det her, og jeg skal ikke lyve å si at alt er rosenrødt hele tiden. Jentungen vår har det nemlig med å bekymre seg en hel del over alt som kan gå galt, så da må vi foreldre backe henne opp og prøve å motbevise det.
Når det er stevne på gang, så stiller vi som sagt opp for henne begge to, og Mille synes det er stas å løpe mellom oss begge å tigge ti-kroner til kake og saft. Det er også stas å få vise seg frem. Vise hva man har lagt bak seg av hard trening siden sist vi så henne fly over hindrene. Jeg må innrømme at jeg til tider fortsatt lukker øynene og snur meg rundt for å slippe å se på, for det er nemlig skummelt til tusen. Det gikk derimot bra denne gangen også, og to nye premier, flotte fargeglade sløyfer vitner om nok en suksess 💕
Tenk på hva man egentlig klarer når livet blir satt på prøve, og man bare må fikse det. Jeg har selvsagt tidligere vært utfor mang en utfordring med minsten Mille, og under gårsdagens uheldige hendelse var jeg nærmest roligheten sjøl. Men la oss nå ta det helt fra begynnelsen.
Mille hadde ridetime, og jeg var som vanlig iherdig tilskuer på sidelinja. Etter endt trening og litt nuddelkos, bestemte vi oss derimot å sette kursen hjem. Avtalen var at jeg skulle kjøre Twisyen ned til det beitet Sol skulle settes ut på, så slitne Mille slapp å gå opp den lange bakken igjen.
Tiden gikk, og ingen Mille og Sol dukket opp. Etterhvert ringte mobilen, og beskjeden om at Mille hadde slått seg kraftig fikk magen min til å knyte seg. Mille satt blant gode foreldre og venner og stortuta når jeg fant henne. Det viste seg at hun hadde falt av hesten, i det hun forsøkte å komme seg opp på henne. Opp på henne, altså ri henne? Vi var jo som sagt ferdig med å ri, men luringen min hadde altså tenkt å ta en Pippi Langstrømpe, hoppe opp på henne og ri henne ned til beitet, kun i grime og leietau. Sånn gikk det altså ikke, for plutselig sa det pang, og jentungen havna på hodet i bakken.
Når slike uheldige ting skjer og jeg er aleine om ansvaret, blir jeg kald som is, med andre ord helt rolig. Jeg forstod raskt at møtet med bakken hadde vært forferdelig vondt, for hun sluttet ikke å gråte og hun husket heller ikke hva som eksakt hadde skjedd. Siden jeg ikke fant noen synlige tegn på skade, bestemte jeg meg for å vi skulle dra hjem og se det hele an.
Vel hjemme, fikk vi av oss stallklærne og jeg heiv hund og meg selv i dusjen. Mille satt mutt og lei seg og ventet på sin tur. Hun var kjempetrist, for hun visste at hun antagelig ikke hadde vært så uheldig, hvis hjelmen hadde vært på. Regel nummer en, er at den alltid skal være på, så hun skammet seg over å ikke ha overholdt dette.
Hele denne timen etter fallet, var Mille bevist på hva som hadde skjedd, eller i hvert fall at hun hadde slått seg i stallen. Hun snakket i ett sett, gikk over hendelsen gang på gang, men plutselig skjedde det noe drastisk med væremåten hennes. Vel på plass inne i dusjen, stilnet hun helt. Talen var borte og hun reagerte ikke på “kommandoene” mine. Hun klarte ikke å finne frem sjampoen, og forstod ikke hvordan hun skulle få vasket håret. Ikke klarte hun å skru av dusjen heller, hun stod bare å måpte. Jeg måtte styre henne ut av badekaret og fikk satt henne på badebenken, og da fikk hun etter mye om og men, fortalt meg at synet var borte. Hun så meg altså ikke lenger…
Da var det bare en ting å gjøre, ringe 113, samtidig som jeg febrilskt forsøkte å holde henne våken. Øynene falt igjen gang på gang, og jeg fikk ikke et ord ut av henne. En legebil og ambulanse var på plass på få minutter, og fem personer forsøkte å gjøre rede på hva som var skjedd og ikke minst hva som var i ferd med å skje. Blålysene ble satt på og jeg fikk plass i førerhuset, mens to fra ambulansepersonalet holdt henne våken bak i sykebilen.
Den korte turen bort til sykehuset, var veldig lang, men endelig åpnet porten seg i garasjeanlegget og på få sekunder var vi vel installert inne på et undersøkelsesrom. Mille kunne fortsatt ikke gjøre rede for seg selv, men hun begynte så smått å komme tilbake til oss. Selv om hun begynte å svare på spørsmålene hun fikk, husket hun fortsatt ikke hva som hadde skjedd den siste timen, så der og da ble det avtalt at hun måtte legges inn til observasjon over natten.
De kommende tre timene, var slitsomme for Mille. Hun var stuptrøtt, men klarte ikke å falle til ro, noe plagde henne. Så begynte hun å spy kraftig, og da ble det raskt avgjort at hun måtte trilles ned på røntgen for en CT skanning. Det gikk unna i en fei, og bildene så gudskjelov helt fine ut. Etter et par runder til over doskåla, falt hun endelig til ro, og sov fredfullt til klokka seks i morges.
Det gikk altså fint denne gangen også. Bjørn Erik heiv seg på et tidligere fly fra Gdansk, og kom akkurat tidsnok til å få med seg at den kjære jentungen vår ble skrevet ut med diagnosen “kraftig hjernerystelse”. Hun må med andre ord ta det bittelitt rolig i dagene fremover. Hun må også være obs på at hun kan oppleve å få hodeverk og glemme ting. Apropos “glemme ting”, nå husker hun plutselig hvordan hun falt. Hun stod på den våte plattingen i stallen, og heiv beinet over hesten, men plutselig bestemte Sol seg for å bevege på seg litt. Mille mistet balansen og falt og traff kanten på den harde plattingen.
Mille har altså igjen måtte lære seg ting “the hard way”. Hun må ta seg tid til å gå bort på rampa og få stilt Sol skikkelig opp før hun hiver seg på henne, og det viktigste av alt – hun må ALLTID ha på hjelm 💕
Det er så vidt lille snuppeline tar seg tid til å skype med oss her hjemme, men det dere, er verdens beste skussmål for Fossanmoen Islandshestesenter. Jentungen vår har det rett og slett så bra, hun lever ut drømmene sin så til de grader, og vi jubler.
I går sendte hun derimot et par bilder hjem, fra den spektakulære rideturen på fire timer opp Uburen fjellet 440 moh. Hun var ærlig om at det hadde vært tøft, og som sagt veldig uvant for både henne og Sol, men den gleden og stoltheten hun kjente på etterpå, over å ha nådd toppen, var så absolutt verdt det.
Synes virkelig de har vært tøffe. Jeg hadde aldri våget meg ut på noe lignende. Vel, oppover hadde gått greit, men nedover så bratte og smale heng, nope, kommer ikke på tale. Dere aner ikke hvor mange ganger jeg har sett filmen nedenfor her “Fossanmoen ridetur til Urburen”. Det ser så smalt ut på noen av partiene der og det er jo ekstremt høyt også. Jeg blir reint svimmel her jeg sitter, er dere ikke enige?
I morgen er eventyret over for denne gang, og jeg gleder meg til å besøke Mille og Sol. Regner med at jeg for snakket litt med eieren også, får med meg noen gode råd hva jentene bør øve på fremover. Hovedårsaken for denne uka har selvsagt vært å skape gode minner, men vi tar også gjerne med oss noen gode erfaringer inn i hverdagen.
Ønsker dere alle en fortsatt finfin dag, klem Nina
