Redd…

 

God morgen…eller er det egentlig det?

Har vel følt meg bedre. I går fikk jeg nemlig dommen. Innen 3 uker skal jeg nakkeopereres to steder. En prolaps og en virvel hvor bein har vokst seg for stort og presser inn i en nerve. Er både letta og skremt…


Letta over at smertene var reelle og ikke bare oppkok i mitt hodet. Godt å vite at man selv kjenner kroppen sin såpass godt når noe ikke er helt som det skal. Skremt fordi det er et skummelt område å operere i. De skal gå inn via halsen, dytte spiserøret og luftrøreret til side og gjøre det som gjøres må. Høres ikke det litt skummelt ut? Det synes i alle fall jeg, MEN resultatet gleder jeg meg til. 

Skulle egentilg vært operert med en gang, med skulderen er så betent nå. Spredd seg opp i nakken, så det må roe seg ned først. Derfor satte de en heavy kortisonsprøyte, så i dag er jeg en smule satt ut. Tar noen dager før den begynner å virke, det skal bli deilig!


Nå er det bare å vente til dagen kommer. Lese seg opp på hva som skal skje, og se frem til mye bedre tider…

Godt å ha mannen hjemme, for det er helt uaktuelt å kjøre bil i dag. Pippi, vår lille Yorkshire Terrier skal fjerne masse metallbiter i beinet som brakk for to måneder siden. De må ut nå før det blir kaldere i været for de blir også kalde. Kan jo ikke forfryse den pjuskete lille foten hennes. Så skal vi fortsette med svømmeterapi, for målet er at hun skal tørre å tråkke på det igjen.

Uff, dette ble ikke noe koselig innlegg, passer meg midt i ræ.., merker jeg, men litt godt å få tankene nedskrevet. Nå er det gjort, ferdig med det!

Nyt dagen, klem Nina

Et lass av fett!

Ja, da var dagen godt i gang. Venter på at min kjære Simone skal ta kontakt. Hun har mange jern i ilden, og i dag skal jeg få lov å være med henne på sprell. Hva det gjelder får dere selvfølgelig vite etterhvert.

Fikk dere med dere Dokument 2 i går da? Det gjorde i alle fall jeg! Kjempeglad for at TV 2 har startet opp igjen, for de vet virkelig å ta opp temaer som treffer deg i hjertet. I går handlet det om Jørgen Foss på bare 22 år som var blitt så stor at han gikk rundt og var redd for å dø. Tenk noe så trist?! Hva får folk til å la det gå så langt? Vi fikk være med han et år hvor han valgte å fedmeoperere seg. Han forsøkte å stille seg selv en del spørsmål om hvorfor det ble som det ble og være dønn ærlig, men var han egentlig det? 


Jørgen fremstod som en meget reflektert ung mann. Har sett han i diskusjoner på TV tidligere, rundt fedme temaet, og han har alltid tydlig vist at han vet hva han snakker om. I går fikk vi alle komme litt nærmere han som menneske. Herlig å se at han hadde god støtte i familien sin, for å stå helt alene med slike store problemer må være ekstra vanskelig. 

Forstod det slik at Jørgen var stor allerede som liten. Han konfronterte moren sin om akkurat det: “Hvorfor ble jeg så tjukk, mamma, hvorfor var det ingen som stoppet meg?”. Moren var vag, og skyldte mer eller mindre på at dette var arv. Hørte faktisk ingen påpeke gjennom hele dokumentaren at de spiste for mye. Men hallo, er det mulig? Er ikke det å fraskrive seg ansvar? Det er selvfølgelig ikke lett for en mor å få et kamera opp i fjeset å innrømme at hun faktisk kunne ha hjulpet mere til i barndommen, satt en stopper for det, men man kan da ikke skylde alt på arv?

Jeg har selv en datter som ikke eier metthetsfølelse. Hun er kun 7 år, og kunne ha spist seg gjennom hele kjøleskapet hver bidige dag. For henne hadde det vært helt normalt å begynne på is, kjeks, boller og brus etter hver bidige middag. Tror jeg mellom middagen og kveldsmaten sier “nei” til henne i alle fall 5-6 ganger når hun ber om et eller annet å putte i munnen. Blir helt fortvila til tider, for vil jo ikke at hun skal går rundt å være sulten. Hun lider av et overvekstsyndrom som kanskje gjør at hun blir velding lang. Alt tyder i alle fall på det, for i dag bruker hun klær til en 14 åring og har allerede 39 i sko. Legen på sykehuset sa tydelig i fra for to år siden. Det var helt unødvendig å gi henne flere problemer. Vi fikk sørge for at hun ikke overspiste og ble stor. Litt vanskelig å ta opp dette med et lite barn, men vi fikk det til. Forteller henne at kroppen ikke har godt av det, og at hun kan få vondt i magen. Er velsigna med at hun elsker frukt, så gir heller etter på et eple hvis hun maser for mye. Synes vi som foreldre har et stort ansvar ovenfor barna våre, selv om det kan være vanskelig til tider.

Synes det var veldig bra at Jørgen fikk gjennomslag for operasjonen sin. Er redd han ikke hadde overlevd det hardkjøret særlig lenge. Men synes kanskje ikke han hadde hodet helt på plass. For de fleste av oss klarer jo å erkjenne følgende regel: Det du putter inn, må forbrennes ut. Er kaloriinntaket enormt i løpet av en dag og du ikke er i aktivitet så går det jo bare en vei, ikke sant? Ikke en gang hørte jeg han ta opp det seriøst, men det må jo være leveregel nr. 1? 

Har alltid slitt med vekta, men jeg vet i alle fall hvorfor. Jeg hoppa ofte over både frokost og lunsj, og starta etegilde fra middagen og utover kveldinga, sittende foran TV´n og glo. Har vært litt lørdag i huset her hver bidige dag de siste åra dessverre. Har også flere venninner som kommer hjem til meg etter jobb og stuper i brødboksen for de har ikke “hatt tid” til å spise den dagen. Er det rart det går galt?

Jeg heier på at Jørgen når de målene han har satt seg, for jeg ønsker ingen å føle seg mindereverdig eller bli beglodd på sånn som vi fikk se han oppleve i går. Men jeg håper han etterhvert finner grunnen til at han ikke klarte å stoppe i tide, at han kommer ut av fornektelsen. Hvis ikke er jeg redd han blir en av de som blir stor igjen og det må ikke skje, Gud forby!

Nina

 

Jeg har klart det! – 20 kg, dæven døtte!

Hallaisen!

I dag er frua i huset happy! Det magiske tallet dukka endelig opp på vekta. Tenk, jeg har gått ned 20 kg siden oktober! Når jeg fikk diagnosen “frozen shoulder” hadde jeg to valg. Enten fortsette i samme duren som før, med min usunne livsstil, og bikke over 100 kg ganske snart. Eller ta meg selv i nakken og gjøre det negative om til noe positivt. Jeg valgte det siste. To måneder brukte jeg på å planlegge hvordan jeg skulle takle å leve med skulderen. Samtidig jobba jeg beinhardt med å plukke av meg alle de dårlige matvanen mine. Når jeg hadde det sånn noenlunde under kontroll, begynte jeg å bevege på meg. Det begrenset seg pga armen, men jeg bandt den opp og begynte å gå turer. 3-4 ganger i uka rundt øya vår på 6,8 km. Det hjalp sakte men sikkert!


Mange synes kanskje jeg har vært heldig som fikk så rask uttelling bare ved å begynne å spise mer normalt, men jeg kan love dere at det har vært noe av det vanskeligste jeg har gjort. Når man over så lang tid bare døtter i trynet alt man kommer over, blir det som en sykdom, og den biter seg fast som en j…. parasitt. Bare det å slutte med Pepsi Max fikk meg til å tilte til tider. Det har vært stunder jeg har vært nødt til å gå å legge meg med minstemann for ikke å forsure alt rundt meg. For en kamp, men denne gangen vant jeg.


Det var faktisk vanskelig å finne et gammelt bilde av meg i hel figur, men her er jeg nok nærmere 96 kg. Kan ikke huske at jeg var misfornøyd med livet, har aldri latt vekta styre meg, men merker jo at jeg har det mye, mye bedre i dag. Jeg kan ikle meg hva som helst, mens jeg den gangen brukte mye tid på å finne klær som kledde kroppen i str. 48.

Jeg kan ikke huske sist gang jeg gikk i bikini. Har tatt til takke med sort badedrakt med påsydd skjørt i mange år nå, but that´s history!


Det har vært superviktig å ikke kalle dette “slanking”. Jeg har unger i huset som skal få slippe å høre det stygge ordet der. Meningen har hele tiden vært at vi alle sammen skal spise likt og ikke fokusere på at mamma er på diett. Jeg fikk mannen også med på dette, og sammen har vi altså forandret matvanene våre uten at ungene har lagt særlig merke til det. Vi hadde vanlig kjøttdeig på menyen omtrent hver bidige i dag. Det gikk i pizza, spagetti, lasagne og taco. Favorittene til oss alle, og jeg blir dårlig i dag når jeg tenker på det. I dag spiser vi sjeldent kjøttdeig og hvis vi gjør det er det karbonadekjøttdeig eller kyllingkjøttdeig. Det går mye i kyllingfilet, men i tillegg gjennom uka sørger vi for å ha en dag med fisk, suppe eller omelett. Spiser fortsatt brød, pasta og poteter, men kun litt av alt. Det er det som er kunsten, “litt av alt”.


Nå er det bare å fortsette videre, på samme stø kurs. Er ennå ikke helt i mål, men har ikke hastverk. Skulle jeg gå på en smell, noe jeg gjør i ny og ne, ja så er jeg på´n igjen dagen etter. 


Tenk, 40 av disse halvkiloene er vekk! Halleluja! I dag skal det feires med en real krabbefest! 

Ha en fin lørdag, folkens ♥

Klem Nina

 

#bedrehverdag #sukkerfrihverdag #nedivekt

Er du lat?

 

God morgen, sunshines!

Overskriften i dag er sikkert kjempeprovoserende for mange. Selv kan jeg ærlig svare et høyt JA på at jeg nok har vært lat store deler av livet mitt. Jeg har hatt unnskyldninger på rekke og rad for ikke å bevege meg og kiloene har derfor rent på samtidig. Aner ikke hvor mange mennesker jeg har “slanket” vekk i løpet av de siste 25 åra, men det er sikkert blitt en del. Jo-jo slankeren, det er meg det! Tror jeg har vært innom alt av dårlige dietter. Pulver, piller, sulting (helt sykt) og all verdens grusomme kurer for å forsøke å tyne kroppen min for noen gram. Nå har fornuften seiret og jeg har kuttet ut alt det tullet. Nå er mottoet mitt “litt av alt” og jeg har begynt å bevege på meg 3-4 ganger i uka. Rask gange, rundt øya vår på 6,8 km. Det tar ca. en time og det holder i massevis for meg. Har selvfølgelig ikke alltid like lyst, men sparker meg selv i rompa og får det til på et vis.


Hvis du ikke er alvorlig syk, så har du ingen unnskyldning for ikke å bevege deg ut en tur eller trene i form av noe annet, mener jeg. Det hender det kun blir med et par ganger i uka, men jeg kapitulerer ikke for det. Det er bedre en ingenting. Det er så utrolig deilig å høste frukter av denne lille treningen, for kiloene forsvinner sakte men sikkert.

 
Mange velger å gå på helsestudio og det er selvfølgelig vel og bra, men jeg frir til det jeg har rett utenfor døra mi. Elsker det naturen har å by på, og har funnet en fin balsegang ved å gå fort på flata og løpe opp bakkene. Det er gudskjelov få bakker 🙂

Ha en fin dag dere, og god tur til alle dere som har tenkt dere ut en tur, det har jeg!

Klem Nina

  
 #trening

Jeg klarer å blogge, men går ikke på jobb…

 

Dette innlegget har jeg hatt lyst til å skrive lenge, men det sitter langt inne. Noen lurer sikkert på hvorfor jeg kan blogge men ikke befinner meg på jobb for tiden. Hvis jeg kan sitte på PC´n her hjemme, hvorfor kan jeg ikke da også sitte på PC´n på jobb noen timer om dagen?

Jeg er kjempedårlig på det å syte og klage. Jeg har overhodet ingen glede av å skrive om det å være syk eller ute av spill. For hva får jeg igjen for det? Vel, søte  “God bedring” og “Bli frisk fort” tilbakemeldinger, for de fleste er jo oppdratt til å ha empati for andre, men da blir jeg bare mer satt ut og føler meg som verdens største sytepave. Når det er som striest, tenker jeg at det alltid er noen som har det verre, og “synessyndpåNina”- syndromet forsvinner på et blunk.

Jeg har befunnet meg i samme jobb i 15 år nå. Startet i ABB som senere ble kjøpt opp av YIT. I år ble vi igjen kjøpt opp av Caverion Norge, men jeg har ikke helt fått satt meg inn i det, for da var jeg altså nyoperert og langt nedi min egen greie. I mange år nå har vi vært en gla´gjeng som har jobbet på Statoil i Servicesenteret. Her fløy dagene av gårde i et hektisk tempo og jeg stortrivdes. Så ble vi utkonkurrert, og jeg var plutselig tilbake på hovedkontoret vårt. Der ble jeg sittende med logistikk, med tre skjermer rundt meg og plutselig rørte jeg aldri på meg mer. Det tok ikke lange tiden før nakken låste seg fullstendig og hodepinen kom. Paraceten ble min beste venn. Til da hadde jeg aldri vært hos en kiropraktor eller en fysioterapeut i hele mitt liv. Jeg heiv meg på alt jeg kunne komme over. Etter flere måneder med intense behandlinger, tok saken helomvending. Resultatene fra MR bildene kom nemlig på bordet. 14 dager senere lå jeg under kniven, og verk og kalkansamlinger i skulder ble fjernet. Fikk da også beskjed om at jeg hadde begynt i helt gal ende. Skulle aldri tatt de behandlingene, men kommet meg til MR med en gang sånn at de kunne operert meg asap. Jaja, det er lett å være etterpåklok. Jeg pustet i alle fall lettet ut og gledet meg over å endelig være på rett vei. Nå var det på tide å bli frisk og rask igjen!

Sånn ble det altså ikke! 14 dager senere, midt på natta våknet jeg opp med så intense smerter i skulderen at jeg havnet på sykehus. Fikk noe skikkelig dop der og da som fikk meg gjennom natta, og så var det bare å vente på dommen. Frozen Shoulder! Hva i h…..navn var det for noe makkverk! Fra å ha vondt i skulder og nakke, klarte jeg altså ikke lenger å bevege armen, ikke en milimeter, og det sånn plutselig over natta. Legen bare trakk på skuldrene og sa at det er sånt som dessverre skjer. Hinnen rundt skulderleddet var blitt betent og kollapset, dette lovet ikke godt.

For å komme meg gjennom de første månedene fikk jeg utallige sprøyter med kortison. Det virket og fikk meg sånn noenlunde gjennom dagene. Men de dagligdagse gjøremålene var det verre med. Ikke fikk jeg vasket håret selv lenger, ikke tatt på meg BH´en, ikke sovet på siden lenger, ikke hengt opp tøy, bla, bla, bla. Hver minste lille bevegelse på armen resulterte i skrik og skrål. Jeg følte meg fullstendig innvalidisert! What the f…! En ting var smertehelvete, men en annen ting var å bli så inni hampen avhengig av andre. Hva kunne jeg gjøre?! Ingen verdens ting. Bare ta tiden til hjelp. I dag må jeg ta Paralgin Forte og Ibux hvis jeg skal foreta meg noe, men vet dere hva? Det finnes lys i den mørke tunnelen.

Jeg vet nemlig at jeg kommer til å bli frisk igjen. Det kan ta opptil tre år, men uansett så blir jeg frisk. Happy, happy days! Jeg har søkt permisjon fra jobben, og det kan jeg altså fortsette med i noen år til hvis det trengs. I dag kan jeg bevege armen ut fra kroppen 30 grader, så det går jo fremover. Jeg har akkurat fått svaret på de nye MR bilder som viser en yttligere betennelse i skulder og fortsatt fire virvler i nakken med noe slitasje, men det har legen tatt tak i. Det går altså sakte men sikkert fremover. Av og til tar man to skritt frem og et tilbake, men uansett så skal jeg komme meg helskinna i mål til slutt.

I steden for å grave meg langt ned i elendigheten har jeg forsøkt å snu dette om til noe positivt. Jeg har tatt tak i andre utfordringer, nemlig kosthold, og det har jeg tenkt å komme tilbake til senere.

I tillegg har jeg altså så smått begynt å blogge, men det å sitte på PCén for meg nå er omtrent umulig. Jeg bygger opp armen med puter for jeg må ikke bevege den mens jeg holder på. Det beste er å sitte i sofaen, da får jeg rigga meg skikkelig godt til med alt av hjelpemidler. I tillegg så er det viktig å kun sitte 30 min av gangen. Noe utover det er helt uakseptabelt, da ber jeg om bråk.

Søvn er for tiden oppskrytt. 4-5 timer i døgnet er maks. Trenger gudskjelov ikke like mye søvn som før, men fordi kroppen og armen stivner er det bare å komme seg opp og få systemet i gang.  Det jeg sliter mest med er å være en en belastning for familien. Priser meg lykkelig over å være så utrolig heldig som har verden snilleste mann. Han tar styringen og hjelper til overalt, my big love!

Uff, dette ble mye på en gang merker jeg! Men før eller senere måtte jeg jo bare få det ned på arket. Lover at det blir med denne ene gangen, for som sagt å syte å klage er langt utenfor min komfortgrense.

“always look on the bright side of life”

God helg fra sutrenina, kun denne ene gangen