Dette innlegget har jeg hatt lyst til å skrive lenge, men det sitter langt inne. Noen lurer sikkert på hvorfor jeg kan blogge men ikke befinner meg på jobb for tiden. Hvis jeg kan sitte på PC´n her hjemme, hvorfor kan jeg ikke da også sitte på PC´n på jobb noen timer om dagen?
Jeg er kjempedårlig på det å syte og klage. Jeg har overhodet ingen glede av å skrive om det å være syk eller ute av spill. For hva får jeg igjen for det? Vel, søte “God bedring” og “Bli frisk fort” tilbakemeldinger, for de fleste er jo oppdratt til å ha empati for andre, men da blir jeg bare mer satt ut og føler meg som verdens største sytepave. Når det er som striest, tenker jeg at det alltid er noen som har det verre, og “synessyndpåNina”- syndromet forsvinner på et blunk.
Jeg har befunnet meg i samme jobb i 15 år nå. Startet i ABB som senere ble kjøpt opp av YIT. I år ble vi igjen kjøpt opp av Caverion Norge, men jeg har ikke helt fått satt meg inn i det, for da var jeg altså nyoperert og langt nedi min egen greie. I mange år nå har vi vært en gla´gjeng som har jobbet på Statoil i Servicesenteret. Her fløy dagene av gårde i et hektisk tempo og jeg stortrivdes. Så ble vi utkonkurrert, og jeg var plutselig tilbake på hovedkontoret vårt. Der ble jeg sittende med logistikk, med tre skjermer rundt meg og plutselig rørte jeg aldri på meg mer. Det tok ikke lange tiden før nakken låste seg fullstendig og hodepinen kom. Paraceten ble min beste venn. Til da hadde jeg aldri vært hos en kiropraktor eller en fysioterapeut i hele mitt liv. Jeg heiv meg på alt jeg kunne komme over. Etter flere måneder med intense behandlinger, tok saken helomvending. Resultatene fra MR bildene kom nemlig på bordet. 14 dager senere lå jeg under kniven, og verk og kalkansamlinger i skulder ble fjernet. Fikk da også beskjed om at jeg hadde begynt i helt gal ende. Skulle aldri tatt de behandlingene, men kommet meg til MR med en gang sånn at de kunne operert meg asap. Jaja, det er lett å være etterpåklok. Jeg pustet i alle fall lettet ut og gledet meg over å endelig være på rett vei. Nå var det på tide å bli frisk og rask igjen!
Sånn ble det altså ikke! 14 dager senere, midt på natta våknet jeg opp med så intense smerter i skulderen at jeg havnet på sykehus. Fikk noe skikkelig dop der og da som fikk meg gjennom natta, og så var det bare å vente på dommen. Frozen Shoulder! Hva i h…..navn var det for noe makkverk! Fra å ha vondt i skulder og nakke, klarte jeg altså ikke lenger å bevege armen, ikke en milimeter, og det sånn plutselig over natta. Legen bare trakk på skuldrene og sa at det er sånt som dessverre skjer. Hinnen rundt skulderleddet var blitt betent og kollapset, dette lovet ikke godt.
For å komme meg gjennom de første månedene fikk jeg utallige sprøyter med kortison. Det virket og fikk meg sånn noenlunde gjennom dagene. Men de dagligdagse gjøremålene var det verre med. Ikke fikk jeg vasket håret selv lenger, ikke tatt på meg BH´en, ikke sovet på siden lenger, ikke hengt opp tøy, bla, bla, bla. Hver minste lille bevegelse på armen resulterte i skrik og skrål. Jeg følte meg fullstendig innvalidisert! What the f…! En ting var smertehelvete, men en annen ting var å bli så inni hampen avhengig av andre. Hva kunne jeg gjøre?! Ingen verdens ting. Bare ta tiden til hjelp. I dag må jeg ta Paralgin Forte og Ibux hvis jeg skal foreta meg noe, men vet dere hva? Det finnes lys i den mørke tunnelen.
Jeg vet nemlig at jeg kommer til å bli frisk igjen. Det kan ta opptil tre år, men uansett så blir jeg frisk. Happy, happy days! Jeg har søkt permisjon fra jobben, og det kan jeg altså fortsette med i noen år til hvis det trengs. I dag kan jeg bevege armen ut fra kroppen 30 grader, så det går jo fremover. Jeg har akkurat fått svaret på de nye MR bilder som viser en yttligere betennelse i skulder og fortsatt fire virvler i nakken med noe slitasje, men det har legen tatt tak i. Det går altså sakte men sikkert fremover. Av og til tar man to skritt frem og et tilbake, men uansett så skal jeg komme meg helskinna i mål til slutt.
I steden for å grave meg langt ned i elendigheten har jeg forsøkt å snu dette om til noe positivt. Jeg har tatt tak i andre utfordringer, nemlig kosthold, og det har jeg tenkt å komme tilbake til senere.
I tillegg har jeg altså så smått begynt å blogge, men det å sitte på PCén for meg nå er omtrent umulig. Jeg bygger opp armen med puter for jeg må ikke bevege den mens jeg holder på. Det beste er å sitte i sofaen, da får jeg rigga meg skikkelig godt til med alt av hjelpemidler. I tillegg så er det viktig å kun sitte 30 min av gangen. Noe utover det er helt uakseptabelt, da ber jeg om bråk.
Søvn er for tiden oppskrytt. 4-5 timer i døgnet er maks. Trenger gudskjelov ikke like mye søvn som før, men fordi kroppen og armen stivner er det bare å komme seg opp og få systemet i gang. Det jeg sliter mest med er å være en en belastning for familien. Priser meg lykkelig over å være så utrolig heldig som har verden snilleste mann. Han tar styringen og hjelper til overalt, my big love!
Uff, dette ble mye på en gang merker jeg! Men før eller senere måtte jeg jo bare få det ned på arket. Lover at det blir med denne ene gangen, for som sagt å syte å klage er langt utenfor min komfortgrense.
“always look on the bright side of life”
God helg fra sutrenina, kun denne ene gangen ♥
Jeg vet så inderlig godt hvordan du har det Nina, ikke angående smertene, for jeg har andre utfordringer enn deg. MEn det å syte, sutre og klage er virkelig ikke noe for meg heller. Man kommer ingen vei med det, men så er det jo en utfordring å da få folk til å forstå hva som skjuler seg bak fasaden. Og der tror jeg vi to kan slite med det samme.
God bedring min vakre venn, og lykke til videre med behandling og smerter. Klem
Tusen takk, kjære du!
Nå har det hangla inn med gladmeldinger i innboksen, og nå har noen faktisk tilbudt meg å prøve soneterapi. Åpen for alt jeg, og vet jo at alt ordner seg til slutt:-) Anita: