Vondt i viljen…

 

Pokkers så irritert på meg selv over å måtte skryte av å skulle trene i forrige innlegg. Mistet fullstendig motet når yret ute gikk overt til sidelengs piskemegiansiktetregn. Hadde helt glemt at jeg skulle på Ortopediteknikk med Mille litt seinere også, så det forlokkende skumbadet jeg skulle ta etterpå kunne jeg bare glemme.

Helt utrolig hvor fort formen daler når sofaen har blitt din beste venn i en periode. Det er ikke lenge siden jeg småjogga opp alle bakkene her på Hundvåg (kremt, fire stykker totalt), men DET kunne jeg bare glemme i dag. Var mer enn fornøyd med å komme meg helskinna rundt.

Nå er det ikke sånn at denne treninga/gåinga er så livsviktig for meg. Jeg lover å ikke skrive side opp og side ned om dette. Har aldri likt å trene, derfor har jeg slått meg til ro med tanken om å at dette får duge en gang i blant. Det skal ikke gå utover familie eller venner, så hvis jeg klarer å få pressa det inn om morningen, ja da er det helt innafor og ok. Skal jo heller ikke legge sjul på at det gjør noe godt med en etterpå. Litt lettere å skippe chipsen til mellommåltid, når man først har vært litt flink.

Jeg får ta en dag av gangen. Blir jeg bedt på noe festlig, ja så får jeg ta den lille “smellen” og heller begynne på´n igjen dagen etter. Har slutta med å “vente til mandag” med å satse sunt, bedre å være litt fornuftig hver dag.

Ikke helt på lag, men blir vel bestevenner igjen etterhvert.

Typisk Stavanger vær, men var godt kledd. Det var så vidt jeg klarte å røre meg.

Rett opp i bakken for oss sliter de med kraftig vegitasjon. Derfor har de gjerda inn område og latt disse snodige karene flytte inn. Are you looking at me?!


Var helt nødvendig å legge ut det her i svart/hvitt. En smule sprengt tomat!


Nå har Mille og jeg hatt en lang dag hos Ortopeditenknikk. Snart er fotskinnene hennes klare og sandaler er bestilit. Disse skal kun brukes på skolen inne. Litt trist at hun ikke lenger kan velge mellom fargeglade sko i barneavdelingen. I dag måtte hun opp i størrelse 40,5 stakkar. Som 8 åring er det ikke bare bare.

Nei, på tide med middag! Kroppen skriker etter mat. Kylling og nudler på gang, så vi får snakkes senere!

Klem Nina

Jeg har fortsatt kollegaer…

 

Dette har vært en spennende dag. Som dere fleste vet, har jeg tatt meg en lang pause fra arbeidslivet, for å rette opp i helsa mi. Hadde permisjon fra jobben i fjor og ønsket å forlenge det et år til. Har operert nakken tre plasser samt skulderen, og er langt i fra smertefri. Derfor er jeg ikke klar for de aller største utfordringene ennå. Jeg trenger mere tid, og har derfor følt meg usikker.

Var altså i møte på jobben min i dag, og grugledet meg. Etter å ha vært i firmaet i snart 16 år, er det tungt og trist å se at vi i disse dager er i ferd med å miste en av våre største kunder. Jeg har vært litt overalt, men de siste årene har jeg kun vært hos denne kunden. Spørsmålet mange stiller seg, er om det er mulig å få jobbe videre i selve konsernet eller om man må slutte, se etter andre alternativer.

Vi ble enige om å la det spørsmålet ligge inntil videre. Jeg er fortsatt ansatt, og døren står på gløtt for meg. De trenger ikke å hoste opp noe å gjøre for meg på lenge, og ting kan fort snu seg i IT-bransjen. 

Kjenner det er deilig å kunne la dette ligge. Godt å vite at jeg fortsatt har kollegaer der ute. Hva fremtiden bringer, aner jeg ikke, men jeg er som poteten, kan brukes til det meste.

Bjørn Erik var med meg hele tiden. Synes det er viktig å være to hvis man har muligheten til det. Han stiller alltid opp, hjertet mitt, og det setter jeg utrolig stor pris på.

Tok oss litt sushi, før vi måtte løpe videre hver vår vei.

Nå har jeg kommet hjem, og føler meg lettere til sinns og mer håpefull. Nå er det bare å fortsette som før, fokusere på å bli frisk. 


Jeg er heldig som er omgitt av så mange gode mennesker. De løfter meg opp, og derfor vet jeg at dette kommer til å ende godt.

Klem Nina

 

 

#helse

Piss off, kong alkohol!

 

Uff, det er ikke ofte jeg syter og klager på sosiale medier, for jeg kan nemlig ikke fordra når andre gjør det, så da for gårsdagens “hjertesukk” på Facebook bli et unntak. Jeg kan nemlig ikke fordra unormal oppførsel på folk som drikker for mye. Jeg har nulltoleranse, dermed basta!

Jeg elsker selv å være sosial og flyte litt på en snurr hvis jeg er i godt lag, men tror det er sjeldent folk opplever meg ubehagelig berusa. Regel nummer EN er også å ALDRI utsette barna mine for det. De skal aldri måtte sjemmes over meg eller bli påprakka fyllepreik fra andre. Ikke en gang bikkja mi skal få oppleve det!

Uten å gå nærmere inn på hva som skjedde, vil jeg bare få si at natt til i går og gårsdagens minner er noe jeg helst bare vil viske vekk. Ingen skade skjedd, men det tok meg med på en berg og dalbane av følelser som jeg så absolutt ikke fortjente. 

Alkohol for meg, skal nytes med gode venner. Jeg åpner meg aldri en flaske vin, for kun å kose meg i eget selskap. Jeg trenger heller ikke å være på by´n til det stenger eller være siste gjest som går fra en fest, for det kommer jo alltid en dag derpå også. Jeg vet at mange rundt meg ikke tenker som meg. Godt å vite at jeg faktisk kan bestemme selv hvordan jeg vil ha det. Jeg har mine intimgrenser som folk ikke bør tukle med, og berusa folk er det verste jeg veit.


Skikkelig dårlig ukestart på bloggen det her, men livet er ikke alltid en dans på roser, det vet alle. Har masse på agendaen i dag, så det er bare å få hjulene i sving. Håper i alle fall dere har ladet batteriene i helgen og får en fin dag!

Klem fra Nina, som lover å få opp humøret i løpet av dagen

Phuuu, back on track!

 

Ja, da var årets første tur rundt øya unnagjort!

Tenkte først jeg skulle utsette det til i morgen, MEN hvem pokker er det jeg prøver å lure da? Bare meg sjøl og det blir for dumt. Vekta viser opp 5 kg på tre måneder, så da er det bare å legge seg i selen igjen. Kan selvfølgelig skylde på stillesitting etter nakkeoperasjonen og desember som har vært et stort langt etegilde, men nå er det SLUTT! Nå er det å spise litt av alt, IKKE slanking, og å bevege seg 3-4 ganger i uken.

Nå skal de siste kg av, for herrejemeni jeg har så himla mye å se frem til, mye å glede meg over. Innen mai skal jeg ha opplevd fornøyelsesturer til  England, Skottland og ikke minst København. Formen må bygges opp nå, og jeg er gira som bare det!

Det var bare å tørke støv av treningsskoa. Jeg var faktisk varm i toppen før jeg hadde begynt på turen. Av med vanlig tøy, på med treningstøy, ekstra varmt tøy, finne frem headset og litt ny musikk. Samtidig var lille propell Pippi hoppende glad rundt beina på meg. Første langtur på henne også etter amputasjonen.


Kunne ikke vært heldigere med været. Bare å ta frem solbrillene, for en knallstart! Må jo nevne at denne dama her er  livredd for å pådra seg solskader, og siden jeg omtrent ikke har vært utendørs på månedvis var det på med faktor 30. Gal kjerring, ja det er meg det, men man kan aldri være for forsiktig med huden.


Var så spent på hvor lenge lille Pippi ville holde ut i dag. Tempoet er høyt og det er mange måneder siden hun har fått være med på en så lang tur.


Hadde for sikkerhetens skyld med meg skulderveska hennes. Har aldri brukt den, men i dag trengte jeg den to ganger. Hun ble hengende etter og jeg hadde ikke lyst til å sette ned tempoet, så da fikk hun seg en hvil. Kjempeflaut egentlig å trene og ha med bikkje i veske, folk aner jo ikke at hun er i dårlig form og må venne seg til sine tre bein, men drit i, det viktigste er at vi begge er i gang igjen!


Vi er to fornøyde jenter her hjemme nå! Tok oss en velfortjent dusj etter en flott tur rundt Hundvåg, øya vår. We are back on track!


Klem, sporty Nina

 

 

#yorkshireterrier

En dag av gangen…

 

Da var det helg igjen jo! Jeg er så lykkelig over at dagen i dag er bedre enn i går. Det betyr nemlig at det går fremover. Litt furten når vi skulle legge oss i går, for jeg er ikke vant til å gjøre “ingenting”. Dagene gir ingen mening, jeg føler meg til bry og vil forte meg med å bli frisk og rask igjen. Hmmm, vet jo at det ikke fungerer sånn. Helt umulig å bevege seg så “Nina Sprell Levende” passer ikke akkurat i disse dager. Jeg vil, jeg vil, men får det ikke til! Godt jeg har dere da. Helt utrolig å vite at man har så mange med seg ♥


Hahaha, ikke mye glamour rundt denne dama for tiden! Her har dere meg rett etter dusjen i dag. Dette var det beste bilde av 20, og det sier vel sitt. Opphovna og fæl, med brannsår i panna. Lurte fælt på hvordan det hadde oppstått under operasjonen. Var visst en elektrode de hadde limt fast, midt i fleisen. 


Noen dager til nå på denne gode mixen, så er jeg god som ny. 


Har det skikkelig koselig rundt meg nå, med masse blomster og stearinlys. Nye filmer kom i posten i går også, så tiden går på et vis.


Beste Pippiluska holder meg med selskap, hun viker ikke fra min side. Helt utrolig hvor mye en slik liten krabat kan gi en av kjærlighet. 


Verden står ikke stille selv om jeg gjør det. I kveld kunne jeg vært på to kjekke plasser. “Networking with Champagne & Cotails in hand” har fine Elisabeth og Sue arrangert to ganger før og i kveld skulle jeg ha vært der igjen. Elsker dette engasjementet. Kun for damer, skikkelig moro! Sammen i finstasen samles vi. Spiser, drikker og snakker høl i hue på hverandre, samtidig som overskuddet går til en god sak. Denne gangen “Hjertet ditt”. Visste du at hjerte- og karsykdommer, sammen med kreft, er de to viktigste dødsårskane i Norge i dag? Skummelt som bare f…, få det opp og frem, les mer om det her! Jentene får klare seg uten meg denne gangen, kommer heller sterkere tilbake neste gang.

I tillegg er det Me&i klesparty hjemme hos min kjære Simone. Elsker de to gangene i året hvor vi kan samles rundt disse fargeglade klærne både til voksne og barn. Kanskje jeg kan få lurt meg med via Facetime? Bjørn Erik hadde nok helst sett at lommeboka fikk hvile nå som han er barnevakt for meg og ikke på jobb, men tenkt om jeg går glipp av noe?

Uansett dere, her går det fremover. Jeg er i gode hender, blir passa på som selveste dronninga.

Ha en riktig god helg, ta vare på deg selv og de rundt deg.

Klem Nina

 

 .

Yes! Done!

 

Fyttikatta som jeg har gleda meg til at denne dagen skal komme. Operasjonen var vellykka, I’am still alive!

Har ligget på oppvåkning i fem timer nå og fått fire doser deilig smertestillende. Har vært livredd for å sovne og våkne til smerter, så dere kan tro jeg har telt luftehullene i takplatene mange ganger. Servicen på Colusseum Klinikken har vært upåklagelig. Fantastisk søte sykepleiere har stått på hode for meg hver bidige gang jeg har trengt dem.

Legen min Baardsen har vært hos meg to ganger og forklart meg alt med teskje. MR bildene var i utgangspunktet litt grumsete så jeg var litt spent på hva han egentlig ville finne. Gikk inn via halsen. Dyttet vekk spiserøret, ganske utrolig egentlig. Nå kan jeg slappe av for han fikk gjort akkurat det han ønsket. Mellom 4 og 5 nakkevirvel har han fjernet bein som har vokst seg stort ned i nervebanen, samtidig som han har fått på plass en kloss for å stive av. Mellom 6 og 7 virvel har han også operert inn en kloss, jeg er så glad for at alt gikk som planlagt.

Jeg spurte hva årsaken kan ha vært. Hvorfor har ting blitt så ille, for han mente disse slitasjene ikke burda ha oppstått før om flere tiår, men det hadde han ingen god forklaring på. Sabla skummelt altså.

Nå begynner den store utfordringen! Seks uker med total ro. Herrejemini, hvordan er det mulig?! Seks uker! Sist jeg var hos legen og planla dette sa han tre uker, som jeg synes var lenge nok, men nå har han dobla det, phuuuuuu. Ikke se opp, ned eller til siden…holde meg helt i ro ja. Gi meg styrke!

Min kjære skulle dratt offshore i morgen, men det går jo ikke. Trist sånn før jul, men dette var umulig å planlegge annerledes. Får se på det som årets beste julegave, kan ikke klage nå.

Nå har Pippi og jeg funnet sofakroken. Her skal vi leve og her skal vi bo i mange, mange dager nå. Deilig å være hjemme, føler på meg at dette er begynnelsen på noe nytt og godt.

Klem Nina

Wish me Well…

Da er det like før. Sitter og venter på nakkeoperasjonen min. Har fått den coktailen, så nå regner jeg med det blir stor fest i hodet mitt snart.

Har selvfølgelig veldig blanda følelser rundt det her. Egentlig ikke moro i det hele tatt. Krysser fingrene for at det skal gå bra og at hverdagen skal bli mye lettere etterhvert.

Wish me Well, så snakkes vi senere…

Klem Nina

 

#prolaps #nakkeoperasjon #bedrehelse

Redd…

 

God morgen…eller er det egentlig det?

Har vel følt meg bedre. I går fikk jeg nemlig dommen. Innen 3 uker skal jeg nakkeopereres to steder. En prolaps og en virvel hvor bein har vokst seg for stort og presser inn i en nerve. Er både letta og skremt…


Letta over at smertene var reelle og ikke bare oppkok i mitt hodet. Godt å vite at man selv kjenner kroppen sin såpass godt når noe ikke er helt som det skal. Skremt fordi det er et skummelt område å operere i. De skal gå inn via halsen, dytte spiserøret og luftrøreret til side og gjøre det som gjøres må. Høres ikke det litt skummelt ut? Det synes i alle fall jeg, MEN resultatet gleder jeg meg til. 

Skulle egentilg vært operert med en gang, med skulderen er så betent nå. Spredd seg opp i nakken, så det må roe seg ned først. Derfor satte de en heavy kortisonsprøyte, så i dag er jeg en smule satt ut. Tar noen dager før den begynner å virke, det skal bli deilig!


Nå er det bare å vente til dagen kommer. Lese seg opp på hva som skal skje, og se frem til mye bedre tider…

Godt å ha mannen hjemme, for det er helt uaktuelt å kjøre bil i dag. Pippi, vår lille Yorkshire Terrier skal fjerne masse metallbiter i beinet som brakk for to måneder siden. De må ut nå før det blir kaldere i været for de blir også kalde. Kan jo ikke forfryse den pjuskete lille foten hennes. Så skal vi fortsette med svømmeterapi, for målet er at hun skal tørre å tråkke på det igjen.

Uff, dette ble ikke noe koselig innlegg, passer meg midt i ræ.., merker jeg, men litt godt å få tankene nedskrevet. Nå er det gjort, ferdig med det!

Nyt dagen, klem Nina

Et lass av fett!

Ja, da var dagen godt i gang. Venter på at min kjære Simone skal ta kontakt. Hun har mange jern i ilden, og i dag skal jeg få lov å være med henne på sprell. Hva det gjelder får dere selvfølgelig vite etterhvert.

Fikk dere med dere Dokument 2 i går da? Det gjorde i alle fall jeg! Kjempeglad for at TV 2 har startet opp igjen, for de vet virkelig å ta opp temaer som treffer deg i hjertet. I går handlet det om Jørgen Foss på bare 22 år som var blitt så stor at han gikk rundt og var redd for å dø. Tenk noe så trist?! Hva får folk til å la det gå så langt? Vi fikk være med han et år hvor han valgte å fedmeoperere seg. Han forsøkte å stille seg selv en del spørsmål om hvorfor det ble som det ble og være dønn ærlig, men var han egentlig det? 


Jørgen fremstod som en meget reflektert ung mann. Har sett han i diskusjoner på TV tidligere, rundt fedme temaet, og han har alltid tydlig vist at han vet hva han snakker om. I går fikk vi alle komme litt nærmere han som menneske. Herlig å se at han hadde god støtte i familien sin, for å stå helt alene med slike store problemer må være ekstra vanskelig. 

Forstod det slik at Jørgen var stor allerede som liten. Han konfronterte moren sin om akkurat det: “Hvorfor ble jeg så tjukk, mamma, hvorfor var det ingen som stoppet meg?”. Moren var vag, og skyldte mer eller mindre på at dette var arv. Hørte faktisk ingen påpeke gjennom hele dokumentaren at de spiste for mye. Men hallo, er det mulig? Er ikke det å fraskrive seg ansvar? Det er selvfølgelig ikke lett for en mor å få et kamera opp i fjeset å innrømme at hun faktisk kunne ha hjulpet mere til i barndommen, satt en stopper for det, men man kan da ikke skylde alt på arv?

Jeg har selv en datter som ikke eier metthetsfølelse. Hun er kun 7 år, og kunne ha spist seg gjennom hele kjøleskapet hver bidige dag. For henne hadde det vært helt normalt å begynne på is, kjeks, boller og brus etter hver bidige middag. Tror jeg mellom middagen og kveldsmaten sier “nei” til henne i alle fall 5-6 ganger når hun ber om et eller annet å putte i munnen. Blir helt fortvila til tider, for vil jo ikke at hun skal går rundt å være sulten. Hun lider av et overvekstsyndrom som kanskje gjør at hun blir velding lang. Alt tyder i alle fall på det, for i dag bruker hun klær til en 14 åring og har allerede 39 i sko. Legen på sykehuset sa tydelig i fra for to år siden. Det var helt unødvendig å gi henne flere problemer. Vi fikk sørge for at hun ikke overspiste og ble stor. Litt vanskelig å ta opp dette med et lite barn, men vi fikk det til. Forteller henne at kroppen ikke har godt av det, og at hun kan få vondt i magen. Er velsigna med at hun elsker frukt, så gir heller etter på et eple hvis hun maser for mye. Synes vi som foreldre har et stort ansvar ovenfor barna våre, selv om det kan være vanskelig til tider.

Synes det var veldig bra at Jørgen fikk gjennomslag for operasjonen sin. Er redd han ikke hadde overlevd det hardkjøret særlig lenge. Men synes kanskje ikke han hadde hodet helt på plass. For de fleste av oss klarer jo å erkjenne følgende regel: Det du putter inn, må forbrennes ut. Er kaloriinntaket enormt i løpet av en dag og du ikke er i aktivitet så går det jo bare en vei, ikke sant? Ikke en gang hørte jeg han ta opp det seriøst, men det må jo være leveregel nr. 1? 

Har alltid slitt med vekta, men jeg vet i alle fall hvorfor. Jeg hoppa ofte over både frokost og lunsj, og starta etegilde fra middagen og utover kveldinga, sittende foran TV´n og glo. Har vært litt lørdag i huset her hver bidige dag de siste åra dessverre. Har også flere venninner som kommer hjem til meg etter jobb og stuper i brødboksen for de har ikke “hatt tid” til å spise den dagen. Er det rart det går galt?

Jeg heier på at Jørgen når de målene han har satt seg, for jeg ønsker ingen å føle seg mindereverdig eller bli beglodd på sånn som vi fikk se han oppleve i går. Men jeg håper han etterhvert finner grunnen til at han ikke klarte å stoppe i tide, at han kommer ut av fornektelsen. Hvis ikke er jeg redd han blir en av de som blir stor igjen og det må ikke skje, Gud forby!

Nina

 

Jeg har klart det! – 20 kg, dæven døtte!

Hallaisen!

I dag er frua i huset happy! Det magiske tallet dukka endelig opp på vekta. Tenk, jeg har gått ned 20 kg siden oktober! Når jeg fikk diagnosen “frozen shoulder” hadde jeg to valg. Enten fortsette i samme duren som før, med min usunne livsstil, og bikke over 100 kg ganske snart. Eller ta meg selv i nakken og gjøre det negative om til noe positivt. Jeg valgte det siste. To måneder brukte jeg på å planlegge hvordan jeg skulle takle å leve med skulderen. Samtidig jobba jeg beinhardt med å plukke av meg alle de dårlige matvanen mine. Når jeg hadde det sånn noenlunde under kontroll, begynte jeg å bevege på meg. Det begrenset seg pga armen, men jeg bandt den opp og begynte å gå turer. 3-4 ganger i uka rundt øya vår på 6,8 km. Det hjalp sakte men sikkert!


Mange synes kanskje jeg har vært heldig som fikk så rask uttelling bare ved å begynne å spise mer normalt, men jeg kan love dere at det har vært noe av det vanskeligste jeg har gjort. Når man over så lang tid bare døtter i trynet alt man kommer over, blir det som en sykdom, og den biter seg fast som en j…. parasitt. Bare det å slutte med Pepsi Max fikk meg til å tilte til tider. Det har vært stunder jeg har vært nødt til å gå å legge meg med minstemann for ikke å forsure alt rundt meg. For en kamp, men denne gangen vant jeg.


Det var faktisk vanskelig å finne et gammelt bilde av meg i hel figur, men her er jeg nok nærmere 96 kg. Kan ikke huske at jeg var misfornøyd med livet, har aldri latt vekta styre meg, men merker jo at jeg har det mye, mye bedre i dag. Jeg kan ikle meg hva som helst, mens jeg den gangen brukte mye tid på å finne klær som kledde kroppen i str. 48.

Jeg kan ikke huske sist gang jeg gikk i bikini. Har tatt til takke med sort badedrakt med påsydd skjørt i mange år nå, but that´s history!


Det har vært superviktig å ikke kalle dette “slanking”. Jeg har unger i huset som skal få slippe å høre det stygge ordet der. Meningen har hele tiden vært at vi alle sammen skal spise likt og ikke fokusere på at mamma er på diett. Jeg fikk mannen også med på dette, og sammen har vi altså forandret matvanene våre uten at ungene har lagt særlig merke til det. Vi hadde vanlig kjøttdeig på menyen omtrent hver bidige i dag. Det gikk i pizza, spagetti, lasagne og taco. Favorittene til oss alle, og jeg blir dårlig i dag når jeg tenker på det. I dag spiser vi sjeldent kjøttdeig og hvis vi gjør det er det karbonadekjøttdeig eller kyllingkjøttdeig. Det går mye i kyllingfilet, men i tillegg gjennom uka sørger vi for å ha en dag med fisk, suppe eller omelett. Spiser fortsatt brød, pasta og poteter, men kun litt av alt. Det er det som er kunsten, “litt av alt”.


Nå er det bare å fortsette videre, på samme stø kurs. Er ennå ikke helt i mål, men har ikke hastverk. Skulle jeg gå på en smell, noe jeg gjør i ny og ne, ja så er jeg på´n igjen dagen etter. 


Tenk, 40 av disse halvkiloene er vekk! Halleluja! I dag skal det feires med en real krabbefest! 

Ha en fin lørdag, folkens ♥

Klem Nina

 

#bedrehverdag #sukkerfrihverdag #nedivekt