Heihei igjen, kjære dere 💕

Tusen, tusen millioner takk for alle de koselige meldingene jeg har fått av dere. Det er ikke til å stikke under en stol at det er ekstra godt å vite at noen tenker på en akkurat nå. For det har plutselig blitt ramme alvor det her, det er helt uunngåelige å ikke ta det dønn seriøst, og jeg er jo selvsagt litt redd her jeg sitter med alle tankene mine som kverner rundt så alt for mye. 

Det er dessverre ingen synlige tegn på at betennelsen går tilbake, det har heller blitt verre, så planen om å kun være her i fire dager, faller nok i grus. Det plager meg derimot ikke, for jeg er jo i gode hender, jeg er nok heller mer bekymra for at jeg ødelegger ferien for flokken min. Fineste Bjørn Erik drar bare litt på skuldrene og sier det ikke gjør noen verdens ting om den blir utsatt, men jeg vet at både han og ikke minst lille snuppeline hadde hatt veldig godt av varme og sol akkurat nå. Noe varme og sol på det som vokser i fjeset mitt akkurat nå, er derimot helt uaktuelt, så nå bør det snart skje en forandring, synes jeg, og det i positiv forstand. 

Jeg visste nok allerede på lørdag formiddag at et nytt sykehusbesøk lå like om hjørnet, men jeg hadde gleda meg hele uken over besøket vi skulle få den kvelden. Fem venninner med unger og menn var invitert på tacokos, og jeg ville rett og slett ikke gå glipp av det. Jeg er rett og slett alt for sosial av meg til å gå glipp av noe, særlig sånne stunder som det der, men jeg skulle nok ha hevet inn håndkle, innsett at slaget var tapt allerede da.

Etter endt husarbeid den dagen, kjentes det nemlig ut som om hjertet skulle pumpe ut av kinnet mitt. Ikke lenge etterpå var derimot første venninne på plass for å hjelpe meg litt med maten, og da var alt det vonde glemt. Etterhvert ramlet de andre også inn dørene, og da kjente jeg i hvert fall ikke på hva som forgikk med meg. Det er rart det der, hvor mye bedre man føler seg med en gang man får positive vibber rundt seg. De fine vennene mine gnålte i ett sett om at jeg burde komme meg tilbake på sykehuset, med det var som å snakke til døve ører. Det var ikke før sistemann var gått, og jeg plutselig så meg i speilet igjen at jeg forstod alvoret, og da gikk det som dere vet rett vest.

Jeg ble ikke lovet noe “rød løper”, snarlig mottagelse, hvis jeg troppet opp på sykehuset sånn nattestid, på den travleste dagen i døgnet for akuttmottaket, men det tok vel ti minutter fra jeg satte beina mine innafor døra til jeg lå i senga med legenes fulle oppmerksomhet. Så veit dere hva, det er bare å takke skaperen for at vi er så heldig og bor i fantastiske Norge, snakk om flaks! 

Når jeg tenker meg om, så var jeg egentlig ikke så veldig høy i hatten her. Jeg hadde så absolutt sett bedre dager., men gleda meg sååå til besøk…

Tenk det da dere, på denne tiden om akkurat fjorten dager er jeg på vei til Miami. Det er i alle fall lov å håpe…

Lag dere en fin start på uken, og takk igjen for alle de gode ordene 💕

#tacokveld #familie