Tenk at jeg er hjemme igjen fra sykehuset, da dere. Det hadde jeg virkelig ikke trodd for to dager siden. Det så lenge ut som om medisinen ikke fikk tak på jævelskapen, men joda, sårkantene minker, og det renner mindre og mindre betennelse fra det. I går rant det faktisk ingenting, mens det i dag er ubetydelig lite, så når har jeg virkelig trua.

Bjørn Erik skjønte at dagen i forveien hadde vært litt vel bratt for meg, så i går stilte han opp og var hos meg hele tiden. Det var godt og trygt å få sitte i armkroken hans igjen, og han har en unik evne til å få meg til å føle at “alt ordner seg”. Det gjør jo alltid det, så han har jo rett. 

Da legen kort tid etterpå stakk innom oss og formidlet at jeg skulle få dra hjem og fortsette behandling i pilleform isteden, jublet jeg, selv om jeg for all del har hatt det mer enn bra nok på sykehuset. For det er nå engang sånn at jeg hele tiden har stolt på at jeg har vært i gode hender der, og tatt til meg mang en gode råd på veien.

Det var nesten litt vemodig å reise fra kompisgjengen min, altså gutta jeg hver dag har tatt intravenøst sammen med. Vi har alltid vært tre stykker i sammen, fire ganger om dagen i fire dager, og det tok ikke lange tiden før vi fant tonen og snakket sammen om alt mellom himmel og jord. Det har vært godt å ha noen å si “god morgen” og “god natta” til hver dag, men nå må de altså klare seg uten meg, uten skravlebøtta. Med de beste lykkeøsnkninger på veien forlot jeg dem med håp om at de også snart blir friske nok til å komme hjem.

Vel hjemme, hoppa jeg rett til sengs. I nyvaska sengetøy med Pippi under dyna, sovna jeg på nullkommaniks, og merket hverken at Bjørn Erik dro på jobb igjen og at Mille var i stallen. Jeg har vel mer eller mindre sovet fra jeg kom hjem, med unntak av å våkne for å ta medisinen min. Såret var dessverre ikke noe bedre i dag, men det var heller ikke blitt verre, så nå er det bare å krysse fingrene for at alt går bra. Jeg har nemlig et fly å rekke, om 11 dager…

Det var helt himmelsk å få flytte på hotellet.

Jeg ser ut som en narkoman. Jeg har merker etter sprøytestikk overalt, så jeg håper de forsvinner rimelig rask før vi reiser og skal ikle oss sommerklærne.

Det var bare flaks at det klaffet å ta i mot besøk, men gud så deilig det var.

Jeg klarte aldri å gå forbi kiosken uten å kjøpe trøstesjokolade, og etterhvert kom den fremtidige farmoren frem i meg også. Den lille pjokken “vår” må jo nemlig ha en koseklut…

…og verdens mykeste kanin

Jeg trivdes som sagt godt med pasientene og de som jobbet på infeksjonsavdeligen 3F, så isteden for å spise på hotellets restaurant, koste jeg meg heller på avdelingen etter hver intravenøs. 

Endelig kan jeg begynne ta tilbake hverdagen igjen.

Klem fra optimistisk Nina

#sykehuset #infeksjon