Nå kjenner jeg på at vi som familie er inne i en god stim igjen. Vi har fått avklart en del viktig ting, fått svarene vi har ventet lenge på, og det tar vekk tunge byrder fra skuldrene våre. At vi i tillegg fikk hjem en ganske så frisk katt fra veterinæren i går også, var også en helomvending og et stort pluss.
Jeg kjenner meg mye lettere til sinns, og da er det også kjekt å omgås venner igjen. Jeg har vært ganske dårlig på det i det siste, noe som er fryktelig dumt, for godt selskap er jo verdens beste medisin.
Det som også er veldig kjekt for tiden, er at en av venninne mine akkurat har blitt mamma. Vi i gjengen begynner å bli “godt voksne””, og jeg hadde faktisk ikke trodd at noen av oss igjen skulle bli mamma, men man skal aldri slutte å tro på mirakler. Lille Aiden har rukket å bli 26 dager gammel, og han sjarmer altså den ene etter den andre av oss i senk. Han er altså så deilig, og vi formelig sloss om å få holde han. Bjørn Erik har alltid sagt at hemmeligheten bak den aller beste ungdomskilden er å få lukte på en liten baby, og det har han sannelig meg helt rett i ❤
Gjett hvem som ble tisset ut?
I dag tror jeg faktisk vi i Stavanger får oppleve den aller fineste solskinnsdagen. Pelle skal være barnevakt for minsten, så Bjørn Erik og jeg får med oss Gla´mat festivalen i byen for en gangs skyld også. Vi pleier som regel å ha reist på feire på denne tiden, men i år drar vi som sagt seinere. Så i kveld satser jeg på kosemoseoverdose ❤
Ja, i dag har vi alle her hjemme god grunn til å smile. For katten vår Lala er hjemme igjen, takket være snille Bjørn Erik. Under kveldens siste luftetur med Pippi i går, lurte Bjørn Erik på om vi skulle forsøke å gi katten vår en sjanse til. Ehhh, jeg ble helt satt ut, for nå hadde vi akkurat lagt bak oss en krevende helg med en sørgende Mille-mor. Bjørn Erik mente uansett det var verdt et forsøk, for han hadde lagt av litt ekstra penger til sommerferien vår, som han mente vi helt klart heller burde bruke på å redde den 17 år gamle syke katten.
Bjørn Erik kaller meg “is-dronninga”, siden han mener jeg “så enkelt” klarer å ta så tunge avgjørelser når det kommer til dyra våre. Lala har vært syk lenge, og i den alderen kan man jo nesten ikke regne med noen annet. Når jeg ringte dyrlegen i forrige uke, og fortale hvor ille det stod til, var de ganske så klare i talen om at 17 år, var en “god” alder.
Bjørn Erik dro tidlig avgårde med henne i morges, og på klinikken kunne de konstantere at ja, hun hadde fått blomkåløre, men nei, det var så absolutt ikke vondt. Det hun derimot led av, var en kraftig ørebetennelse. Helsa var ellers tipp topp og tennene var i ypperlig stand. Så hvis vi ville satse på å ha henne i noen år til, så ville de gjerne hjelpe oss med å gjøre henne frisk igjen. For behandlingen og medisinene hun må ta en liten stund fremover nå, kom hele regningen på litt over 1700,- og det var det søren meg verdt.
Det ble noen nervepirrende timer å slå ihjel i dag, for vi turde på ingen måte å fortelle dette til Mille. For selv om dyrlegen enkelt mente hun kunne hjelpe Lala, var det mye usikkerhet rundt narkosen. Det å fortelle Mille den plutselige forandringen i planene våre, for så å kanskje måtte skuffe henne igjen, det å dra henne med på en slik følelsesmessig berg og dalbane uten sidestykke, var helt uaktuelt. Så da var vi nødt å finne på noe annet i stedet.
Vi har lenge snakket om å dra en tur på nye Gamlingen. Et deilig utendørs anlegg ikke langt fra Stavanger sentrum med godt oppvarma bassenger. Hovedbassenget på 25m skal holde 28 grader, mens det noe mindre bassenget hele 33 grader. Det innfridde til forventningene, det var blitt skikkelig flott, men undertegnede hoppet ikke selv i badedrakten denne gangen. Jeg elsket Tøyen- og Frognerbadet i Oslo som liten, men er ikke like begeistra for å plaske rundt i svømmebasseng i dag. Mille derimot elsket det, og nøyt den nesten folketomme plassen. Det ble en perfekt adspredelse på en vond dag for henne, selv om jeg hele tiden krysset fingrene over å kanskje kunne gi henne en positiv overraskelse når vi kom hjem.
Bjørn Erik kom hjem samtidig som oss etterpå, med en illsint Lala i passasjersete. Mille ble bedt om å åpne døra å hjelpe han å bære inn handleposene, men hun nølte fælt når hun så at katteburet stod der. Det var derimot ikke tomt som først antatt, for vår kjære Lala var kommet hjem igjen ❤
Med dette båndet kommer man seg enkelt inn og ut av anlegget, og man låser og åpner garderobeskapet med det også.
I følge værmeldingen skulle det bli sol og strålende vær etter klokken 13 i dag. Det så lenge ut som om det skulle fortsette å regne, men plutselig klarnet det opp.
Så langt, men ikke lenger.
Flotte “mamma passer på” benker.
Lala har ennå ikke kommet inn etter at vi slapp henne ute på gårdsplassen tidligere i dag. Jeg regner med at hun skal straffe oss litt for alt hun har måtte gå igjennom i dag, men det er helt greit ❤
Nå er det to måneder siden Mille opererte ut neglene sine på storetærne (les gjerne her og her), og slik ser altså resultatet ut i dag. Med tanke på hvor ille det var å gå rundt med den konstante betennelsen, ser vi lyst på det. Mille prøver å overbevise meg om at det ikke er en lurifaks av en bitteliten negl som fortsatt vil opp, hun mener det fortsatt henger igjen litt skorpe etter operasjonen, og akkurat nå velger jeg å tro på henne. For hvis ikke, er hun dessverre nødt til å gå gjennom hele sulamitten igjen.
Uansett, så ser vi alle virkelig frem til ferien denne gangen. For første gang kan vi la sårsalver og bandasjer bli igjen hjemme. Noe vifting med tærne i sandaler blir det neppe, for vi har litt utfordringer på gode sko for tiden, men trasking barbeint på deilige strender blir det garantert. Bare 13 dager igjen, så er vi der…
Aldri mer det her håper vi…
Nå sitter jeg og Bjørn Erik her og teller ned til Mille-mor skal legge seg. Vi har glede oss til sesongstart av Games of Thrones en evighet nå, og endelig er den her. Er dere også store fan?
Det var neimen ikke et enkelt valg denne gangen, men til slutt falt valget på Canon igjen (til dere som lurer, dette er ikke sponset). De to siste lommevennlige kameraene har vært et Sony RX100 II, men siden jeg av en eller annen merkelig grunn alltid er uheldig og ødelegger dem, trengte jeg å tenke i nye baner. Grunnen til at jeg for to år siden valgte Sony i steden for Canon, var at jeg synes det ga skarpere bilder og i tillegg synes jeg lyseffekten var hakket bedre. Nå er jeg altså tilbake til å bruke Canon.
Etter å ha lest meg opp på de nyeste kameraene, satser jeg denne gangen på Canon PowerShot G7X Mark II. Det virker lyssterkt og bildeskarpt, og jeg må si jeg digger at man også har muligheten til å vri skjermen i selfie-modus. Jeg har blitt godt vant til det i fra det forrige, og må si det er et stort +. I tillegg kan jeg overføre bildene mine til Macén via en wifi knapp, noe jeg synes er utrolig besparende for kameraet. Dette blir spennende.
Vi tok et par tester i går kveld bak i hagen, og jeg ser vi er nødt til å putte nesa ned i noen manualer før vi er helt i mål. Regner med at det finnes en funksjon på å få både oss bak og den foran i mer lik fokus. Kvaliteten på bildet nederst er jeg derimot ganske fornøyd med, særlig med tanke på at det er forstørret opp dobbelt og er lagret i 5016 x 3344 px.
Nå gleder jeg meg plutselig mye mer til ferien. Nytt kamera er himmelsk. Mangler bare et undervannsdeksel til det, men med tanke på at selve kameraet koster hele 6.500,- kan jeg nok se langt etter det på denne siden av jul. Ikke særlig lurt å kjøpe all verdens ekstrautstyr heller, for de siste fire åra har det gått et til to kameraer i året.
Har noen av dere erfaring med dette? Tar gledelig i mot tips.
Det er helt herlig å ha han far hjemme igjen, selv om han for lengst er ute av dørene her og fikser ting og tang. Det hoper seg opp med “things to do” når han er borte hele uken, så både Pelle og Mille har gitt han ærender. Jeg tror faktisk ikke det er jeg som maser mest denne gangen, men bare det at han kjørte Mille til stallen hjelper masse.
Håper dere alle har det bra og at livet smiler. God helg, smaks Nina
Vår snart 17-år gamle huskatt ser sine siste dager denne helgen. På tirsdag er eventyret over for den fine trofaste jenta vår, og det smerter oss alle.
Lala har ikke hatt det særlig bra de siste månedene. Vi klarer rett og slett ikke å få henne frisk og sprek mer, etter flere gangers tapping av et blodøre. Det har kapslet seg til det man kaller et “blomkåløre”, slik boksere får etter utallige slag, og i følge mennesker som går med dette, er det ikke særlig godt. I tillegg har hun fått midd i samme øre, og siden det nå er helt lukka kommer vi ikke til. Tre runder har hun pint seg gjennom sterke kurer, men nei, vi blir ikke kvitt skiten. Med tanke på at hun på sine gamle dager har fått ligge i sofaen og pleddene våre, veit jeg ikke mine arme råd. Selv om kattemidd ikke kan leve på oss mennesker, kan det gi oss kløe og eksem til de til slutt dør uten næring, og bare tanken på å ha de krypa på meg, får meg til å grøsse. I tillegg har vi Pippi å tenke på, for hun kan så klart også bli smittet.
Så etter mye frem og tilbake har altså mor i huset tatt det vanskelige valget. Alle i husstanden har fått beskjed, og mens de eldste foreslår å skaffe oss et ny kjæledegge, går Mille og jeg her og snufser. For Lala har gitt oss noen helt fantastisk år. Hele fire kattekull har vi hatt gleden av å oppleve, og enklere og snillere katt å ha i hus skal man leite lenge etter. Hun har foretrukket å jakte på mus hele natta, og vært inne og sovet om dagen. Hun har aldri ødelagt noe, eller vært ugrei med de andre dyrene vi har hatt, kun forlangt litt mat i skåla si hver dag. Det er en mager trøst at vi har denne helgen igjen med henne, men vi får gjøre så godt vi kan å ta et skikkelig farvel…
Responsen jeg fikk på innlegget i går, løftet meg flere hakk, og jeg har ikke ord for hvor mye det betyr for meg. Når jeg føler meg svak, synes dere jeg er tøff, når jeg føler meg ubetydelig, synes dere jeg er viktig, og jammen nevner noen at jeg er ei “stå på dame” også, hvorpå jeg synes jeg feiger ut gang på gang. Takk ❤
Jeg elsker å være med yngstemannen vår Mille (11) på utallige ting, men i går var hun nødt til å bli med meg på “min greie”. Bandet “Ingenting” skulle til pers i Vågen her i Stavanger, og finere eventyr må man leite lenge etter. Bjørn Erik og jeg forsøker å få med oss så mange konserter vi kan av dem, og når sjansen nå bød seg å vise dem frem til Mille på denne herlige måten, var jeg ikke sein med å planlegge kvelden.
For selvsagt må man synge med, og da må man jo øve godt på forhånd. I tre dager har Mille trent på publikumsfavoritten “Liden”, og jammen satt den ikke som et skudd. Hun er mye flinkere til meg å lære seg tekster, og når man i tillegg kan synge om “naken kvinnekropp” og slikt, blir det jo så moro. Det var virkelig verdt å få med seg denne kvelden, og det var lurt å komme tidlig, å få karra til seg en plass ved scenen. For vi var langt fra aleine med å mønstre opp i sentrum. Vågen var stappfull til randen av festglade folk, og jammen var værgudene med oss for en gangs skyld også. Perfekt!
Tidligere i uka sendte jeg vokalisten Kjell og kona Tine er videohilsen hvor Mille øvde på “Liden” i bilen på vei til stallen. For det min plikt å lære opp neste generasjon hva skikkelig musikk er. Dette ble en god historie for Rogalands Avis i dag. Journalisten snappet nemlig opp at Mille og jeg håndhilste på Kjell under første sang, og han ble derfor veldig nyskjerrig på hvorfor vi gjorde det. Denne familien slutter visstnok aldri å dukke opp i media i ny og ne…
Foto: Arne Birkemo, lånt av Rogalands Avis
Etter å ha begynt å lære Mille-mor en del Jokke sanger, står altså slagerne til Ingenting for tur. Det er nok ikke alle hun bør ta innover seg i en alder av 11-år (herregud der hørtes jeg prippen og gammaldags ut), men “Liden” synes hun var “morsom”…
“Eg sidde her på sengekanten å tar meg ein røyg
Tenke på korfor i helvede du trodde eg løyg
Eg pakke sammen tingå eg går ud å stirre opp
Der ser eg ei sky så ligne på en kvinnekropp
Ref:
Eg sidde her å tenke på alt det me gjorde før
Nå e eg heilt aleina eg mygla vekk å dør
Åhh, for en situasjon, legg igjen ein patron
for nå føle eg meg liden
Og det så skjedde så fort,
det sko eg ikkje ha gjort
for nå symme eg i driden
Åhh, Gud så eg trege på at eg, ikkje konne la ver
Men det e’kje så lett når hu ligge der uden kler
Med ei pinte sjel og i bagrus såg eg deg gå
Men eg forstår deg så godt at du ikkje lenger vil forstå….
Ref.
Ref.”
Håper dere alle har hatt en en god dag, og tusen takk igjen for oppbakkingen i går. I løøøøve you all ❤
Hver bidige uke kommer vi alle borti små hendelser eller situasjoner, som man må ta grep og ordne opp i. Tidligere, gikk det sjelden en kule varmt når slikt oppstod. Jeg kalte det utfordringer og ikke problemer, og løste det på strak arm. Slik fungerer det dessverre ikke i dag.
Jeg har på en måte mista litt trua på meg selv, og ikke minst mista mye av pågangsmotet mitt. Når den dårlige helsa tok tak, og jeg ikke lengre hadde de faste rutinene rundt meg på jobb, skjedde det noe. Før var jeg problemløseren, hun som hverken grudde seg til krevende kunder eller rundene i helsevesenet med det som skjedde med datteren vår. Nå har jeg altså mista grepet, er skikkelig ute av trening, og den usikkerhet som har oppstått, tar til tider veldig mye plass i hverdagen min.
Bjørn Erik har alltid vært min store støttespiller, og gjør veldig mye i sammen med meg eller for meg. Nå som han derimot reiser mye, er jeg helt nødt til å ta det selv og det skulle jo bare mangle. Derfor har de siste dagene vært litt tunge, for jeg har ikke dreisen på det her lenger, det tar mye energi.
Den største utfordringen min nå, er å få tak i hormonene til Mille. Hun har nå gått tre dager uten, rett og slett fordi leverandøren til apoteket har gått tomme for råvarene de trenger. Nå som Mille er den eneste i Rogaland og en av veldig få generelt i hele Norge som trenger disse, står det hele litt i stå. Jeg tror heller ikke hun som tok i mot bekymringen min rundt dette i forrige uke, helt forstod hvor viktig dette er for Mille. Etter gårsdagens møte, ble det gudskjelov fortgang i prosessen, men jeg skammer meg på hvordan det ble løst. Tidligere hadde en slik sak rusta meg opp til kamp og jeg hadde hivd meg rundt og funnet alternative løsninger. I går endte jeg altså opp med å begynne å grine, ja på apoteket blant folk, fordi jeg følte meg så fortvila og rådvill. Jeg ble plutselig så redd for å ikke klare å fikse det her for Mille, med tanke på hvor mye vi i forkant har kjempet for dette, så lufta gikk rett og slett ut av meg.
Hva er det som skjer? Hvor har det blitt av gnisten i meg til å håndtere slikt? Ikke veit jeg, men jeg kjenner at alle små humper på vår sti, blir så mye større for tiden. Jeg har mista mye av selvsikkerheten min, og det gjør vondt. De trygge rammene ved det å ha en god helse og ikke minst godfølelsen rundt det å bidra i samfunnet i form av en jobb, er borte, og jammen forsvant ikke mye annet viktig også…
Tenk, da var det den dagen igjen. Dagen da du fyller år, hvor tankene til mammaen din stadig vandrer. Jeg tenker tilbake på alle de årene du har berika livene våre, og jeg er så utrolig nyskjerrig på eventyret ditt videre. Du er gla´laksen, som tar en dag av gangen. Du virker bekymringsløs, og er nok det minst kravstore menneske jeg kjenner. Vel, helt til det kommer til damer, der satser du høyt, og har nok vunnet førstepremien ved å ha kapra verdens fineste Kristin.
Igjen er du langt, langt vekke fra meg på selve dagen din, men det bekymrer jeg meg ikke over. For jeg kjenner godt hun der bautasteinen din nå, og regner med at hun disker opp for deg til du skjems. Du skal i alle fall vite at jeg tenker ekstra mye på deg i dag, og er yrende stolt over at du er min sønn. Min vakre og gode prins, Dennis, gratulerer så mye med dagen ❤
Det største problemet mitt med å jobbe på Mac, er at jeg konstant går tom for minne. Mac med max minne er knalldyrt, og prisen kan så absolutt ikke forsvares i forhold til en vanlig PC, så til daglig har jeg kun 128GB å leke meg med. Det holder selvsagt ikke i lengden med tanke på at jeg tar i overkant mye bilder, så jeg må derfor hele tiden rydde. Så i tillegg til at bildene mine automatisk blir sikkerthetskopiert på Goggle Photos, tar jeg en ekstra kopi mot en ekstern harddisk. Jeg er livredd for å miste alle disse minnene, og tar dette dønn seriøst.
I forbindelse med dette arbeidet, fant jeg plutselig en mappe med med bilder jeg ikke visste jeg hadde. Fra Hellas i fjor, når vi blant annet øyhoppet til Naxos og bodde på koselige Iliada Villas. Stedet ligger et lite stykke fra selve sentrum, men det spilte liten rolle siden vi alltid var på farta med moped og firhjuling. Sjarmerende liten plass, med en behjelpelig vert, som alltid stod på hodet for at vi alle skulle ha det bra. Vi pleier som regel å oppholde så lite som mulig i leilighetene vi bor i, er alltid ute på noe, men denne gangen var vi nødt til å tilbringe litt tid i hus for at Mille skulle få gjort litt skolearbeid. Vi hadde nemlig sein ferie i fjor, så hun måtte søkes fri fra skolen, og det fikk vi med avtale om at Mille leste masse og gjorde noen få oppgaver innimellom alle eventyrene.
Gode minner strømmer på fra fjorårets øyhopping rundt om i herlige Hellas. Høyt oppe på ønskelista, står en ny reise til samme land, men da med rundt på nye øyer vi ikke har besøkt før. Det er nemlig sprøtt hvor forskjellige de alle er. Maten er selvsagt den samme, men strendene, faunaen og ikke minst prisene varier faktisk ganske mye. Vi har gang på gang tidligere alltid kommet tilbake til nydelige Egina, men etter fjorårets ferie har jeg fått skikkelig sansen for å alltid prøve noe nytt. Til nå er nok Paros plassen jeg liker best, har nemlig falt pladask for et par av strendene der, men jeg er overbevist om at det finnes andre like fine perler der ute.
Jeg har faktisk fire forskjellige vennegjenger som er i Hellas nå, og på et tidspunkt er de alle på Naxos samtidig. Det blir spennende å se om de kanskje støter på hverandre…
Our casa…
Leksetid…
Bildene under har jeg nok allerede postet i et tidligere innlegg. Jeg har hele 52 innlegg om Hellas, og jeg kjenner reisefeberen stige merkbart ved å lese dem igjen, se gjerne her.
Ikke alltid like populært å ta bilder av gjengen min…
I dag våknet vi opp til en nitrist regnværsdag, hvor ønsket om å dra dyna over hodet igjen var mye større enn å motivere en 11-åring til å rekke tannlegen for å borre. Mille er jo i overkant redd for dette, men med tanke på all den tilbakelagte jobbinga vi har gjort for at hun skal få en god opplevelse der, trosset vi været og dro stressende avgårde.
I dag skulle altså Mille ordne et hull, og det er faktisk ikke så enkelt. For når jentungen din er livredd alt av lyder, er det ikke bare bare å komme seg opp i den skremmende stolen. Den nye tannlegen ble derimot fort informert om tilstanden hennes, og da satte hun ned tempoet betraktelig. For Mille er nødt til å vite hva som skjer til punkt og prikke. Hun må bearbeide hver minste lille ting om det som skal skje, for hun må ha kontroll. Det fikk hun, og selv om det tok dobbel så lang tid, kom hun seg i gjennom det…smilende. Hun var til og med så høflig at hun gikk bort til gutten som var nestemann, og beklaget seg over at hun var så redd så han dessverre kom mye seinere inn til sin time.
Egentlig var planen å dra på sykkeltur etterpå, og ha piknik i det grønne, men i dag var alt for vått og grått. Derfor kjøpte vi heller med oss noen rundstykker og dro på frokost/lunsj besøk til venninnen min Simone. Simone bor fem minutter fra Stavanger sentrum hun også, bare i helt motsatt retning av oss. Det er derimot ingenting der hjemme, som vitner om at de er så nærme byen. Huset ligger i verdens fine lille oase, det spirer og gror “all over”, og stedet har nesten en helbredene effekt på meg. Her i sammen med gode venner finner jeg alltid roen. Over flere kopper te og gode samtaler, glemmer man at livet til tider lugger litt. Vi ler mye, og snakker hverandre opp og fram. Skjemt bort blir man også. Koselige gaver fra siste ukes ferie treffer meg midt i hjertet, og jammen får jeg ikke barndomsfavoritten min med meg hjem også. For hvem husker vel ikke nyskrelt rabarbra i en kopp med sukker?
Til meg?
Flamingo sovemaske og snopeskål…lykke ❤
Mille er hos Hege denne helgen og Bjørn Erik overrasket akkurat nå og kom hjem allikevel. Det var lenge tett tåke som gjorde det umulig for helikopteret å lette, men det løsnet altså til slutt. Så da kan vi ta helg vi også.
